Elsa Morante

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Elsa Morante
Elsa morante gatti.jpg
Født 18. august 1912
Roma
Død 25. november 1985
Roma
Ektefelle Alberto Moravia
Bror Marcello Morante
Nasjonalitet Italia
Utmerkelser Prix Médicis étranger, Premio Strega, Viareggio Prize

Elsa Morante (født 18. august 1912 i Roma, død 25. november 1985) var en italiensk forfatter.[1]

Morante ble en av de mest betydningsfulle prosaistene i etterkrigstiden i Italia. Hennes verk er preget av den realistiske tradisjonen og et stort engasjement for det lille mennesket.

Hun var oppvokst i Roma, datter av den Irma Poggibonsi (jødisk lærerinne) og sicilianeren Francesco La Monaco. På 30-tallet skrev hun korte fortellinger og hadde innlegg i barneblad. Hun bodde litt med en eldre mann frem til 1937,[2] da hun traff den halvt jødiske forfatteren Alberto Moravia (1907–90) og tilbrakte perioder på Capri utenfor Napoli. De giftet seg i 1941, det året hun utga novellesamlingen Il gioco segreto (det hemmelige spillet). I 1948 utkom Menzogna e sortilegio (løgn og hekseri), og på 50-tallet hadde hun da også et hemmelig forhold til den romerske filmskaper Luchino Visconti (1906–76).[2] Venn med Pier Paolo Pasolini (1922–75) var hun også.[3] I 1957 utga hun L'isola di Arturo om en gutt på Procida, naboøya til Capri. Denne brakte henne Premio Strega. Hans Braaruds oversettelse fra 1959 mente Kjell Askildsen i VG var «stram og intens», om enn noe ordrik.[4]

Morante og Moravia på Capri.

I hjemlandet var hun noe kontroversiell for sin kritikk av kirken, og i et intervju fra 1963 med norske VG uttalte hun at «—Italia er i dag verdens mest ureligiøse land», der hun også forteller at hun etter separasjon fra Moravia i 1961 fortsatte med ham på utenlandsturer.[5] Signe Marie Sannes' oversettelse av Historien i 1974 ble av Elsa Askeland omtalt som uheldig mye lojal mot originalspråket, selv om fortellingen om Ida, en romersk lærerinne under den andre verdenskrig, var «varm og vidunderlig».[6] Aracoeli fra 1982 var om forlagsmannen Manuel som leter etter moren Aracoeli.[7]

Frem til et selvmordsforsøk i 1983, bodde Morante alene i Roma med sine to katter og en husholderske.[8] Morante døde på et sykehjem i 1985. Da NRK viste Luigi Comencini sin filmatisering av Historien i 1989, uttalte Jan E. Hansen at Morante ville vise at «historiske og individuelle plan bare griper over i hverandre på destruktive premisser, nesten aldri på fruktbare».[9]

Utgivelser[rediger | rediger kilde]

  • Il gioco segreto (1941). Noveller.
  • Menzogna e sortilegio (1948). Roman.
  • L'isola di Arturo (1957). Roman. Til norsk ved Hans Braarvig som Arturos øy, 1959. Brakte henne Premio Strega
  • La storia (1974). Roman. Til norsk ved Signe Marie Sannes som Historien, Gyldendal, 1975.
  • Aracoeli (1982). Roman. Til norsk ved Tor Fotland som Aracoeli, Gyldendal, 1984

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Lily Tuck, Woman of Rome: A Life of Elsa Morante.[3]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Elsa Morante i Store Norske Leksikon.
  2. ^ a b Petri Liukkonen (author) & Ari Pesonen, Elsa Morante fra 2008, www.authorscalendar.info.
  3. ^ a b Alan Riding, Her Story i New York Times Book Review den 14. september 2008.
  4. ^ Kjell Askildsen, Arturos øy, anmeldelse i VG den 22. oktober 1959.
  5. ^ Min manns bøker er da ikke gode, mener Moravias skrivende frue i VG i 22. februar 1963.
  6. ^ Elsa Askeland, Det redde mennesket i VG den 10. desember 1975.
  7. ^ Johan Fredrik Heyerdahl, Lysende roman av Elsa Morante i Aftenposten den 16. april 1984.
  8. ^ Den kjente italienske romanforfatteren Elsa Morante døde fra NTB tekst den 25. november 1985.
  9. ^ Jan E. Hansen, Livets egen krig, TV-anmeldelse i Aftenposten den 5. august 1989.