Umberto Eco

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Umberto Eco
Umberto Eco 04.jpg
Født 5. januar 1932
Alessandria
Død 19. februar 2016 (84 år)
Milano
Ektefelle Renate Ramge
Utdannelse Universitetet i Torino
Nasjonalitet Italia
Språk italiensk
Medlem av Collège de ’Pataphysique, Accademia Nazionale dei Lincei, CICAP, Q337580
Utmerkelser offiser av Æreslegionen, Commandeur des Arts et des Lettres‎, Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste, Österreichischer Staatspreis für Europäische Literatur, Großes Bundesverdienstkreuzes mit Stern, Fyrsten av Asturias' pris for kommunikasjon og humaniora, Pour le Mérite, doctorat honoris causa, doctorat honoris causa, doctorat honoris causa, Prix Médicis étranger, Premio Strega

Umberto Eco (født 5. januar 1932 i Alessandria i Italia, død 19. februar 2016[1]) var en italiensk semiotiker, filosof og forfatter. Han oppnådde verdensberømmelse med sin første roman, Rosens navn (Il nome della rosa) fra 1980. Eco var intellektuell og samfunnskritisk, men appellerte allikevel bredt med sin elegante balanse mellom tung litteratur og populær spenning.[trenger referanse] Med sine essayer kommenterte han flittig den politiske og kulturelle situasjonen i Italia og i resten av verden.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Eco ble født i byen Alessandria i regionen Piemonte. Hans far, Giulio, var regnskapsfører før den italienske regjeringen kalte på ham for å tjenestegjøre i tre kriger. I løpet av andre verdenskrig ble Umberto og hans mor Giovanna flyttet til en liten landsby.

Utdannelse og karriere[rediger | rediger kilde]

Drevet av farens ønske om at han skulle bli sakfører, begynte Eco på Universitetet i Torino. Han forlot jusstudiene, og begynte i strid med sin fars ønsker å studere filosofi og litteratur, skrev på sin avhandling om Thomas Aquinas og fikk sin doktorgrad i filosofi i 1954.

Etter dette arbeidet Eco som kulturredaktør for Radiotelevisione Italiana (RAI), men foreleste også på Universitet i Torino (1956–1964). En gruppe avantgardistiske kunstnere, malere, musikere, skribenter som han hadde blitt venner med ved RAI, ble en viktig og innflytelsesrik faktor i Ecos framtidige skribentkarriere. Dette var spesielt riktig etter utgivelsen av hans første bok i 1956, Il Problema Estetico di San Tommaso, som var en utvidelse av hans doktoravhandling. Den markerte også begynnelsen på forelesningskarrieren ved hans alma mater.

I 1959 ble han seniorredaktør for sakprosa ved Casa Editrice Bompiani i Milano, en stilling han innehadde til 1975.

I september 1962 giftet han seg med Renate Ramge, en tysk kunstinstruktør.

Umberto Eco i sitt hjem i Milano 24. april 2010

Eco bodde i et tidligere hotell i nærheten av slottet Sforza i Milano med sin kone og sine to barn. Hans personlige bibliotek inneholder mer enn 30 000 bøker. Eco arbeidet som professor i semiotikk ved Universitet i Bologna. Han fortsatte å skrive en ukentlig spalte i L'Espresso kalt «La Bustina di Minerva» (Minervas veske).

Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Umberto Eco i 1984

Ecos arbeidet med middelalderens estetikk og skillet mellom teori og praksis. Ecos arbeid med litterær teori har endret fokus med årene, men opprinnelig dreiet den seg om den litterære teorien «Leserens respons-kritikk», en negasjon og kritikk av litterær formalisme.

I 1959 utga han sin bok Sviluppo dell'estetico Medievale, som etablerte Eco som forsker i middelalderemner.

I løpet av disse årene begynte Eco for alvor å utvikle sine egne ideer om «den åpne tekst» og om semiotikk (læren om tegnene), skrev mange essayer om disse emnene og i 1962 utga han Opera aperta.

I Opera Aperta argumenterer Eco at litterære tekster er felt med mening, heller enn strenger av mening, og at de blir forstått som en åpen, innvendig dynamikk og som psykologiske felter. De litterære verkene som begrenser mulig forståelse til en enkel, utvetydig linje er det som er minst fruktbart. Mens de litterære tekster som er mest åpne, mest aktiv mellom sinn, samfunn og linje, er de mest levende.

Eco la vekt på at ord ikke kun har leksikalsk mening, men fungerer i en tekstur av uttrykk. Tilsvarende tanker har blitt uttrykt av teoretikere som I. A. Richards og andre, men Eco utvidet de ytterligere.

Ecos roman Rosens navn handler om en munk som undersøker en serie med mord tilknyttet et klosterbibliotek. Han er spesielt dyktig i å løse religiøse kontroverser og spørsmål om kjetteri. Selv om Ecos romaner ofte inkluderer referanser til emner ikke alle har kunnskap om og hans intrikate intriger ofte tar overraskende vendinger, har han fått en stor leserkrets over hele verden, med godt salg og mange oversettelser.[trenger referanse]

Romanen ble filmatisert med Sean Connery i hovedrollen.

Hans neste roman, Foucaults pendel, har også solgt godt. I Foucaults pendel er det tre venner som arbeider for et mindre forlag, og bestemmer seg for å veve sammen konspiratoriske historier, alkymiske skrifter, og pseudo-lærde undersøkelser om okkultisme. De later som om den «alternative historien» som de skaper er detaljene i en uendelig og innviklet intrige ved en hemmelig elite som nedstammer fra Tempelridderordenen og med den hensikt å overta verden.

På samme måte som i Rosens navn er figurene i Foucaults pendel opptatt av hermeneutikk (tolkning av hemmelig mening), og spesielt den bevisst skjulte sannhet.

Ecos verker illustrerer den postmodernistiske litterære teori om hypertekstualitet, eller hvordan alle litterære verker forholder seg til hverandre og deres fortolkning.

Hans historiske roman "Gravlunden i Praha" fra 2010 handlet om en profesjonell forfalskner fra Piedmont og omhandlet blant annet fordommer, hat og antisemittisme på slutten av 1800-tallet.[2]

Utmerkelser og æresgrader[rediger | rediger kilde]

Eco ble i 1998 utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste.

Fra 1985 ble Umberto Eco æret med over 30 æresdoktorgrader fra ulike akademiske institusjoner verden over, som Universitetene i Sorbonne (1989); Universitet i Buenos Aires (1994); Universitet i Santa Clara (1996); Moskvas statsuniversitet (1998), Freie Universität Berlin (FUB) (1998); Université du Québec à Montréal (UQAM) (2000); Hebrew University, Jerusalem (2002); og Universitet i Siena (2002). Den komplette listen kan finnes på hans offisielle curriculum.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Bøker oversatt til norsk

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Italian writer Umberto Eco dies at 84» (engelsk). BBC. 20. februar 2016. Besøkt 20. februar 2016. 
  2. ^ nrk.no Falskneri, jødehat og dårskap "Gravlunden i Praha" anmeldt av Leif Ekle 27.06.2011

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]