Den første italienske frigjøringskrig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Den første italienske frigjøringskrig
Konflikt: Del av Italias samling
Battaglia di Novara.jpg
Fra Slaget ved Novara
Dato23. mars 1848 - 24. mars 1849
StedKongedømmet Lombardia-Venetia og Piemonte
ResultatØsterriksk seier
Ingen territorielle endringer
Stridende parter
Flag of the Kingdom of Sardinia.svg Kongedømmet Sardinia
Flag of the Grand Duchy of Tuscany (1840).svg Storhertugdømmet Toscana
I delvis allianse med:
Flag of the Papal States (1808-1870).svg Kirkestaten
Flag of the Kingdom of the Two Sicilies (1816).svg De to sicilier
Habsburg Keiserdømmet Østerrike
Kommandanter og ledere
Flag of the Kingdom of Sardinia.svg Karl AlbertHabsburg Josef Radetzky
Styrker
Flag of the Kingdom of Sardinia.svg 30 000
Flag of the Grand Duchy of Tuscany (1840).svg07 000
Flag of the Papal States (1808-1870).svg07 000
Flag of the Kingdom of the Two Sicilies (1816).svg 16 000
Ukjent

Den første italienske frigjøringskrig ble utkjempet i årene 1848 og 1849 mellom Kongedømmet Sardinia og Keiserdømmet Østerrike. Det ble under krigen utkjempet særlig to store slag, slaget om Custoza, 24. - 25. juli 1848 og slaget ved Novara 22.- 23. mars 1849, hvor de østerrikske styrkene under ledelse av Josef Radetzky lyktes å påføre piedmoneserne avgjørende nederlag, uten at dette medførte territorielle endringer.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

I revolusjonsåret 1848 brøt det også ut uro en rekke steder også i Europa, også i Italia. Karl Albert av Sardinia og Leopold II av storhertugdømmet Toscana ble begge tvunget til å innføre et konstitusjonelt styre. Med uro også i Wien, kom det til opptøyer i sentrale byer det østerriksk kontrollerte kongedømmet Lombardia-Venetia, som Milano og Venezia. Også på Sicilia ble det opprør mot Bourbonernes styre som også måtte trekke seg ut av hertugdømmet Parma.

Kongedømmet Sardinia ville prøve å utnytte denne situasjonen, og erklærte krig mot Østerrike i en allianse med Kirkestaten og De to sicilier og angrep det svekkede Østerrike i deres italienske besittelser.

Krigshandlingene[rediger | rediger kilde]

Den piedmontesiske hæren besto ved krigens start av to korps og en reservedivisjon, totalt 12 000 mann. Artillerier og kavaleriet var de beste enhetene. 21. mars sluttet også storhertugen av Toscana seg til krigen mot Østerrike, med en styrke på 6 700 mann. Den pavelige hær hadde en tilsvarende styrke, støttet av en rekke frivillige. 25. mars rykket de første piedmontesiske styrkene inn i Milano og to dager senere var også Pavia frigjort.

Etter den innledende fremgangen, med seier i slaget ved Gioto 30. mai og ved Peschiera del Garda 18.-30. mai, trakk pave Pius IX ut sine styrker i frykt for at Piedmonte skulle ekspandere ytterligere ved en seier. Også De to sicilier trakk seg ut, men general Guglielmo Pepe nektet å returnere til Napoli og dro i stedet til Venezia for å beskytte byen mot den østerrikske motoffensiven. Kong Ferdinand II av De to Sicilier trakk seg ut av krigen hovedsakelig på grunn av den offensive holdningen til Karl Albert av Sardinia som ikke tydelig hadde avslått forslaget om å ta imot den sicilianske kronen han var tilbudt av representanter for de sicilianske opprørerne.

Men de østerrikske styrkene, under ledelse av Josef Radetzky kom sterkt tilbake og vant det store slaget om Custoza, 24. - 25. juli 1848, noe som gjorde østerrikerne i stand til å gjenerobre Milano 6. august. 9. august ble de inngått en våpenhvile mellom Østerrike og Sardinia. Denne varte imidlertid ikke mer enn syv måneder, før Karl Albert erklærte den for opphevet 12. mars 1849. Østerrikerne tok imidlertid det militære initiativet i Lombardia, og vant Slaget ved Novara 22.- 23. mars. Etter dette nederlaget måtte de piedmontesiske styrkene trekke seg tilbake til Borgomanero ved foten av Alpene, og østerrikerne rykket inn i og okkuperte Novara, Vercelli, Trino og Brescia og veien til den piedmontresiske hovedstaden Torino lå åpen.

Virkninger[rediger | rediger kilde]

Med landet liggende åpent for østerriksk okkupasjon, abdiserte Karl Albert til fordel for sin sønn Viktor Emmanuel som inngikk 9. august en fredsavtale med Østerrike, hvor kongedømmet Sardinia måtte betale en betydelig krigserstatning til Østerrike.

Krigen viste at Sardinia ikke ville greie å slå Østerrike alene. Dette førte til at Sardinia søkte allierte mot Østerrike, og bare med bistand i de to følgende frigjøringskrigene fra Det andre franske keiserdømme i 1859 og fra Kongeriket Preussen i 1866 satte Sardinia i stand til å presse Østerrike ut av Nord-Italia.

Se også[rediger | rediger kilde]