Stefano Landi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Stefano Landi
Født26. feb. 1587[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Roma[5]
Død28. okt. 1639[1][6][2][7]Rediger på Wikidata (52 år)
Roma[8]
BeskjeftigelseKomponist, lærer, sanger, organist Rediger på Wikidata
Embete
PeriodeBarokkmusikk
Musikalsk karriere
SjangerOpera
InstrumentOrgel
IMDbIMDb

Stefano Landi (døpt 26. februar 1587 i Roma; død 28. oktober 1639 samme sted) var en italiensk sanger, kapellmester og komponist fra tidligbarokken.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

I 1595 ble den åtte år gamle Stefano Landi opptatt som guttesopran i Collegium Germanicum i Roma. Den italienske komponisten Asprilio Pacelli kan ha vært en av lærerne. Landi begynte å studere ved Seminario Romano i 1602. I seminarets annaler fra 1607 nevnes han som komponist av en karnevalpastorale, og i 1611-utgaven er han oppført som organist og sanger. Allerede i 1614 var han blitt maestro di cappella ved S Maria della Consolazione. Agostino Agazzari var kapellmester ved Seminario Romano og kan også ha vært en av Landis lærere.

I 1618 var Landi flyttet til Nord-Italia og i Venezia publiserte han en bok med femstemmige madrigaler. Han hadde åpenbart fått en post som kapellmester i Padova og skrev her sin første opera, La morte d'Orfeo, sannsynligvis for en bryllupsfest. Erfaringene fra Padova og Venezia ble avgjørende for utviklingen av Landis stil, fra da av sto han i nær kontakt med komponister i venetianske skolen som sto for en framtidsrettet musikkstil som det mer konservative musikkmiljøet i Roma unngikk.

Landi vendte tilbake til Roma i 1620 og ble der resten av livet. De viktigste arbeidsgiverne i byen gjennom siste del av 1620- og i 1630-årene var familien Borghese, kardinal Maurizio av Savoie og familien Barberini. I 1629 gikk han inn i pavens kor med halv lønn.

På oppdrag av Barberini-familien skrev Landi i 1632 sin mest kjente opera, Sant'Alessio, og var gjennom hele perioden en svært produktiv komponist med messer, arier og responsorier, stort sett i den tidligbarokkens seconda prattica-stil. Konservative komponister i Roma mislikte dette og fant Palestrinas prima praticca-stil mer passende i kirkemusikken.

Landis helse forverret seg etter 1636 og han døde i Roma i 1639. Han er gravlagt ved Santa Maria in Vallicella.

Musikk og påvirkning[rediger | rediger kilde]

Uvanlig nok er Landis verdslige musikk mer konservativ enn kirkemusikken, og hans første madrigalbok for fem stemmer og generalbass er stilistisk nesten identisk med mange samlinger fra sent 1500-tall, bortsett fra generalbass-delen. Av annen verdslig musikk skrev han strofiske arier og andre sanger med generalbassakkompagnement.

Landis to bevarte messer er holdt i den enkle 1500-talls-stilen som motreformasjonen oppmuntret til (og noen ganger forlangte). I enkelte av motettene, i magnificatet og vespersalmene bruker han den venetianske skoles stil, sannsynligvis takket være årene han bodde i Nord-Italia.

Hans aller mest berømte verk, og en av de viktigste operaene fra tidlig barokktid, er Il Sant'Alessio, en framstilling av 400-tallets Sankt Alexis' liv. Ikke bare er dette den første operaen skrevet over et historisk tema,[9] men innlevelsen i skildringen av helgenens sjelsliv og forsøkene på en psykologisk karakteristikk var nytt innen operasjangeren. Innimellom scenene er det satt inn komiske og anakronistiske intermezzi hentet fra samtidens Roma.

Sant'Alessios rolle ligger i et svært høyt toneleie og er skrevet for en kastratsanger. Ved uroppføringen var halvparten av sangerne fra det pavelige kor, og flere sopranroller ble sunget av andre castrati. Orkesteret er moderne; de gamle gambene er erstattet med fioliner, celli, harper, lutter, teorber og cembali. Operaen innledes av canzonas som fungerer som overtyrer, de første i sitt slag i operahistorien. Danser og komiske avdelinger avløses av alvorlige arier, resitativer, og til og med en madrigalaktig lament. Inntrykket er et svært effektivt dramatisk mangfold, noe som bekreftes av hyppige oppsetninger i Landis samtid. Sant'Alessio var en av de første sceniske verk som lyktes i å blande monodiske og polyfone stiltrekk.

Verk[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 28. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 35306[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ International Music Score Library Project, IMSLP-identifikator Category:Landi,_Stefano, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Find a Grave, Find a Grave-ID 22158795, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 15. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0036450[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ De aller første operaene tok for seg mytiske temaer fra antikken.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Margaret Murata: «Stefano Landi», Grove Music Online ed. L. Macy (Accessed January 9, 2005), Grove Music OnlineArkivert 16. mai 2008 hos Wayback Machine.
  • Manfred Bukofzer, Music in the Baroque Era. New York, W.W. Norton & Co., 1947. ISBN 0-393-09745-5
  • The New Grove Dictionary of Music and Musicians, red. Stanley Sadie. 20 vol. London, Macmillan Publishers Ltd., 1980. ISBN 1-56159-174-2
  • Donald Jay Grout, A Short History of Opera. New York, Columbia University Press, 1965. ISBN 0-231-02422-3
  • F. Kennedy, The Musical Tradition at the Roman Seminary During the First Sixty Years (1564–1621), i Bellarmino e la Controriforma, Atti del simposio internazionale di studi, Sora 15-18 oktober 1986, ss. 629-660

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]