Elsa Morante

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Elsa Morante
Født18. aug. 1912[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Roma (Kongedømmet Italia)[5][6][7]
Død25. nov. 1985[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (73 år)
Roma (Italia)[8][7]
BeskjeftigelseSkribent,[9] lyriker,[10] romanforfatter, oversetter,[9] prosaforfatter[10]
EktefelleAlberto Moravia (1941–1961)
SøskenMarcello Morante
NasjonalitetItalia (1946–1985)
Kongedømmet Italia (1912–1946)
SpråkItaliensk[11][12]
UtmerkelserPrix Médicis étranger (1984)[13]
Premio Strega (1957) (for: Arturos øy)[13]
Premio Viareggio (1948) (for: House of Liars)[13]
Notable verkHistory
IMDbIMDb
Elsa Morante på Commons
Morante og Moravia på Capri.

Elsa Morante (født 18. august 1912 i Roma, død 25. november 1985) var en italiensk forfatter.[14]

Morante ble en av de mest betydningsfulle prosaistene i etterkrigstiden i Italia. Hennes verk er preget av den realistiske tradisjonen og et stort engasjement for det lille mennesket.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Hun var oppvokst i Roma, datter av den jødiske lærerinnen Irma Poggibonsi fra Modena, og sicilianeren Francesco Lo Monaco. Stefaren het Arturo Morante. En av Elsas fire brødre, Marcello (1916–2005), ble også forfatter og var far til medisinprofessor Silvia Morante (1954–) og skuespilleren Laura Morante (1956–).

I 1930-årene skrev Elsa korte fortellinger og hadde innlegg i barneblad. Frem til 1937 var hun delvis samboer med en eldre mann.[15] I 1937 traff hun den halvt jødiske forfatteren Alberto Moravia (1907–90), og tilbrakte perioder på Capri utenfor Napoli sammen med ham. De giftet seg i 1941, det samme året som hun utga novellesamlingen Il gioco segreto (det hemmelige spillet). I 1950-årene hadde hun et hemmelig forhold til den romerske filmskaper Luchino Visconti (1906–76).[15] Hun var også venn med Pier Paolo Pasolini (1922–75).[16]

Frem til et selvmordsforsøk i 1983, bodde Morante alene i Roma med sine to katter og en husholderske.[17] Morante døde på et sykehjem i 1985. Da NRK viste Luigi Comencini sin filmatisering av Historien i 1989, uttalte Jan E. Hansen at Morante ville vise at «historiske og individuelle plan bare griper over i hverandre på destruktive premisser, nesten aldri på fruktbare».[18]

Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Etter forfatterdebuten med novellesamlingen Il gioco segreto i 1941 ga hun ut romanen Menzogna e sortilegio (løgn og hekseri) i 1948.

I 1957 utga hun romanen L'isola di Arturo, som handler om en gutt på Procida, naboøya til Capri. For dette verket ble hun tildelt Premio Strega. Da Hans Braaruds oversettelse til norsk ble utgitt i 1959, skrev Kjell Askildsen i en anmeldelse i VG at romanen var «stram og intens», om enn noe ordrik.[19]

I hjemlandet var Elsa Morante noe kontroversiell på grunn av sin kritikk av kirken, og i et intervju med norske VG i 1963 uttalte hun at «—Italia er i dag verdens mest ureligiøse land». I det samme intervjuet fortalte hun også at hun etter separasjon fra Moravia i 1961 fortsatte å reise til utenlandet sammen med ham.[20]

I 1974 kom romanen Historien ut på norsk i Signe Marie Sannes' oversettelse. Anmelderen Elsa Askeland omtalte den norske utgaven som så lojal mot originalspråket at det var skjemmende, selv om fortellingen om Ida, en romersk lærerinne under den andre verdenskrig, var «varm og vidunderlig».[21]

I 1982 ga Morante ut romanen Aracoeli, der hovedpersonen er en forlagsmann ved navn Manuel som leter etter moren Aracoeli.[22]

Utgivelser[rediger | rediger kilde]

  • Il gioco segreto (1941). Noveller.
  • Menzogna e sortilegio (1948). Roman.
  • L'isola di Arturo (1957). Roman. Til norsk ved Hans Braarud under tittelen Arturos øy, 1959. For denne romanen ble hun tildelt Premio Strega
  • La storia (1974). Roman. Til norsk ved Signe Marie Sannes under tittelen Historien, Gyldendal, 1975.
  • Aracoeli (1982). Roman. Til norsk ved Tor Fotland under tittelen Aracoeli, Gyldendal, 1984

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Elsa-Morante, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000009278, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 13. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ OPAC SBN[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 12687, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 12687, Wikidata Q3621644, http://www.archivioricordi.com 
  10. ^ a b https://cs.isabart.org/person/158728; Archive of Fine Arts; besøksdato: 1. april 2021; abART person-ID: 158728.
  11. ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb11916734r; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 11916734r.
  12. ^ CONOR.SI, CONOR.SI-ID 19636835, Wikidata Q16744133 
  13. ^ a b c artflsrv04.uchicago.edu[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ Elsa Morante i Store Norske Leksikon.
  15. ^ a b Petri Liukkonen (author) & Ari Pesonen, Elsa Morante fra 2008, www.authorscalendar.info.
  16. ^ Alan Riding, Her Story i New York Times Book Review den 14. september 2008.
  17. ^ Den kjente italienske romanforfatteren Elsa Morante døde fra NTB tekst den 25. november 1985.
  18. ^ Jan E. Hansen, Livets egen krig, TV-anmeldelse i Aftenposten den 5. august 1989.
  19. ^ Kjell Askildsen, Arturos øy, anmeldelse i VG den 22. oktober 1959.
  20. ^ Min manns bøker er da ikke gode, mener Moravias skrivende frue i VG i 22. februar 1963.
  21. ^ Elsa Askeland, Det redde mennesket i VG den 10. desember 1975.
  22. ^ Johan Fredrik Heyerdahl, Lysende roman av Elsa Morante i Aftenposten den 16. april 1984.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Lily Tuck, Woman of Rome: A Life of Elsa Morante.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Elsa_Morante&oldid=22145854»