Jan Petersen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Jan Petersen
Jan Petersen, utrikesminister, Norge (Bilden ar tagen vid Nordiska radets session i Oslo, 2003).jpg
Petersen som utenriksminister i 2003.
Foto: Lennart Perlenhem/norden.org
Født11. juni 1946 (72 år)
Oslo
Far Kaare Petersen
Utdannet ved Universitetet i Oslo
UtdannelseCand.jur.
Beskjeftigelse Politiker, jurist, diplomat
Parti Høyre
Nasjonalitet Norge
Utmerkelse Kommandør med stjerne av St. Olavs Orden, 2. klasse av Trestjerneordenen, storkors av Ungarns fortjenstorden, 1. klasse av Terra Mariana-korsets orden
Norges utenriksminister
19. oktober 2001–17. oktober 2005
RegjeringBondevik II
ForgjengerThorbjørn Jagland
EtterfølgerJonas Gahr Støre
Høyres parlamentariske leder
1. oktober 1994–19. oktober 2001
ForgjengerAnders Talleraas
EtterfølgerOddvard Nilsen
Høyres leder
10. april 1994–9. mai 2004
ForgjengerKaci Kullmann Five
EtterfølgerErna Solberg
Stortingsrepresentant
1. oktober 1981–30. september 2009
ValgkretsAkershus
Oppegårds ordfører
1. januar 1976–30. september 1981
ForgjengerTore Haugen
EtterfølgerBjørn Kristiansen
Unge Høyres formann
juni 1971–juni 1973
ForgjengerHans Svelland
EtterfølgerPer-Kristian Foss
Jan Petersen på Commons

Jan Petersen (født 11. juni 1946 i Oslo) er en norsk tidligere offentlig tjenestemann og politiker (H).

Han er utdannet jurist og kommer fra Oppegård, hvor han var ordfører 1976–1981. Petersen var formann i Unge Høyre 1971–1973 og stortingsrepresentant for Akershus 1981–2009. Fra 1994 satt han som leder i Høyre i et tiår, og partiet gjenvant sin posisjon som det ledende borgerlige parti. Petersen var utenriksminister i Kjell Magne Bondeviks andre regjering 2001–2005.

Etter tiden som politiker var han Norges ambassadør i Østerrike 2009–2014.[1]

Familie og yrkesliv[rediger | rediger kilde]

Jan Petersen ble født i Oslo, men vokste opp i Oppegård i Akershus. Han er sønn av direktør Kaare Petersen og Elsa Olsen samt nevø av professor og stortingsrepresentant Erling Petersen. Han giftet seg i 1984 med Vesla Johannessen, etter at hans første ekteskap med lektor Siri Andresen ble oppløst.[2]

Han har studentereksamen fra 1965 og juridisk embedseksamen fra Universitetet i Oslo fra 1973. Han var førstesekretær i Forbrukerrådet 1974–1975 og konsulent i NORAD 1975–1981.

Politisk arbeid[rediger | rediger kilde]

Han var medlem av Oppegård kommunestyre 1968–1983, medlem av formannskapet 1972–1981 og ordfører 1976–1981. Han kombinerte ordførervervet med stillingen i NORAD.[3] Fra 1976 var han medlem av Høyres sentralstyre. Før dette var han formann i Akershus Unge Høyre i 1969 og formann i Unge Høyre 1971–1973. Petersen ledet organisasjonen gjennom den jevne folkeavstemningen om norsk medlemskap i EF i 1972.

I 1981 ble han innvalgt på Stortinget fra Akershus, etter å ha vært vararepresentant 1973–1977. Etter noen år i Stortingets kommunal- og miljøvernkomité ble han i 1984 medlem av Stortingets utenriks- og konstitusjonskomité, der han skulle ha sitt virke frem til 2001. Han var komiteens leder 1985–1986 og nestleder 1989–2001.

Kaci Kullmann Five erklærte sin tidlige avgang som partileder i 1994. Partiet slet med å finne hennes arvtager, men samlet seg til slutt bak Petersen, som de to siste årene hadde ledet Akershus Høyre. Han overtok også som parlamentarisk leder. Høyre led et valgnederlag med 14,3 % av stemmene ved stortingsvalget i 1997, men Thorbjørn Jaglands famøse 36,9-ultimatum banet vei for Høyre som støtteparti for sentrumsregjeringen i Stortinget. Kommunestyre- og fylkestingsvalget i 1999 ble regnet som oppløftende, og Høyre med Petersen som statsministerkandidat fikk 21,2 % av stemmene ved stortingsvalget i 2001.[2]

Petersen og Paul Wolfowitz i 2002.
Foto: Robert D. Ward

Jan Petersen ble utenriksminister i den nye regjeringen utgått av Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti, der Fremskrittspartiet var støtteparti. Terrorangrepet 11. september 2001 i USA skjerpet kravene til beredskap og sikkerhetsrutiner, for eksempel i flytrafikken. Spørsmålet om norsk deltagelse i krigen i Irak i 2003 skapte uenighet i regjeringen. Pettersen var svært opptatt av å støtte USAs planlagte angrep på Irak. Men etter at FNs sikkerhetsråd mislyktes i å formulere en resolusjon til støtte for krigen, måtte Petersen uttrykke motstand mot invasjonen.[4]

I egenskap av å være Norges utenriksminister var Petersen formann i Europarådets ministerkomité da Norge hadde formannskapet i Europarådet fra mai til november 2004. Jordskjelvet i Indiahavet i 2004 utløste en tsunami. Tsunamien tok livet av blant andre 84 norske statsborgere, i all hovedsak personer på ferie i Thailand. Petersen dro raskt til Sørøst-Asia som myndighetenes representant, og holdt hjemlandet oppdatert om situasjonen. Regjeringen tapte sitt parlamentariske grunnlag ved stortingsvalget i 2005, da Høyre fikk 14,1 % av stemmene. I mellomtiden hadde Petersen gått av som partileder til fordel for kommunalminister Erna Solberg i 2004. På det tidspunktet hadde Solberg vært blant Petersens mest fortrolige medarbeidere i mange år.[5]

Etter fire år som utenriksminister var han leder i Stortingets forsvarskomité 2005–2009. I 2005 ble han også valgt til viseformann i Den internasjonale demokratiske union. I 2008 frasa han seg renominasjon til Stortinget.[6] I statsråd den 9. januar 2009 ble han utnevnt til ambassadør i Østerrike, og tiltrådte da stortingsperioden utløp i oktober samme år.[1] Petersens engasjement som ambassadør utløp høsten 2014, hvorpå han og ektefellen flyttet tilbake til Norge.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Jan Petersen ble i 2004 utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden.[7] Han har også blitt tildelt den estiske Terra Mariana-korsets orden, den latviske Trestjerneordenen og storkorset av Republikken Ungarns fortjenstorden.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Jan Petersen ny ambassadør i Wien». Dagbladet. NTB. 9. januar 2009. Besøkt 5. juni 2014. 
  2. ^ a b Hellberg, Lars (2003). «Jan Petersen». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 5. juni 2014. 
  3. ^ Skevik, Erlend (8. april 2008). «Vil ha ordførere ut i vanlig jobb». Kommunal Rapport. Besøkt 5. juni 2014. 
  4. ^ Gjerde, Robert (19. mars 2008). «Irak-krigen skapte krise i regjeringen». Aftenposten. Besøkt 5. juni 2014. 
  5. ^ Vold, Jan Stian og Garvik, Olav (19. oktober 2011). «Høyres anvendelige "potet"». Bergens Tidende: 8. 
  6. ^ Flydal, Eiliv Frich (14. mai 2008). «Jan Petersen sier nei til gjenvalg». Dagbladet. Besøkt 5. juni 2014. 
  7. ^ «Jan Petersen». kongehuset.no. Besøkt 5. juni 2014. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Notaker, Hallvard (2012). Høyres historie 1975-2005. Opprør og moderasjon. Oslo: Cappelen Damm. ISBN 82-02-39029-X. 
  • Petersen, Jan (1997). «Sikkerhetspolitiske utfordringer. Norges og NATOs svar». Den norske Atlanterhavskomités skriftserie. 
  • Petersen, Jan (1993). «Utviklingen i øst i et allianseperspektiv. Nye sikkerhetsstrukturer, norske prioriteringer». Den norske Atlanterhavskomités skriftserie. 
  • Petersen, Jan (1991). «Norge på sidelinjen i sikkerhetspolitikken». Norsk militært tidsskrift (3): 1–6. 
  • Petersen, Jan (1990). Det nye Europa. Oslo: Høyres Hovedorganisasjon. 
  • Petersen, Jan; Sjaastad, Anders C. og Lund, Helge (1990). Det nye Europa. Grunnlagsdokument for debatt om utviklingen i Europa. Oslo: Høyres Hovedorganisasjon. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

V • D • R

Trygve Lie (–1946) · Halvard Lange (1946–63) · Erling Wikborg (1963) · Halvard Lange (1963–65) · John Lyng (1965–70) · Svenn Stray (1970–71) · Andreas Cappelen (1971–72) · Dagfinn Vårvik (1972–73) · Knut Frydenlund (1973–81) · Svenn Stray (1981–86) · Knut Frydenlund (1986–87) · Thorvald Stoltenberg (1987–89) · Kjell Magne Bondevik (1989–90) · Thorvald Stoltenberg (1990–93) · Johan Jørgen Holst (1993–94) · Bjørn Tore Godal (1994–97) · Knut Vollebæk (1997–2000) · Thorbjørn Jagland (2000–2001) · Jan Petersen (2001–05) · Jonas Gahr Støre (2005–12) · Espen Barth Eide (2012–13) · Børge Brende (2013–2017) · Ine Marie Eriksen Søreide (2017–)

V • D • R
Høyres ledere

Emil Stang d.e. (1884–89) · Christian Schweigaard (1889–91) · Emil Stang d.e. (1891–93) · Christian Schweigaard (1893–96) · Emil Stang d.e. (1896–99) · Francis Hagerup (1899–1902) · Ole Larsen Skattebøl (1902–05) · Edmund Harbitz (1905–07) · Fredrik Stang d.y. (1907–11) · Jens Bratlie (1911–19) · Otto B. Halvorsen (1919–23) · Ivar Lykke (1923–26) · C.J. Hambro (1926–34) · Johan H. Andresen (1934–37) · Ole Bærøe (1937–40) · Arthur Nordlie (1945–50) · C.J. Hambro (1950–54) · Alv Kjøs (1954–62) · Sjur Lindebrække (1962–70) · Kåre Willoch (1970–74) · Erling Norvik (1974–80) · Jo Benkow (1980–84) · Erling Norvik (1984–86) · Rolf Presthus (1986–88) · Jan P. Syse (1988–91) · Kaci Kullmann Five (1991–94) · Jan Petersen (1994–04) · Erna Solberg (2004–)

V • D • R
Unge Høyres ledere

Lorentz Vogt (1922–24) · Johs. Bøhn (1924–25) · Harald Hegland (1925–28) · Kristoffer Rostad (1928–31) · Andreas Norland (1931–36) · Arne Hoffstad (1936–40) · August D. Michelsen (1945–47) · Johan Møller Warmedal (1947–50) · Svenn Stray (1950–54) · Albert Nordengen (1954–55) · Otto Lyng (1955–57) · Erling Faaland (1957–59) · Jan P. Syse (1959–63) · Torstein Tynning (1963–65) · Henrik J. Lisæth (1965) · Ragnvald Dahl (1965–69) · Hans Svelland (1969-71) · Jan Petersen (1971–73) · Per-Kristian Foss (1973–77) · Kaci Kullmann Five (1977–79) · Terje Osmundsen (1979–80) · Sveinung Lunde (1980–84) · Kai G. Henriksen (1984–86) · Trond Helleland (1986–88) · Børge Brende (1988–90) · Jan Tore Sanner (1990–94) · André Støylen (1994–96) · Bjørn Skaar (1996–98) · John-Ragnar Aarset (1998–2000) · Ine Marie Eriksen (2000–04) · Torbjørn Røe Isaksen (2004–08) · Henrik Asheim (2008–12) · Paul Joakim Sandøy (2012–14) · Kristian Tonning Riise (2014–18) · Sandra Bruflot (2018–)

Eksterne baser (Autoritetsdata)
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Jan_Petersen&oldid=18611776»