Bel canto

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Bel canto (direkte oversatt: «vakker sang») er et italiensk begrep som refererer til kunsten og teorien bak sangteknikk som oppstod i Italia på slutten av 1500-tallet og nådde høydepunktet tidlig på 1800-tallet. Gioacchino Rossini, Vincenzo Bellini og Gaetano Donizetti er de mest kjente eksponentene for denne stilarten.