Filippo Tommaso Marinetti

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Filippo Tommaso Marinetti
Emilio Sommariva (1883 - 1956) Ritratto di Filippo Tommaso Marinetti, intellettuale futurista (1913).jpg
Født22. desember 1876[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Alexandria[5][6]Rediger på Wikidata
Død2. desember 1944[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (67 år)
Bellagio[6]Rediger på Wikidata
Gravlagt Cimitero Monumentale di MilanoRediger på Wikidata
Ektefelle Benedetta CappaRediger på Wikidata
Utdannet ved Universitetet i GenovaRediger på Wikidata
Beskjeftigelse
7 oppføringer
Lyriker, skribent, dramatiker, komponist, science fiction-forfatter, fotograf, designerRediger på Wikidata
Parti Partito Nazionale FascistaRediger på Wikidata
Nasjonalitet Kongedømmet ItaliaRediger på Wikidata
Utmerkelser
9 oppføringer
Medaljen for militær tapperhet i bronse, Krigsfortjenstkorset, Krigskors for militær tapperhet, Minnemedaljen for den italiensk-østerrikske krig 1915–1918, Médaille Interalliée 1914-1918, Minnemedaljen for Italias samling, Fortjenstmedaljen for de frivillige i krigen i Øst-Afrika 1935–1936, Minnemedaljen for felttoget i Øst-Afrika, Minnekorset for det italienske ekspedisjonskorps i RusslandRediger på Wikidata

Filippo Tommaso Emilio Marinetti (født 22. desember 1876 i Alexandria i Egypt, død 2. desember 1944 i Bellagio i Italia) var en italiensk ideolog, dikter, redaktør og grunnlegger av den futuristiske bevegelse tidlig i det 20. århundre.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Filippo Tommaso Marinetti var født i Alexandria. Faren var en fremgangsrik jurist. Den italienske familien gav ham en franskpreget utdannelse. Han studerte i Egypt og Frankrike. Han skrev dikt på både fransk og italiensk, elsket raske biler og innledet forhold til flere snes kvinner.

Futurist og så fascist[rediger | rediger kilde]

Marinetti er kjent som forfatteren av det futuristiske manifest, som han skrev i 1908 og fikk trykket på forsiden av den franske avisen Le Figaro. I Futurismens grunnleggelse og manifest erklærte han: «Kunst (...) kan ikke være noe annet enn vold, grusomhet og urettferdighet». Videre forfekter teksten et enhetlig forhold mellom liv og kunst. Marinetti forsto vold ikke bare som en metode for å skape en estetisk effekt, men som en iboende del av selve livet. Georg Sorel, hvis tanker gjorde seg gjeldende i hele det politiske spektrum fra anarkisme til fascisme, sluttet seg til dette og argumenterte for viktigheten av vold. Futurismen hadde både fascistiske og anarkistiske elementer.

Marinetti selv ble senere en aktiv tilhenger av Mussolini. Marinetti skal ha kommet opp med sine futuristiske ideer etter å kjørt av veien i bilen sin; han viser til ulykken i manifestet: han ble hjulpet opp av grøften som en ny mann. Han skisserte et nytt og høyst revolusjonært program for sine venner, et program som innebar at de skulle brenne alle broer til fortiden, «ødelegge museene, bibliotekene, akademier av enhver type» og synge om «store folkemengder, rusa på arbeid, på nytelse eller på opprør». «Vil lovprise krig – verdens eneste hygiene – militarisme, patriotisme, frihetsskapernes destruktive aksjoner, vakre ideer det er verdt å dø for, og kvinnehat.»[7]

Det futuristiske manifest ble lest og diskutert over hele Europa, men Marinettis først futuristiske verker ble ikke videre vellykket. Premierene på stykket Le Roi Bombance (Den festende kongen ) ble forstyrret av høylytt buing fra publikum, og fra Marinetti selv, som slik introduserte et annet essensielt element i futurismen: «ønsket om å bli buet på». Marinetti utkjempet allikevel en duell med en kritiker han mente var for krass.

Da Adolf Hitler i 1938 tok med futuristiske verker i en utstilling med det nazistisk propaganda omtalte som entartete Kunst, overtalte Marinetti Mussolini til å ikke slippe utstillingen inn i Italia.

I 1942 var han med i det italienske ekspedisjonskorps som kjempet ved fronten på tysk side i Sovjetunionen. Det gikk katastrofalt, skjønt Marinetti fant mange nyttige dikteriske impulser under tiden der. Han vendte tilbake til Italia i 1943 som en syk mann, og ble ved Mussolinis side etter at han var blitt befridd og hadde grunnlagt Salò-republikken. Ennå knapt før sin død priste han den tapperhet som Mussolinis anti-partistyrker la for dagen.

Da han døde den 2. desember 1944 i Bellagio ved Comosjøen gav hans familie han i stillhet en rask begravelse. Men Mussolini fikk hans levninger gravd opp, slik at han kunne gis en statsbegravelse i Milano.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, besøksdato 9. oktober 2017, oppført som Filippo Tommaso Marinetti, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Filippo-Tommaso-Marinetti
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøksdato 14. oktober 2015, GND-ID 118781936
  3. ^ a b Autorités BnF, besøksdato 10. oktober 2015, data.bnf.fr
  4. ^ a b Roglo, Roglo person ID p=filippo+tommaso;n=marinetti, oppført som Filippo Tommaso Marinetti
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøksdato 11. desember 2014
  6. ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Маринетти Филиппо Томмазо, besøksdato 28. september 2015
  7. ^ Rett kopi, s. 7

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ellef Prestesæter & Karin Nygård (red.): Manifest. Rett kopi 2007. ISSN 1503-8238

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]