Avis

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Aviser ordnet i hylle.

Avis er tradisjonelt en mangfoldiggjort (trykt) publikasjon på papir med varierende format bestående av tekst og eventuelt også bilder, med regelmessig utgivelsesfrekvens der innholdet tradisjonelt har hatt vekt på nyheter.

Moderne aviser finnes også som nettaviser. Enkelte aviser finnes bare på nett.

Ordet «avis» er opprinnelig fransk og betyr underretning, opprinnelig avledet av latinsk «ad» og «visum» (syn eller det som er sett).

Det finnes over 15 000 dagsaviser i verden som trykkes i over 600 millioner eksemplarer i papirutgave,[trenger referanse] i tillegg til å være på internett.

Papiraviser utgis i stor grad som publikasjoner trykketavispapir, men selges også over internett.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Forsiden på Bergens Tidende 30. januar 1871.

Ordet avis kommer fra fransk, der en av betydningene til ordet er melding eller kunngjøring.[1] De første avisene ble da også grunnlagt som forum for kunngjøringer og lignende.

Det franske ordet avis har igjen sin opprinnelse i latinske visum («det som er sett»).[2] De eneste vestlige språkene som i dag bruker ordet avis i denne betydningen er norsk og dansk, men også på svensk ble ordet brukt i en kortere periode på 1700- og 1800-tallet før landet gikk over til å bruke ordet tidning.[1]

I enkelte sammenhenger kan ordet blad bli brukt synonymt med avis,[1]som i avistitlene Dagbladet, Morgenbladet og Stavanger Aftenblad. På islandsk og færøysk er ordet for avis blað.

Innhold[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Innhold i avis

Innholdet i en avis utarbeides av en redaksjon som består av journalister. Redaksjonen ledes av en ansvarlig redaktør som er ansvarlig for innholdet, i Norge er dette nedfelt i straffeloven. Det kan i tillegg være flere redaktører i redaksjonen, med ansvar for hver sin del av av redaksjonens arbeid, for eksempel desk, politikk, sport eller foto. Redaksjonen vil normalt foreta vurderinger på selvstendig journalistisk grunnlag, samt de presseetiske normene, blant annet nedfelt i Vær Varsom-plakaten og Tekstreklameplakaten, foruten avisens egne interne etiske regler.

Innholdet i aviser er i varierende grad aktualitetspreget, avhengig av hvor ofte avisen kommer ut. Redaksjonelt innhold deles gjerne i ulike sjangre. Blant dem er lederartikkel, nyhetsartikkel, reportasje, kronikk, kommentar, petit, leserbrev, notis, intervju, enquête og anmeldelse. De fleste aviser inneholder også et betydelig antall bilder og grafiske fremstillinger som skal illustrere og supplere teksten.

En avis består dessuten av betalt spalteplass som kalles for annonser eller kunngjøringer. Annonser er for de fleste aviser den viktigste inntektskilden.

I flere land kan aviser i konkurranseutsatte posisjoner motta statlige bidrag som i Norge kalles for pressestøtte. Foruten den direkte pressestøtten nyter alle aviser i Norge godt av fritak for merverdiavgift.

Historie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Avishistorie

Faksimile fra Kaiyuan Za Bao som ble utgitt i Kina mellom 713 og 734. Dette er en reproduksjon, originalen ble ødelagt under Kulturrevolusjonen.

Den eldste avisen i verden er trolig den kinesiske Tsing Pao (keiserens nyheter) som kom ut i Beijing i Kina rundt 400 f.Kr. der teksten ble skåret ut i treplater og deretter trykket.

Moderne avisdrift kom imidlertid først med boktrykkerkunsten som gjorde det mulig å masseprodusere aviser.

Verdens eldste trykte avis er Relation, som ble startet av Johann Carolus.[trenger referanse] I 1604 kjøpte han et komplett trykkeri og året etter var han i gang med avistrykking, fordi han hadde funnet ut at dette kunne gi en så billig framstilling sammenlignet med håndkopiering at han kunne tjene penger på produksjonen. I oktober 1605 søkte han byrådet i Strasbourg om beskyttelsesbrev mot at andre kunne kopiere det han trykte, så også opphavsrettsspørsmålet er gammelt.

Tidligere har det vært antatt[av hvem?] at Nieuwe Tijdinghe som kom ut første gang i 1605 under beleiringen av Antwerpen med sine to ukentlige utgaver, var verdens eldste trykte avis, men World Association of Newspapers (WAN) godkjente bevisene for Relations eldre eksistens i 2005.

Den eldste tyske avisen, Aviso Relation oder Zeitung, ble grunnlagt i 1609 og i Wolfenbuttel, den eldste franske avisen er Nouvelles Ordinairs de Divers Endroits fra 1631, den eldste britiske er Oxford Gazette fra 1665, mens USAs første avis kom ut i 1704 og het Boston News-Letter.

Nordens eldste avis er svenske Ordinari Post Tijdender (nå Post- och Inrikes Tidningar) fra 1645. Dette er også verdens eldste avis som fortsatt kommer ut, fra 2007 kommer den bare ut på nett og informerer bare om konkurser og tvangsauksjoner. Ordinari Post Tijdender ble startet av dronning Christina og Axel Oxenstierna.

La Gazzetta di Mantova (Italia, 1664), Haarlems Dagblad (Nederland 1656) og The London Gazette (1665) er andre gamle aviser som fortsatt gis ut.

Avis i Norge[rediger | rediger kilde]

Historie[rediger | rediger kilde]

Se utdypende artikkel om Norsk avishistorie

Forsiden på Trondhjems Adresseavis, i dag Adresseavisen, 17. mai 1905.

De første avisene ble etablert på slutten av 1700-tallet. Norges eldste avis er Norske Intelligenz-Seddeler og kom ut i 1763,[trenger referanse] utgitt av boktrykker S. C. Schwach. Norges første dagsavis var Morgenbladet fra 1819.[trenger referanse] Den er i dag en ukeavis i nyere tid. Den eldste norske avisen som fortsatt blir utgitt er Adresseavisen som startet 3. juli 1767 som Kongelig allene priviligerede Trondhiems Adresse Contoirs Efterretninger.[trenger referanse]

De første adresseavisene hadde utgangspunkt i de såkalte adressekontorene, en type opplysningskontor med privilegium til å formidle kunngjøringer og annonser fra folk og bedrifter. I starten representerte adressekontorene mer eller mindre selvbetjente veggaviser.[trenger referanse]

Fra starten fikk aviser et kongelig monopol fra den dansk-norske kongen i København og det gjaldt distribusjon det som da i hovedsak var annonseaviser.[trenger referanse] Kritikk mot myndighetene forekom ikke.[trenger referanse] Avisenes innhold var preget av ensidig opinionsdannende stoff myntet på den politiske elite.[trenger referanse]

Grunnloven av 1814 gjorde slutt på pressesensuren i Norge, § 100 sier at «Ytringsfrihed bør finde Sted». Dette muliggjorde en mer samfunnskritisk avis- og bladflora, tildels i folkeopplysningens navn.

Innføring av ny teknikk i trykkeriene, sylinderpressen første gang tatt i bruk hos Grøndahl i 1840, rotasjonspressen første gang tatt i bruk av Aftenposten i 1886 og settemaskinen som ble tatt i bruk i flere avistrykkerier i 1898[3], representerte teknologiske fremskritt. Teknologien reduserte kostnadene i produksjonsprosessen, men først og fremst gjorde den produksjonen mer effektiv.

Indistrialiseringen, folkevandringen fra bygdene til byene, nedgangen i analfabetismen og den økte politiske bevisstheten bidro sterkt til at siste halvdel av 1800-tallet ble avisenes store ekspansjonsfase. I 1850 var det 40 aviser I Norge, i 1918 var antall titler 250.[trenger referanse]

På samme måte som innføringen av parlamentarisme i 1884 gav opphav til de politiske partiene, gav de politiske partiene opphav til en ny type presse, partipressen.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Norge hadde vel 260 aviser ved andre verdenskrigs start og under halvparten, 114 da krigen sluttet. Pressebildet før krigen bar preg av stor avistetthet og politisk bredde. De fleste steder hadde minst to aviser som representerte ulikt politisk syn.[trenger referanse]

Andre verdenskrig kom til å endre det norske avisbildet permanent. De tyske okkupantene og det norske NS-styret satte i gang en nyordning for de norske avisene, som i særlig grad fikk negative konsekvenser for avisene som støttet Arbeiderpartiet og Norges Kommunistiske parti (NKP). Alle NKP-avisene ble raskt stanset, senere også de aller fleste arbeiderpartiavisene. Av Høyres og Bondepartiets aviser ble vel halvparten stanset, mens Venstre mistet litt mer enn halvparten av sine. Men mer betydelig for det framtidige avisbildet var at mens venstresidens aviser ble stanset ved krigens begynnelse, ble de fleste borgerlige avisene stanset mot krigens slutt.

Pressedirektoratet hadde som hovedoppgave å nyordne avisene i Norge og fikk februar 1942 lov til å legge ned aviser, samt erstatte redaktør eller andre ansatte eller innsette nye medarbeidere.[trenger referanse] På denne måten skulle man lettere kunne styre innholdet i avisene. De gjenværende avisene måtte derfor akseptete å få innsatt NS-redaktør, bli slått sammen med andre aviser, akseptere nytt navn eller å bli lagt ned. Noen få aviser fikk også lov til å legge ned frivillig. I tillegg ble flere aviser slått sammen.[trenger referanse]

Direktoratet fikk ytterligere fullmakter til å stanse aviser i 1943. Pressedirektoratet selv beskrev høsten 1943 at den samlede presse nå brukte like mye papir som Aftenposten alene før krigen.[trenger referanse]

Mens direktoratet skulle sørge for organiseringen av avisene, hadde «Presseabteilung» i oppgave å forsyne avisene med innhold i tråd med okkupantenes eget syn på virkeligheten og krigslykken.[trenger referanse]

I 1943 var antallet aviser nede i 118.[trenger referanse] Men mens antall titler var mer enn halvert, holdt opplaget seg. Dermed økte opplaget sterkt for de avisene som fikk komme ut, og også abonnenter og annonsører fulgte med over til de gjenværende avisene. Annonseprisene økte, mens størrelsene krympet kraftig grunnet papirrasjonering. Avisene som fikk komme ut økte inntektene betydelig, noe som fikk følger for debatten om avisenes lojalitet da krigen var slutt.[trenger referanse]

Alt for Norge var en av de illegale avisene som ble utgitt i Norge under andre verdenskrig. Dette er utgave nr. 9 1944.
De illegale avisene[rediger | rediger kilde]

Andre verdenskrig førte også til oppstart av den illegale pressen. Trolig så mange som 300 aviser ble utgitt i kortere eller lengre tidsrom i ulike deler av landet.[trenger referanse] De illegale avisene brakte ofte videre meldinger fra BBCs radiosendinger og ble et viktig korrektiv til de offisielle nyhetene i de avisene som fikk komme ut og som var sensurert.

Avisoppgjøret[rediger | rediger kilde]

Avisoppgjøret etter andre verdenskrig dreide seg dels om de tapene aviser som ble stanset under den tyske okkupasjonen led, dels om de inntektene aviser som fikk fortsette å komme ut fikk som følge av at det ble færre aviser på markedet.[trenger referanse]

Fredssommeren 1945 ble Riksadvokatens Aviskomité oppnevnt og denne kom til at 45 aviser hadde tjent så mye under okkupasjonen at de måtte betale inn et erstatningsbeløp.[trenger referanse]

Endringer i avisstruktur[rediger | rediger kilde]

Etter andre verdenskrig forsøkte avisene å komme raskt i gang igjen.

I Trondheim va Dagsposten byens største avis før krigen brøt ut. Etter en frivillig nazifisering måtte avisen legge ned da freden kom.[trenger referanse] Adresseavisen som hadde fått lov å komme ut med NS-redaktør overtok ikke bare lesere fra Dagsposten, men også fra de to konkurrentene som ble stanset, venstre-avisa Nidaros og Arbeider-Avisen (DnA).[trenger referanse]

Tilsvarende eksempler fantes fra de fleste steder og det generelle bildet var at de ikke-stansede avisene hadde overtatt betydelige markedsandeler og ikke bare økt opplaget betydelig, men også det viktige annonsemarkedet. Da fredsdagene kom klarte de stansede avisene bare til en viss grad å tjene på det enorme suget etter nyheter.[trenger referanse]

Avisstruktur og avisdød[rediger | rediger kilde]

En kunne ganske raskt dele avisene i tre grupper, store byaviser med solid økonomi til å skape redaksjonelt innhold og opprette et finmasket distribusjonsnett, nummer to-avisene, det vil si aviser som var nest størst på utgiverstedet, som slet med dårlig økonomi og manglende konkurransekraft, og tredje gruppen, små lokalaviser som var alene om både sitt redaksjonelle marked, og om annonsemarkedet.

Pressestøtte[rediger | rediger kilde]

Se utdypende artikkel om Pressestøtte

Pressestøtte er en form for statsstøtte som aviser kan motta. På grunn av avisdøden[trenger referanse] bestemte Stortinget i 1969 seg for å etablere den direkte pressestøtten. Pressestøtte begrunnes først og fremst med viktigheten av å ha et bredt medieperspektiv som skal sikre pressens jobb som samfunnsvokter. Innunder dette ligger blant annet å sikre et samfunn der ytringssfriheten står sentralt.

Den direkte pressestøtten gis til aviser etter gitte kriterier knyttet til papirforbruk og størrelse, men gis ikke lenger bare til nummer to-aviser, men også til små lokalaviser. I statsbudsjettet for 2007 var den foreslått satt til 308 millioner kroner.

Den indirekte pressestøtten er noe alle aviser nyter godt av og innebærer at aviser er fritatt for merverdiavgift. Dette er den i verdi største av støtteordningene[trenger referanse] og gir alle aviser inntekter til en verdi av over en milliard kroner årlig.[trenger referanse]

Dagens avisstruktur[rediger | rediger kilde]

Norske aviser har opplevd en kontinuerlig vekst etter andre verdenskrig fram til internettalderen. Økt sentralisering og informasjonsbehov har vært drivkreftene i det norske avisforbruket, som i dag er verdens største.[trenger referanse] Nye medier som radio, fjernsyn og videospilleren ble alle spådd[av hvem?] å skulle sette en stopper for opplagsveksten, men bidro heller med det motsatte. Det nye mediet Internett ser imidlertid ut til å ha stanset opplagsveksten, i det minste midlertidig.

Det er flere andre utviklingstrekk blant de norske avisene. Det mest klare er konsernkonsentrasjonen. De fleste norske avisene eies i dag av tre aviskonsern.[trenger referanse] Schibsted er størst, men med bare to avistitler (VG og Aftenposten), men med en betydelig investering i andre medier, A-pressen er også størst, men da målt i antall titler og geografisk spredning, mens Orkla Media bygde seg særlig opp i Møre og Romsdal, Grenland og Østfold, samt Oslo-området.

Tradisjonelt ble mange aviser etablert av et avistrykkeri, slik at en skulle få arbeid til pressa. I dag er det svært uvanlig at en avis eier et eget trykkeri.[trenger referanse] Bare noen få gjør det, og der trykkes det som oftest mange aviser. Orkla Media og A-pressen er eksempler på konsern som har sentralisert sin trykkerivirksomhet på Østlandet til to steder, henholdsvis Stokke og Lillestrøm.

Avpolitiseringen av avisene kom som en følge av at stadig flere aviser ble alene på utgiverstedet.[trenger referanse] Dermed kom behovet for å slipe vekk de politiske kantene og inkludere alle avisleserne. Avpolitisiseringen var med andre ord et konkurransefortrinn stadig flere aviser så seg tjent med for å øke sitt nedslagsfelt mest mulig.[trenger referanse]

Avisformatene har også endret seg. Tradisjonelt ble alle aviser utgitt i fullformat. Etterhvert økte etterspørselen[trenger referanse] etter mindre avisformat. Berlinerformatet, eller halv fullformat, slo aldri gjennom i Norge, men var i mange år Arbeiderbladets kjente mellomformat. Tabloid er et ord som oftest forbindes med en bestemt type avisinnhold, men er egentlig betegnelsen på et avisformat. Det var først og fremst VG som introduserte dette formatet til de brede leserkretser i Norge. Da avisen gikk over til tabloid i 1963 ble dette en umiddelbar suksess. I 1981 ble avisen landets største da den passerte Aftenposten i opplag.[trenger referanse] Dagbladet fulgte etter med formatendring, også det med en viss grad av suksess, men avisen kunne ikke måle seg med VGs. Etter at Adresseavisen, Bergens Tidende, Fædrelandsvennen og Stavanger Aftenblad la om til tabloidformat 16. september 2006 var Møre-Nytt den eneste dagsavisen i Norge som kom ut i fullformat.[trenger referanse] Høsten 2007 ble Møre-Nytt tvangsomlagt til tabloid, på grunn av avisens nye eier Edda Trykkeri (Sunnmørsposten).[trenger referanse] Dette markerte slutten for både fullformat og totalt «svart/hvitt» for dagsaviser i Norge.

Den 30. august 1987 utkom Morgenbladet som første norske dagsavis siden 1919 med en søndagsutgave.[trenger referanse] Mange aviser har siden utgitt søndagsaviser.

Avisproduksjon[rediger | rediger kilde]

Avisredaksjonen i den polske avisen Gazeta Lubuska.
Avistrykking i Limoges, Frankrike.

Avisproduksjonen i Norge har endret seg de siste 10 årene. Avisproduksjonen samles i mediehus hvor det produseres journalistisk stoff til flere medier som tv, avis, radio osv.[trenger referanse] Fremdeles kan man dele produksjonen inn slik:

Ansvarlig redaktør[rediger | rediger kilde]

Ansvarlig redaktør (eller sjefredaktør eller ansvarshavende redaktør) er den vanlige betegnelsen i Norge for den redaktør som har det øverste og endelige ansvar for det publiserte innhold i henhold til straffelovens kapittel 48. Redaktøren er etter loven ansvarlig enten som forfatter eller ved å medvirke til å publisere andres eventuelle forbrytelser. Øvrige redaksjonelle medarbeidere har tilsvarende ansvar.

Ansvarlig redaktør kan velge å delegere ansvar til underordnede redaktører som har ansvar for ulike avdelinger i bedriften. I et nyhetsmedie kan dette være avdelinger for sport, politikk, innen- og utenriks, desk, foto, kultur ol. Redaktøren(e) kan på selvstendig grunnlag endre alt innhold som blir produsert.

Journalist[rediger | rediger kilde]

En journalist er en person som utøver journalistikk, det vil si å samle opplysninger og formidle dette innhold i form av tekst, lyd, bilder mv. til ulike medier som aviser på papir og nett, ukeblad og tidsskrift, nyhetsbyråer, fjernsyn og radio.

En journalists oppgave er å samle sammen informasjon og få det ut til folk gjennom forskjellige medier, gjøre informasjon, politikk og kultur tilgjengelig for publikum, holde en kritisk debatt om samfunnet og samtiden, utøve et press mot makthaverne og utøve kritikk mot andre medier og journalister.

Fotograf[rediger | rediger kilde]

Fotografer, såkalte pressefotografer, sørger for fotografier til sakene. De tar bilder som blir trykt med teksten for å gjøre saken mer levende.

Definisjon av begrepet «avis»[rediger | rediger kilde]

Tidligere var det vanlig å definere en avis etter innhold, format og papirkvalitet.[trenger referanse] Innholdet bestod av allmenne dagsaktuelle nyheter og annonser, formatet var i hovedsak fullformat og papirkvaliteten heller dårlig.

I dag er dette vanskeligere, både fordi avisformatene har endret seg, men også fordi definisjonen av hva som er innhold endrer seg.[trenger referanse] I 2003 søkte Se og Hør om momsfritak da bladet økte utgivelsesfrekvensen fra én til to ganger ukentlig, og mente det kom inn under avisbegrepet. Aviser er fritatt for å kreve inn moms på salg av bladet, noe ukeblader ikke er. Fylkesskattekontoret i Oslo avviste dette. I vedtaket het det at alle aviser må «gjennom nyheter og kommentarer orientere allmennheten om begivenheter og aktuelle anliggender» og refererte også til UNESCOs avis-definisjon, som sier at avisen skal fungere som lesernes «primære ressurs for skrevne nyheter».[trenger referanse]

Institutt for Journalistikk[4] definerer en avis som «publikasjoner som kommer ut minst én gang per uke, og som fyller de opprinnelige reglene for listeføring som avis, det vil si de skal «orientere allmennheten om begivenheter og aktuelle spørsmål», ta reell betaling for abonnement og løssalg og ha mindre enn 50 prosent annonser».

Antatt minkende bruk av ordet avis[rediger | rediger kilde]

I 2015 hevdet Sylfest Lomheim at ordet avis stadig sjeldnere er å se: «... etter to hundre år. No er det papiravis og nettavis som gjeld. Fordi det er behov for å skilja mellom to typar av aviser».[5]

Norske aviser med størst daglig opplagstall (2012)[6][rediger | rediger kilde]

(Endring i opplag fra 2010)

Aviser med størst opplagstall 2005[7][rediger | rediger kilde]

Se også Liste over aviser


Avisbegreper[rediger | rediger kilde]

Som beskriver utgivelsesfrekvensen
Som beskriver dekningsområdet
Som beskriver innholdet
Mer om avisinnhold
Som beskriver formatet
Som beskriver ansatte
Avisuttrykk
Avisrelaterte priser og utmerkelser

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Klouman, Sverre (1999). Moro med ord : litt om ordenes vandringer, historie, slektskap og hemmeligheter. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203223052. 
  2. ^ «avis». Fransk Wiktionary. Besøkt 22. februar 2015. 
  3. ^ Tor Are Johansen: Hett bly og raske presser, Pressehistoriske skrifter nr 9/2007, Oslo 2007
  4. ^ «Norske aviser på nett» [1]
  5. ^ Klassekampen: 21. januar 2015. «Ordas ni liv»
  6. ^ Tall fra Mediebedriftenes Landsforening
  7. ^ Tall fra World Association of Newspapers

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]