Giuseppe Verdi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Giuseppe Fortunino Francesco Verdi
Giuseppe Fortunino Francesco Verdi
Verdis signatur
Født 10. oktober 1813
Italia Roncole, Italia
Død 27. januar 1901 (87 år)
Italia Milano, Italia
Ektefelle Margherita Barezzi (1836 - 1840)
Giuseppina Strepponi (1859 - 1897)
Periode Romantikken
Sjangre/
former
Opera

Giuseppe Fortunino Francesco Verdi (født 10. oktober 1813, død 27. januar 1901) var en av de største italienske operakomponister. Verdi er på italiensk flertallsformen av «grønt», og da teateret i Busseto ble innviet 15.august 1868 med fremføring av Maskeballet og Rigoletto – et teater Verdi selv ikke ville ha og aldri satte sine ben i – var kvinnene til hans ære kledd i grønt, og mennene med grønne slips.[1]

Giuseppe Verdi (1886), malt av Giovanni Boldini (Nasjonalgalleriet for moderne kunst i Roma)

Han ble født i Roncole i hertugdømmet Parma, som da var okkupert av Napoleon, og flyttet i 1824 til Busseto, hvor han påbegynte sine musikalske studier med Ferdinando Provesi.

Han komponerte en ouverture til Gioacchino Rossinis Il Barbiere di Siviglia, og flyttet til Milano, men fikk ikke plass på konservatoriet. Han hadde derfor private studier med Vincenzo Lavigna.

Etter noen vanskelige år fikk han sitt gjennombrudd med librettoen til operaen Nabucco i 1842. I de neste fem år ble Verdi stadig mer berømt, først i Italia og Europa, og senere også i USA.

I perioden 1844–1850 skrev Verdi flere operaer, heriblant Ernani, Macbeth og Luisa Miller. Operaene ble gradvis mer og mer fyldige og orkestret fikk en større og kraftigere rolle. Hans inspirasjon kom først og fremst fra store operakomponister som Rossini, Mercadante og Donizetti. For Verdi var det viktig at det også var en historie bak en opera og han gjennomarbeidet sine librettoer meget omhyggelig. Det er på slutten av denne perioden vi finner de største og mest populære Verdi-operaene; først og fremst Rigoletto, som ble oppført i Venezia. Senere, og med like stor popularitet, ble Il trovatore satt opp i Roma i 1853. Allerede seks uker senere ble La Traviata satt opp; den ble umiddelbart ikke vel mottatt, men etter en nyoppsetning året etter, var også den en suksess.

I 1870 begynte Verdi å arbeide med verket Aïda, som fikk sin uroppføring i Kairo i slutten av 1871. Etter dette trakk Verdi seg tilbake fra operaskrivningen, og hans verker fra 1873 omfatter bl.a. en strykekvartett og et rekviem over dikteren Manzoni.

I 1879 ble Verdi oppfordret til å skrive nok en opera, Othello. Verdi brukte da mye tid på å revidere sine tidligere operaer, og Othello ble først ferdig i 1886. Denne, som må sies å være hans mest kraftfulle og tragiske verk, ble uroppført i Milano i 1887. Verdis siste opera skulle bli nok en Shakespeare-historie; Falstaff, fra 1893.

Verdi mistet sin kone tidlig, og to barn. Senere flyttet han sammen med en sangerinne, den ugifte tobarnsmoren Giuseppina, og følte seg fordrevet fra Busseto fordi hun ble så dårlig behandlet av lokalbefolkningen. Kom hun til søndagsmesse, reiste de andre kvinnene seg og gikk. Da hans forhenværende svigerfar gikk i rette med Verdi om dette, svarte han i et brev: «Jeg har ingenting å skjule. I mitt hus bor det en fri, selvstendig kvinne. Som meg elsker hun å gå sine egne veier. Hun eier nok midler til egne behov. Verken hun eller jeg står til ansvar for noen. Hvem vet hva vårt forhold er? Hvilke bånd? Hvilken rett jeg har til henne, og hun til meg? Hvem vet om hun er min kone eller ikke? Og om hun er, hvem vet hvilke grunner vi har til ikke å gjøre det kjent? Hvem vet om det er rett eller galt? Hvorfor skulle det ikke være riktig? Og selv om det ikke var riktig, hvem har rett til å fordømme oss? Jeg vil iallfall si så mye: I mitt hus har hun krav på like mye respekt som, eller mer, enn jeg selv, og ingen har under noen omstendighet lov til å glemme dette. Både gjennom sin karakter og sin oppførsel har hun all mulig rett til den store omsorgen hun aldri unnlater å vise andre.» Giuseppina tjente nok som inspirasjon til portrettet av La Traviata.[2]

Sine siste år tilbrakte Verdi som en rik og respektert mann i Milano. Ved hans død i 1901 ble han hyllet i Milanos gater av mer enn 28 000 mennesker.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ranveig Eckhoff: Italienske hemmeligheter (s. 53), forlaget Press, Oslo 2002, ISBN 82-7547-105-2
  2. ^ Ranveig Eckhoff: Italienske hemmeligheter (s. 45-6)

Media[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Giuseppe Verdi – bilder, video eller lyd