Romersk Italia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
En del av Tabula Peutingeriana, et romersk kart fra 300-tallet, som viser den sydlige delen av Italia.

Romersk Italia (latin: Italia) omfattet den italienske halvøya fra elven Rubicon i nord til Calabria i sør. Italia var ikke en provins på linje med de øvrige territoriene i Romerriket, men var byen Romas eget nærområde.

Republikansk tid[rediger | rediger kilde]

Under republikken besto Italia av flere mindre territorier med ulik status, deriblant greske byer i Magna Graecia. Enkelte byer, kalt municipii, hadde ulike grader av selvstendighet i forhold til Roma, andre var kolonier grunnlagt av romerske borgere, mens andre igjen hadde andre former for status. Etter forbundsfellekrigen ble alle av Romas allierte tildelt muligheten for fullt borgerskap i republikken, slik at alle tilhørende de italiske folkeslag ble romerske borgere.

Det var ikke tillat å føre en hær inn i Italia, så det betydde i realiteten borgerkrig da Julius Cæsar førte sine tropper over Rubicon.

Keisertiden[rediger | rediger kilde]

Italia hadde en privilegert status hos Augustus og hans etterfølgere. Innbyggerne fikk oppført mange offentlige bygninger, og det ble sørget for gode veier mellom alle byene. Italia opplevde derfor en massiv økonomisk vekst hvor landbruk, handel og håndverk blomstret, og store deler av produksjonen kunne eksporteres til de øvrige provinsene. Samtidig steg folketallet kraftig. Augustus fikk gjennomført tre folketellinger (Census), som viste antallet av mannlige borgere steg fra 4 063 000 i 28 f.Kr. til 4 937 000 i 14 e.Kr. Ifølge Plinius delte Augustus i år 7 e.Kr. Italia opp i følgende elleve regioner:

Romersk Italia (i grønt) slik det var organisert under Augustus.
  • Regio I Latium et Campania
  • Regio II Apulia et Calabria
  • Regio III Lucania et Brutii
  • Regio IV Samnium
  • Regio V Picenum
  • Regio VI Umbria et Ager Gallicus
  • Regio VII Etruria
  • Regio VIII Aemilia
  • Regio IX Liguria
  • Regio X Venetia et Histria
  • Regio XI Transpadana

Italia på 200-tallet[rediger | rediger kilde]

I 212 mistet Italia en stor del av sin særstatus, da keiser Caracalla med sitt edikt Constitutio Antoniniana innvilget alle frie menn i Romerriket romersk borgerskap. Det innledet en økonomisk nedtur for Italia, og østlige provinser overtok den økonomiske føringen. Mot slutten av det tredje årdundre opplevde Italia flere invasjoner av barbariske stammer, og Romerriket ble kastet ut en tredje krise under soldatkeiserne.

Da Diokletian (245-312) kom til makten, fikk han delvis bragt krisen til opphør ved sin autokratiske reform av regjeringen, hvor han innførte Tetrarkiet, som markerte innledningen til det såkalte Dominat. Diokletian innførte også en ny administrativ inndeling av Italia (correctores):

  • Italia suburbicaria (Under Romas myndighet)
    • Tuscia et Umbria
    • Valeria
    • Campania et Samnium
    • Apulia et Calabria
    • Sicilia
    • Sardinia et Corsica
  • Italia annonaria, med den nye hovedstaden Mediolanum (Milano)
    • Venetia et Histria
    • Aemilia et Liguria
    • Flaminia et Picenum
    • Raetia
    • Alpes Cottiae

Italia de følgende århundrene[rediger | rediger kilde]

I 330 flyttet keiser Konstantin imperiets hovedstad fra Italia til Konstantinopel. Dette medførte en økt trussel for invasjon, og det økonomiske sentrum ble flyttet mot øst. Dette førte til ytterligere nedgang for Italia og Roma.

Etter keiser Theodosius den stores død i 395, ble Italia en del av Vestromerriket. I 402 ble hovedstaden flyttet fra Mediolanum til Ravenna, mens selve Roma ble plyndret av visigoterne i 403 og igjen av vandalerne i 410. De vestromerske keiserne var som regel svake, og ble kontrollert av sine generaler, og i 476 bryter den romerske kontrollen over Italia sammen. Det østromerske riket skulle bestå i ytterligere tusen år.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]