Punerkrigene

besittelsene til Roma og Kartago og endringene i løpet av punerkrigene

  Kartagos besittelser

  Romas besittelser

Punerkrigene eller de puniske kriger var en rekke av tre kriger som ble utkjempet mellom Roma og Kartago fra 264 f.Kr. og fram til 146 f.Kr. I sin tid var de noen av de største krigene som noen gang hadde skjedd. Betegnelsen «puner» kommer fra det latinske ordet Punicus (eller Poenicus) i betydningen «kartager», noe som henviser til kartagernes fønikiske opphav. Puner er etymologisk det samme som føniker. Puner, puniceus er det latinske ordet for lilla. Fønikerne ble av grekerne kalt «det lilla folk», φοινίκη, phoiniki, ettersom de solgte et kostbart lilla fargestoff.

Hovedårsaken til punerkrigene var interessekonfliktene mellom det eksisterende kartagiske riket og den ekspanderende romerske republikk. Romerne var i begynnelsen interessert i å utvide sitt rike via Sicilia (som på denne tiden var en kulturell og etnisk smeltedigel), som delvis var under kartagisk kontroll. Ved begynnelsen på den første punerkrig (264-241 f.Kr.) var Kartago den dominerende makten i den vestlige delen av Middelhavet og med en omfattende flåte. Roma var en raskt voksende makt i Italia, men manglet en flåte. Roma erobret Sicilia, Sardinia og Corsica. Andre punerkrig (218-201 f.Kr.) var preget av at den kartagiske hærføreren Hannibals felttog gjennom Spania, Gallia og over Alpene i 218 f.Kr., fulgt av en langvarig, men til sist mislykket kampanje på det italienske fastlandet. Roma overtok Kartagos besittelser i Spania. Ved slutten av tredje punerkrig (149-146 f.Kr.), etter mer enn et hundre år med krig og tap på mange hundre tusener av soldater på begge sider, hadde Roma erobret Kartagos rike, fullstendig ødelagt dens by, og ble selv den mektigste makten i vestlige Middelhavet.

Med avslutningen av makedonerkrigene – som forløp samtidig med punerkrigene – og nederlaget til selevkidekongen Antiokos III den store i den romersk-syriske krig (avsluttet med freden i Apameia i 188 f.Kr.) i den østlige delen av Middelhavet, sto Roma igjen som den mektigste statsmakten i og rundt Middelhavet og som den mektigste byen i antikken. De romerske militære seirene over Kartago i punerkrigene ga Roma en framstående status og posisjon som varte helt fram til 400-tallet e.Kr.

Bakgrunn

I løpet av midten av 200-tallet f.Kr. var Kartago en stor by lokalisert ved kysten av dagens nordafrikanske stat Tunisia. Den ble grunnlagt av fønikere på midten av 800-tallet f.Kr. og var en mektig talassokratisk bystat med et omfattende handelsnettverk. Av de store bystatene i den vestlige delen av Middelhavet var det kun Roma som kunne måle seg med Kartagos makt, rikdom og befolkning. Mens Kartagos flåte var den største i den antikke verden i sin tid, opprettholdt bystaten ikke en stor, fast og stående hær. Isteden støttet Kartago seg hovedsakelig på leiesoldater, bestående særlig av innfødte nordafrikanere som numidere, sammen med deres egen elitestyrke, for utkjempe sine kriger. Disse leiesoldatene var hovedsakelig ledet av offiserer som var kartagiske borgere. Kartagerne var kjente for sin dyktighet som sjøfolk, og mange kartagere fra de lavere samfunnsklassene tjenestegjorde i marinen, noe som ga dem en stabil inntekt og en karriere.

I 200 f.Kr. hadde den romerske republikk fått kontroll over den italienske halvøy sør for elven Po. I motsetningen til Kartago hadde Roma en stor og disiplinert hær, men manglet en marine med krigsskip i begynnelsen av den første punerkrig. Det ga kartagerne en fordel fram til romerne begynte å bygge seg en stor flåte i løpet av krigen.

Punerkrigene Første - Leiesoldatkrigen - Andre - Tredje