Arcangelo Corelli

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Arcangelo Corelli
Arcangelo Corelli 2.jpg
Født 17. februar 1653
Fusignano
Død 8. januar 1713 (59 år)
Roma
Gravlagt Pantheon
Yrke Komponist
Nasjonalitet Kirkestaten
Sjanger kunstmusikk

Arcangelo Corelli (født 17. februar 1653 i Fusignano i provinsen Ravenna, død 8. januar 1713 i Roma) var en italiensk fiolinist og komponist fra barokken.

Corellis verk fikk stor betydning for utviklingen av kammermusikken og sonateformene sonata da chiesa (kirkesonate) og sonata da camera (kammersonate), og ikke minst for concerto grosso-formen, som han i stor grad var delaktig i utviklingen av. Corelli utviklet en virtuos spillestil som dannet grunnlaget for fiolinteknikken på 1700- og 1800-tallet, og som påvirket en lang rekke komponister

Liv[rediger | rediger kilde]

Lite er kjent om Corellis tidlige liv, men han fikk undervisning i fiolinspill hos Giovanni Battista Bassani. Corelli studerte i Bologna fra 1666, og kan ha blitt opptatt i Accademia Filarmonica di Bologna mens han var i byen. Det er riktignok ikke funnet samtidige kilder som bekrefter at han fikk formelt medlemskap, men han var i det minste tilstede under akademiets møter og utvekslet musikalske ideer med kjente musikere og komponister som Giovanni Battista Vitali og Pietro degli Antonii.

I følge en anekdote spilte Corelli i Paris 1671, da han var nitten år gammel. Opptredenen skal ha vært en stor suksess og ført til at han ble et kjent navn i Europa. En legende som stammer fra Jean-Jacques Rousseau,[1] vil ha det til at Corelli ble jaget fra Paris av den sjalu Jean-Baptiste Lully.

Senest i 1675 var Corelli i Roma, der han snart ble en av de ledende fiolinistene og fikk tilgang til byens høyeste sosiale lag. Han studerte komposisjon og kontrapunkt hos Matteo Simonelli, en kjent sanger i det pavelige kapell, og fra 1677 var han i gang med å skrive egne komposisjoner. Samme år ble han medlem av hoffkapellet til den abdiserte svenske dronningen Christina av Sverige og skrev en rekke komposisjoner for akademiet hun hadde grunnlagt. Som Corellis mesén fikk Christina stor betydning for den unge komponistens utvikling, og han dediserte sine kirkesonater (12 trio sonatas da chiesa op.1) fra 1681 til henne.

I likhet med alle musikere i Roma var Corelli medlem av musikerlauget Congregazione di Santa Cecilia (senere Accademia Nazionale di Santa Cecilia). Han ble i 1681 valgt som Guardiano («vokter») for den instrumentale delen av lauget, en æresbevisning som bare ble de mest framstående musikerne i Roma til del. Han ble gjenvalgt i 1684 og 1700.

Corelli var i tjeneste hos prinsen av Bayern i 1681. Mellom 1680 og 1685 arbeidet han sammen med fiolinisten og komponisten Cristiano Farinelli.[2]

I 1685 var Corelli tilbake i Roma. Byen hadde ingen permanente orkestre som kunne tilby en instrumentalist fast ansettelse, men han spilte i en rekke ensembler sponset av velstående enkeltpersoner.[3] Blant Corellis beundrere var kardinal Pietro Ottoboni, grandnevø av den andre kardinal Pietro Ottoboni som i 1689 ble pave Alexander VIII.

Fra 1689 til 1690 oppholdt Corelli seg i Modena med støtte fra hertugen av Modena. I 1708 var han tilbake i Roma, der han bodde tilbaketrukket i palasset til kardinal Ottoboni. Samme år besøkte han Napoli, etter en personlig invitasjon av kongen av Napoli.

Betydning[rediger | rediger kilde]

Corelli skrev knapt bruksmusikk, men fokuserte på kunstmusikk. Corellis musikk ble fremhevet av etterfølgende kolleger til langt inn på 1800-tallet. François Couperin, Vivaldi, Telemann, Giuseppe Tartini, Bach og Sergej Rakhmaninov har alle hyllet Corelli ved å skrive verk bygd på hans ideer.

Corelli var den første komponist som ble berømt utelukkende for sin instrumentalmusikk. Komposisjonene var svært populære, både i samtiden og i lang tid etterpå. De seks opusnumrene til Corelli omfatter ikke mer enn 49 triosonater, 12 concerti grossi og én sinfonia, men selv om kvantiteten er liten sammenlignet med for eksempel Bach eller Händels store produksjon, fikk musikken hans stor betydning for barokkmusikken.

Også Corellis spillestil, som ble videreført av elevene hans, fikk stor betydning for utviklingen av fiolinspillet i europeisk kunstmusikk. Blant de mest kjente elevene hans er Francesco Geminiani, Pietro Locatelli, Pietro Castrucci og Francesco Gasparini. Corelli var en krevende fiolinlærer, han forlangte både disiplin og skarp presisjon. Det er likevel sagt om Corelli at hans personlighet var i overensstemmelse med hans navn, han hadde en erkeengels tålmodighet.

Verk[rediger | rediger kilde]

Frontispis av Corellis op. 6.
  • op. 1: 12 Triosonater da chiesa (Sonate a tre, Roma 1681)
  • op. 2: 12 Triosonater da camera (Sonate da camera a tre, Roma 1685)
  • op. 3: 12 Triosonater da chiesa (Sonate a tre, Roma 1689)
  • op. 4: 12 Triosonater da camera (Sonate a tre, Roma 1694)
  • op. 5: 12 Sonater for fiolin og continuo (Sonate a violino e violone o cimbalo, Roma 1700; Nr. 12: Variasjoner over La folia)
  • op. 6: 12 Concerti grossi (Amsterdam 1714)
Verk uten opusnummer
  • WoO 1: Sinfonia til Giovanni Lorenzo Luliers oratorium Santa Beatrice d’Este (1689)
  • WoO 2–3: 2 Sonate a quattro (bevart i: Six Sonates à 4, 5, & 6 parties …, Amsterdam rundt 1699)
  • WoO 4: Sonata a quattro for trompet, 2 fioliner og basso continuo
  • WoO 5–10: 6 Sonate a tre op. post. (Amsterdam um 1714)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser og noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Allsop, s. 5
  2. ^ En vanlig antakelse om at den kjente kastratsangeren Farinelli var nevøen til Cristiano Farinelli er ikke blitt bekreftet.
  3. ^ Allsop, s. 27-29

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Fritt tilgjengelige noter