Richard Wagner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Richard Wagner
Wilhelm Richard Wagner
RichardWagner.jpg
FødtWilhelm Richard Wagner
22. mai 1813[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Leipzig[5][6]Rediger på Wikidata
Død13. feb. 1883[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (69 år)
Venezia[7][6]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse
13 oppføringer
Komponist[4], librettist, dirigent, essayist, teaterregissør, selvbiograf, lyriker, pianist, musikkritiker, musiker, forfatter, dagbokskriver, skribent[6]Rediger på Wikidata
Utdannet ved Universitetet i Leipzig, KreuzschuleRediger på Wikidata
Ektefelle Cosima Wagner[8], Minna Wagner[8]Rediger på Wikidata
Far Carl Friedrich WagnerRediger på Wikidata
Mor Johanna Rosina Wagner-GeyerRediger på Wikidata
Søsken Rosalie Wagner, Ottilie Brockhaus, Louise Wagner, Cäcilie Avenarius, Albert WagnerRediger på Wikidata
Barn Siegfried Wagner, Isolde BeidlerRediger på Wikidata
Nasjonalitet TysklandRediger på Wikidata
Gravlagt Villa WahnfriedRediger på Wikidata
Medlem av Kungliga Musikaliska Akademien, Corps Saxonia LeipzigRediger på Wikidata
Utmerkelser Bayerischer Maximiliansorden für Wissenschaft und Kunst (1873)Rediger på Wikidata
Sjangre/
former
Opera, klassisk musikk
InstrumentPiano
IMDBIMDb
Signatur
Richard Wagners signatur

Wilhelm Richard Wagner (født 22. mai 1813 i Leipzig i kongeriket Sachsen i Tyskland, død 13. februar 1883 i Venezia i kongeriket Italia) var en tysk komponist, dirigent, musikkteoretiker og skribent. Han er først og fremst kjent for sine operaer, eller musikkdramaer, som han senere kalte dem. Hans verker, særlig fra den senere perioden, kjennetegnes av kontrapunktisk struktur, kromatisk musikkspråk, fyldig harmonisk utforming og orkestrering og en velutviklet bruk av ledemotiver: musikalske tema som er assosiert med bestemte personer, steder eller begivenheter i operaen. Wagner bidro til musikkens utvikling med sin idé om det totale kunstverket eller enhetskunstverket (tysk: Gesamtkunstwerk) som nådde sitt høydepunkt i den monumentale tetralogien Der Ring des Nibelungen (Nibelungenringen) fra 1876.

Wagner fikk bygget sitt eget operahus, Bayreuther Festspielhaus, som legemliggjorde mange nye designtrekk. Ring-syklusen og Parsifal ble urfremført her, og hans viktigste sceneverk blir fortsatt fremført under den årlige Bayreuth-festivalen, ledet av hans etterkommere.

Wagner var og forblir en kontroversiell person, både for sine musikalske og dramatiske bidrag og for antisemittiske og politiske overbevisninger.

I europeisk klassisk musikkhistorie var Wagners musikk et viktig skritt på veien mot videre bruk av den kromatiske skalaen, som i tolvtonemusikk. Komponister har også latt seg inspirere av Wagners gjentagende musikalske temaer, som senromantikerne, minimalistiske komponister og filmkomponister.[9][10][11]

Biografi[rediger | rediger kilde]

De første årene[rediger | rediger kilde]

Richard Wagners fødested i forstaden Brühl i Leipzig (fotografi fra ca. 1885).

Richard Wagner ble født i Leipzig i Tyskland den 22. mai 1813. Faren Friedrich Wagner, som var ansatt i en underordnet stilling i bystyret, døde seks måneder etter Richards fødsel. I august 1814 giftet hans mor Johanne Pätz seg med skuespilleren Ludwig Geyer som ifølge rykter skulle være guttens egentlige far. Han døde da Richard var seks år gammel. Gutten ble deretter oppdratt av sin mor alene, og frem til han var 14 år var han kjent som Wilhelm Richard Geyer.[12]

I 1822 ble Richard elleve år gammel innskrevet på Dresdner Kreuzchor, hvor han fikk en del klaverundervisning av sin lærer i latin. Wagner øvde allikevel ikke på skalaer, men foretrakk for det meste å spille ouverturer etter gehør. Den unge Richard Wagner hadde ambisjoner om å forfatte skuespill, og fattet interesse for musikken som dramatisk virkemiddel. En av hans tidlige inspirasjonskilder var Ludwig van Beethoven. I Leipzig fikk Wagner blant annet undervisning av Theodor Weinlig, kantor i Thomaskirken.

I en alder av ni år ble han enormt imponert over de gotiske elementene i Carl Maria von Webers opera Der Freischütz (Jegerbruden), som han så Weber dirigere.[13] I 1827 hadde familien returnert til Leipzig. Wagners tok sine første leksjoner i harmoni i løpet av årene 1828–31 med Christian Gottlieb Müller.[14] I januar 1828 hørte han for første gang Beethovens 7. symfoni og deretter, i mars, den samme komponistens 9. symfoni (begge ved Gewandhausorchester). Beethoven ble en stor inspirasjon, og Wagner skrev en pianotranskripsjon av den 9. symfonien.[15] Han ble også svært imponert av en fremføring av Mozarts Rekviem.[16]

I 1831 startet Wagner sine studier ved Leipzig-universitetet, hvor han ble medlem av det saksiske studentersamfunnet.[17] Han tok komposisjonstimer hos Thomaskantor Theodor Weinlig.[18] I 1833 skrev Wagner, 20 år gammel, sin første komplette opera, Die Feen. Denne operaen, som ligner Webers stil, skulle først bli satt opp på en scene 50 år senere, da den fikk premiere i München kort tid etter komponistens død i 1883.[19]

Wagner fikk nå periodevise ansettelser som musikksjef ved operahusene i Magdeburg og Königsberg. På denne tiden skrev han Das Liebesverbot, basert på Shakespeares Like for like (Measure for Measure). Denne andre operaen ble satt opp i Magdeburg i 1836, men fikk en lunken mottagelse.

Minna Planer (1835) portrett av Alexander von Otterstedt.

Den 24. november 1836 giftet Wagner seg med skuespillerinnen Christine Wilhelmine «Minna» Planer. De flyttet til Riga, der Wagner var blitt ansatt som kapellmester ved operaen.[20] Få uker senere stakk Minna av med en offiser som senere forlot henne. Wagner tok Minna til nåde, men dette var begynnelsen på et vanskelig ekteskap som endte i elendighet tre tiår senere.

Richard Wagner (ca. 1840) portrett av Julius Ernst Benedikt Kietz.

I 1839 slet ekteparet med gjeldsproblemer og så seg nødt til å reise fra Riga for å unngå kreditorene.[21] Gjelden skulle forfølge Wagner resten av livet. Reisen førte dem ut på en stormfylt sjøreise over Nordsjøen mot London.[22] På reisen fortalte noen Wagner om legenden om havets vandrende jøde. Skipet var nær ved å forlise tre ganger, og søkte nødhavn ved norskekysten. De kom da inn til Borøy i Tvedestrand kommune. Ved innseilingen gjennom skjærgården nær Askeflu skal ekkoet fra mannskapets sang ved en høy fjellvegg ha inspirert Wagner til temaet i Den flyvende hollender.[23]

Siden dro ekteparet til Paris, og bodde der i flere år. Her skapte Wagner seg et levebrød ved å skrive artikler, og arrangere operaer av andre komponister.

Dresden (1842-1849)[rediger | rediger kilde]

Wagner fullførte sin tredje opera, Rienzi, i 1840 og I 1842 flyttet paret til Dresden. Ved et hell fikk operaen sin første oppførelse ved hoffteateret i Dresden i Sachsen i 1842, med hjelp fra den etablerte komponisten Giacomo Meyerbeer.[24] Wagner bodde i Dresden de seks følgende år, og ble på et tidspunkt utnevnt til kongelig saksisk hoffdirigent.[25] I denne perioden skrev han Der fliegende Holländer (Den Flyvende Hollender) og Tannhäuser, de første to av mellomperiodens tre operaer. I Dresden ble han også kjent med blant andre komponisten Ferdinand Hiller og arkitekten Gottfried Semper.[26]

Wagners arrestordre (Steckbrief) fra 1849.

Wagners opphold i Dresden fikk en brå ende, på grunn av hans engasjement i venstrepolitikk. En nasjonalistisk bevegelse hadde fått vind i seilene i de frie tyske statene. Den krevde større frihet, og samling av de svake statene til én nasjon. Wagner spilte begeistret en rolle i denne bevegelsen og mottok gjester i sitt hjem, blant andre August Röckel som utgav en radikal venstreavis, Volksblätter, og den russiske anarkisten, Mikhail Bakunin.[27]

Den saksiske regjeringen vakte en utbredt misnøye som nådde kokepunktet i april 1849, da kong Friedrich August II av Sachsen oppløste parlamentet og avviste en ny forfatning som folket ønsket vedtatt. Maioppstanden brøt ut, og Wagner støttet den. Den begynnende revolusjonen ble hurtig bekjempet av de forente saksiske og prøyssiske troppene, og det ble utstedt arrestordrer mot de revolusjonære. Wagner måtte derfor flykte, først til Paris, og siden til Zürich.[28] Det lyktes derimot ikke Röckel og Bakunin å slippe unna, og de ble idømt lange fengselsstraffer.

Eksil, Schopenhauer og Mathilde Wesendonck (1849-1862)[rediger | rediger kilde]

Wagner tilbrakte de neste tolv årene i eksil. Han hadde fullført Lohengrin før maioppstanden i Dresden, og skrev til sin venn, Franz Liszt, for å få den oppført i sitt fravær. Liszt dirigerte premieren i ved hoffteateret i Weimar i august 1850.[29]

Wagner befant seg i en krise, isolert fra den tyske musikkverden og uten nevneverdige inntekter. De musikalske skissene han arbeidet på (som først langt senere skulle bli til Nibelungenringen) syntes ham ikke på daværende tidspunkt å ha noen sjanse for å bli til scenisk virkelighet. Hans kone Minna som ikke hadde brydd seg om de operaene han hadde skrevet etter Rienzi, gikk inn i en depresjon. Til slutt fikk han erysipelas, en hudinfeksjon som gjorde det vanskelig for ham å skrive.[30]

Wagners produksjon i de første årene i Zürich var en rekke essays. Det gjelder for eksempel Fremtidens kunstverk (Das Kunstwerk der Zukunft) fra 1849, hvor han beskriver sin visjon om det totale kunstverk (Gesamtkunstwerk). I dette skal de forskjellige kunstarter som musikk, sang, dans, poesi, bildende kunst og scenekunst forenes. Das Judentum in der Musik fra 1850 er et antisemittisk skrift, rettet mot jødiske komponister.[31] Endelig bør Opera og drama (Oper und Drama) fra 1851 nevnes, hvor han beskriver de estetiske ideer som han skulle gjøre bruk av i sin Ringsyklus.

Arthur Schopenhauer, portrett fra 1855.

I disse årene møtte Wagner to inspirasjonskilder som ble avgjørende for verket Tristan und Isolde. I 1854 ble han av sinn venn Georg Herwegh introdusert til Arthur Schopenhauers filosofi. Wagner skulle senere omtale denne begivenheten som den viktigste i sitt liv.[32] Hans personlige omstendigheter omvendte ham hurtig til det han oppfattet som Schopenhauers filosofi: Et dypt pessimistisk syn på menneskets lodd. Han skulle forbli en tilhenger av Schopenhauer resten av sitt liv, selv etter at hans lykke vendte.[33]

En av Schopenhauers doktriner var at musikken hadde en overordnet rolle blant kunstartene, ettersom musikken var den eneste som ikke har et materielt uttrykk. Wagner anerkjente denne læren, selv om den var direkte motstridende med hans egen argumentasjon i Opera og drama, hvor det hevdes at musikken skal være dramaets tjener. Wagnerforskere har siden hevdet at Schopenhauers innflytelse fikk Wagner til å tildele musikken en viktigere funksjon i sine senere operaer, blant annet i den siste halvdelen av Ringsyklusen.[34] Det er ingen tvil om at mange aspekter av Schopenhauers lære fant vei inn i Wagners senere librettoer. Den selvfornektende skomaker-dikteren Hans Sachs i Mestersangerne fra Nürnberg som alminneligvis betraktes som Wagners mest sympatiske figur, er i sin essens en schopenhauersk skapning (også selv om han er modellert på en virkelig person).

Mathilde Wesendonck, portrett fra ca. 1860.

Wagners andre inspirasjonskilde var dikteren og forfatteren Mathilde Wesendonck, silkehandleren Otto von Wesendoncks kone. Wagner møtte ekteparet i Zürich i 1852. Otto von Wesendonck som var en beundrer av Wagner, stilte en hytte på eiendommen sin til Wagners disposisjon.[35] Denne hytten ble etterhvert kjent som "asylet" I 1857 var Wagner blitt besatt av Mathilde. Selv om hun syntes å ha gjengjeldt hans følelser i noe grad, hadde hun ingenlunde til hensikt å bringe sitt ekteskap i fare, og derfor holdt hun sin mann informert om sine kontakter med Wagner. Ikke desto mindre inspirerte forholdet Wagner til å legge sitt arbeide med Ringen til side for først å gjenoppta det tolv år senere. I stedet begynte han å arbeide på Tristan und Isolde fra sagnkretsen om kong Arthur som omhandler ridderen Tristan og den allerede gifte Isolde.[36] Mens han planla operaen, komponerte Wagner Wesendonck Lieder, fem sanger for stemme og piano, basert på dikt av Mathilde. To av disse settingene er eksplisitt merket av Wagner som "studier for Tristan und Isolde".[37]

Det usikre forholdet endte i 1858, da Minna snappet opp et brev fra Richard til Mathilde.[38] Etter den konfrontasjonen som fulgte forlot Wagner Zürich alene, for å reise til Venezia. I 1859 flyttet han til Paris for å inspisere en ny-revidert versjon av Tannhäuser. Premieren på den nye Tannhäuser i Paris 1861 var en fiasko, da aristokratene fra den såkalte Jockey Club skapte oppstyr. Ytterligere forestillinger ble derfor avlyst, og Wagner forlot byen i hast.

I 1861 ble den politiske bannlysingen av Wagner hevet, og komponisten kunne nå slå seg ned i Biebrich i Preussen, hvor han begynte arbeidet på Mestersangerne fra Nürnberg.[39] Bemerkelsesverdig nok er denne operaen hans lyseste verk (hans andre kone, Cosima, skulle senere skrive: «Når fremtidige generasjoner søker vederkvegelse i dette enestående verket, måtte de da skjenke de tårer, av hvilke smilene oppstod, en tanke»). I 1862 ble Richard og Minna skilt. Wagner (eller hans kreditorer) betalte likevel hennes underhold inntil hennes død i 1866.

Kong Ludwig IIs støtte (1864-1871)[rediger | rediger kilde]

Ludwig II av Bayern i 1865, året etter han overtok tronen. Portrettmaleri av Ferdinand von Piloty.

Wagners skjebne fant et nytt vendepunkt i 1864, da kong Ludwig II besteg Bayerns trone i en alder av 18 år. Denne unge kongen, en brennende beundrer av Wagners operaer siden barndommen, fikk komponisten brakt til München.[40] Han avviklet Wagners betraktelige gjeld og la planer om å få hans nye opera satt opp. Etter svære problemer i øvelsesforløpet ble Tristan und Isolde en enorm suksess ved premieren på hoffteatret i München den 10. juni 1865.

I mellomtiden var Wagner blitt opptatt av en annen affære, denne gangen med Cosima von Bülow, dirigenten Hans von Bülows kone. Hans von Bülow var en av Wagners viktigste støttere og dirigerte premieren av Tristan und Isolde. Cosima var Franz Liszts og den berømte grevinne Marie d'Agoults uekte datter. Hun var 24 år yngre enn Wagner. Liszt, som var Wagners venn, mislikte forholdet mellom de to. I april 1865 fødte Cosima imidlertid Wagner en uekte datter som fikk navnet Isolde.[41] Affæren var en skandale i München og for å gjøre saken verre falt Wagner i unåde blant medlemmer av hoffet som fryktet hans innflytelse på kongen. I desember 1865 ble Ludvig endelig nødt til å be komponisten å forlate München. Han tenkte også over idéen om å abdisere for å kunne følge sin helt i eksilet, men Wagner talte ham hurtig fra det.

Ludwig fikk Wagner plassert i villa Triebschen ved innsjøen Vierwaldstättersee i Sveits. Her ble Die Meistersanger von Nürnberg (Mestersangerne fra Nürnberg) ferdigkomponert i 1867. Premieren fant sted i München den 21. juni det følgende året.[42] I oktober overbeviste Cosima Hans von Bülow om en skilsmisse, og Richard og Cosima ble da gift den 25. august 1870 (Liszt frasto å tale med sin svigersønn i de følgende årene). Juledagen det året forærte Wagner Cosima verket Siegfried-Idyll i fødselsdagsgave.[43] Ekteskapet med Cosima varte resten av Wagners liv. De fikk enda en datter, Eva, og en sønn, Siegfried.

Det var i Tribschen i 1869 at Wagner først møtte filosofen Friedrich Nietzsche som raskt ble en god venn. Wagners idéer øvde en vesentlig innflytelse på Nietzsche som var 31 år yngre enn komponisten. Nietzsches første bok, Die Geburt der Tragödie (Tragediens Fødsel) fra 1872 var tilegnet Wagner. Forholdet mellom dem ble allikevel med tiden bitrere, ettersom Nietzsche ble stadig mer desillusjonert i forhold til forskjellige deler av Wagners tenkning som for eksempel hans pasifisme og hans antisemittisme. I Der Fall Wagner (Tilfellet Wagner) fra 1888 og i Nietzsche kontra Wagner fra 1889 fordømte han Wagner som dekadent og korrupt og kritiserte endog sin egen tidligere beundring for komponisten.[44]

Bayreuth (1871-1876)[rediger | rediger kilde]

Bayreuther Festspielhaus (foto fra ca. 1900)

Se også: Festspillene i Bayreuth og Bayreuther Festspielhaus.

Wagner som hadde avfunnet seg med sitt nye liv i sitt hjem, brukte nå sine krefter på å få avsluttet Ring-syklusen. Ved Ludwigs vedholdende press ble det gitt spesielle forpremierer på de to første verkene i syklusen, Das Rheingold (Rhingullet) og Die Walküre (Valkyrien), i München, selv om Wagner ønsket den komplette syklusen oppført i et nytt spesiallaget operahus.

I 1871 falt hans valg på den lille byen Bayreuth som hjemsted for sitt nye operahus. Familien flyttet dit året etter og grunnstenen til festspillhuset ble lagt. Med henblikk på å reise kapital til bygningen ble det grunnlagt Wagnerselskaper i adskillige byer, og Wagner begynte selv å dirigere konserter rundt om i Tyskland. Imidlertid var det først penger nok, da kong Ludwig trådte til med enda et stort bidrag i 1874. Senere det året, flyttet familien inn i sitt nye hjem i Bayreuth i en villa som Wagner kalte Wahnfried (tysk: fred for vanvidd).

Festspillhuset åpnet i august 1876 med premieren på Der Ring des Nibelungen (Nibelungenringen)[45] og har siden vært hjemsted for Bayreuth-festivalen (Richard-Wagner-Festspiele Bayreuth).

De siste årene (1876-1883)[rediger | rediger kilde]

Etter den første Bayreuth-festivalen begynte Wagner arbeidet med Parsifal, hans siste opera. Komposisjonen tok fire år, hvorav Wagner tilbrakte mye tid i Italia av helsemessige årsaker.[46] Fra 1876 til 1878 innledet Wagner også den siste av sine dokumenterte amorøse forbindelser, denne gangen med Judith Gautier, som han hadde møtt under festivalen i 1876.[47] Wagner hadde også store problemer med å finansiere Parsifal, og av utsiktene til at verket skulle bli fremført av andre teatre enn Bayreuth. Han ble nok en gang assistert av kong Ludwig, men ble fortsatt tvunget av sin personlige økonomiske situasjon i 1877 til å selge rettighetene til flere av hans upubliserte verk (inkludert Siegfried-idyll) til utgiveren Schott.[48]

I disse årene forfattet han også en rekke stadig mer reaksjonære skrifter om religion og kunst, og han avviste noen av hans tidligere liberale synspunkter. Wagners plutselige interesse for kristendommen i denne perioden, som gjennomsyrer Parsifal, kom samtidig med hans økende støtte til tysk nasjonalisme, og krevde fra hans side og hans medarbeidere, "omskriving av noen nyere Wagner-historie", for å representere for eksempel Ringen som et verk som gjenspeiler kristne idealer.[49]

Wagners grav i Wahnfrieds hage i Bayreuth. Foto:Josef Lehmkuhl

Wagner fullførte Parsifal i januar 1882, og en andre Bayreuth-festival ble holdt for den nye operaen, som hadde premiere 26. juli.[50] Wagner var på dette tidspunktet ekstremt syk, etter å ha lidd av en rekke stadig mer alvorlige angina-anfall.[51] Under den sekstende og siste fremføringen av Parsifal den 29. august gikk han usett inn i orkestergraven under akt 3, overtok taktstokken fra dirigenten Hermann Levi og ledet operaen frem til avslutningen.[52]

Etter festivalen reiste Wagner-familien til Venezia for å overvintre. Wagner døde av et hjerteinfarkt i en alder av 69 år den 13. februar 1883 ved Ca' Vendramin Calergi, et palass fra 1500-tallet ved Canal Grande.[53] Legenden om at infarktet ble foranlediget av en krangel med Cosima over Wagners angivelig amorøse interesse for sangeren Carrie Pringle, som hadde vært en blomsterpike i Parsifal i Bayreuth, er uten troverdige bevis.[54] Etter at en begravelsesgondol bar Wagners levninger over Canal Grande, ble liket hans ført til Tyskland hvor han ble begravet i hagen til Villa Wahnfried i Bayreuth.[55]

Verk[rediger | rediger kilde]

Komponisten Wagner er i første rekke kjent for sine musikkdramatiske verker. Wagners operaer eller "musikkdramaer" er også unik i at han skrev sine egne tekster eller "librettoer" som han kalte for sine "dikt". Hans samlede produksjon er listet i katalogen Wagner-Werk-Verzeichnis (WWV) som inkluderer 113 verk totalt.[56] Verkene kan deles inn kronologisk i tre perioder.

Operaer[rediger | rediger kilde]

Tidlige verk (-1842)[rediger | rediger kilde]

Wagners tidligste forsøk innen opera var ofte ufullførte. Forlatte prosjekter inkluderer en pastoral opera basert på Goethes Die Laune des Verliebten, skrevet i en alder av 17,[57] Die Hochzeit (Bryllupet), som Wagner arbeidet på i 1832,[57] og syngespillet Männerlist größer als Frauenlist (Menn er snedigere enn kvinner, 1837–38). Die Feen (Alvene, 1833) ble ikke fremført i komponistens levetid[58] og Das Liebesverbot (1836) ble trukket tilbake etter den første fremføringen.[59] Rienzi (1842) var Wagners første vellykkede oppsatte opera.[60] Komposisjonsstilen til disse tidlige verkene var konvensjonell - den relativt mer sofistikerte Rienzi viser den klare innflytelsen fra Grand Opera à la Spontini og Meyerbeer - men viser ikke nyvinningene som ville markere Wagners senere plass i musikkhistorien. Senere i livet sa Wagner at han ikke anså disse verkene for å være en del av hans oeuvre;[61] og de har bare blitt fremført sjeldent de siste hundre årene, selv om ouverturen til Rienzi er et sporadisk konserthusverk.

De "romantiske" operaene (1843-51)[rediger | rediger kilde]

Originalpartituret til overturen fra Den flyvende hollender (ca. 1843)

Wagners produksjon i den såkalte "mellomperioden" begynte med Der fliegende Holländer (Den flyvende hollender, 1843), etterfulgt av Tannhäuser (1845) og Lohengrin (1850). Disse tre operaene blir noen ganger referert til som Wagners "romantiske operaer".[62][63] De forsterket ryktet, blant publikum i Tyskland og utenlands, som Wagner hadde begynt å etablere med Rienzi. Selv om han tok avstand fra stilen til disse operaene fra 1849 og utover, omarbeidet han likevel både Der fliegende Holländer og Tannhäuser ved flere anledninger. Disse tre operaene anses å representere et betydelig utviklingsstadium i Wagners musikalske og operatiske modenhet når det gjelder tematisk håndtering, skildring av følelser og orkestrering.[64] De er de tidligste verkene som er inkludert i Bayreuth-kanonen, de modne operaene som Wagners enke Cosima satte opp ved Bayreuth-festivalen etter Wagners død, i samsvar med hans ønsker.[65] Alle tre (inkludert de forskjellige versjonene av Der fliegende Holländer og Tannhäuser) fortsetter å bli fremført regelmessig over hele verden, og har ofte blitt spilt inn. Det var også disse operaene som gjorde han berømt i løpet av hans egen levetid.

Musikkdramaene (1851-82)[rediger | rediger kilde]

Ring-prosjektet[rediger | rediger kilde]
Vandreren og Mime, illustrasjon av operaen Siegfried, Arthur Rackham (1911)

Se også: Nibelungenringen

Wagners sene dramaer regnes som hans mesterverk. Der Ring des Nibelungen, ofte referert til som Ringen eller Ring-syklusen, er et sett med fire operaer løselig basert på figurer og elementer fra germansk mytologi – og fra senere norrøn mytologi – spesielt den norrøne eldre Edda og Volsungesaga, samt det middelhøytyske helteeposet Nibelungenlied.[66][67] Wagner utviklet spesifikt librettoene for disse operaene i henhold til sin tolkning av stavrim, svært alliterative rimende versepar brukt i gammelgermansk poesi.[68] De ble også påvirket av Wagners konsepter om antikkens greske teater, der tetralogier var en del av de athenske festivalene, og som han rikelig diskuterte i sitt essay "Oper und Drama".[69]

De to første komponentene i Ring-syklusen var Das Rheingold (Rhingullet), som ble fullført i 1854, og Die Walküre (Valkyrien), som ble ferdigstilt i 1856. I Das Rheingold, med sin "ustanselig snakkesalige 'realisme' og fraværet av lyriske 'numre'",[70] kom Wagner veldig nær de musikalske idealene i essayene hans fra 1849–51. Die Walküre, som inneholder det som praktisk talt er en tradisjonell arie (Siegmunds "Winterstürme" i første akt), og den kvasi-korale fremtoningen til valkyrjene, viser mer "operatiske" trekk, men har blitt vurdert av Barry Millington som "musikkdramaet som mest tilfredsstillende legemliggjør de teoretiske prinsippene til 'Oper und Drama'... En grundig syntese av poesi og musikk oppnås uten noen nevneverdige ofringer i musikalske uttrykk."[71]

Tristan und Isolde og Die Meistersinger von Nürnberg[rediger | rediger kilde]

Mens han komponerte operaen Siegfried, tredje del av Ring-syklusen, avbrøt Wagner arbeidet med den og skrev mellom 1857 og 1864 den tragiske kjærlighetshistorien Tristan und Isolde og hans eneste modne komedie Die Meistersinger von Nürnberg (Mestersangerne fra Nürnberg), to verk som også er en del av den tradisjonelle operakanonen.[72]

Tristan-akkorden.

Tristan blir ofte tildelt en spesiell plass i musikkhistorien; mange ser den som begynnelsen på bevegelsen bort fra konvensjonell harmoni og tonalitet og hevder at den legger grunnlaget for retningen den klassiske musikken tok på 1900-tallet.[42][73][74] Wagner mente at hans musikkdramatiske teorier ble mest perfekt realisert i dette verket med bruken av "overgangens kunst" mellom dramatiske elementer og balansen mellom vokal- og orkesterdeler.[75] Verket ble fullført i 1859 og ble uroppført i München, dirigert av Hans von Bülow i juni 1865.[76]

Die Meistersinger ble opprinnelig unnfanget av Wagner i 1845 som et slags komisk anheng til Tannhäuser.[77] I likhet med Tristan ble den urfremført i München under taktstokken til von Bülow den 21. juni 1868, og ble en umiddelbar suksess.[78] Millington beskriver Die Meistersinger som "et rikt, sansende musikkdrama som er allment beundret for sin varme menneskelighet",[79] men verkets sterke nasjonalistiske overtoner har fått noen til å sitere det som et eksempel på Wagners reaksjonære politikk og antisemittisme.[80]

Fullføringen av Ringen[rediger | rediger kilde]

Da Wagner vendte tilbake til å skrive musikken til siste akt av Siegfried og Götterdämmerung, som den siste delen av ringen, hadde stilen hans endret seg nok en gang til noe mer gjenkjennelig "operatisk" enn lydverdenen til Das Rheingold og Die Walküre, selv om den fortsatt var stemplet med hans egen originalitet som komponist og fylt med ledemotiver.[81] Dette var delvis fordi librettoen til de fire Ring-operaene var skrevet i omvendt rekkefølge, slik at teksten til Götterdämmerung ble unnfanget mer "tradisjonelt" enn teksten til Das Rheingold;[66] likevel hadde de selvpålagte kravene til Gesamtkunstwerk-konseptet blitt noe redusert. Forskjellene skyldes også Wagners utvikling som komponist i perioden han skrev Tristan, Meistersinger og Paris-versjonen av Tannhäuser.[82] Fra akt 3 av Siegfried og utover blir Ringen mer kromatisk melodisk, mer kompleks harmonisk og mer utviklet i behandlingen av ledemotiver.[83]

Det tok Wagner 26 år fra han skrev det første utkastet til en libretto i 1848 til han fullførte Götterdämmerung i 1874. Ringen tar omtrent 15 timer å fremføre[84] og er det eneste foretaket av en slik størrelse som regelmessig blir presentert på verdens scener.

Parsifal[rediger | rediger kilde]
Parsifal akt 3, scenebilde av Paul von Joukowsky (1882)

Wagners siste opera, Parsifal (1882), som var hans eneste verk skrevet spesielt for hans Bayreuther Festspielhaus, og som er beskrevet i partituret som et "Bühnenweihfestspiel" ("festivalspill for innvielsen av scenen"), forteller en historie som innlemmer elementer av legenden om den hellige gral. Det bærer også elementer av buddhistisk forsakelse antydet av Wagners lesing av Schopenhauer.[85] Wagner beskrev det for Cosima som hans "siste kort".[86] Den forblir kontroversiell på grunn av dens behandling av kristendommen, dens erotikk og dens uttrykk, slik det oppfattes av noen kommentatorer, av tysk nasjonalisme og antisemittisme.[87] Til tross for komponistens egen beskrivelse av operaen til kong Ludwig som "dette mest kristne av verker",[88] har Ulrike Kienzle kommentert at "Wagners vending til kristen mytologi, som bildene og det åndelige innholdet i Parsifal hviler på, er særegen og motsier seg dogmatisk kristendom på mange måter."[89] Musikalsk har operaen blitt ansett for å representere en kontinuerlig utvikling av komponistens stil, og Millington beskriver den som "et partitur av overjordisk skjønnhet og raffinement".[90]

Annen musikk[rediger | rediger kilde]

Richard Wagner (ca. 1883) portrettmaleri av Franz von Lenbach.

Utover operaer komponerte Wagner forholdsvis lite musikk. Han skrev en enkelt symfoni (da han var 19), noen ouverturer, og noen stykker for kor og klaver. Han reorkestrerte dessuten Christoph Willibald Glucks opera Ifigenia i Aulis (Iphigénie en Aulide).

Av denne musikken er det hyppigst oppførte verk hans Siegfried-Idyll, et verk for kammerorkester som han skrev til sin annen kones, Cosimas, fødselsdag. Den trekker på flere motiver fra Ringsyklusen, selv om den ikke er en del derav. Wesendonck-Lieder, som ble komponert til Mathilde Wesendonck mens Wagner stadig arbeidet på Tristan und Isolde, oppføres også stadig i dag.

Etter å ha komponert Parsifal, ønsket Wagner å begynne og skrive symfonier.[91] Imidlertid rakk han ikke å skrive noen inntil sin død.

Ouverturene og de orkestrale mellomspillene fra Wagners operaer fra mellomperioden og sene periode, oppføres hyppig ved konserter. Til de fleste av disse, skrev Wagner små passasjer, så de ikke kom til å ende så abrupt (de er jo tatt ut av en operas dramatiske sammenheng). Dette er for eksempel tilfellet i forhold til forspillet til Parsifal og Siegfrieds sørgemusikk fra Götterdämmerung. Konsertversjonen av forspillet til Tristan und Isolde spilles allikevel ikke så ofte. Her foretrekkes det opprinnelige forspillet, selv i konsertoppførelser.

En av de mest populære bryllupsmarsjer er tatt fra brudekoret i Lohengrin. I operaen synges det, idet bruden og brudgommen forlater seremonien og går inn i brudekammeret. Det katastrofale ekteskapet mellom Lohengrin og Elsa som når sitt uopprettelige lavpunkt 20 minutter etter at koret er blitt sunget, har allikevel ikke hatt betydning for bruken av musikken.

Essayer og sakprosa[rediger | rediger kilde]

Wagner var en ekstremt produktiv forfatter, og han skrev hundrevis av bøker, dikt og artikler, foruten en stor korrespondanse. Hans skrifter dekket en lang rekke av emner, for eksempel politikk, filosofi og detaljerte analyser (ofte gjensidig selvmotsigende) av hans egne operaer. Skrifter av betydning er for eksempel: Oper und Drama (Opera og Drama, 1851), om operaens teori og Das Judenthum in der Musik (1850) som var polemisk rettet mot jødiske komponister i alminnelighet, og mot Giacomo Meyerbeer i særdeleshet. Han skrev også en selvbiografi, Mein Leben (Mitt Liv) (1880).

Noen av de viktigste essayene med tysk tittel:

  • Eine Pilgerfahrt zu Beethoven (1840)
  • Zu Beethovens Neunter Symphonie (1846)
  • Der Nibelungen-Mythos als Entwurf zu einem Drama (1848)
  • Die Wibelungen. Weltgeschichte aus der Sage (1849)
  • Die Revolution (1849)
  • Der Mensch und die bestehende Gesellschaft (1849)
  • Die Kunst und die Revolution (1849)
  • Das Kunstwerk der Zukunft (1850)
  • Kunst und Klima (1850)
  • Das Judenthum in der Musik (1850, republiset i 1869)
  • Oper und Drama (1851)
  • Eine Mitteilung an meine Freunde (1851)
  • Über Staat und Religion (1864)
  • Deutsche Kunst und Deutsche Politik (1868)
  • Über das Dirigieren (1869)
  • Beethoven (1870)
  • Das Bühnenfestspielhaus zu Bayreuth (1873)
  • Was ist deutsch? (1878)
  • Wollen wir hoffen? (1879)
  • Religion und Kunst (1880) med etterord: Was nützt diese Erkenntnis?
  • Heldentum und Christentum (1881)
  • Das Bühnenweihfestspiel in Bayreuth (1882)


Det finnes moderne komplette eller delvise utgaver av Wagners skrifter,[92] inkludert en hundreårsutgave på tysk redigert av Dieter Borchmeyer (som imidlertid utelot essayet "Das Judenthum in der Musik" og Mein Leben).[93] Den første komplette historiske og kritiske utgaven av Wagners prosaverk ble lansert i 2013 ved Institutt for musikkforskning ved Universitetet i Würzburg; dette vil resultere i minst åtte bind med tekst og flere bind med kommentarer, totalt over 5000 sider. Det var opprinnelig forventet at prosjektet vil være fullført innen 2030.[94]

Arven etter Wagner[rediger | rediger kilde]

Wagners betydning for senere musikk[rediger | rediger kilde]

Wagners senere musikalske stil introduserte nye ideer innen harmoni, melodisk prosess (ledemotiv) og operastruktur. Spesielt fra Tristan und Isolde og utover, utforsket han grensene for det tradisjonelle tonesystemet, som ga tonearter og akkorder deres identitet, og viste veien til atonalitet på 1900-tallet. Noen musikkhistorikere daterer begynnelsen av moderne klassisk musikk til de første tonene til Tristan, som inkluderer den såkalte Tristan-akkorden.[95][96]

Wagner inspirerte stor hengivenhet. I en lang periode var mange komponister tilbøyelige til å innrette seg for eller mot Wagners musikk. Anton Bruckner og Hugo Wolf stod i stor gjeld til ham, det samme gjorde César Franck, Henri Duparc, Ernest Chausson, Jules Massenet, Richard Strauss, Alexander von Zemlinsky, Hans Pfitzner og mange andre.[97] Gustav Mahler var viet til Wagner og hans musikk; allerede 15 år gammel, oppsøkte han ham under hans besøk i Wien i 1875,[98] han ble senere en kjent Wagner-dirigent,[99] og komposisjonene hans blir av Richard Taruskin sett på som en utvidelse av Wagners "maksimering" av "det temporære og klanglige" i musikken til symfoniens verden.[100] De harmoniske revolusjonene til Claude Debussy og Arnold Schoenberg (begge hvis samlede verk inneholder eksempler på tonal og atonal modernisme) har ofte blitt sporet tilbake til Tristan og Parsifal.[9][101] Den italienske formen for operatisk realisme, kjent som verismo, skyldte mye til det wagnerske konseptet om musikalsk form.[102]

Wagner ga et stort bidrag til prinsippene og praksisen for dirigering. Hans essay "Om dirigering" (1869)[103] avanserte Hector Berlioz sin teknikk for dirigering og hevdet at dirigeringen var et middel som et musikalsk verk kunne tolkes på nytt med, snarere enn bare en mekanisme for å oppnå orkestralt samspill. Han eksemplifiserte denne tilnærmingen i sin egen dirigering, som var betydelig mer fleksibel enn den disiplinerte tilnærmingen til Felix Mendelssohn; etter hans oppfatning rettferdiggjorde dette også praksiser som i dag ikke ville blitt akseptert, for eksempel omskriving av partiturer.[104] Wilhelm Furtwängler følte at Wagner og Bülow, gjennom deres fortolkende tilnærming, inspirerte en helt ny generasjon dirigenter (inkludert Furtwangler selv).[105]

Blant dem som hevder inspirasjon fra Wagners musikk er det tyske bandet Rammstein,[106] Joey DeMaio fra bandet Manowar har beskrevet Wagner som "Heavy metals far".[107] Den slovenske gruppen Laibach skapte 2009-suiten VolksWagner, ved å bruke materiale fra Wagners operaer.[108] Det har blitt hevdet at Phil Spectors Wall of Sound-innspillingsteknikk var sterkt påvirket av Wagner.[109]

Wagners innflytelse på litteratur, filosofi og visuell kunst[rediger | rediger kilde]

Wagners innflytelse på litteratur og filosofi er betydelig. Friedrich Nietzsche var medlem av Wagners indre krets på begynnelsen av 1870-tallet, og hans første publiserte verk, Die Geburt der Tragödie aus dem Geiste der Musik (Tragediens fødsel), foreslo Wagners musikk som den dionysiske "gjenfødelsen" av europeisk kultur i motsetning til den apollonske rasjonalistiske "dekadensen". Nietzsche brøt med Wagner etter den første Bayreuth-festivalen, og mente at Wagners siste fase representerte en overgivelse til kristne fromheter og en overgivelse til det nye tyske keiserriket. Nietzsche uttrykte sin misnøye med den senere Wagner i "Der Fall Wagner" og "Nietzsche contra Wagner".[44]

Poetene Charles Baudelaire, Stéphane Mallarmé og Paul Verlaine tilbad Wagner.[110] På en liste over store kulturpersonligheter påvirket av Wagner inkluderer Bryan Magee D. H. Lawrence, Aubrey Beardsley, Romain Rolland, Gérard de Nerval, Pierre-Auguste Renoir, Rainer Maria Rilke og flere andre.[111]

På 1900-tallet kalte W. H. Auden Wagner en gang «kanskje det største geniet som noen gang har levd»,[112] mens Thomas Mann[44] og Marcel Proust[113] ble sterkt påvirket av ham og diskuterte Wagner i romanene sine. Han er også omtalt i noen av verkene til James Joyce,[114] samt W. E. B. Du Bois, som omtalte Lohengrin i The Souls of Black Folk.[115] Wagnerske temaer er å finne i T. S. Eliots The Waste Land, som inneholder linjer fra Tristan und Isolde og Götterdämmerung, og Verlaines dikt om Parsifal.[116]

Mange av Wagners konsepter, inkludert spekulasjonene hans om drømmer, kom før teoriene til Sigmund Freud.[117] Wagner hadde offentlig analysert Oidipus-myten før Freud ble født, med tanke på dens psykologiske betydning, og insisterte på at incestuøse begjær er naturlige og normale, og viste også til forholdet mellom seksualitet og angst.[118] Georg Groddeck betraktet ringen som den første håndboken i psykoanalyse.[119]

Wagners innflytelse på filmkunst[rediger | rediger kilde]

Wagners konsept om bruken av ledemotiver og det integrerte musikalske uttrykket de kan muliggjøre har påvirket mange filmpartiturer fra det 20. og 21. århundre. Kritikeren Theodor Adorno har bemerket at det wagnerianske ledemotivet "fører direkte til filmmusikk der ledemotivets eneste funksjon er å kunngjøre helter eller situasjoner slik at publikum lettere kan orientere seg".[120] Filmmusikk som siterer Wagners temaer inkluderer Francis Ford Coppolas Apokalypse nå!, som inneholder en versjon av valkyrierittet, Trevor Jones' lydspor til John Boormans film Excalibur,[121] og 2011-filmene A Dangerous Method (regi: David Cronenberg) og Melancholia (regi. Lars von Trier).[122] Hans-Jürgen Syberbergs film fra 1977 Hitler: A Film from Germanys visuelle stil og scenografi er sterkt inspirert av Ring-syklusen, der musikalske utdrag ofte brukes i filmens lydspor.[123]

Filmer om Wagner[rediger | rediger kilde]

Wagner har vært gjenstand for flere biografiske filmer. Den tidligste var en stumfilm laget av Carl Froelich i 1913, hvor tittelrollen ble spilt av komponisten Giuseppe Becce, som også skrev filmmusikken (da det var for dyrt å bruke Wagners musikk, grunnet opphavsrett).[124] Andre filmskildringer av Wagner inkluderer: Alan Badel i Magic Fire (1955); Lyndon Brook i Song Without End (1960); Trevor Howard i Ludwig (1972); Paul Nicholas i Lisztomania (1975); og Richard Burton i Wagner (1983).[125]

Motstandere og støttespillere[rediger | rediger kilde]

Wagner i en karikatur- tegning av André Gill for L'Eclipse, 18. april 1869.

Ikke alle reagerte positivt på Wagners innflytelse. En tid delte det tyske musikklivet seg i to fraksjoner, tilhengere av Wagner og tilhengere av Johannes Brahms; sistnevnte, med støtte fra den mektige kritikeren Eduard Hanslick (som Beckmesser i Die Meistersinger delvis er en karikatur av) kjempet for tradisjonelle former og ledet den konservative fronten mot Wagners nyvinninger.[126] De ble støttet av de konservative holdningene til enkelte tyske musikkskoler, inkludert konservatoriene i Leipzig under Ignaz Moscheles og i Köln under ledelse av Ferdinand Hiller.[127] En annen Wagner-motstander var den franske komponisten Charles-Valentin Alkan, som skrev til Hiller etter å ha deltatt på Wagners Paris-konsert 25. januar 1860, der Wagner dirigerte ouverturene til Der fliegende Holländer og Tannhäuser, forspillene til Lohengrin og Tristan und Isolde, og seks andre utdrag fra Tannhäuser og Lohengrin: «Jeg hadde forestilt meg at jeg skulle møte musikk av et nyskapende slag, men ble overrasket over å finne en blek imitasjon av Berlioz... Jeg liker ikke all musikken til Berlioz samtidig som jeg setter pris på hans fantastiske forståelse av visse instrumentale effekter... men her ble han imitert og karikert... Wagner er ikke en musiker, han er en sykdom.»[128]

Selv de som, i likhet med Debussy, motsatte seg Wagner ("denne gamle forgifteren")[129] kunne ikke benekte hans innflytelse. Debussy var faktisk en av mange komponister, inkludert Tsjaikovskij, som følte behovet for å bryte med Wagner nettopp fordi hans innflytelse var så umiskjennelig og overveldende. "Golliwogg's Cakewalk" fra Debussys pianosuite Children's Corner inneholder et bevisst satirisk sitat fra åpningen av Tristan.[130] Andre som viste seg motstandsdyktige mot Wagners innflytelse inkluderte Gioachino Rossini, som sa «Wagner har fantastiske øyeblikk og fryktelige kvarter.»[131] På 1900-tallet ble Wagners musikk parodiert av Paul Hindemith og Hanns Eisler, blant andre.[132]

Wagners tilhengere, kjent som wagnerianere eller wagneritter (engelsk: wagnerites)[133] har dannet mange foreninger og samfunn dedikert til Wagners liv og verk.[134]

Wagners antisemittisme og nazistenes bruk av Wagner[rediger | rediger kilde]

I den siste halvdel av det 20. århundre har den offentlige mening om Wagner i stigende grad basert seg på hans antisemittisme. Det skyldes i høy grad begivenheter som fant sted 50 år etter komponistens død: Nazistpartiets bruk av Wagners musikk og navn i 1930-årene.

Wagner anklaget ofte jødene, særlig de jødiske musikerne, for å være et skadelig fremmedelement i den tyske kulturen. Hans første og mest kontroversielle antismittiske skrift var Das Judenthum in der Musik, som opprinnelig ble publisert under hans nom de plume, «K. Freigedank» («K. Fritanke») i 1850 i Neue Zeitschrift für Musik. Skriftet foregav å forklare den «folkelige motvilje» mot jødiske komponister, som for eksempel Wagners samtidige, Felix Mendelssohn og Giacomo Meyerbeer, som også var hans rivaler. Wagner skrev at det tyske folk fant jødene frastøtende på grunn av deres fremmedartede utseende og adferd – mennesker med «knirkende, pipende, summende stemmer, som vi tross alle våre skrifter og taler for jødefrigjørelsens sak alltid har følt oss instinktivt frastøtt av, når vi kom i faktisk kontakt med dem». Han argumenterte for at jødiske musikere kun var i stand til å skrive musikk som var tynn og kunstig, fordi de ikke hadde noen forbindelse med «folkets ekte sjel».

Som konklusjon skrev han om jødene at «bare en ting kan frigjøre dere fra deres forbannelses byrde – forløsningen av Ahasverus – og det er å gå under!» Selv om dette er blitt oppfattet som faktisk utslettelse av jødene, refereres det i skriftet til utslettelsen av jødedommen, det jødiske. Wagner anbefalte en oppgivelse av den jødiske kulturen og innopptagelsen av jødene i det alminnelige tyske kulturliv. Den opprinnelige offentliggjørelsen fikk kun liten oppmerksomhet, men da Wagner gjenutgav skriftet under sitt eget navn i 1869, førte det til atskillige offentlige protester ved oppførelsene av Die Meistersanger von Nürnberg (Mestersangerne i Nürnberg). Wagner gjentok lignende synspunkter i adskillige senere artikler som for eksempel Was ist deutsch? fra 1878.

Igjennom det 20. århundre har forskere som Robert Gutman fremført påstanden at Wagners antisemittisme ikke var begrenset til hans artikler, men at operaene også inneholdt skjulte antisemittiske budskaper. For eksempel skulle figurer som Mime fra Der Ring des Nibelungen (Nibelungenringen) og Sixtus Beckmesser fra Die Meistersinger von Nürnberg (Mestersangerne i Nürnberg) være antisemittiske stereotyper, selv om de ikke direkte identifiseres som jøder. Sådane påstander er meget omstridte. De påståtte «skjulte budskap» kan være et resultat av en overfortolkning. Wagner var ikke hevet over å inkorporere hån og fornærmelser i sitt verk, men det var alltid åpenlyst når han gjorde det. Man må notere seg at Wagner, i løpet av sitt liv, produserte et enormt skriftlig vitnesbyrd, som han også selv underkastet en analyse, herunder hans operaer og hans syn på jødene og ethvert annet tenkelig emne: De skjulte antisemittiske budskapene i operaene nevnes aldri.

Wagners egne religiøse synspunkter var særegne. Han beundret Jesus, men insisterte på at han var gresk og ikke jødisk. Han mente også at Det gamle testamente ikke hadde noe å gjøre med Det nye testamente, og at Israels Gud ikke var den samme som Jesus' far, og at de 10 bud ikke inneholdt den kristne læres kjærlighet og tilgivelse. Wagner var også fascinert av buddhismen og overveiet i mange år å skrive en buddhistisk opera, Die Sieger (De seirende). Han ville basere den på Sârdûla Karnavadanaan, som er en avadana (romantisk buddhistisk litteratur) om Buddhas siste reise. Deler av opplegget til Die Sieger ble senere opptatt i Parsifal, som fremstiller en særlig wagneriansk utgave av kristendommen. For eksempel fortolker Wagner forvandlingen av nattverdelementene i en mer hedensk retning.

På tross av de sterkt antisemittiske synspunktene Wagner luftet, hadde han et omfattende nettverk av jødiske venner og kolleger. En av de mest betydelige av disse var Hermann Levi, en troende jøde og sønnen til en rabbiner. Hans talent var anerkjent av Wagner. Levis stilling som kapellmester i Dresden betød at han måtte dirigere premieren på Parsifal, Wagners siste opera. Wagner hadde umiddelbart mange innvendinger mot dette, og foreslo at Levi ble døpt først (antagelig på grunn av denne operaens religiøse innhold). Senere oppga han idéen, uten tvil av hensyn til forholdet til kong Ludwig. Levi var bekjent med Wagners opptatthet av det jødiske spørsmålet, men han beundret ikke desto mindre Wagner. Han ble bedt om å være sørgemarskalk ved komponistens begravelse.

Noen kommentatorer har ment at Wagner selv kan ha vært delvis jødisk, men det er ikke noe belegg for dette. I sin barndom bar Wagner sin stefars etternavn, Geyer. Det er et alminnelig etternavn blant tyske jøder, men Ludwig Geyer, som stammet fra en slekt av kirkemusikere, hadde ikke hatt jødiske forfedre. Wagner ble senere karikert som en jøde med kroket nese og stort hode. Den muligheten at Geyer kan ha vært Wagners virkelige far, og Wagners sterke bevissthet om sitt utseende kan ha vært årsaken til hans intense avvisning av jødedommen og sterke forbindelse til alt tysk.

I tiden omkring Wagners død var de nasjonalistiske bevegelsene i Europa ved å miste forbindelsen til den romantiske idealforelstillingen om likhet fra 1848. Et militaristisk sinne og en aggressiv holdning begynte å bre seg, ikke minst på grunn av Bismarcks maktovertagelse og forening av Tyskland i 1871. Etter Wagners død i 1883, ble Bayreuth i stigende grad sentrum for høyreorienterte tyske nasjonalister, som var tiltrukket av operaenes mythos. De ble kjent som Bayreuth-sirkelen. Denne gruppen ble anerkjent av Cosima, hvis antisemittisme var betydelig mindre kompleks og mer bitter enn Richards.[135]

Houston Stewart Chamberlain, forfatter av et antall filosofiske avhandlinger som senere ble populære blant nazistene, var medlem av denne Bayreuth-sirkelen. Han giftet seg med Wagners datter, Eva. Etter at Cosima og Siegfried var døde i 1930, ble Siegfried enke, den engelskfødte Winifred, som var en personlig venn av Adolf Hitler, ansvarlig for festivalen. Hitler beundret Wagners musikk, og forsøkte å innarbeide den i sin myte om den tyske nasjonen. Hitler oppbevarte mange av Wagners originale partiturer i sin bunker i Berlin under 2. verdenskrig, selv om Wieland Wagner hadde bedt ham om å utlevere disse viktige dokumentene. De gikk derfor tapt på Hitlers siste dager.

Noen forskere har ment at Wagners synspunkter og særlig hans antisemittisme har øvet innflytelse på nazistene. Det er imidlertid sterkt omstridt, og ifølge historikeren Richard J. Evans er det intet bevis for at Hitler overhodet har lest noen av Wagners skrifter. Wagners verker understøtter ikke nazistenes heltedyrkelse. Siegfried, som skulle være «helten» i Nibelungenringen, kan – og gjør det i mange moderne oppsetninger – virke som en overfladisk og utiltalende lømmel – selv om det er fjernt fra hvordan Wagner selv så på ham. Disse forskjellene mellom hva som ligger i debatten om den protonazisme man tillegger Wagner. Mange av Wagners synspunkter må ha vært utiltalende for nazistene, for eksempel hans pasifisme og hans ønske om å assimilere jødene – i stedet for å utrydde dem. Goebbels forbød derfor oppførelsen av Parsifal i 1939, kort før krigsutbruddet, på grunn av denne operaens pasifistiske overtoner.

Den nazistiske fascinasjonen over Wagner var faktisk stort sett begrenset til Hitler. Dennes glede ved Wagner vakte avsky hos andre høytstående nazister, for eksempel Goebbels. I 1933 beordret Hitler for eksempel at partidagene i Nürnberg skulle begynne med en oppførelse av ouverturen til Die Meistersinger von Nürnberg (Mestersangerne i Nürnberg). Han utstedte likefrem tusen fribilletter til nazistiske funksjonærer. Da Hitler ankom til teatret, var det imidlertid nesten tomt. Det følgende året ble de beordret til å være til stede, men man kunne se dem slumre under forestillingen. I 1935 gav Hitler derfor etter og frigav billettene til offentligheten.

Generelt sett var Wagners musikk allestedsnærværende i det tredje rike, men blant folk var interessen laber, til fordel for italienske komponister som Verdi og Puccini. I sesongen 1938-1939 var det bare én Wagneropera på en liste over sesongens mest populære operaer. Øverst på listen sto italienske Ruggiero Leoncavallos I Pagliacci (Bajaser).

Det er ikke rimelighet i å kritisere Wagner alene ut fra en senere generasjons mening om ham. Hitlers beundring kunne umulig være blitt gjengjeldt, for Wagner døde seks år før Hitler ble født. Den politiske filosofen Leo Strauss har skrevet om absurditeten i at man skulle ta avstand fra noe bare fordi Hitler kunne like det (eller omvendt). Han kaller det reductio ad hitlerum. Det skulle eksempelvis bety at vi skulle avsky vegetarianere, fordi Hitler var vegetarianer.

Ikke desto mindre oppføres Wagners verker ikke i Israel, hvor enkelte oppførelser har vakt et stort oppstyr. Selv om de sendes på offentlige radio- og fjernsynsstasjoner, er alle forsøk på å oppføre dem på scenen blitt stoppet av protester, særlig fra holocaustoverlevere (Wagners musikk ble spilt over høyttalerne i konsentrasjonsleirene).

Da Daniel Barenboim dirigerte et avsnitt av Tristan und Isole (Tristan og Isolde) som ekstranummer i 2001 på en festival i Israel, mente en komité i Knesset at Barenboim burde boikottes. En planlagt oppførelse av Valkyrien måtte dessuten avlyses. Ved en annen anledning insisterte Zubin Mehta på å spille Wagner i Israel på tross av at publikum kom med tilrop og forlot salen. Wagner er kompleks, og hans musikk fremprovoserer mange reaksjoner. Ironisk nok var Theodor Herzl, en av zionismens grunnleggere, en dyp beundrer av Wagners verker.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, brockhaus.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c The Fine Art Archive, cs.isabart.org, abART person-ID 63579, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person ID 301, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118594117, besøkt 13. august 2015[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b Magee, Bryan (1988). Aspects of Wagner. Oxford: Oxford University Press. s. 54. ISBN 978-0-19-284012-7. 
  10. ^ Grey, Thomas S., ed. (2008). The Cambridge Companion to Wagner. Cambridge: Cambridge University Press. s 228-229. ISBN 978-0-521-64439-6.
  11. ^ Adorno, Theodor (2009). In Search of Wagner. Translated by Rodney Livingstone. London: Verso Books. s. 34-36. ISBN 978-1-84467-344-5.
  12. ^ Newman, Ernest (1976). The Life of Richard Wagner 4 vols. (Vol. 1). Cambridge: Cambridge University Press. s. 9. 
  13. ^ Gutman, Robert (1990). Wagner – The Man, His Mind and His Music. Orlando: Harvest Books. s. 78. 
  14. ^ Newman, Ernest (1976). The Life of Richard Wagner. 4 vols. (Vol 1). Cambridge: Cambridge University Press. s. 63, 71. 
  15. ^ Wagner, Richard (1992). My Life. Translated by Gray, Andrew. New York: Da Capo Press. s. 35-36. ISBN 978-0-306-80481-6.
  16. ^ Newman, Ernest (1976). The Life of Richard Wagner. 4 vols. (Vol 1). Cambridge: Cambridge University Press. s. 62. 
  17. ^ Wagner, Richard (1992). My Life. Translated by Gray, Andrew. New York: Da Capo Press. s. 44. ISBN 978-0-306-80481-6.
  18. ^ Newman, Ernest (1976). The Life of Richard Wagner. 4 vols. (Vol 1). Cambridge: Cambridge University Press. s. 85–86. 
  19. ^ Millington, Barry (2001). The Wagner Compendium: A Guide to Wagner's Life and Music (Revised ed.). London: Thames and Hudson Ltd. s. 271–273. ISBN 978-0-50-028274-8. 
  20. ^ Newman, Ernest (1976). The Life of Richard Wagner. 4 vols. (Vol 1). Cambridge: Cambridge University Press. s. 226–227. 
  21. ^ Newman, Ernest (1976). The Life of Richard Wagner. 4 vols. (Vol 1). Cambridge: Cambridge University Press. s. 242–243. 
  22. ^ Newman, Ernest (1976). The Life of Richard Wagner. 4 vols. (Vol 1). Cambridge: Cambridge University Press. s. 249–250. 
  23. ^ Praktfull hollenderforestilling Tvedestrandsposten.no 13.07.2004
  24. ^ Newman, Ernest (1976). The Life of Richard Wagner. 4 vols. (Vol 1). Cambridge: Cambridge University Press. s. 316. 
  25. ^ Newman, Ernest (1976). The Life of Richard Wagner. 4 vols. (Vol 1). Cambridge: Cambridge University Press. s. 325–509. 
  26. ^ Millington, Barry (2001). The Wagner Compendium: A Guide to Wagner's Life and Music (Revised ed.). London: Thames and Hudson Ltd. s. 31. ISBN 978-0-50-028274-8. 
  27. ^ Gutman, Robert (1990). Wagner – The Man, His Mind and His Music. Orlando: Harvest Books. s. 118. ISBN 978-0-15-677615-8. 
  28. ^ Wagner, Richard (1992). My Life. Translated by Gray, Andrew. New York: Da Capo Press. s. 417-420. ISBN 978-0-306-80481-6.
  29. ^ Wagner, Richard (1987). Spencer, Stewart; Millington, Barry (eds.). Selected Letters of Richard Wagner. Translated by Spencer, Stewart; Millington, Barry. London: Dent. s 199. ISBN 978-0-393-02500-2.
  30. ^ Newman, Ernest (1976). The Life of Richard Wagner. 4 vols. (Vol 2). Cambridge: Cambridge University Press. s. 137–138. 
  31. ^ Conway, David (2012). Jewry in Music: Entry to the Profession from the Enlightenment to Richard Wagner. Cambridge: Cambridge University Press. s. 197–198. 
  32. ^ Wagner, Richard (1992). My Life. Translated by Gray, Andrew. New York: Da Capo Press. s. 508-510. ISBN 978-0-306-80481-6.
  33. ^ Magee, Bryan (2000). Wagner and Philosophy. London: Allan Lane. s. 276–278. ISBN 978-0-7139-9480-3. 
  34. ^ Dahlhaus, Carl (1979). Richard Wagner's Music Dramas. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-22397-3. 
  35. ^ Gutman, Robert (1990). Wagner – The Man, His Mind and His Music. Orlando: Harvest Books. s. 168–169. ISBN 978-0-15-677615-8. 
  36. ^ «Wesendonck [Wesendonk; née Luckemeyer], Mathilde». Grove Music Online (engelsk). Besøkt 29. oktober 2021. 
  37. ^ Millington, Barry (2001). The Wagner Compendium: A Guide to Wagner's Life and Music (Revised ed.). London: Thames and Hudson Ltd. s. 318. ISBN 978-0-50-028274-8. 
  38. ^ Newman, Ernest (1976). The Life of Richard Wagner. 4 vols. (Vol 2). Cambridge: Cambridge University Press. s. 540–542. 
  39. ^ Gregor-Dellin, Martin (1983). Richard Wagner – His Life, His Work, His Century. London: Harcourt Brace Jovanovich. s. 293–303. ISBN 978-0-15-177151-6. 
  40. ^ Newman, Ernest (1976). The Life of Richard Wagner. 4 vols. (Vol 3). Cambridge: Cambridge University Press. s. 212–220. 
  41. ^ Newman, Ernest (1976). The Life of Richard Wagner. 4 vols (Vol 3). Cambridge: Cambridge University Press. s. 366. 
  42. ^ a b Millington, Barry (2001). The Wagner Compendium: A Guide to Wagner's Life and Music (Revised ed.). London: Thames and Hudson Ltd. s. 301. ISBN 978-0-50-028274-8. 
  43. ^ Millington, Barry (2001). The Wagner Compendium: A Guide to Wagner's Life and Music (Revised ed.). London: Thames and Hudson Ltd. s. 311. ISBN 978-0-50-028274-8. 
  44. ^ a b c Magee, Bryan (1988). Aspects of Wagner. Oxford: Oxford University Press. s. 52. ISBN 978-0-19-284012-7. 
  45. ^ Millington, Barry (2001). he Wagner Compendium: A Guide to Wagner's Life and Music (Revised ed.). London: Thames and Hudson Ltd. s. 287. ISBN 978-0-50-028274-8. 
  46. ^ Millington, Barry (2001). he Wagner Compendium: A Guide to Wagner's Life and Music (Revised ed.). London: Thames and Hudson Ltd. s. 18. ISBN 978-0-50-028274-8. 
  47. ^ Newman, Ernest (1976). The Life of Richard Wagner. 4 vols (Vol 4). Cambridge: Cambridge University Press. s. 605–607. 
  48. ^ Newman, Ernest (1976). The Life of Richard Wagner. 4 vols (Vol 4). Cambridge: Cambridge University Press. s. 607–610. 
  49. ^ Stanley, Glenn: Parsifal: redemption and Kunstreligion. (i Grey, Thomas S., ed. (2008). The Cambridge Companion to Wagner. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-64439-6., s. 151–175.)
  50. ^ Millington, Barry (2001). The Wagner Compendium: A Guide to Wagner's Life and Music (Revised ed.). London: Thames and Hudson Ltd. s. 19. ISBN 978-0-50-028274-8. 
  51. ^ Gutman, Robert (1990). Wagner – The Man, His Mind and His Music. Orlando: Harvest Books. s. 414–417. ISBN 978-0-15-677615-8. 
  52. ^ Newman, Ernest (1976). The Life of Richard Wagner. 4 vols. (Vol 4). Cambridge: Cambridge University Press. s. 692. 
  53. ^ Newman, Ernest (1976). The Life of Richard Wagner. 4 vols. (Vol 4). Cambridge: Cambridge University Press. s. 697, 711–712. 
  54. ^ Cormack, David (2005). «'Wir welken und sterben dahinnen': Carrie Pringle and the Solo Flowermaidens of 1882». The Musical Times. 1890. 146: 16–31. ISSN 0027-4666. Besøkt 29. oktober 2021. 
  55. ^ Newman, Ernest (1976). The Life of Richard Wagner. 4 vols. (Vol 4). Cambridge: Cambridge University Press. s. 714–716. 
  56. ^ «Klassika: Richard Wagner (1813-1883): Werkverzeichnis». www.klassika.info. Besøkt 29. oktober 2021. 
  57. ^ a b Millington, Barry (2001). The Wagner Compendium: A Guide to Wagner's Life and Music (Revised ed.). London: Thames and Hudson Ltd. s. 321. ISBN 978-0-50-028274-8. 
  58. ^ Millington, Barry (2001). he Wagner Compendium: A Guide to Wagner's Life and Music (Revised ed.). London: Thames and Hudson Ltd. s. 271–273. ISBN 978-0-50-028274-8. 
  59. ^ Millington, Barry (2001). he Wagner Compendium: A Guide to Wagner's Life and Music (Revised ed.). London: Thames and Hudson Ltd. s. 273–274. ISBN 978-0-50-028274-8. 
  60. ^ Millington, Barry (2001). The Wagner Compendium: A Guide to Wagner's Life and Music (Revised ed.). London: Thames and Hudson Ltd. s. 274–276. ISBN 978-0-50-028274-8. 
  61. ^ Magee, Bryan (1988). Aspects of Wagner. Oxford: Oxford University Press. s. 26. ISBN 978-0-19-284012-7. 
  62. ^ Spencer, Stewart: The 'Romantic operas' and the turn to myth. i (Grey, Thomas S., ed. (2008). The Cambridge Companion to Wagner. Cambridge: Cambridge University Press. s 67-73. ISBN 978-0-521-64439-6.)
  63. ^ Dahlhaus, Carl (1995). "Wagner: (Wilhelm) Richard Wagner". The New Grove Dictionary of Music and Musicians. 20. London: Macmillan. s. 115–136. ISBN 978-0-333-23111-1.
  64. ^ von Westernhagen, Kurt (1980). "(Wilhelm) Richard Wagner". In Sadie, Stanley (ed.). Grove Dictionary of Music and Musicians. 20. London: Macmillan Publishers. s. 106-107.
  65. ^ «Bayreuth». Grove Music Online (engelsk). Besøkt 29. oktober 2021. 
  66. ^ a b Millington, Barry (2001). The Wagner Compendium: A Guide to Wagner's Life and Music (Revised ed.). London: Thames and Hudson Ltd. s. 286. ISBN 978-0-50-028274-8. 
  67. ^ Donington, Robert (1979). Wagner's Ring and its Symbols. London: Faber Paperbacks. s. 128–130, 141, 210–212. ISBN 978-0-571-04818-2.
  68. ^ Millington, Barry (2001). The Wagner Compendium: A Guide to Wagner's Life and Music (Revised ed.). London: Thames and Hudson Ltd. s. 239–240, 266–267. ISBN 978-0-50-028274-8. 
  69. ^ Millington, Barry (2008). Der Ring des Nibelungen: conception and interpretation. i (Grey, Thomas S., ed. (2008). The Cambridge Companion to Wagner. Cambridge: Cambridge University Press. s 74-84. ISBN 978-0-521-64439-6.)
  70. ^ Grey, Thomas S., ed. (2008). The Cambridge Companion to Wagner. Cambridge: Cambridge University Press. s. 86. ISBN 978-0-521-64439-6.
  71. ^ Millington, Barry. «Walküre, Die». Grove Music Online (engelsk). Besøkt 29. oktober 2021. 
  72. ^ Millington, Barry (2001). he Wagner Compendium: A Guide to Wagner's Life and Music (Revised ed.). London: Thames and Hudson Ltd. s. 294, 300, 304. ISBN 978-0-50-028274-8. 
  73. ^ Dahlhaus, Carl (1979). Richard Wagner's Music Dramas. Translated by Mary Whittall. Cambridge: Cambridge University Press. s. 64. ISBN 978-0-521-22397-3.
  74. ^ Deathridge, John (2008). Wagner Beyond Good and Evil. Berkeley: University of California Press. s. 224. ISBN 978-0-520-25453-4.
  75. ^ Rose, John Luke (1981). "A Landmark in Musical History". In John, Nicholas (ed.). Tristan and Isolde: English National Opera Guide 6. London: Calder Publishing. s. 15. ISBN 978-0-7145-3849-5.
  76. ^ Millington, Barry (2001). The Wagner Compendium: A Guide to Wagner's Life and Music (Revised ed.). London: Thames and Hudson Ltd. s. 298. ISBN 978-0-50-028274-8. 
  77. ^ Grey, Thomas S., ed. (2008). The Cambridge Companion to Wagner. Cambridge: Cambridge University Press. s. 134. ISBN 978-0-521-64439-6.
  78. ^ Gutman, Robert W. (1990). Wagner – The Man, His Mind and His Music. Orlando: Harvest Books. s. 282-283. ISBN 978-0-15-677615-8.
  79. ^ Millington, Barry. «Meistersinger von Nürnberg, Die». Grove Music Online (engelsk). Besøkt 29. oktober 2021. 
  80. ^ Weiner, Marc A. (1997). Richard Wagner and the Anti-Semitic Imagination. Lincoln: University of Nebraska Press. s. 66-72. ISBN 978-0-8032-9792-0.
  81. ^ Millington, Barry (2001). The Wagner Compendium: A Guide to Wagner's Life and Music (Revised ed.). London: Thames and Hudson Ltd. s. 294-295. ISBN 978-0-50-028274-8. 
  82. ^ Puffett, Derrick (1984). "Siegfried in the Context of Wagner's Operatic Writing". In John, Nicholas (ed.). Siegfried: Opera Guide 28. London: Calder Publishing. s. 43. ISBN 978-0-7145-4040-5.
  83. ^ Puffett, Derrick (1984). "Siegfried in the Context of Wagner's Operatic Writing". In John, Nicholas (ed.). Siegfried: Opera Guide 28. London: Calder Publishing. s. 48-49. ISBN 978-0-7145-4040-5.
  84. ^ Millington, Barry (2001). The Wagner Compendium: A Guide to Wagner's Life and Music (Revised ed.). London: Thames and Hudson Ltd. s. 285. ISBN 978-0-50-028274-8. 
  85. ^ Millington, Barry (2001). The Wagner Compendium: A Guide to Wagner's Life and Music (Revised ed.). London: Thames and Hudson Ltd. s. 308. ISBN 978-0-50-028274-8. 
  86. ^ Wagner, Cosima (1978). Diaries. 2 vols. (Vol 2) Translated by Skelton, Geoffrey. London: Dent. s. 647. ISBN 978-0-15-122635-1.
  87. ^ Grey, Thomas S., ed. (2008). The Cambridge Companion to Wagner. Cambridge: Cambridge University Press. s. 151-175. ISBN 978-0-521-64439-6.
  88. ^ Newman, Ernest (1976). The Life of Richard Wagner. 4 vols. (Vol 4). Cambridge: Cambridge University Press. s. 578. 
  89. ^ Kienzle, Ulrike (2005). "Parsifal and Religion: A Christian Music Drama?". In Kinderman, William; Syer, Katherine Rae (eds.). A Companion To Wagner's Parsifal. Woodbridge: Boydell & Brewer. s. 81. ISBN 978-1-57113-457-8.
  90. ^ Millington, Barry. «Parsifal». Grove Music Online (engelsk). Besøkt 30. oktober 2021. 
  91. ^ von Westernhagen, Kurt (1980). "(Wilhelm) Richard Wagner". In Sadie, Stanley (ed.). Grove Dictionary of Music and Musicians. 20. London: Macmillan Publishers. s. 111
  92. ^ Millington, Barry (2001). The Wagner Compendium: A Guide to Wagner's Life and Music (Revised ed.). London: Thames and Hudson Ltd. s. 195. ISBN 978-0-50-028274-8. 
  93. ^ Wagner, Richard (1983). Borchmeyer, Dieter (red.). Richard Wagner Dichtungen und Schriften . 10 vol. Frankfurt am Main
  94. ^ «Richard Wagner Schriften - Institut für Musikforschung». www.musikwissenschaft.uni-wuerzburg.de. Besøkt 30. oktober 2021. 
  95. ^ Deathridge, John (2008). Wagner Beyond Good and Evil. Berkeley: University of California Press. s. 114. ISBN 978-0-520-25453-4.
  96. ^ Magee, Bryan (2000). Wagner and Philosophy. London: Allen Lane. s. 208-209. ISBN 978-0-7139-9480-3.
  97. ^ Grey, Thomas S., ed. (2008). The Cambridge Companion to Wagner. Cambridge: Cambridge University Press. s. 222-229, 231-232. ISBN 978-0-521-64439-6.
  98. ^ de La Grange, Henri-Louis (1973). Mahler: Volume One. London: Victor Gollancz. s. 43-44. ISBN 978-0-575-01672-9.
  99. ^ Millington, Barry (2001). The Wagner Compendium: A Guide to Wagner's Life and Music (Revised ed.). London: Thames and Hudson Ltd. s. 371. ISBN 978-0-50-028274-8. 
  100. ^ Taruskin, Richard (2009). Music in the Early Twentieth Century. Oxford: Oxford University Press. s. 5-8. ISBN 978-0-691-10290-0.
  101. ^ Grey, Thomas S., ed. (2008). The Cambridge Companion to Wagner. Cambridge: Cambridge University Press. s. 228-229. ISBN 978-0-521-64439-6.
  102. ^ Grey, Thomas S., ed. (2008). The Cambridge Companion to Wagner. Cambridge: Cambridge University Press. s. 226. ISBN 978-0-521-64439-6.
  103. ^ Wagner, Richard (1995a). Art and Politics. 4. Lincoln (NE) and London: University of Nebraska Press. s. 289-364. ISBN 978-0-8032-9774-6.
  104. ^ Westrup, Jack (1980). "Conducting". In Sadie, Stanley (ed.). Grove Dictionary of Music and Musicians. 4. London: Macmillan Publishers. s. 645
  105. ^ von Westernhagen, Kurt (1980). "(Wilhelm) Richard Wagner". In Sadie, Stanley (ed.). Grove Dictionary of Music and Musicians. 20. London: Macmillan Publishers. s. 113
  106. ^ «Rammstein meets Wagner». stern.de (tysk). Besøkt 30. oktober 2021. 
  107. ^ Joe, Jeongwon (2010). "Why Wagner and Cinema? Tolkien was wrong". In Joe, Jeongwon; Gilman, Sander L. (eds.). Wagner and Cinema. Bloomington: Indiana University Press. s. 23. ISBN 978-0-253-22163-6.
  108. ^ «Laibach - Volkswagner». Laibach (engelsk). Besøkt 30. oktober 2021. 
  109. ^ Long, Michael (2008). Beautiful Monsters: Imagining the Classic in Musical Media. Berkeley: University of California Press. s. 114. ISBN 978-0-520-25720-7.
  110. ^ Magee, Bryan (1988). Aspects of Wagner. Oxford: Oxford University Press. s. 49–50. ISBN 978-0-19-284012-7. 
  111. ^ Magee, Bryan (1988). Aspects of Wagner. Oxford: Oxford University Press. s. 47–56. ISBN 978-0-19-284012-7. 
  112. ^ Magee, Bryan (1988). Aspects of Wagner. Oxford: Oxford University Press. s. 48. ISBN 978-0-19-284012-7. 
  113. ^ Painter, George D. (1983). Marcel Proust. Harmondsworth: Penguin Books. s. 163. ISBN 978-0-14-006512-1.
  114. ^ Martin, T. P. (1992). Joyce and Wagner: A Study in Influence. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-39487-1.
  115. ^ Ross, Alex (2008). The Rest Is Noise: Listening to the Twentieth Century. London: Fourth Estate. s. 136. ISBN 978-1-84115-475-6.
  116. ^ Magee, Bryan (1988). Aspects of Wagner. Oxford: Oxford university Press. s. 47. ISBN 978-0-19-284012-7. 
  117. ^ Horton, Paul C. (1. juli 1999). «Psychoanalytic Explorations in Music: Second Series». American Journal of Psychiatry. 7. 156: 1109a–1110. ISSN 0002-953X. Besøkt 30. oktober 2021. 
  118. ^ Magee, Bryan (2000). Wagner and Philosophy. London: Allen Lane. s. 85. ISBN 978-0-7139-9480-3.
  119. ^ Picard, T., ed. (2010). Dictionnaire encyclopédique Wagner [Dictionnaire encyclopédique Wagner] (fransk). Paris: Actes Sud. s. 759. ISBN 978-2-7427-7843-0.
  120. ^ Adorno, Theodor (2009). In Search of Wagner. Translated by Rodney Livingstone. London: Verso Books. s. 34-36. ISBN 978-1-84467-344-5.
  121. ^ Grant, John (1999). "Excalibur: US movie". In Clute, John; Grant, John (eds.). The Encyclopedia of Fantasy. London: Orbit Books. ISBN 978-1-85723-893-8.
  122. ^ «Silver Screen Wagner Vies for Oscar Gold | Operavore». WQXR (engelsk). Besøkt 30. oktober 2021. 
  123. ^ Sontag, Susan. «Eye of the Storm» (engelsk). ISSN 0028-7504. Besøkt 30. oktober 2021. 
  124. ^ Warshaw, Hilary (2012). "No Sound of Music". The Wagner Journal. 6 (2): 77–79
  125. ^ «Wagner». Hungarofilm, London Trust, Magyar Televízió Müvelödési Föszerkesztöség (MTV) (I). Besøkt 30. oktober 2021. 
  126. ^ Millington, Barry (2001). The Wagner Compendium: A Guide to Wagner's Life and Music (Revised ed.). London: Thames and Hudson Ltd. s. 26, 127. ISBN 978-0-50-028274-8. 
  127. ^ Sietz & Wiegandt 2001. «Hiller, Ferdinand». Oxford Music Online (engelsk). Besøkt 30. oktober 2021. 
  128. ^ François-Sappey, Brigitte, ed. (1991). Charles Valentin Alkan. Paris: Fayard. s. 198. ISBN 978-2-213-02779-1.
  129. ^ Lockspeiser, Edward (1978). Debussy, his Life and Mind: Volume 1, 1862–1902 (2nd ed.). Cambridge: Cambridge University Press. s. 179. ISBN 978-0-521-22053-8.
  130. ^ Ross, Alex (2008). The Rest Is Noise: Listening to the Twentieth Century. London: Fourth Estate. s. 101. ISBN 978-1-84115-475-6.
  131. ^ Naumann, Emil (1883). Italienische Tondichter von Palestrina bis auf die Gegenwart (German). Berlin: R. Oppenheim. s. 5. OCLC 12378618. 
  132. ^ Deathridge, John (2008). Wagner Beyond Good and Evil. Berkeley: University of California Press. s. 228. ISBN 978-0-520-25453-4.
  133. ^ «The Perfect Wagnerite: a Commentary on the Niblung's Ring, by Bernard Shaw». www.gutenberg.org. Besøkt 30. oktober 2021. 
  134. ^ «"Richard-Wagner-Verband-International".». web.archive.org. 5. juni 2011. Besøkt 30. oktober 2021. 
  135. ^ Evans, Richard J. (2003). The Coming Of The Third Reich. London: Penguin. s. 32–33. ISBN 978-0-14-100975-9. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Althaus, Horst, Richard Wagner. Genie und Ärgernis, Bergisch Gladbach 1980
  • Bonde, L. O. Rundt om "Ringen": veje til Wagners verdensteater: med udgangspunkt i Den jyske Operas opførelse af "Nibelungens Ring" 1983-1996. Danmarks Radios forlag, 1994. ISBN 87-7047-406-0
  • Borchmeyer, Dieter (1982) Das Theater Richard Wagners. Idee ─ Dichtung ─ Wirkung, Stuttgart (Reclam); engelsk oversettelse: Drama and the World of Richard Wagner, Princeton (Princeton University Press) 2003, ISBN 978-0-691-11497-2.
  • Carr, Jonathan: The Wagner Clan: The Saga of Germany's Most Illustrious and Infamous Family, Grove Atlantic, 2007
  • Cooke, Deryck (1979) I Saw The World End. Oxford: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-315318-9.
  • Dahlhaus, Carl (1972) Wagners Konzeption des musikalischen Dramas, Regensburg (Bosse), 2. Auflage: München/Kassel (dtv/Bärenreiter) 1990.
  • Deathridge, John (2008). Wagner Beyond Good and Evil. Berkeley: California University Press. ISBN 978-0-520-25453-4.
  • Gregor-Dellin, Martin. Richard Wagner. Gyldendal , 1978. ISBN 82-05-10852-8
  • Kielland, Alexander L. Richard Wagner og festspillet i Bayreuth 1876. Stavanger, 1877
  • Lee, M. Owen (1998). Wagner: The Terrible Man and His Truthful Art. Toronto: University of Toronto Press. ISBN 978-0-8020-4721-2.
  • Lewsey, Jonathan. Who's who and what's what in Wagner. Ashgate, 1997. ISBN 1-85928-280-6
  • Magee, Bryan (1988) Aspects of Wagner. Oxford: Oxford University Press, ISBN 0-19-284012-6
  • Magee, Bryan (2000). Wagner and Philosophy. London: Allan Lane. ISBN 978-0-7139-9480-3.
  • Millington, Barry (red.) (2001) The Wagner Compendium. London: Thames and Hudson, ISBN 0-500-28274-9
  • Millington, Barry (2006) The New Grove Guide to Wagner and his Operas. Oxford University Press 2006, ISBN 978-0-195-30588-3
  • Newman, Ernest (1976). The Life of Richard Wagner. 4 vols. Cambridge: Cambridge University Press.
  • Nietzsche, Friedrich (1887). Moralens genealogi, overs. Arild Haaland. Gyldendal 1969.
  • Nietzsche, Friedrich. Fallet Wagner. Stockholm: Brutus Östlings bokförl. , 1992. ISBN 91-7139-026-X
  • Scruton, Roger (2016) The Ring of Truth: The Wisdom of Wagner's Ring of the Nibelung. Penguin UK, ISBN 1468315498.
  • Tanner, M. (1995). Wagner. Princeton: Princeton University Press. ISBN: 978-0-691-10290-0.
  • De store komponister; Bind 3: Opera / Senromantikken. Oslo: LibriArte, 1997. – 333 s. ISBN 82-445-0192-8
  • Norart 25 norske artikler om Wagner

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]