Florentinske musikkreform

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Florentinske musikkreform var en nyorientering av renessansemusikken mot resitativ solosang med natursann deklamasjon og sparsomt akkompagnement som pågikk i årene rundt 1580.

Sentrale i bevegelsen var den estetiserende kretsen rundt Giovanni de' Bardi i Firenze[1][2] som var som mest aktiv i årene 1577–1582. Blant medlemmene var komponistene Giulio Caccini, Emilio de' Cavalieri, Vincenzo Galilei med flere,[3][4] som inspirert av kretsens ideer om å gjenskape gamle greske melodi- og deklamasjonstradisjoner, skapte monodi og resitativ, musikkformer som brøt fullstendig med renessansemusikkens kunstferdige flerstemmige sang.[5]

I 1590-årene videreførte den florentinske musikkmesénen Jacopo Corsi og komponisten Jacopo Peri ideene til den bardiske krets, og utviklet monodien til et verktøy for å skape større dramatiske uttrykk. Slik skapte den florentinske musikkreform grobunn for framveksten av musikkformene opera, oratorium, kantate og homofon instrumentalmusikk.[6]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Grout, Donald Jay (1947). A Short History of Opera: One-Volume Edition. New York, NY: Columbia University Press. 
  • Palisca, Claude V. (1989). The Florentine Camerata: Documentary Studies and Translations. Music Theory Translation Series. New Haven, CT: Yale University Press. ISBN 9780300039160. 
  • The New Harvard Dictionary of Music. Cambridge, MA: Harvard University Press. 1986. ISBN 9780674615250. 

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Grout s. 43
  2. ^ Palisca s.4
  3. ^ Randel, se "Camerata", bind. 3, s. 870
  4. ^ Grout s. 46
  5. ^ Grout s. 47
  6. ^ Grout s. 45