Napoleons italienske kongedømme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Kongedømmet Italia
Regno d'Italia

Flagg
Flagg

Kart over Kongedømmet Italia

StatusTidligere land/nasjon
HovedstadMilano
Befolkningca 6 000 000 (1810)
StyreformKonstitusjonelt monarki
StatsoverhodeNapoléon Bonaparte
Eugène de Beauharnais (visekonge)
Offisielle språkItaliensk
Eksisterte17. mars 1805 -
30. mai 1814
ValutaItaliensk lira

Kongedømmet Italia (italiensk: Regno d'Italia eller Regno Italico) var et stat i Nord-Italia som ble etablert av Napoleon og som sluttet å eksistere etter hans fall i 1814.

Kongedømmet ble opprettet 17. mars 1802 da Napoleons italienske republikk, hvor Napoleon var president, ble omdannet til et kongedømme med ham som italiensk konge, og den 24 år gamle Eugène de Beauharnais som visekonge.

Territorium[rediger | rediger kilde]

Kongedømmet besto ved opprettelsen av det samme området som republikken, nemlig regionene Lombardia og Romagna, og utgjorde i hovedsak det som hadde vært de østerrikske besittelsene i Nord-Italia. De vestlige regionene i Italia (Piemonte, Liguria, Parma) var en del av det franske keiserrike. Ved freden i Pressburg i desember 1805 måtte Østerrike også avstå Veneto, Dalmatia og Istria til det italienske kongedømmet.

Mellom 1807 og 1808 ble også Toscana og Kirkestaten annektert, men dette ble ikke lagt til det italienske kongedømmet, men direkte innlemmet i det franske keiserriket. Tidlig i 1809 ble provinsene Urbino, Ancona og Macerata overført fra det som hadde vært Kirkestaten til kongedømmet.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]