Opera seria

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Karikatur av en oppføring av Händels opera Flavio. I midten divaen Francesca Cuzzoni flankert av kastratsangerne Senesino til venstre og Gaetano Berenstadt

Opera seria («alvorlig opera») er en operasjanger som oppsto i Napoli og som hadde sin blomstringstid fra rundt 1710 til ca. 1770. I sjangerens gullalder var den vanlige betegnelsen dramma per musica[1] eller melodramma serio, men senere ble opera seria den vanlige og lettere nedsettende betegnelsen på det som var blitt en historisk musikkform.

Genren var tett knyttet til 1700-tallets sosiale struktur, og mytologiske og heroiske temaer ble ofte utformet på en slik måte at tidens herskere – adelige og kirkeledere – ble legitimert og opphøyet.

Opera buffa («komisk opera») var den populære og folkelige motsatsen til opera seria.

Struktur[rediger | rediger kilde]

Opera seria bygde på høybarokkens strenge dramma per musica-konvensjoner, og utviklet og utforsket da capo-ariens A-B-A form. Den første delen presenterte et tema, den andre et komplementært tema og den tredje var en ornamentert og videreutviklet versjon av det første temaet. Etterhvert som sjangeren utviklet seg og ariene ble lengre, kunne en seria-opera bestå av opp til tretti satser.[2]

En typisk opera seria begynner med en ouverture i tre satser (hurtig – langsom – hurtig) uten noen tilknytning til operaens handling, det var også vanlig å gjenbruke musikk skrevet for andre stykker, gjestende sangvirtuoser føyde sine egne bravur-arier inn i stykkene.

Selve operaen består oftest av tre akter, hver satt sammen av en rekke scener med et resitativ og en såkalt avskjedsarie som synges før karakteren forlater scenen. Et element som karakteriserer opera seria er affektlæren, en forestilling om at visse musikalske grep påvirker den menneskelige psyke på bestemte måter.

Formalt består en opera seria hovedsakelig av satsparet resitativ-da capo arie. Handlingen drives framover i resitativet, mens arien begrenser seg til en kommentar til det som skjer. Teksten i en da capo arie består vanligvis av to eller tre setninger som strekkes ut over flere minutter i høyst virtuose koloraturer.

Temaer[rediger | rediger kilde]

Aktørene på opera seria-scenene var adelige og kongelige, gjerne helter fra den antikke mytologien. Man fulgte reglene for et strengt og lukket drama, selv personkonstellasjonene var fastlagt: prima og seconda donna (stort sett kvinnelige sopran/mezzosopran/alter), primo og secondo uomo (oftest kastratsopraner – opera seria-scenenes stjerner), en mezzo carattere (for eksempel bariton eller tenor) og en eller flere buffo-roller.

Figurene framstilles ikke som psykologisk mangefasetterte og følende subjekter, men persontyper som representerer karaktertrekk, enten dyden, synden eller vakling mellom begge polene. De er heller ikke fritt handlende personer som idealet ellers i tiden, men underkastet skjebnen eller gudenes vilje.

Stemmer[rediger | rediger kilde]

Den tyske tenoren Anton Raaff i en heroisk rolle

Opera serias tidsalder faller sammen med kastratsangernes glanstid. De var gjerne svært begavede guttesangere som var blitt kastrert før puberteten slik at de beholdt en kraftig sopran- eller alt-stemme også etter tiår med intens musikalsk trening. Kastratsangerne fikk heroiske mannlige roller ved siden av prima donnaene, som på denne tiden var operascenens nykommere. De nye stjernesangerne var enormt teknisk dyktige og komponistene skrev stadig mer kompleks vokalmusikk for at de fikk anledning til å briljere med sine tekniske ferdigheter. En av de mest berømte var Farinelli som det i 1994 ble laget en film om: Farinelli Il Castrato.

Sosial kontekst[rediger | rediger kilde]

Opera seria var med få unntak[3] en genre for hoffet, monarkene og adelen. Hoffet og herskerne ville gjerne se sin egen opphøyde posisjon gjengitt på scenen, og handlingsforløpet var kraftig påvirket av dette ønsket. For eksempel viser operaen Il re pastore Aleksander den stores ærefulle bedrifter for at diktatoren blant publikum kunne se seg selv og sitt velmenende autokrati reflektert hos sine edle motparter fra antikken. Mange aspekter ved scenesettingen bidro også til det samme, for eksempel kunne både scenen og salen gis samme lyssetting, og scenografien kunne være en kopi av palasset operaen ble holdt i. Det ble oppført operaer som framstilte medlemmer av monarkiet og de kunne delta på scenen selv.

Med den franske revolusjonen fulgte store politiske endringer også i Italia, og etterhvert som autokratiene ble erstattet med andre og mer egalitære styreformer, ble de gamle arkadiske idealene i opera seria irrelevante. Nå kunne selv herskere lide en voldsom død på operascenene, og hierarkiet av sangere brøt sammen under de nye sosiale idealene. Opera seria var så tett knyttet opp til de regjerende klassene i l'ancien régime at med de gjennomgripende sosio-politiske endringene var genrens tid snart over.

Viktige opera seria-komponister[rediger | rediger kilde]

Pietro Metastasio og Apostolo Zeno var to sentrale librettister.

Referanser og noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «drama til musikk»
  2. ^ Marita P. McClymonds, Daniel Heartz. "Opera seria", Grove Music Online, red. L. Macy, grovemusic.com. Seksjon 1: "Dramaturgy"
  3. ^ Eksempler på unntak er Georg Friedrich Händel og venetianske operakomponister som tilpasset sine operaer en bredere smak.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • The Oxford Dictionary of Opera, by John Warrack and Ewan West (1992), 782 pages, ISBN 0-19-869164-5
  • Orrey, Leslie and Milne, Rodney. Opera: A Concise History. World of Art, Thames & Hudson. ISBN 0500202176.