Robert I av Napoli
| Robert I av Napoli | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1277 Santa Maria Capua Vetere | ||
| Død | 20. jan. 1343 Napoli | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Embete | |||
| Ektefelle | Violanta av Aragón (1297–1302)[1] Sancha of Majorca (1304–1343)[1] | ||
| Far | Karl II | ||
| Mor | Maria av Ungarn | ||
| Søsken | 10 oppføringer
Maria of Anjou
Eleanor of Anjou, Queen of Sicily Blanche av Anjou Margrete av Anjou Louis d'Anjou Peter Tempesta Karl Martell Raymond Berengar of Andria John of Gravina Philip I, Prince of Taranto | ||
| Barn | Charles, Duke of Calabria Charles d'Artois Robert de Naples | ||
| Gravlagt | Santa Chiara | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Robert av Napoli, eller Robert av Anjou, Robert den gode, Robert den vise og Roberto il Saggio, født 1277 i Santa Maria Capua Vetere, død 20. januar 1343 i Napoli) var konge av Napoli, titulærkonge av Jerusalem og greve av Provence fra 1309 til sin død i 1343, og en sentral skikkelse i italiensk politikk i sin samtid.[2] Han var den tredje eldste sønn, men første som overlevde faren, til Karl II av Anjou (også han konge av Napoli) og Maria Arpad av Ungarn. I hans fars levetid, mellom 1296 og 1309, bar han tittelen hertug av Calabria.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Under den sicilianske vesper, et siciliansk opprør mot den franske øvrighet, var Robert fengslet som gissel av Peter III av Aragon. Etter at storebror Karl Martell døde ble han arving av kongedømmet Napoli. Hans brorson hadde også rett til kronen men var opptay av ungsrsk politikk, og ble senere også konge som Karl I Robert. For å styrke arveretten giftet han seg med Jakob II av Aragons datter Jolanda, i bytte mot at Jakob frasa seg tittelen. Likevel motsatte de napolitanske lederne seg ham og utså istedent Jakob Is bror Fredrik III. Krigen fortsatte og i freden i Caltabellotta tapte Robert og huset Anjou Sicilia for alltid. Kongedømmet Napoli begrenset seg fra da til søndre del av det italienske fastland.
Robert var leder av de pavetro guelferne i Italia, og slik motstander av keiser Henrik VII og hans ghibellinere. Etter Henrik VIIs død i 1313 og guelfernes reaksjon mot ghibellinernrs ledere i nord, Matteo Visconti og Cangrande della Scala så det ut som om Robert skulle bli skiftedommer over Italia.[3] Da han var blitt en leder med store eiendommer i Piemonte vokste hans innflytelse ytterligere da paven utså ham til senator av Roma og da han ble herre av Genova og Brescia og fra 1317 innehadde den pavelige tittel vacante imperio i den tysk-romerske keisers fravær fra Italia.[4] Etter guelfernes seier ble partiet delt i svarte og hvite, der de svarte var fortsatt pavetro mend de hvitr nærmet seg keisrren.
I 1328 kjempet han mot en annen tysk-romersk keiser, Ludvig IV Bayreren, og i 1330 tvang han Henrik VIIs sønn, kongen av Bøhmen, Johan den blinde, å gi opp det nordlige Italia. Robert av Napolis herrevelde over Italia ble bare formørket av Anjous tap av Sicilia.
Robert overlevde sin sønn Karl og regjerte til sin død i 1343, da han ble etterfulgt av sin 16-årige sønnedatter Johanna. Johanna hadde da vært trolovet med sin 15-årige Andreas av Calabria i ti år. Andreas var hennes nevø, sønn av Karl I Robert. Det viste seg at Robert av Napoli hafde testamentert sina titlrr til Andreas. Johanna bestred arven og fikk støtte blant annet av pave Klemens VI. Andreas ble myrdet to år etter. Arvetvisten førte til strider som til slutt avsluttet slekten Anjous lederskap over Napoli.
Arv[rediger | rediger kilde]
Robert av Napoli ble kalt «Italias fredsmegler» på grunn av de grunnleggende endringer han avstadkom i Napoli. Byen og staten ble dominerat av toskanske handelsmenn som reiste bygninger, monument og statuer som drastisk forandret Napoli fra skitten havneby til middelaldersk mønsterby. Tino di Camaino fikk i oppdrag å skapr graven drr hans sønn hviler og Giotto malte flere verk til Robert av Napoli. Universitetet blomstret under kongens styre, selv om det ble avferdet som re di sermone, kongen av ord, av hans politiske motstander Dante,[5] som tilhørte den hvite falangen av guelferne.
Robert fikk sitt siste hvilested i basilikaen Santa Chiara i Napoli.
Familie[rediger | rediger kilde]
- Første hustru - Jolanda av Aragon, hertuginne av Calabria
- Karl (1298–1328), far til Johanna I av Napoli
- Ludvig (1301–1310)
- Andre hustru - Sancha av Mallorca
- Ukjent elskerinne, muligens Sibilla Sabran, hustru til greve Tommaso IV di Aquino[6]
- Maria d'Aquino (Boccaccios Fiammetta)
- Ukient elskerinne
- Helene d'Anjou, som giftet seg med Andrea Thopia, Lord av Matija
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b The Peerage person ID p11336.htm#i113354, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ H. Hearder and D.P. Waley, eds., A Short History of Italy (Cambridge University Press) 1963, pp 60f.
- ^ Alessandro Barbero, Il mito angioino nella cultural italiana e provenziale fra duecento e trecento (Torino 1983).
- ^ Gennaro Maria Monti, "La dottrina anti-imperiale dei angioini di Napoli: i loro vicariati imperiali e Bartolomeo di Capua", Studi in onore di A. Solmi vol. ii (Milan, 1940, i Kelly p. 11 note 24
- ^ Short History s 60.
- ^ Giovanni Boccaccio, Nathaniel Edward Griffin, Arthur Beckwith Myrick. The Filostrato of Giovanni Boccaccio
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Robert of Naples – kategori av bilder, video eller lyd på Commons