Hopp til innhold

Jan Petersen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jan Petersen
Petersen som utenriksminister i 2003.
Lennart Perlenhem/norden.org
Født11. juni 1946[1][2]Rediger på Wikidata (79 år)
Oslo[2]
BeskjeftigelsePolitiker, jurist, diplomat Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Oslo
FarKaare Petersen[2]
PartiHøyre[2]
NasjonalitetNorge
Utmerkelser
6 oppføringer
Kommandør med stjerne av St. Olavs Orden[2]
2. klasse av Trestjerneordenen
Storkors av Ungarns fortjenstorden
1. klasse av Terra Mariana-korsets orden
Kommandørstorkors av Storfyrst Gediminas av Litauens orden
Kommandørkors med stjerne av Republikken Polens fortjenstorden
Norges utenriksminister
19. oktober 2001–17. oktober 2005
RegjeringBondevik II
ForgjengerThorbjørn Jagland
EtterfølgerJonas Gahr Støre
Høyres parlamentariske leder
1. oktober 1994–19. oktober 2001
ForgjengerAnders Talleraas
EtterfølgerOddvard Nilsen
Høyres leder
10. april 1994–9. mai 2004
ForgjengerKaci Kullmann Five
EtterfølgerErna Solberg
Stortingsrepresentant
1. oktober 1981–30. september 2009
ValgkretsAkershus
Oppegårds ordfører
1. januar 1976–30. september 1981
ForgjengerTore Haugen
EtterfølgerBjørn Kristiansen
Unge Høyres formann
juni 1971–juni 1973
ForgjengerHans Svelland
EtterfølgerPer-Kristian Foss
Jan Petersen på Commons

Jan Petersen (født 1946) er en norsk politiker (H) og statstjenestemann.

Han var formann i Unge Høyre fra 1971 til 1973, ordfører i Oppegård fra 1976 til 1981 og stortingsrepresentant for Akershus fra 1981 til 2009. Fra 1994 til 2004 var han partileder i Høyre. Partiet gikk under hans ledelse inn i en mer stabil periode, og det fikk en betydelig fremgang ved stortingsvalget i 2001.

Fra 2001 til 2005 var Jan Petersen utenriksminister i Bondevik-regjeringen. Det utenriks- og sikkerhetspolitiske bildet på denne tiden ble sterkt farget av terrorangrepet 11. september 2001, som førte til krigene i Afghanistan og Irak og forsterkede sikkerhets- og beredskapstiltak. Jan Petersen har også vært en sterk EU-tilhenger. Den store utvidelsen av EU/EØS-området i Sentral- og Øst-Europa skjedde i 2004, mens han var utenriksminister.

Da han trådte ut av Stortinget i 2009, ble han Norges ambassadør i Østerrike. Han gikk av med pensjon i 2014. Han har senere påtatt seg å lede OSSEs valgobservatører i en rekke land.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Jan Petersen ble født i Oslo, men vokste opp i Kolbotn i daværende Oppegård kommune. Han er sønn av direktør Kaare Petersen og Elsa Olsen og nevø av professor og stortingsrepresentant Erling Petersen.[3]

Jan Petersen var formann i Akershus Unge Høyre i 1969 og formann i Unge Høyres sentralstyre fra 1971 til 1973. Han ledet organisasjonen gjennom den jevne folkeavstemningen om norsk medlemskap i EF i 1972.

Han tok juridisk embetseksamen ved Universitetet i Oslo i 1973. Han var kommunepolitiker i Oppegård, og da han ble ordfører i Oppegård etter kommunevalgene i 1975, kombinerte han ordførervervet med en stilling i NORAD.[4]

I 1981 ble han innvalgt på Stortinget fra Akershus. Han satt først i Stortingets kommunal- og miljøvernkomité og byttet i 1984 til Stortingets utenriks- og konstitusjonskomité, der han skulle ha sitt virke frem til han ble utenriksminister. Han var utenrikskomiteens leder fra 1985 til 1986 og nestleder fra 1989 til 2001.

Da Kaci Kullmann Five trakk seg som partileder i Høyre i 1994, samlet partiet seg til slutt om Jan Petersen som hennes etterfølger. Han hadde ledet Akershus Høyre i to år. Han overtok også som parlamentarisk leder. Høyre fikk bare 14,3 % av stemmene ved stortingsvalget i 1997, men Thorbjørn Jaglands famøse 36,9-ultimatum banet vei for Høyre som støtteparti for sentrumsregjeringen i Stortinget. Kommunestyre- og fylkestingsvalget i 1999 ble regnet som oppløftende, og Høyre med Petersen som statsministerkandidat fikk 21,2 % av stemmene ved stortingsvalget i 2001.[3]

Petersen og Paul Wolfowitz i 2002.
Foto: Robert D. Ward

Jan Petersen ble utenriksminister i den nye regjeringen utgått av Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti, der Fremskrittspartiet var støtteparti. Terrorangrepet 11. september 2001 i USA skjerpet kravene til beredskap og sikkerhetsrutiner, for eksempel i flytrafikken. Spørsmålet om norsk deltagelse i krigen i Irak i 2003 skapte uenighet i regjeringen. Pettersen var svært opptatt av å støtte USAs planlagte angrep på Irak. Men etter at FNs sikkerhetsråd mislyktes i å formulere en resolusjon til støtte for krigen, måtte Petersen uttrykke motstand mot invasjonen.[5]

I egenskap av å være Norges utenriksminister var Petersen formann i Europarådets ministerkomité da Norge hadde formannskapet i Europarådet fra mai til november 2004. Jordskjelvet i Indiahavet i 2004 utløste en tsunami. Tsunamien tok livet av blant andre 84 norske statsborgere, i all hovedsak personer på ferie i Thailand. Petersen dro raskt til Sørøst-Asia som myndighetenes representant, og holdt hjemlandet oppdatert om situasjonen. Regjeringen tapte sitt parlamentariske grunnlag ved stortingsvalget i 2005, da Høyre fikk 14,1 % av stemmene. I mellomtiden hadde Petersen gått av som partileder til fordel for kommunalminister Erna Solberg i 2004. På det tidspunktet hadde Solberg vært blant Petersens mest fortrolige medarbeidere i mange år.[6]

Etter fire år som utenriksminister var han leder i Stortingets forsvarskomité 2005–2009. I 2005 ble han også valgt til viseformann i Den internasjonale demokratiske union. I 2008 frasa han seg renominasjon til Stortinget.[7] I statsråd den 9. januar 2009 ble han utnevnt til ambassadør i Østerrike, og tiltrådte da stortingsperioden utløp i oktober samme år.[8] Petersens engasjement som ambassadør utløp høsten 2014, hvorpå han og ektefellen flyttet tilbake til Norge.

Utmerkelser

[rediger | rediger kilde]

Jan Petersen ble i 2004 utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden.[9] Han har også blitt tildelt den estiske Terra Mariana-korsets orden, den latviske Trestjerneordenen og storkorset av Republikken Ungarns fortjenstorden.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000023950, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c d e stortinget.no, stortingsrepresentant-ID JP, besøkt 30. august 2019[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Hellberg, Lars (2003). «Jan Petersen». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 5. juni 2014. 
  4. ^ Skevik, Erlend (8. april 2008). «Vil ha ordførere ut i vanlig jobb». Kommunal Rapport. Besøkt 5. juni 2014. 
  5. ^ Gjerde, Robert (19. mars 2008). «Irak-krigen skapte krise i regjeringen». Aftenposten. Besøkt 5. juni 2014. 
  6. ^ Vold, Jan Stian og Garvik, Olav (19. oktober 2011). «Høyres anvendelige "potet"». Bergens Tidende: 8. 
  7. ^ Flydal, Eiliv Frich (14. mai 2008). «Jan Petersen sier nei til gjenvalg». Dagbladet. Besøkt 5. juni 2014. 
  8. ^ «Jan Petersen ny ambassadør i Wien». Dagbladet. NTB. 9. januar 2009. Besøkt 5. juni 2014. 
  9. ^ «Jan Petersen». kongehuset.no. Besøkt 5. juni 2014. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Notaker, Hallvard (2012). Høyres historie 1975-2005. Opprør og moderasjon. Oslo: Cappelen Damm. ISBN 82-02-39029-X. 
  • Petersen, Jan (1997). «Sikkerhetspolitiske utfordringer. Norges og NATOs svar». Den norske Atlanterhavskomités skriftserie. 
  • Petersen, Jan (1993). «Utviklingen i øst i et allianseperspektiv. Nye sikkerhetsstrukturer, norske prioriteringer». Den norske Atlanterhavskomités skriftserie. 
  • Petersen, Jan (1991). «Norge på sidelinjen i sikkerhetspolitikken». Norsk militært tidsskrift (3): 1–6. 
  • Petersen, Jan (1990). Det nye Europa. Oslo: Høyres Hovedorganisasjon. 
  • Petersen, Jan; Sjaastad, Anders C. og Lund, Helge (1990). Det nye Europa. Grunnlagsdokument for debatt om utviklingen i Europa. Oslo: Høyres Hovedorganisasjon. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Jan_Petersen&oldid=25148625»