Dario Fo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Dario Fo
Dario Fo-Cesena.jpg
Født 24. mars 1926
Sangiano, Italia
Død 13. oktober 2016 (90 år)
Ospedale Luigi Sacco
Ektefelle Franca Rame
Barn Jacopo Fo
Utdannet ved Brera-akademiet
Nasjonalitet Italia
Religion ateisme
Medlem av Collège de ’Pataphysique, American Academy of Arts and Sciences
Utmerkelser Nobelprisen i litteratur, Sonningprisen, Orden al Mérito Docente y Cultural Gabriela Mistral
Sjanger Drama
Påvirket av Bertolt Brecht, Antonio Gramsci

Nobel prize medal.svg
Nobelprisen i litteratur
1997

Dario Fo (født 24. mars 1926 i Sangiano i provinsen Varese i Lombardia i Italia, død 13. oktober 2016[1] i Milano) var en italiensk dramatiker og teaterregissør som mottok Nobelprisen i litteratur i 1997. I Norge var han særlig kjent for sine satiriske skuespill av politisk og sosial karakter. Han var en av de få italienske skuespillforfattere som regelmessig fikk sine stykker oppført over hele verden mens han levde. Av hans skuespill oppført i Norge kan nevnes «En anarkists tilfeldige død», «Vi betaler ikke, vi betaler ikke». I Italia var han også kjent som skuespiller og instruktør, ofte i egne teatergrupper sammen med sin kone Franca Rame. Hans arbeid ga dem begge i perioder problemer med det etablerte Italia, i form av for eksempel arrestasjoner og fysiske overgrep.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Foreldrene var Felice Fo (1898-1987) og Pina Rota (1903-1987). Dario Fos far var stasjonsmester, amatørskuepiller og sosialist. Familie måtte flytte hyppig, idet faren ble postert til stadig nye steder i jernbanesystemet. Møte med fortellerkunsten fikk den unge Dario fra sin morfar, som var fisker og glassblåser.

Familien var engasjert i antifascistisk motstandsarbeid, og Dario hjelp faren med å smugle flyktninger og desertører over til Sveits under annen verdenskrig.

Som ung bedrev Fo maleri og utdannet seg til arkitekt. Han deltok i en amatørteatergruppe som han skrev sketsjer og farser. I Paris studerte han mime hos Jacques Lecoq og var knyttet til Piccoloteateret i Milano som skuespiller og tekstforfatter.

Forfatter[rediger | rediger kilde]

Hans gjennombrudd kom i 1953 med revyen Il dito nell'occhio. I 1958 grunnla han teaterselskapet Compagnia Fo-Rame sammen med sin kone Franca Rame. I 1968 var de del av teaterkollektivet Nuova scena som var en agitasjonsteater som var direkte knyttet til det italienske kommunistiske parti. I 1970 grunnla Fo sammen med hustruen teaterkollektivet La Comune.

Dario Fo var gjennom hele sitt virke vært en viktig og retningskapende inspirator politisk likesinnede teaterfolk som interesserer seg for politisk teater, gjennom sine samfunnskritiske og humoristiske teaterstykker.

Priser (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Erminia Artese. Dario Fo parla di Dario Fo. Cosenza, Lerici 1977
  • Anna Barsotti. Eduardo, Fo e l'attore-autore del Novecento. Roma, Bulzoni, 2007
  • Anna Barsotti, Eva Marinai (a cura di). Dario Fo e Franca Rame, una vita per l'arte, Corazzano (PI), Titivillus, 2011
  • Lanfranco Binni. Dario Fo. Firenze, La Nuova Italia 1977
  • Andrea Bisicchia. Invito alla lettura di Dario Fo. Milano, Mursia 2003
  • Concetta D'Angeli - Simone Soriani (a cura di). Coppia d'arte - Dario Fo e Franca Rame. Pisa, Plus, 2006
  • Giuseppina Manin (a cura di). Dario Fo - Il mondo secondo Fo. Conversazione con Giuseppina Manin. Parma, Ugo Guanda Editore, 2007
  • Claudio Meldolesi. Su un comico in rivolta. Roma, Bulzoni 1978
  • Marisa Pizza. Il gesto, la parola, l'azione. Roma, Bulzoni 1996
  • Paolo Puppa. Il teatro di Dario Fo. Venezia, Marsilio 1978
  • Antonio Scuderi. Dario Fo and Popular Performance. Legas 1998
  • Simone Soriani. Dario Fo. Dalla commedia al monologo (1959-1969). Corazzano (PI), Titivillus, 2007
  • Chiara Valentini. La storia di Dario Fo. Milano, Feltrinelli 1997

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://www.aftenposten.no/kultur/Nobelprisvinner-Dario-Fo-er-dod-606675b.html

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]