Francesco Petrarca

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Francesco Petrarca
Francesco Petrarch by Justo de Gante.jpg
Maleri av Justo de Gante
Født20. juli 1304[1][2]Rediger på Wikidata
Arezzo[3][4]Rediger på Wikidata
Død19. juli 1374[2] (69 år)
Arquà Petrarca[4]Rediger på Wikidata
Gravlagt Arquà PetrarcaRediger på Wikidata
Far Ser PetraccoRediger på Wikidata
Utdannet ved Université de Montpellier (13161320), Universitetet i Bologna (13201323)Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse
8 oppføringer
Filosof, lyriker[4][5], oversetter, sangtekstforfatter, skribent[6], fjellklatrer, selvbiograf, filologRediger på Wikidata

Francesco Petrarca - Magnus poeta et historicus

Francesco Petrarca (20. juli 1304 i Arezzo i Italia, død 19. juli 1374 i Arquà Petrarca ved Padova) var en italiensk lærd, dikter og tidlig humanist, best kjent for verket Canzoniere.

Liv[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Petrarca ble født i Arezzo. Familien hadde bodd i Firenze, men hans far, Ser Petracco, ble som tilhenger av paven forvist fra byen i 1302 og reiste til Arezzo. Petrarcas første år ble tilbragt i Valdarno, hvor familien hadde sitt opphav. I 1310 flyttet de til Pisa, og deretter til Avignon, hvor paven hadde tilhold i denne perioden.

Utdannelse, karriere[rediger | rediger kilde]

Hans far ønsket en karriere innen jus, og sendte ham til Montpellier og Bologna for å studere. Petrarca mislikte faget, og etter farens død i 1323 vendte han tilbake til Avignon. Han mottok der de de lavere vielser, kirkelige ordinasjoner som innledet veien til prestevielsen, og som også gjorde at han kunne ha kirkelige embeter uten at han ble bundet av for mange plikter.

Petrarca valgte seg kirkefaderen Augustin som forbilde og forsøkte å etterfølge hans eksempel i sin egen livsførsel. Da faren døde, kom Petrarca i finansiell knipe.

I Avignon traff han Laura. Inspirert av Dantes Nytt liv skildrer Petrarca Laura fra han så henne første gangen til messe i 1327, og frem til hennes dødsdag i peståret 1348. Grepet av kjærlighet til henne hevder han seg gjenskapt, slik mennesket ble skapt av Gud på den sjette dag. Som en typisk trubadur unnlater han å nevne navnet hennes; dette skjer bare én enkelt gang, da han ser for seg «at Laura de tilbake dro fra døden, som Orfeus Eurydike uten sanger.» Ellers opptrer navnet hennes i ordspill av typen lauro (= laurbær), l'aura (= vindpust) og l'oro (= gullet).[7]

Omkring 1330 begynte Petrarca å reise, og i 1333 dro han gjennom Nord-Frankrike og Tyskland. I januar 1337 kom han, etter et kort opphold i Avignon, til Roma for første gang. Han reiste sammen med noen medlemmer av Colonnafamilien, som han en tid hadde vært nært knyttet til.

Påskesøndag 1341 ble han hyllet som poet og historiker i Roma, og ble kronet i en offentlig seremoni på Kapitol. Han møtte på denne tiden Cola di Rienzo, og de to ble nære venner. I 1347 skrev Petrarca et dikt som hyllet statsmannen som gjenopprettet av den romerske republikk. Da pavehoffet flyttet tilbake til Roma i 1367 var Petrarca henrykt over at byen igjen var kirkens sentrum.[trenger referanse]

Et annet viktig vennskap som oppsto på denne tiden var med Giovanni Boccaccio. De to studerte en tid sammen under Leo Pilatus i Venezia, med fokus på antikkens greske litteratur og kultur. De to hadde begge et sterkt ønske om å spre humanismens idéer.[trenger referanse]

Verker[rediger | rediger kilde]

Petrarca var en dyktig forsker, med bred kunnskap.[trenger referanse] Han skrev ned mye i sine latinske skrifter, som utgjør hoveddelen av hans produksjon. De fremste verkene er:

Latinske vers[rediger | rediger kilde]

  • Africa (1338 og 1342) – pseudo-episk dikt i heksameter om andre punerkrig og Scipio Africanus' bedrifter; dette var Petrarcas favorittverk, der han hyller antikkens Roma.
  • Carmen bucolicum (13461357) – tolv ekloger inspirert av Virgil, om kjærlighet, politikk og moral.
  • Epistolae metricae (13331361) – tre bøker med 66 dikt i heksameter, med en rekke selvbiografiske innslag. Noen dikt om pavens tilbakevenden til Roma.

Prosa på latin[rediger | rediger kilde]

  • De viris illustribus (1337) – biografier over kjente menn fra Adam, så fra Romulus til Titus.
  • Invectiva in Gallum eller Invectiva contra eum qui maledixit Italiam – angrep på en fransk cistercienser, og argumenter for en retur av Pavestolen til Roma.
  • De contemptu mundi (også kalt Secretum') (13421343) – tre dialoger mellom forfatteren og St. Augustin.
  • De vita solitaria (ca. 1346–1356) – om den ugifte stands fordeler.
  • De otio religiosiorum (13461356) – hyllest til klosterlivet.
  • Psalmo poenitentiales – botshymner og bønner.
  • Rerum memorandum libri quattuor (1350).
  • Invectivae in medicum quemquam (1355) – mot en lege og mot tidens medisin; forsvar av poesien mot de mekaniske vitenskaper og kunster.
  • De remediis utriusque fortunae (13601366). To bøker, dialoger av moralsk karakter.
  • De sui ipsius et multorum ignorantia (1368) – forsvar mot anklager fra fir venetianske averroanere.
  • Itinerarium Syriacum – "beskrivelse" av de steder en reisende kommer innom på vei fra Genova til Jerusalem.
  • Epistolae ad posteros – en rekke brev av biografisk interesse. Gjennom dem kan man få oversikt over mesteparten av hans liv og levnet mellom 1325 og hans død.

Han skrev også en latinsk komedie, Philologia, som har gått tapt.

Forfatterskap på italiensk[rediger | rediger kilde]

  • Canzoniere (originaltittel: Rerum vulgarium fragmenta), Petrarcas mest kjente verk.
  • I Trionfi (antagelig påbegynt 1352, aldri fullført) – allegorisk dikt.

I tillegg er det svært mange andre brev og småskrifter.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Treccani's Enciclopedia on line, http://www.treccani.it/enciclopedia/francesco-petrarca/
  2. ^ a b Concise Literary Encyclopedia, uspesifisert kalender, antatt juliansk
  3. ^ Gemeinsame Normdatei, 10. des. 2014
  4. ^ a b c Concise Literary Encyclopedia
  5. ^ http://www.nndb.com/people/892/000084640/
  6. ^ Mirabile: Digital Archives for Medieval Culture
  7. ^ «Latin-humanisten Petrarca», Verdens litteraturhistorie bind 2 (s. 488-89), forlaget Cappelen, Oslo 1971, ISBN 82-574-0063-7

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]