Richard Wagner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
«Wagner» omdirigeres hit. Se også Wagner (Bahia) – en brasiliansk kommune i delstaten Bahia.
Richard Wagner
RichardWagner.jpg
Født 22. mai 1813
Død 13. februar 1883

Wilhelm Richard Wagner (født 22. mai 1813 i Leipzig i kongeriket Sachsen i Tyskland, død 13. februar 1883 i Venezia i kongeriket Italia) var en tysk komponist, dirigent, musikkteoretiker og skribent. Han er først og fremst kjent for sine operaer, eller musikkdramaer, som han senere kalte dem. Hans verker, særlig fra den senere perioden, kjennetegnes av kontrapunktisk struktur, kromatisk musikkspråk, fyldig harmonisk utforming og orkestrering og en velutviklet bruk av ledemotiver: musikalske tema som er assosiert med bestemte personer, steder eller begivenheter i operaen. Wagner bidro til musikkens utvikling med sin idé om det totale kunstverket eller enhetskunstverket (som vi på tysk kjenner som das Gesamtkunstwerk) som nådde sitt høydepunkt i den monumentale tetralogien Nibelungenringen fra 1876. Wagner var og forblir en kontroversiell person, både for sine musikalske og dramatiske bidrag og for antisemittiske og politiske overbevisninger.

I europeisk klassisk musikkhistorie var Wagners musikk et viktig skritt på veien mot videre bruk av den kromatiske skalaen, som i tolvtonemusikk. Komponister har også latt seg inspirere av Wagners gjentagende musikalske temaer, som senromantikerne, minimalistiske komponister og filmkomponister.

Biografi[rediger | rediger kilde]

De første årene[rediger | rediger kilde]

Richard Wagner ble født i Leipzig i Tyskland 22. mai 1813. Faren Friedrich Wagner, som var ansatt i en underordnet stilling i bystyret, døde seks måneder etter Richards fødsel. I august 1814 giftet hans mor Johanne Pätz seg med skuespilleren Ludwig Geyer som ifølge rykter skulle være guttens egentlige far. Han døde da Richard var seks år gammel. Gutten ble deretter oppdratt av sin mor alene.

I 1822 ble Richard elleve år gammel innskrevet på skolen i Dresden, hvor han fikk en del klaverundervisning av sin lærer i latin. Wagner øvde allikevel ikke på skalaer, men foretrakk for det meste å spille ouverturer etter gehør. Den unge Richard Wagner hadde ambisjoner om å forfatte skuespill, og fattet interesse for musikken som dramatisk virkemiddel. Han begynte derfor snart å studere musikk, og ble innskrevet ved universitetet i Leipzig i 1831. En av hans tidlige inspirasjonskilder var Ludwig van Beethoven. I Leipzig fikk Wagner blant annet undervisning av Theodor Weinlig, kantor i Thomaskirken.

I 1833 skrev Wagner, 20 år gammel, sin første komplette opera, Die Feen. Denne operaen, som ligner Carl Maria von Webers stil, skulle først bli satt opp på en scene 50 år senere, da den fikk premiere i München kort tid etter komponistens død i 1883.

Wagner fikk nå periodevise ansettelser som musikksjef ved operahusene i Magdeburg og Königsberg. På denne tiden skrev han Das Liebesverbot, basert på Shakespeares Like for like (Measure for Measure). Denne andre operaen ble satt opp i Magdeburg i 1836, men fikk en lunken mottagelse.

Den 24. november 1836 giftet Wagner seg med skuespillerinnen Christine Wilhelmine «Minna» Planer. De flyttet til Riga, der Wagner var blitt ansatt som kapellmester ved operaen. Få uker senere stakk Minna av med en offiser som senere forlot henne. Wagner tok Minna til nåde, men dette var begynnelsen på et vanskelig ekteskap som endte i elendighet tre tiår senere.

I 1839 slet ekteparet med gjeldsproblemer og så seg nødt til å reise fra Riga for å unngå kreditorene. Gjelden skulle forfølge Wagner resten av livet. Reisen førte dem ut på en stormfylt sjøreise over Nordsjøen mot London. På reisen fortalte noen Wagner om legenden om havets vandrende jøde. Skipet var nær ved å forlise tre ganger, og søkte nødhavn på Norskekysten. De kom da inn til Borøy i Tvedestrand kommune. Ved innseilingen gjennom skjærgården nær Askeflu skal ekkoet fra mannskapets sang ved en høy fjellvegg ha inspirert Wagner til temaet i Den flyvende hollender.[1]

Siden dro ekteparet til Paris, og bodde der i flere år. Her skapte Wagner seg et levebrød ved å skrive artikler, og arrangere operaer av andre komponister.

Dresden[rediger | rediger kilde]

Wagner fullførte sin tredje opera, Rienzi, i 1840. Ved et hell ble den antatt til oppførelse på hoffteateret i Dresden i Sachsen. I 1842 flyttet paret til Dresden, hvor Rienzi ble oppført og fikk en stor suksess. Wagner bodde i Dresden de seks følgende år, og ble på et tidspunkt utnevnt til kongelig saksisk hoffdirigent. I denne perioden skrev han Der fliegende Holländer (Den Flyvende Hollender) og Tannhäuser, de første to av mellomperiodens tre operaer.

Wagners opphold i Dresden fikk en ende, på grunn av hans engasjement i venstrepolitikk. En nasjonalistisk bevegelse hadde fått vind i seilene i de frie tyske statene. Den krevde større frihet, og samling av de svake statene til én nasjon. Wagner spilte begeistret en rolle i denne bevegelsen og mottok gjester i sitt hjem, blant andre August Röckel som utgav en radikal venstreavis, Volksblätter, og den russiske anarkisten, Mikhail Bakunin.

Den saksiske regjeringen vakte en utbredt misnøye som nådde kokepunktet i april 1840, da kong Friedrich August II av Sachsen oppløste parlamentet og avviste en ny forfatning som folket ønsket vedtatt. Maioppstanden brøt ut, og Wagner støttet den. Den begynnende revolusjonen ble hurtig bekjempet av de forente saksiske og prøyssiske troppene, og det ble utstedt arrestordrer mot de revolusjonære. Wagner måtte derfor flykte, først til Paris, og siden til Zürich. Det lyktes derimot ikke Röckel og Bakunin å slippe unna, og de ble idømt lange fengselsstraffer.

Eksil, Schopenhauer og Mathilde Wesendonck[rediger | rediger kilde]

Richard og Cosima Wagner

Wagner tilbrakte de neste tolv årene i eksil. Han hadde fullført Lohengrin før Dresdenoppstanden, og skrev til sin venn, Franz Liszt, for å få den oppført i sitt fravær. Liszt dirigerte premieren i Weimar i august 1850.

Wagner befant seg i en krise, isolert fra den tyske musikkverden og uten nevneverdige inntekter. De musikalske skisser han arbeidet på (som først langt senere skulle bli til Nibelungenringen) syntes ham ikke på daværende tidspunkt å ha noen sjanse for å bli til scenisk virkelighet. Hans kone Minna som ikke hadde brydd seg om de operaene han hadde skrevet etter Rienzi, fikk en depresjon. Og til slutt fikk han erysipelas, en hudinfeksjon som gjorde det vanskelig for ham å skrive.

Wagners produksjon i de første årene i Zürich var en rekke essays. Det gjelder for eksempel Fremtidens kunstverk (Das Kunstwerk der Zukunft) fra 1849, hvor han beskriver sin visjon om det totale kunstverk (Das Gesamtkunstwerk). I dette skal de forskjellige kunstarter som musikk, sang, dans, poesi, bildende kunst og scenekunst forenes. Das Judentum in der Musik fra 1850 er et antisemittisk skrift, rettet mot jødiske komponister. Endelig bør Opera og drama (Oper und Drama) fra 1851 nevnes, hvor han beskriver de estetiske ideer som han skulle gjøre bruk av i sin Ringsyklus.

I disse årene møtte Wagner to inspirasjonskilder som ble avgjørende for verket Tristan og Isolde. I 1854 ble han, av Georg Herwegh, introdusert til Arthur Schopenhauers filosofi. Wagner skulle senere omtale denne begivenheten som den viktigste i sitt liv. Hans personlige omstendigheter omvendte ham hurtig til det han oppfattet som Schopenhauers filosofi: Et dypt pessimistisk syn på menneskets lodd. Han skulle forbli en tilhenger av Schopenhauer resten av sitt liv, selv etter at hans lykke vendte.

En av Schopenhauers doktriner var at musikken hadde en overordnet rolle blant kunstartene, ettersom musikken var den eneste som ikke har et materielt uttrykk. Wagner anerkjente denne læren, selv om den var direkte motstridende med hans egen argumentasjon i Opera og drama, hvor det hevdes at musikken skal være dramaets tjener. Wagnerforskere har siden hevdet at Schopenhauers innflytelse fikk Wagner til å tildele musikken en viktigere funksjon i sine senere operaer, blant annet i den siste halvdelen av Ringsyklusen. Det er ingen tvil om at mange aspekter av Schopenahuers lære fant vei inn i Wagners senere librettoer. Den selvfornektende skomaker-dikteren Hans Sachs fra Mestersangerne i Nürnberg som alminneligvis betraktes som Wagners mest sympatiske figur, er i sin essens en schopenhauersk skapning (også selv om han er modellert over en virkelig person).

Wagners andre inspirasjonskilde var dikteren og forfatteren Mathilde Wesendonck, silkehandleren Otto von Wesendoncks kone. Wagner møtte ekteparet i Zürich i 1852. Otto von Wesendonck som var wagnerianer, stilte en hytte på sine jorder til Wagners disposisjon. I 1857 var Wagner blitt besatt av Mathilde. Selv om hun syntes å ha gjengjeldt hans følelser i noe grad, hadde hun ingenlunde til hensikt å bringe sitt ekteskap i fare, og derfor holdt hun sin mann informert om sine kontakter med Wagner. Ikke desto mindre inspirerte forholdet Wagner til å legge sitt arbeide med Ringen til side (for først å gjenoppta det tolv år senere). I stedet begynte han å arbeide på Tristan og Isolde fra sagnkretsen om kong Arthur som omhandler ridderen Tristan og den allerede gifte Isolde.

Det usikre forholdet endte i 1858, da Minna snappet opp et brev fra Richard til Mathilde. Etter den konfrontasjonen som fulgte, forlot Wagner Zürich alene, for å reise til Venezia. I 1859 flyttet han til Paris for å inspisere en ny-revidert Tannhäuser. Premieren på den nye Tannhäuser i 1861 var en fiasko, da aristokratene fra den såkalte Jockey Club skapte oppstyr. Ytterligere forestillinger ble derfor avlyst, og Wagner forlot byen i hast.

I 1861 ble den politiske bannlysingen av Wagner hevet, og komponisten kunne nå slå seg ned i Biebrich i Preussen, hvor han begynte arbeidet på Mestersangerne i Nürnberg. Bemerkelsesverdig nok er denne operaen hans lyseste verk (hans andre kone, Cosima, skulle senere skrive: «Når fremtidige generasjoner søker vederkvegelse i dette enestående verket, måtte de da skjenke de tårer, av hvilke smilene oppstod, en tanke»). I 1862 ble Richard og Minna skilt. Wagner (eller hans kreditorer) betalte likevel hennes underhold inntil hennes død i 1866.

Kong Ludvig IIs støtte[rediger | rediger kilde]

Richard Wagner i Bayreuth. Liszt som var hans svigerfar, kan ses ved pianoet.

Wagners skjebne fant et nytt vendepunkt i 1864, da kong Ludvig II besteg tronen i Bayern i en alder av 18 år. Denne unge kongen, en brennende beundrer av Wagners operaer siden barndommen, fikk komponisten brakt til München. Han avviklet Wagners betraktelige gjeld og la planer om å få hans nye opera satt opp. Etter svære problemer i øvelsesforløpet ble Tristan und Isolde (Tristan og Isolde) en enorm suksess ved premieren på hoffteatret i München den 10. juni 1865.

I mellomtiden var Wagner blitt opptatt av en annen affære, denne gangen med Cosima von Bülow, dirigenten Hans von Bülows kone. Hans von Bülow var en av Wagners viktigste støttere og dirigerte premieren på Tristan und Isolde (Tristan og Isolde). Cosima var Franz Liszt og den berømte grevinne Marie d'Agoults uekte datter. Hun var 24 år yngre enn Wagner. Liszt, som var Wagners venn, mislikte forholdet mellom de to. I april 1865 fødte Cosima imidlertid Wagner en uekte datter som fikk navnet Isolde. Affæren var en skandale i München og for å gjøre saken verre falt Wagner i unåde blant medlemmer av hoffet som fryktet hans innflytelse på kongen. I desember 1865 ble Ludvig endelig nødt til å be komponisten å forlate München. Han tenkte også over idéen om å abdisere for å kunne følge sin helt i eksilet, men Wagner talte ham hurtig fra det.

Ludvig fikk Wagner plassert i villa Triebschen ved innsjøen Vierwaldstättersee i Sveits. Her ble Die Meistersanger von Nürnberg (Mestersangerne i Nürnberg) ferdigkomponert i 1867. Premieren stod i München den 21. juni det følgende året. I oktober overbeviste Cosima Hans von Bülow om en skilsmisse, og Richard og Cosima ble da gift den 25. august 1870 (Liszt frasto å tale med sin svigersønn i de følgende årene). Juledagen det året forærte Wagner Cosima verket Siegfried-Idyll i fødselsdagsgave. Ekteskapet med Cosima varte resten av Wagners liv. De fikk enda en datter, Eva, og en sønn, Siegfried.

Det var i Triebschen i 1869 at Wagner først møtte filosofen Friedrich Nietzsche som raskt ble en god venn. Wagners idéer øvde en vesentlig innflytelse på Nietzsche som var 31 år yngre enn komponisten. Nietzsches første bok, Die Geburt der Tragödie (Tragediens Fødsel) fra 1872 var tilegnet Wagner. Forholdet mellom dem ble allikevel med tiden bitrere, ettersom Nietzsche ble stadig mer desillusjonert i forhold til forskjellige deler av Wagners tenkning som for eksempel hans pasifisme og hans antisemittisme. I Der Fall Wagner (Tilfellet Wagner) fra 1888 og i Nietzsche kontra Wagner fra 1889 fordømte han Wagner som dekadent og korrupt og kritiserte endog sin egen tidligere beundring for komponisten.

Bayreuth[rediger | rediger kilde]

Wagner som hadde avfunnet seg med sitt nye liv i sitt hjem, brukte nå sine krefter på å få avsluttet Ringen. Ved Ludwigs vedholdende press ble det gitt spesielle forpremierer på de to første verkene i syklusen, Das Rheingold (Rhingullet) og Die Walküre (Valkyrien), i München, selv om Wagner ønsket den komplette syklusen oppført i et nytt spesiallaget operahus.

I 1871 falt hans valg på den lille byen Bayreuth som hjemsted for sitt nye operahus. Familien flyttet dit året etter og grunnstenen til festspillhuset ble lagt. Med henblikk på å reise kapital til bygningen ble det grunnlagt Wagnerselskaper i adskillige byer, og Wagner begynte selv å dirigere konserter rundt om i Tyskland. Imidlertid var det først penger nok, da Von Ludwig trådte til med enda et stort bidrag i 1874. Senere det året, flyttet familien inn i sitt nye hjem i Bayreuth i en villa som Wagner kalte Wahnfried (Tysk: fred for vanvidd).

Festspillhuset åpnet i august 1876 med premieren på Der Ring des Nibelungen (Nibelungenringen) og har siden vært hjemsted for Bayreuth-festivalen (Richard-Wagner-Festspiele Bayreuth).

De siste årene[rediger | rediger kilde]

I 1877 begynte Wagner arbeidet på sin siste opera, Parsifal. Komposisjonen tok fire år. I disse årene forfattet han også en rekke stadig mer reaksjonære skrifter om religion og kunst.

Parsifal var ferdig i januar 1882, og en ny festival ble stablet på benene for det nye verket. På den tiden var Wagner svært syk. Under den 16. og siste oppførelsen av Parsifal den 29. august kom han inn i orkstergraven i all hemmelighet under tredje akt, og tok dirigentstokken fra Hermann Levi og førte forestillingen til ende.

Etter festivalen tok familien til Venezia for å overvintre der. Den 13. februar 1883 døde Richard Wagner av hjerteinfarkt i Palazzo Vendramin ved Canal Grande. Han ble ført tilbake til Bayreuth, hvor han ligger begravet i Wahnfrieds hage.

Verk[rediger | rediger kilde]

Komponisten Wagner er i første rekke kjent for sine musikkdramatiske verker. De kan deles inn kronologisk i tre perioder:

Wagners tidlige periode innledes av at han som nittenåring gjør sitt første forsøk på å skrive operaen Die Hochzeit som han dog oppgav i 1832 på et tidlig tidspunkt i arbeidsprosessen. Wagner fullførte tre operaer i det som regnes som hans tidlige periode: Die Feen, Das Liebesverbot og Rienzi. De er komponert i en konvensjonell stil og innehar ikke de trekkene som senere skulle gjøre Wagner fortjent til hans viktige plass i musikkhistorien. Senere i livet uttalte Wagner at han ikke betraktet disse tidlige operaene som en egentlig del av sitt verk. Wagners tidlige verker oppføres i dag sjelden, med ouverturen til ’’Rienzi'’ som et unntak.

Wagners mellomperiode er etter fleres vurdering av en vesentlig høyere kvalitet. Her utvikler han sine krefter som dramatiker og komponist. Perioden begynte med Der fliegende Holländer (Den Flyvende Hollender), etterfulgt av Tannhäuser og Lohengrin. Disse verkene oppføres meget hyppig i dag.

Wagners sene operaer er mesterverker som utviklet operakunsten. Mange betrakter Tristan og Isolde (Tristan und Isolde) som Wagners beste enkeltstående opera. Die Meistersinger von Nürnberg (Mestersangerne i Nürnberg) er Wagners eneste komedie (bortsett fra den tidlige Das Liebesverbot) og en av de aller lengste. Den oppføres stadig. Der Ring des Nibelungen (Nibelungenringen) som ofte omtales som «Ringen» i dagligtale, er en tetralogi bestående av fire operaer: Das Rheingold (Rhingullet), Die Walküre (Valkyrien), Siegfried og Götterdämmerung (Ragnarok). Tetralogien er basert på personer og elementer fra blant annet nordisk mytologi. Spilletiden er omtrent 14 timer. Verket er derfor blitt betrakter som et av de mest ambisiøse musikalske verker som noensinne er blitt komponert. Wagners siste opera, Parsifal som han skrev til sin egen operafestival, Festspillene i Bayreuth, og som kalles et religiøst festspill (Bühnenweihfestspiel) i partituret, er et dypsindig verk som er basert på den kristne legenden om den hellige gral.

Gjennom sine operaer og teoretiske skrifter, utøvde Wagner en stor innflytelse på operagenren. Han arbeidet for en ny operaform som han kalte musikkdrama. Her skulle alle musikalske og dramatiske elementer utgjøre et hele. I motsetning til andre operakomponister som normalt overlot utførelsen av librettoen til andre, skrev Wagner sine egne libretti som han omtalte som «dikt». De fleste av dramaene baserte han på nordeuropeisk mytologi og legender. I Wagners komposisjonsstil fikk orkesteret en rolle på like fot med sangerne. Orkesteret får en selvstendig kommenterende rolle og understøtter ikke sangen. Det skjer for eksempel gjennom ledemotiver som er musikalske temaer som annonserer personer, lokaliteter eller begivenheter. Gjennom deres komplekse sammenveving utvikler de dramaet og driver det frem.

Wagners musikalske stil betraktes ofte som innbegrepet av den klassiske musikks romantiske periode, på grunn av utviklingen av det følelsesmessige uttrykk som var uten fortilfelle. Han innførte nye begreper om harmonikk og musikalsk form, herunder særlig kromatikk. I Tristan og Isolde utforsket han det tradisjonelle tonesystems begrensninger. Eksperimentene peker frem mot atonaliteten som ble utforsket i det 20. århundre. Noen musikkhistorikere fester begynnelsen på den moderne klassiske musikken til de første tonene fra Tristan und Isolde, den såkalte Tristan-akkorden.

Den tidlige perioden[rediger | rediger kilde]

Mellomperioden[rediger | rediger kilde]

Den sene perioden[rediger | rediger kilde]

Annen musikk[rediger | rediger kilde]

Utover operaer komponerte Wagner forholdsvis lite musikk. Han skrev en enkelt symfoni (da han var 19), noen ouverturer, og noen stykker for kor og klaver. Han reorkestrerte dessuten Glucks opera Ifigenia i Aulis (Iphigénie en Aulide).

Av denne musikken er det hyppigst oppførte verk hans Siegfried-Idyll, et verk for kammerorkester som han skrev til sin annen kones, Cosimas, fødselsdag. Den trekker på flere motiver fra Ringsyklusen, selv om den ikke er en del herav. Wesendonck-Lieder, som ble komponert til Mathilde Wesendonck mens Wagner stadig arbeidet på Tristan og Isolde, oppføres også stadig i dag.

Etter å ha komponert Parsifal, ønsket Wagner å begynne og skrive symfonier. Imidlertid rakk han ikke å skrive noe inntil sin død.

Ouverturene og de orkestrale mellomspillene fra Wagners operaer fra mellomperioden og sene periode, oppføres hyppig ved konserter. Til de fleste av disse, skrev Wagner små passasjer, så de ikke kom til å ende så abrupt (de er jo tatt ut av en operas dramatiske sammenheng). Dette er for eksempel tilfellet i forhold til forspillet til Parsifal og Siegfrieds begravelsesmusikk fra Ragnarok. Konsertversjonen av forspillet til Tristan og Isolde spilles allikevel ikke så ofte. Her foretrekkes det opprinnelige forspillet, selv i konsertoppførelser.

En av de mest populære bryllupsmarsjer er tatt fra brudekoret i Lohengrin. I operaen synges det, idet bruden og brudgommen forlater seremonien og går inn i brudekammeret. Det katastrofale ekteskapet mellom Lohengrin og Elsa som når sitt uopprettelige lavpunkt 20 minutter etter at koret er blitt sunget, har allikevel ikke hatt betydning for bruken av musikken.

Essayer og verker i andre kunstarter[rediger | rediger kilde]

Wagner var en ekstremt produktiv forfatter, og opphavet til hundrevis av bøker, dikt og artikler, foruten en stor korrespondanse. Hans skrifter dekket en lang rekke av emner, for eksempel politikk, filosofi og detaljerte analyser (ofte gjensidig selvmotsigende) av hans egne operaer. Skrifter av betydning er for eksempel: Oper und Drama (Opera og Drama, 1851), om operaens teori og Das Judenthum in der Musik (1850) som var polemisk rettet mot jødiske komponister i alminnelighet, og mot Giacomo Meyerbeer i særdeleshet. Han skrev også en selvbiografi, Mein Leben (Mitt Liv) (1880).

Wagner var dessuten opphavsmannen til adskillige teatermessige fornyelser som ble utviklet i festspillhuset i Bayreuth, et operahus han hadde fått bygget spesifikt til oppførelsen av sine operaer. Fornyelsene omfatter mørklegging av tilskuerrommet under oppførelsene, og plasseringen av orkesteret utenfor publikums synsfelt. Festspillhuset i Bayreuth er stedet for den årlige Wagnerfestivalen, hvor Wagners verker fra mellomperioden og den sene perioden oppføres. Festivalen trekker tusener av operaelskere til Bayreuth hver sommer.

Arven etter Wagner[rediger | rediger kilde]

Filmer om Wagner[rediger | rediger kilde]

Stumfilmen Richard Wagner fra 1913 ble regissert av Carl Froelich og hadde Giuseppe Becce i hovedrollen – som også skrev filmmusikken siden det var for dyrt å bruke Wagners musikk. En dokumentar med samme tittel ble laget i 1925.

Wagners antisemittisme og nazistenes bruk av Wagner[rediger | rediger kilde]

I den siste halvdel av det 20. århundre har den offentlige mening om Wagner i stigende grad basert seg på hans antisemittisme. Det skyldes i høy grad begivenheter som fant sted 50 år etter komponistens død: Nazistpartiets bruk av Wagners musikk og navn i 1930-årene.

Wagner anklaget ofte jødene, særlig de jødiske musikerne, for å være et skadelig fremmedelement i den tyske kulturen. Hans første og mest kontroversielle antismittiske skrift var Das Judenthum in der Musik, som opprinnelig ble publisert under hans nom de plume, «K. Freigedank» («K. Fritanke») i 1850 i Neue Zeitschrift für Musik. Skriftet foregav å forklare den «folkelige motvilje» mot jødiske komponister, som for eksempel Wagners samtidige, Felix Mendelssohn og Giacomo Meyerbeer, som også var hans rivaler. Wagner skrev at det tyske folk fant jødene frastøtende på grunn av deres fremmedartede utseende og adferd – mennesker med «knirkende, pipende, summende stemmer, som vi tross alle våre skrifter og taler for jødefrigjørelsens sak alltid har følt oss instinktivt frastøtt av, når vi kom i faktisk kontakt med dem». Han argumenterte for at jødiske musikere kun var i stand til å skrive musikk som var tynn og kunstig, fordi de ikke hadde noen forbindelse med «folkets ekte sjel».

Som konklusjon skrev han om jødene at «bare en ting kan frigjøre dere fra deres forbannelses byrde – forløsningen av Ahasverus – og det er å gå under!» Selv om dette er blitt oppfattet som faktisk utslettelse av jødene, refereres det i skriftet til utslettelsen av jødedommen, det jødiske. Wagner anbefalte en oppgivelse av den jødiske kulturen og innopptagelsen av jødene i det alminnelige tyske kulturliv. Den opprinnelige offentliggjørelsen fikk kun liten oppmerksomhet, men da Wagner gjenutgav skriftet under sitt eget navn i 1869, førte det til atskillige offentlige protester ved oppførelsene av Die Meistersanger von Nürnberg (Mestersangerne i Nürnberg). Wagner gjentok lignende synspunkter i adskillige senere artikler som for eksempel Was ist deutsch? fra 1878.

Igjennom det 20. århundre har forskere som Robert Gutman fremført påstanden at Wagners antisemittisme ikke var begrenset til hans artikler, men at operaene også inneholdt skjulte antisemittiske budskaper. For eksempel skulle figurer som Mime fra Der Ring des Nibelungen (Nibelungenringen) og Sixtus Beckmesser fra Die Meistersinger von Nürnberg (Mestersangerne i Nürnberg) være antisemittiske stereotyper, selv om de ikke direkte identifiseres som jøder. Sådane påstander er meget omstridte. De påståtte «skjulte budskap» kan være et resultat av en overfortolkning. Wagner var ikke hevet over å inkorporere hån og fornærmelser i sitt verk, men det var alltid åpenlyst når han gjorde det. Man må notere seg at Wagner, i løpet av sitt liv, produserte et enormt skriftlig vitnesbyrd, som han også selv underkastet en analyse, herunder hans operaer og hans syn på jødene og ethvert annet tenkelig emne: De skjulte antisemittiske budskapene i operaene nevnes aldri.

Wagners egne religiøse synspunkter var særegne. Han beundret Jesus, men insisterte på at han var gresk og ikke jødisk. Han mente også at Det gamle testamente ikke hadde noe å gjøre med Det nye testamente, og at Israels Gud ikke var den samme som Jesus' far, og at de 10 bud ikke inneholdt den kristne læres kjærlighet og tilgivelse. Wagner var også fascinert av buddhismen og overveiet i mange år å skrive en buddhistisk opera, Die Sieger (De seirende). Han ville basere den på Sârdûla Karnavadanaan, som er en avadana (romantisk buddhistisk litteratur) om Buddhas siste reise. Deler av opplegget til Die Sieger ble senere opptatt i Parsifal, som fremstiller en særlig wagneriansk utgave av kristendommen. For eksempel fortolker Wagner forvandlingen av nattverdelementene i en mer hedensk retning.

På tross av de sterkt antisemittiske synspunktene Wagner luftet, hadde han et omfattende nettverk av jødiske venner og kolleger. En av de mest betydelige av disse var Hermann Levi, en troende jøde og sønnen til en rabbiner. Hans talent var anerkjent av Wagner. Levis stilling som kapellmester i Dresden betød at han måtte dirigere premieren på Parsifal, Wagners siste opera. Wagner hadde umiddelbart mange innvendinger mot dette, og foreslo at Levi ble døpt først (antagelig på grunn av denne operaens religiøse innhold). Senere oppga han idéen, uten tvil av hensyn til forholdet til kong Ludwig. Levi var bekjent med Wagners opptatthet av det jødiske spørsmålet, men han beundret ikke desto mindre Wagner. Han ble bedt om å være sørgemarskalk ved komponistens begravelse.

Noen kommentatorer har ment at Wagner selv kan ha vært delvis jødisk, men det er ikke noe belegg for dette. I sin barndom bar Wagner sin stefars etternavn, Geyer. Det er et alminnelig etternavn blant tyske jøder, men Ludwig Geyer, som stammet fra en slekt av kirkemusikere, hadde ikke hatt jødiske forfedre. Wagner ble senere karikert som en jøde med kroket nese og stort hode. Den muligheten at Geyer kan ha vært Wagners virkelige far, og Wagners sterke bevissthet om sitt utseende kan ha vært årsaken til hans intense avvisning av jødedommen og sterke forbindelse til alt tysk.

I tiden omkring Wagners død var de nasjonalistiske bevegelsene i Europa ved å miste forbindelsen til den romantiske idealforelstillingen om likhet fra 1848. Et militaristisk sinne og en aggressiv holdning begynte å bre seg, ikke minst på grunn av Bismarcks maktovertagelse og forening av Tyskland i 1871. Etter Wagners død i 1883, ble Bayreuth i stigende grad sentrum for høyreorienterte tyske nasjonalister, som var tiltrukket av operaenes mythos. De ble kjent som Bayreuth-sirkelen. Denne gruppen ble anerkjent av Cosima, hvis antisemittisme var betydelig mindre kompleks og mer bitter enn Richards.

Houston Stewart Chamberlain, forfatter av et antall filosofiske avhandlinger som senere ble populære blant nazistene, var medlem av denne Bayreuth-sirkelen. Han giftet seg med Wagners datter, Eva. Etter at Cosima og Siegfried var døde i 1930, ble Siegfried enke, den engelskfødte Winifred, som var en personlig venn av Adolf Hitler, ansvarlig for festivalen. Hitler beundret Wagners musikk, og forsøkte å innarbeide den i sin myte om den tyske nasjonen. Hitler oppbevarte mange av Wagners originale partiturer i sin bunker i Berlin under 2. verdenskrig, selv om Wieland Wagner hadde bedt ham om å utlevere disse viktige dokumentene. De gikk derfor tapt på Hitlers siste dager.

Noen forskere har ment at Wagners synspunkter og særlig hans antisemittisme har øvet innflytelse på nazistene. Det er imidlertid sterkt omstridt, og ifølge historikeren Richard J. Evans er det intet bevis for at Hitler overhodet har lest noen av Wagners skrifter. Wagners verker understøtter ikke nazistenes heltedyrkelse. Siegfried, som skulle være «helten» i Nibelungenringen, kan – og gjør det i mange moderne oppsetninger – virke som en overfladisk og utiltalende lømmel – selv om det er fjernt fra hvordan Wagner selv så på ham. Disse forskjellene mellom hva som ligger i debatten om den protonazisme man tillegger Wagner. Mange av Wagners synspunkter må ha vært utiltalende for nazistene, for eksempel hans pasifisme og hans ønske om å assimilere jødene – i stedet for å utrydde dem. Goebbels forbød derfor oppførelsen av Parsifal i 1939, kort før krigsutbruddet, på grunn av denne operaens pasifistiske overtoner.

Den nazistiske fascinasjonen over Wagner var faktisk stort sett begrenset til Hitler. Dennes glede ved Wagner vakte avsky hos andre høytstående nazister, for eksempel Goebbels. I 1933 beordret Hitler for eksempel at partidagene i Nürnberg skulle begynne med en oppførelse av ouverturen til Die Meistersinger von Nürnberg (Mestersangerne i Nürnberg). Han utstedte likefrem tusen fribilletter til nazistiske funksjonærer. Da Hitler ankom til teatret, var det imidlertid nesten tomt. Det følgende året ble de beordret til å være til stede, men man kunne se dem slumre under forestillingen. I 1935 gav Hitler derfor etter og frigav billettene til offentligheten.

Generelt sett var Wagners musikk allestedsnærværende i det tredje rike, men blant folk var interessen laber, til fordel for italienske komponister som Verdi og Puccini. I sesongen 1938-1939 var det bare én Wagneropera på en liste over sesongens mest populære operaer. Øverst på listen sto italienske Ruggiero Leoncavallos I Pagliacci (Bajaser).

Det er ikke rimelighet i å kritisere Wagner alene ut fra en senere generasjons mening om ham. Hitlers beundring kunne umulig være blitt gjengjeldt, for Wagner døde seks år før Hitler ble født. Den politiske filosofen Leo Strauss har skrevet om absurditeten i at man skulle ta avstand fra noe bare fordi Hitler kunne like det (eller omvendt). Han kaller det reductio ad hitlerum. Det skulle eksempelvis bety at vi skulle avsky vegetarianere, fordi Hitler var vegetarianer.

Ikke desto mindre oppføres Wagners verker ikke i Israel, hvor enkelte oppførelser har vakt et stort oppstyr. Selv om de sendes på offentlige radio- og fjernsynsstasjoner, er alle forsøk på å oppføre dem på scenen blitt stoppet av protester, særlig fra holocaustoverlevere (Wagners musikk ble spilt over høyttalerne i konsentrasjonsleirene).

Da Daniel Barenboim dirigerte et avsnitt av Tristan und Isole (Tristan og Isolde) som ekstranummer i 2001 på en festival i Israel, mente en komité i Knesset at Barenboim burde boikottes. En planlagt oppførelse av Valkyrien måtte dessuten avlyses. Ved en annen anledning insisterte Zubin Mehta på å spille Wagner i Israel på tross av at publikum kom med tilrop og forlot salen. Wagner er kompleks, og hans musikk fremprovoserer mange reaksjoner. Ironisk nok var Theodor Herzl, en av zionismens grunnleggere, en dyp beundrer av Wagners verker.

Wagners betydning for senere musikk[rediger | rediger kilde]

Richard Wagners byste i parken i Bayreuth.

Wagners bidrag til kunsten og kulturen er enormt. Allerede i sin egen levetid opplevde han en sterk hengivenhet blant sine tilhengere som ofte anså ham for nærmest guddommelig.

Hans musikk, særlig Tristan og Isolde, var banebrytende. I mange år etter Wagner har komponister følt seg nødt til enten å ta standpunkt for eller imot Wagner. Gustav Mahler, Anton Bruckner, Richard Strauss og Hugo Wolf skylder ham mye, men også Cesar Franck, Henri Duparc, Ernest Chausson, Jules Massenet, Alexander von Zemlinskij, Hans Pfitzner og mange andre står i gjeld til Wagner. Mestre i harmoni som Claude Debussy og Arnold Schönberg har hørt Tristan og Isolde. Den italienske verisme er også inspirert av Wagners musikalske formspråk.

Det var Wagner som først krevde at lyset ble dempet under forestillingene. Det var Wagner som først fant på å skjule orkesteret i en dekket orkestergrav som tilfellet er i Bayreuth. Wagner drømte om et «usynlig teater», hvor hans verker først og fremst skulle få liv i lytterens fantasi.

Wagners betydning for litteraturen og filosofien er også nevneverdig. Friedrich Nietzsche, forfatteren til Die Geburt der Tragödie, tilba innledningsvis Wagner. Han så en mulig fornyelse av den europeiske ånd i Wagners musikk. Men Nietzsche brøt med Wagner etter Parsifal, da han mente at Wagner leflet for de kristne. I det 20. århundre kalte W.H. Auden Wagner det kanskje største geniet som noensinne har levet («perhaps the greatest genius that ever lived»), mens både James Joyce, Thomas Mann og Marcel Proust var dypt påvirket av ham og diskuterte ham i deres romaner. Wagner er et av hovedemnene for T. S. Eliots The Waste Land som siterer fra operaene. Og Charles Baudelaire, Stéphane Mallarmé og Paul Verlaine var alle wagnerianere. Mange av de idéene Wagner behandlet i sin musikk, for eksempel forbindelsen mellom kjærlighet og død (Eros og Thanatos) i Tristan og Isolde, skulle senere tas opp av Sigmund Freud.

Andre var mindre positive overfor Wagner. En tid var det tyske musikkliv delt i to leire, en for Wagner og en for Brahms. Den sistnevnte fikk støtte av den innflytelsesrike kritikeren Eduard Hanslick som var tilhenger av en mer tradisjonell opera i forhold til Wagners fornyelser. Konflikten kan ligne søskenmisunnelse sett fra våre dagers perspektiv. Selv de som var imot ham, som Debussy, kunne ikke avvise Wagners innflytelse.

I sine senere verker arbeider Debussy med så lange og komplekse musikalske forløp at det nærmer seg wagnerianske dimensjoner. Rossini, som ikke brød seg om Wagner, skrev også lange operaer; for eksempel er hans Wilhelm Tell over fire timer lang.

Wagners idealer, fra den blonde Siegfrieds heltedåd til den av Schopenhauers inspirerte opptatthet og forherligelse av døden, er dypt umoderne. Men hans operaer har stadig en stor skare av beundrere.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Praktfull hollenderforestilling Tvedestrandsposten.no 13.07.2004

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bonde, Lars Ole. Rundt om "Ringen" : veje til Wagners verdensteater : med udgangspunkt i Den jyske Operas opførelse af "Nibelungens Ring" 1983-1996. Danmarks Radios forlag, 1994. ISBN 87-7047-406-0
  • Carr, Jonathan: The Wagner Clan: The Saga of Germany's Most Illustrious and Infamous Family, Grove Atlantic, 2007
  • Gregor-Dellin, Martin. Richard Wagner. Gyldendal , 1978. ISBN 82-05-10852-8
  • Kielland, Alexander L. Richard Wagner og festspillet i Bayreuth 1876. Stavanger, 1877
  • Lewsey, Jonathan. Who's who and what's what in Wagner. Ashgate, 1997. ISBN 1-85928-280-6
  • Nietzsche, F. Fallet Wagner. Stockholm : Brutus Östlings bokförl. , 1992. ISBN 91-7139-026-X
  • De store komponister; Bind 3: Opera / Senromantikken. Oslo : LibriArte, 1997. – 333 s. ISBN 82-445-0192-8
  • Norart 25 norske artikler om Wagner

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Richard Wagner – bilder, video eller lyd