Florentinske musikkreform
Florentinske musikkreform var en nyorientering av renessansemusikken mot resitativ solosang med natursann deklamasjon og sparsomt akkompagnement som pågikk i årene rundt 1580.
Sentrale i bevegelsen var den estetiserende kretsen rundt Giovanni de' Bardi i Firenze[1][2] som var som mest aktiv i årene 1577–1582. Blant medlemmene var komponistene Giulio Caccini, Emilio de' Cavalieri, Vincenzo Galilei med flere,[3][4] som inspirert av kretsens ideer om å gjenskape gamle greske melodi- og deklamasjonstradisjoner, skapte monodi og resitativ, musikkformer som brøt fullstendig med renessansemusikkens kunstferdige flerstemmige sang.[5]
I 1590-årene videreførte den florentinske musikkmesénen Jacopo Corsi og komponisten Jacopo Peri ideene til den bardiske krets, og utviklet monodien til et verktøy for å skape større dramatiske uttrykk. Slik skapte den florentinske musikkreform grobunn for framveksten av musikkformene opera, oratorium, kantate og homofon instrumentalmusikk.[6]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Grout, Donald Jay (1947). A Short History of Opera: One-Volume Edition. New York, NY: Columbia University Press.
- Palisca, Claude V. (1989). The Florentine Camerata: Documentary Studies and Translations. Music Theory Translation Series. New Haven, CT: Yale University Press. ISBN 9780300039160.
- The New Harvard Dictionary of Music. Cambridge, MA: Harvard University Press. 1986. ISBN 9780674615250.