Florentinske musikkreform

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Florentinske musikkreform var en nyorientering av renessansemusikken mot resitativ solosang med natursann deklamasjon og sparsomt akkompagnement som pågikk i årene rundt 1580.

Sentrale i bevegelsen var den estetiserende kretsen rundt Giovanni de' Bardi i Firenze[1][2] som var som mest aktiv i årene 1577–1582. Blant medlemmene var komponistene Giulio Caccini, Emilio de' Cavalieri, Vincenzo Galilei med flere,[3][4] som inspirert av kretsens ideer om å gjenskape gamle greske melodi- og deklamasjonstradisjoner, skapte monodi og resitativ, musikkformer som brøt fullstendig med renessansemusikkens kunstferdige flerstemmige sang.[5]

I 1590-årene videreførte den florentinske musikkmesénen Jacopo Corsi og komponisten Jacopo Peri ideene til den bardiske krets, og utviklet monodien til et verktøy for å skape større dramatiske uttrykk. Slik skapte den florentinske musikkreform grobunn for framveksten av musikkformene opera, oratorium, kantate og homofon instrumentalmusikk.[6]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Grout, Donald Jay (1947). A Short History of Opera: One-Volume Edition. New York, NY: Columbia University Press. 
  • Palisca, Claude V. (1989). The Florentine Camerata: Documentary Studies and Translations. Music Theory Translation Series. New Haven, CT: Yale University Press. ISBN 9780300039160. 
  • The New Harvard Dictionary of Music. Cambridge, MA: Harvard University Press. 1986. ISBN 9780674615250. 

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Grout s. 43
  2. ^ Palisca s.4
  3. ^ Randel, se "Camerata", bind. 3, s. 870
  4. ^ Grout s. 46
  5. ^ Grout s. 47
  6. ^ Grout s. 45