Generalbass

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Eksempel på en generalbass-notasjon med basslinje, besifring og i lys skrift et forslag til oppbygging av akkorder

Generalbass (it: Basso continuo, dvs «kontinuerlig» eller «uavbrutt bass») er en akkompagnementsteknikk som innebærer at utøveren improviser over en besifret bassmelodi.

Teknikken ble oppfunnet i overgangen til barokken da renessansens musikkideal med flere uavhengige stemmer (polyfoni) ble erstattet med en enkelt melodistemme over en eller flere akkompagnerende instrumenter (monodi). I barokkmusikken har melodistemmen fokus, mens generalbassen danner den harmoniske grunnstrukturen, og improviserte mellomstemmer fyller ut lydbildet. På grunn av generalbassens store betydning i barokken kalles perioden i blant for «generalbassens tidsalder».[1]

Generalbassens akkorder er ikke skrevet ned, i stedet viser tall og andre symboler hvilken relasjon intervaller, akkorder eller enkelttoner har til en bassnote. Enkelthetene overlates til utøveren på samme måte som for spill fra moderne besifring, og det ble forventet av generalbass-utøvere hadde kunnskap og fantasi til å improvisere sin stemme. Mens moderne generalbassutgaver gjerne angir en ferdig akkordgang i noteskrift, kunne svært tidlig musikk helt mangle besifring slik at musikerne selv valgte akkorder ut fra den musikalske sammenhengen.

For å spille akkordene brukte man flerstemmige instrumenter som regal (i tidligbarokken, dette instrumentet gikk snart av mote), orgel, orgelpositiv, cembalo, spinett, lutt, teorbe, gitar eller harpe. Selve bass-stemmen ble ofte spilt på et bassmelodiinstrument som for eksempel cello, kontrabass, bassgambe, fagott, bassdulzian, posaune, rankett. Ofte ble det ikke angitt generalbass-instrument slik at man hadde frihet til å velge etter hva som var tilgjengelig eller hva man syntes passet musikken best.

I større orkestra var det gjerne flere akkord- og bassmelodiinstrumenter som spilte vekselvis eller sammen. Titlene på mange barokkstykker nevner at musikken skal utføres med en slik continuo-gruppe som f.eks Johann Sebastian Bachs Konsert for 2 fioliner, strykere og continuo i d-moll.

Eksempel[rediger | rediger kilde]

Nedenfor vises et utdrag av et resitativ fra J.S. Bachs Johannespasjon som eksempel. Her blir et recitativo secco ledsaget av «tørre» akkorder:

Noter fra Johannespasjonen

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jfr Hugo Riemann Handbuch der Musikgeschichte, 2 bind i 5 deler, bind 2, del 2: Das Generalbasszeitalter (Leipzig, 1912)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]