Fjernsyn

Begrepene fjernsyn og tv (televisjon) benyttes både om selve mottagerapparatet og for hele systemet rundt kringkasting av audiovisuelle signaler (fjernsynssignaler). Signalene som representerer lyd og bilde blir transportert (kringkastet) over lange avstander ved hjelp av telekommunikasjon, fra en produsent til mange mottagerapparater. Disse omdanner signalene tilbake til bilde og lyd og kalles fjernsyns- eller televisjonsapparater, men forkortes gjerne fjernsyn eller TV.

En teknologi for televisjon ble demonstrert allerede i 1924 av John Logie Baird. Dette var et semi-elektronisk system. Høsten 1927 ble et helelektronisk system demonstrert av Philo Taylor Farnsworth.

Fjernsynet som medium er annerledes enn for eksempel en avis eller et magasin. Det er et elektronisk, visuelt medium med lyd som kan overføre direktesendinger. Dette gjør at man som tilskuer blir vitne til det som presenteres i sanntid. Fjernsynet er også et massemedium som gjør at store mengder mennesker kan erfare noe samtidig, både via hørsel og syn.

Historie

Ønsket om å kunne overføre «levende bilder» elektronisk går trolig langt tilbake i tid. Katodestrålerøret ble funnet opp allerede mot slutten av 1800-tallet og beslektede teknikker som ble benyttet i oscilloskop og radar var i bruk tidlig på 1900-tallet og disse dannet grunnlaget for de første TV-mottagerne. Ved i tillegg å kombinere kunnskaper fra filmindustrien med radioteknikk skapte man grunnlaget for fjernsyn.

TV slik vi kjenner det i dag er et resultat av mange menneskers og organisasjoners bidrag over lang tid.

Alle praktiske TV-systemer er laget rundt det å «lese av» et bilde for deretter å kringkaste det og til slutt «tegne» bildet på en skjerm. Ved å gjenta denne prosessen tilstrekkelig ofte lages en illusjon av levende bilder hos mottageren.

Flere elektromagnetiske teknikker ble oppfunnet fra 1900- til 1920-tallet. Skotten John Logie Baird gav verden den første demonstrasjonen av et TV-system som overførte levende bilder i gråtoner 26. januar 1926 i sitt laboratorium, og han bygde et komplett eksperimentelt system for kringkasting av TV-signaler. Overføringen viste 5 bilder per sekund, og oppløsningen var 30 linjer. Dette var basert på en roterende skive med masse hull i spiralform. Sendingene gikk på mellombølge, og på Vestlandet var det flere som hadde mottagere og kunne se fjernsyn fra BBC.^[1] I 1928 demonstrerte han også det første farge-TV-systemet, og senere samme år sendte han TV-signaler over Atlanterhavet. Komplette TV-systemer baserte seg på oppfinnelsene av Philo Taylor Farnsworth, Vladimir Zworykin og andre som laget et passende system for massedistribuering av levende bilder. Philo Taylor Farnsworth gav verdens første offentlige demonstrasjon av et helelektronisk TV-system 25. august 1934.

Regelmessige TV-sendinger ble startet i USA, Storbritannia, Tyskland, Frankrike og Sovjetunionen før andre verdenskrig. Det første TV-systemet med «vanlig» oppløsningsstandard (240 linjer eller mer) ble opprettet i Storbritannia i 1936. Tyskland var også tidlig ute, blant annet med kanalen Fernsehsender «Paul Nipkow» i 1935. De olympiske lekene i Berlin i 1936 ble sendt direkte på fjernsyn.^[2] Regelmessige sendinger startet i USA i 1946, og det ble vanlig blant amerikanere rundt 1950. Norge startet regulære prøvesendinger først i 1958, med regulære sendinger 20. august 1960.

Fjernsyn ble straks populært og mange land omfavnet den nye teknologien.

Tidslinje – verden og Norge

1920 – De første kringkastingssendingene i USA.
1931 – RCAs første prøvesending for fjernsyn, New York.
1933 – NRK blir opprettet og får «radiomonopol».
1936 – BBCs første fjernsynssending, London.
1939 – BBC starter prøvesendinger.
1953 – Oscar-utdelingen blir vist på amerikanske fjernsynsskjermer for første gang.
1954 – Reklamefinansiert fjernsynsproduksjon, ITA, London.
1954 – NRKs første tekniske prøvesending for fjernsyn i Oslo.
1958 – NRKs første ordinære prøvesending. Dagsrevyen sendes for første gang.
1960 – NRKs første offisielle fjernsynssending skjer 20. august, Oslo.
1962 – Telstar, verdens første kommunikasjonssatellitt. Satellittfjernsyn.
1968 – NRKs første sending med fargefjernsyn, fra OL i Grenoble.
1969 – Direktesendt fjernsynsoverføring fra månelandingen til romskipet Apollo 11.
1972 – NRK starter med prøvesendinger i farger.
1975 – NRK starter regulære fargesendinger.
1981 – MTV starter sine sendinger i USA.
1983 – NRK starter prøvesendinger med Tekst-TV.
1985 – Det ble lov å ha privat satellittmottaker (parabolantenne) i Norge.
1987 – TV3 starter sine sendinger (på nyttårsaften).
1987 – Nytt regionalt radio- og fjernsynssenter for NRK i Trondheim.
1988 – NRK blir omgjort til stiftelse.
1990 – TVNorge og TV3 sender kommersielt fjernsyn over kabel.
1992 – TV 2 starter sendinger i Bergen.
2009 – Det analoge bakkenettet blir nedlagt og erstattet av det Digitalt bakkenett. Enkelte deler av landet allerede i 2007.

Teknikk

Analoge TV-standarder

Svart-hvitt TV

De tidligste fjernsynssendingene var analoge og i svart-hvitt. I alt 14 systemer for TV-sendinger var klassifisert av Den internasjonale telekommunikasjonsunion ITU. Disse varierte noe både med hensyn til antall linjer som ble brukt for å bygge opp et bilde og i forhold til oppdateringsfrekvensen for bildene. De hadde også til dels forskjellige løsninger med hensyn til hvordan lyden ble modulert inn i signalet, signalpolaritet og frekvensbånd. I USA er vekselstrømsfrekvensen på 60 Hz, og av denne grunn fikk amerikanerne en TV-standard som oppdaterte et halvbilde 60 ganger i sekundet – og dermed et helt bilde 30 ganger i sekundet. På tilsvarende måte fikk Europa, hvor nettfrekvensen er 50 Hz, en TV-standard som oppdaterer et halvbilde 50 ganger i sekundet.

Farge-TV

NTSC
  PAL eller planlagt overgang til PAL
  SECAM
  ingen informasjon

På slutten av 1940-tallet begynte den amerikanske standardiseringskomiteen NTSC å jobbe med et system for å overføre fargesignaler.

Det var et krav at man skulle kunne motta farge-TV-sendinger også på gamle svart-hvittmottagere – riktignok uten farger. Løsningen gikk ut på å flytte all fargeinformasjonen i frekvens til et område av kanalen som knapt nok ble benyttet ved svart-hvittsendinger. Tilsvarende løsninger ble utviklet i Europa på begynnelsen av 1960-tallet og tatt i bruk i Storbritannia, Tyskland, Frankrike og Nederland i 1967. Norge fikk farge-TV først i 1972.

Det finnes tre forskjellige analoge fargekodesystem i praktisk bruk i TV-kringkastningsystemer.

PAL – Phase Alternating Line. Dette er systemet som benyttes i Norge.
NTSC – National Television System(s) Committee. Benyttet hovedsakelig i Nord- og Mellom-Amerika.
SECAM – Séquentiel couleur à mémoire. Benyttet av Frankrike, franske kolonier og gamle Sovjetunionen (Russland).

Digitale TV-standarder

DVB – Digitalt bakkenett. Sendestandarden som blir brukt i Europa er DVB-T (Digital Video Broadcasting – Terrestrial). Digitalt bakkenett er ikke det samme som HDTV eller ekte 16:9 sendinger, men kan benyttes for også å overføre dette.
HDTV – Høyoppløselig TV. Formatet som blant andre NRK vil kjøre er 1280 x 1080p/50 Hz.

I tillegg benytter IPTV seg av forskjellige MPEG-standarder.

Elementer

De enkelte elementene i et TV-system er:

En bildekilde (kamera)
En lydkilde (lydopptaksenhet)
En sender som sender TV-signal (video og lyd) over et distribusjonsnett
En mottaker som tar i mot lyd og bilde og eventuelt avkoder dette
En skjerm som kan vise bilde
En lydenhet som forandrer elektriske signaler til lydbølger

Lyd

Lydkilden er en mikrofon og avspilles gjennom en høyttaler. Det finnes en rekke måter å spille den av avhengig av teknikk eller opptaksmåte.

Bilde

Bildekilden tas opp gjennom et videokamera og avspilles på en skjerm. Hvor ofte nye bilder dannes og videresendes er avhengig av fjernsynssystemet, men dette skjer typisk 25 eller 30 ganger i sekundet. I det amerikanske systemet (NTSC) benyttes 525 horisontale linjer og 30 bilder pr. sekund. De europeiske systemene (SECAM og PAL) benyttet 625 horisontale linjer og en oppfriskningsrate på 25 Hz. I alle systemene overføres først annenhver linje som et «halvveis» bilde, og deretter sendes neste halvbilde med de mellomværende linjene.

De første linjene i hvert bilde er usynlige og inneholder blant annet tekst-TV.

Skjermtyper

Med bilderør dannes bildet ved at en kontinuerlig stråle av elektroner, som skapes og styres i «traktens» smale ende, «sveiper» frem og tilbake over skjermen. De gamle skjermene er katodestrålerør der en enkelt elektronstråle sendes fram mot skjermen. Kraftige elektromagneter bak på røret bøyer elektronstrålen til sidene og opp og ned slik at strålen kan treffe punktene på hele skjermen. Skjermens innside er belagt med et stoff som lyser opp når elektronstrålen treffer. Ved å variere strålens intensitet skapes mørke og lyse partier forskjellige steder i bildefeltet. Fargefjernsyn med katodestrålerør har tre elektronkanoner, en for hver av fargene rødt, grønt og blått. Like bak skjermen er det en maske med hull, og strålen fra en farges elektronkanon går igjennom hullet og treffer på denne måten punktet med riktig farge.

Liquid crystal display (LCD) (norsk: flytende-krystall-skjerm) er en tynn, flat skjerm bestående av et panel oppstilt foran en lyskilde eller reflektor. LCD-skjermer uten baklys forbruker lite elektrisk effekt, og egner seg godt i batteridrevne elektroniske enheter. Selv med baklys bruker de mindre strøm enn det tradisjonelle bilderøret. Uforsiktig behandling kan lett føre til at enkeltpiksler blir ødelagt, og disse kalles døde piksler.

En plasmaskjerm er en skjerm der hver piksel består av 3 små lysrør; et rødt, et grønt og et blått. Plasmaskjermer har ingenting å gjøre med LCD-skjermer, selv om begge er flatskjermer. Plasmaskjermen har fått navnet sitt fra lysrørets virkemåte: Den ioniserte strømførende gassen i et lysrør kalles nemlig plasma.

OLED, eller organisk lysdiode, er en variant av lysdioder der det øverste laget er organisk, altså en karbonforbindelse. Organiske lysdioder kan produseres billig som en slags flat film, noe som gjør dem særs godt egnet til bruk i skjermer. Vanlige lysdioder kan også brukes i skjermer, men bare i ekstremt store skjermer, for eksempel de som benyttes på sportsarenaer. Et piksel av en OLED-skjerm består av tre organiske lysdioder, en rød, en grønn og en blå, eventuelt bare en farge.

Distribusjonsmåter

Bakkenett

Utdypende artikler: digitalt og analogt bakkenett

Et bakkenett for fjernsyn kringkaster signaler fra antenner plassert på fjelltopper, i høye master og i andre hensiktsmessige posisjoner. Mens et analogt nett har begrenset kapasitet og i tillegg til fjernsynskanaler bare overfører tekst-TV, kan et digitalt nettverk også overføre tilleggsinnhold som radiokanaler, elektronisk programoversikt og «supertekst-TV» med tekst, lyd og bilde.

Kabel-TV

Utdypende artikkel: Kabel-TV

Kabel-TV er en betegnelse på TV-signaler som overføres via en kabel i bakken. Dette kan gjerne være en koaksialkabel laget av kobber eller en fiberoptisk kabel. Signalet kan distribueres i både analog og digital form over kabel-TV.

IPTV

Utdypende artikkel: IPTV

Internet Protocol Television, IPTV, er et system hvor man sender og mottar TV over internett. Dette krever stor båndbredde og man trenger derfor IP-basert bredbånd for å få tjenesten. For å unngå forsinkelser og uklart bilde/lyd, bør gjerne båndbredden være minst 15–20 Mbit inn. Siden man sender over Internett er sendingene 100 prosent digitale, og IPTV er derfor digital-TV.

Satellitt-TV

Utdypende artikkel: Satellitt-TV

Satellitt-TV er analoge eller digitale TV-sendinger over en kommunikasjonssatellitt og som mottas med en parabolantenne sammen med en mottakerboks.

Programinnhold

TV-kanalenes innhold deles opp i segmenter, ofte kalt programmer. Ofte er disse programmene serier med lik form, figur og estetikk, men med nytt innhold.

Kommersielle kanaler har kortere eller lengre segmenter med reklame i eller mellom programmene, og dette er en viktig del av finansieringen for disse kanalene. Nasjonale lovverk kan sette begrensninger når det gjelder hvordan dette kan skje, men distribueres sendingen fra et annet land (med et annet lovverk), er det svært lite det nasjonale lovverket kan gjøre.

Programsjangere

Se utdypende artikkel om TV-programmer

Hovedsakelig kan man dele TV-programmer i tre: Informasjon, underholdning og faksjon.

Informasjon

Informasjonsprogrammer dekker i praksis opplysningsorientert stoff. Begrepet er upresist, men brukes for å understreke at dette (i hovedtrekk) er objektive fakta. Nyhetsprogrammer er grunnfundamentet i informasjonsstoffet.

Underholdning

Underholdning kan bety å muntre eller more. Den danske medieforskeren Michael Bruun Andersen finner to grunnformer for underholdning i media: Tribuneunderholdning og narrativ underholdning.

Amerikansk TV lånte i starten former fra eldre medium som radio og videreutviklet fire rendyrkede underholdningssjangere. Av disse har det kommet nye typer gjennom hybridisering mellom sjangrene innen underholdning og informasjon.

Tribuneunderholdning:

Narrativ underholdning:

Føljetonger
- Såpeopera
- Situasjonskomedie

Serier

Faksjon

Faksjon er en blanding av fakta og fiksjon. I 1997 laget NRK en dramatisering av Knut Hamsuns liv, en serie i seks episoder. Selv om programmet ikke tok utgangspunkt i virkelige hendelser ble de rekonstruerte. Sjangeren kan ha to innfallsvinkler: fakta som ble reopplevd og fiksjon som bruker fakta som utgangspunkt for en setting.

TV-reklame

Se utdypende artikkel om TV-reklame

TV-reklame er reklame produsert spesielt for TV-mediet. Det er i prinsippet tre former for TV-reklame: Reklamefilm, «sponsing» og produktplassering. For mange kommersielle TV-kanaler er reklame den viktigste inntektskilden.

Sosiale aspekter

Det er mange sosiale aspekter ved TV. TV-tittingen har forandret verden. Med fjernsynets inntog gikk vi inn i et mediesamfunn, hvor verden blir knyttet sammen av bilder og medieuttrykk.

Påståtte farer

Parallelt med utviklingen av TV og påvirkningen av denne i familier og menneskers liv, setter et økende antall forskere, foreldre og andre spørsmålstegn ved det ukritiske aksepten av mediet. For eksempel var Sverige det første landet som forbød all reklame rettet mot barn i 1991.

Sosiale og atferdsmessige effekter av TV-vold er blitt studert mye. I en studie fra 2006^[3] ble 8 barn vist voldsomme og voldelige videosekvenser mens hjerneaktiviteten ble målt. Her viste forskerne at hjerneaktiviteten øker kraftig i de delene av hjernen som er involvert i reguleringen av følelser, opphisselse og som også involvert i oppmerksomhet, koding og gjenfinning av episodisk hukommelse og motorisk programmering. Dette mønsteret av hjerneaktivitet kan forklare de atferdsmessige effekter som er observert i mange studier, spesielt de som hevder at barn som er hyppige seerne av TV-vold har større sannsynlighet for å oppføre seg aggressivt.

En langtidsstudie fra New Zealand med 1000 involverte mennesker viste at fjernsynstitting i barndommen kunne føre til dårlig skolering. Med andre ord ble barn som så på TV mindre skikket til å fullføre skole og universitet.

Se også

Referanser

^ Jacobsen (1991)
^ Jacobsen (1991)
^ Media Psychology, Volume 8, Issue 1 February 2006 s 25 – 37

Litteratur

Finn Jacobsen (1991). Videologi: Håndbok i videoproduksjon. Oslo: Amalie forlag. s. 165. ISBN 82-992516-1-3.

Eksterne lenker

(en) Television – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Television – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

[1] Jacobsen (1991)

[2] Jacobsen (1991)

[3] Media Psychology, Volume 8, Issue 1 February 2006 s 25 – 37

[1]

[2]

[3]