Sainte-Laguës metode

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Sainte-Laguës metode (uttales sɛ̃t.la.ɡy) er en metode for å fordele mandater ved ulike former for valg som baserer seg på proporsjonal representasjon. Den er oppkalt etter den franske matematikeren André Sainte-Laguë. Metoden er i USA kjent som Websters metode.

Siden 1952 har metoden blitt brukt i valgordningen i Norge. Metoden benyttes også ved valg i Irak, New Zealand, Sverige, Bosnia-Hercegovina, Latvia, Kosovo, folketingsvalg i Danmark, valg til Forbundsdagen i Tyskland og til valg i seks av delstatsforsamlingene i Tyskland. Metoden har også vært brukt ved valg i Bolivia i 1993, Polen i 2001 og til de palestinske landområdene i 2006.

Eksempel[rediger | rediger kilde]

Metoden er, i likhet med D'Hondts metode, en divisormetode, men favoriserer i mindre grad enn sistnevnte store partier. De to metodene har ulike divisorer. Etter at alle stemmene er blitt telt opp, blir suksessive kvotienter regnet ut for hver liste. Formelen for kvotienten er , der V er det totale antall stemmer partiet har fått, og s er antallet mandater partiet har fått så langt. Det partiet som nå har den høyeste kvotienten, får neste mandat, og dette partiets kvotient blir kalkulert på nytt, siden det nå har et nytt antall mandater så langt. Delingstallene blir derfor først 1, så 3, 5, 7, 9 og så videre. Prosessen fortsetter til alle mandatene er delt ut.

Samme eksempel er brukt i artikkelen om D'Hondts metode, så man kan se hvordan samme stemmefordeling kan gi ulikt resultat avhengig av valgordning.

Parti A Parti B Parti C Parti D Parti E
Stemmer 340 000 280 000 160 000 60 000 15 000
1. mandat 340 000 280 000 160 000 60 000 15 000
2. mandat 113 333 280 000 160 000 60 000 15 000
3. mandat 113 333 93 333 160 000 60 000 15 000
4. mandat 113 333 93 333 53 333 60 000 15 000
5. mandat 68 000 93 333 53 333 60 000 15 000
6. mandat 68 000 56 000 53 333 60 000 15 000
7. mandat 48 571 56 000 53 333 60 000 15 000
Totalt antall mandater 3 2 1 1 0

Sainte-Laguës modifiserte metode[rediger | rediger kilde]

I Norge brukes en modifisert utgave av metoden, der det første delingstallet er 1,4. Ved å gjøre det første delingstallet større blir det vanskeligere å få det første mandatet sammenliknet med de påfølgende. Dermed blir det vanskeligere for de partiene som bare får ett mandat å få mandatet med den modifiserte enn med den originale metoden. Samme modifisering ble brukt i Sverige til og med valgene i 2014; men som følge av en lovendring i 2015 er 1,2 brukt som første delingstall fra valget i 2018.[1] Dermed ble terskelen for de små partiene senket i Sverige.

Eksempel[rediger | rediger kilde]

Eksempelet over vil med den modifiserte metoden vil gi et litt annet resultat.

Parti A Parti B Parti C Parti D Parti E
Stemmer 340 000 280 000 160 000 60 000 15 000
1. mandat 242 857 200 000 114 286 42 857 10 714
2. mandat 113 333 200 000 114 286 42 857 10 714
3. mandat 113 333 93 333 114 286 42 857 10 714
4. mandat 113 333 93 333 53 333 42 857 10 714
5. mandat 68 000 93 333 53 333 42 857 10 714
6. mandat 68 000 56 000 53 333 42 857 10 714
7. mandat 48 571 56 000 53 333 42 857 10 714
Totalt antall mandater 3 3 1 0 0

Eksemplet under benytter tall fra stortingsvalget i 2009.

Fordelingen av stortingsrepresentanter fra Oslo ved stortingsvalget i 2009
Deletall Ap SV R Sp KrF V H FrP
Stemmer til partiet 113 103 33 205 12 917 3 126 8 786 20 784 69 999 56 953
1,4 80 787,86 (1) 23 717,9 (5) 9 226,4 2 232,9 6 275,7 (u) 14 845,7 (10) 49 999,3 (2) 40 680,7 (3)
3 37 701 (4) 11 068,3 (14) 4 305,7 1 042 2 928,7 6 928 23 333 (6) 18 984,3 (8)
5 22 620,6 (7) 6 641 2 583,4 625,2 1 757,2 4 156,8 13 999,8 (11) 11 390,6 (13)
7 16 157,6 (9) 4 743,6 1 845,3 446,6 1 255,1 2 969,1 9 999,9 (16) 8 136,1
9 12 567 (12) 3 689,4 1 435,2 347,3 976,2 2 309,3 7 777,7 6 328,1
11 10 282,1 (15) 3 018,6 1 174,3 284,2 798,7 1 889,5 6 363,5 5 177,5
Sum (totalt 17 mandater) 6 mandater 2 mandater 0 mandater 0 mandater 1 mandat 1 mandat 4 mandater 3 mandater
Prosent av stemmene[n 1] 35,0 10,3 4,0 1,0 2,7 6,4 21,7 17,6
Prosent av mandatene[n 1] 35,3 11,8 0,0 0,0 5,9 5,9 23,5 17,6
  • Tallet i parentes og fet skrift er mandatnummeret.
  • Kristelig folkeparti fikk Oslos utjevningsmandat.

Paradokser[rediger | rediger kilde]

Sainte-Laguës metode kan føre til ustabalitetsparadokset, majoritetsparadokset og stemmestabilitetsparadokset. [2]

Ustabilitetsparadokset går ut på at små endringer i stemmetall kan gi store utslag i mandater. I et valg med ett stort og mange små partier vil en liten endring hos velgerne påvirke både de små partiene og det store partiet veldig mye. I et valg med 10 seter der ett parti får ca 87% og tre partier får 4,3%, så vil det store partiet få alle setene. Dersom det store partiet oppnår 85% og de små ca 5% vil to seter tilfalle de små partiene på det store partiets bekostning.

Majoritetsparadokset går ut på at et parti kan oppnå mer enn 50% av stemmene, men får mindre enn 50% av mandatene. Det kan skje dersom flere lister står nokså likt i kampen om de siste mandatene slik at majoritetspartiet mister disse.

Stemmestabilitetsparadokset består i at endringer i forholdet mellom partiene påvirker mandatene til andre partier og kan gi flertall med et mindretall av stemmer. Ved kirkevalget i Agder og Telemark i 2019 fikk Åpen folkekirke 49,1% av stemmene, Nominasjonslista 34,1% og Bønnelista 16,8%. Denne fordelingen gav Åpen folkekirke 4 mandater, Nominasjonslista 2 og Bønnelista 1 mandat. Hvis fordelingen mellom Nominasjonslista og Bønnelista hadde vært annerledes ville Åpen folkekirke ikke fått flertall selv om deres stemmetall forble uendret.

Se også[rediger | rediger kilde]

Valgordning i Norge

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Summen av disse prosentpoengene er ikke 100 % da noen mindre partier fikk noe oppslutning.