Stortingsvalget 1989
| 10.–11. september 1989 | |||
|---|---|---|---|
| 165 mandater på valg, 83 trengs for flertall | |||
| Valgdeltakelse | 83,16 % av 3,19 millioner stemmeberettigede | ||
 |
 |
 |
|
| Forgrunnsfigur | Gro Harlem Brundtland | Jan P. Syse | Carl I. Hagen |
| Parti | Ap | H | FrP |
| Stemmer | 34,3 %
|
22,2 %
|
13 %
|
| Mandater | 63
 8 |
37
13 |
22
 20 |
 |
_(1).jpg) |
.jpg) |
|
| Forgrunnsfigur | Erik Solheim | Kjell Magne Bondevik | Johan J. Jakobsen |
| Parti | SV | KrF | Sp |
| Stemmer | 10,1 %
|
8,5 %
|
6,5 %
|
| Mandater | 17
11 |
14
2 |
11
1 |
| Forgrunnsfigur | Arne Fjørtoft | Aksel Nærstad | Ove Braaten |
| Parti | V | Fylkeslistene for Miljø og Solidaritet | MDG |
| Stemmer | 3,2 %
|
0,8 %
|
0,4 %
|
| Mandater | 0
 |
0
|
0
|
| Sittende regjering | Brundtland II | ||
| Ny regjering | Syse | ||
Stortingsvalget 1989 blei avholdt 11. september. Valgdeltagelsen var på 83,2 %. Dette valget var det første stortingsvalget med utjevningsmandater. Antallet stortingsrepresentanter økte dermed med åtte, til 165.
Valget førte til at Jan P. Syses regjering tiltrådte, det var en mindretallsregjering utgått fra H, Sp og KrF. Syse avløste Gro Harlem Brundtlands andre regjering. Den 3. november 1990 gikk regjeringen i oppløsning da Senterpartiet med sikte på forberedelsene til den kommende EU-kampen foran folkeavstemningen om norsk medlemskap i 1994 ikke lenger ønsket å sitte i regjering sammen med Høyre. Gro Harlem Brundtlands tredje regjering ble deretter utnevnt.
Politikk
[rediger | rediger kilde]Valgprogram
[rediger | rediger kilde]- [Partiprogram. Stortingsvalg]. xx: Høyre. 1989.
Utjevningsmandater
[rediger | rediger kilde]Ordningen ble innført som et kompromiss mellom Arbeiderpartiet og de borgerlige partiene. Adgang til listeforbund ble avskåret, mens antallet utjevningsmandater ble holdt lavt, og fastsatt til åtte. Et partis oppslutning måtte nå sperregrensen 4% på landsbasis. Utpeking av utjevningsrepresentantene skjedde i to etapper. Først ble det beregnet antall utjevningsmandater for hvert av de partiene som var underrepresentert etter fordeling av distriktsmandater. Deretter ble det beregnet hvordan utjevningsmandatene skulle fordeles på fylkene. Reglene førte til at de største kretsene hadde størst sjanse til å få utjevningsmandatene.[1]
Protestvalg
[rediger | rediger kilde]Valget ble et protestvalg. Nesten 40% av velgerne skiftet parti eller gikk inn eller ut av hjemmesittergruppen. Anders Aune ble innvalgt fra Finnmark som den første partiløse representant siden 1918. Arbeiderpartiet gjorde sitt dårligste valg siden 1930. Høyre gjorde sitt dårligste valg siden 1973. Sosialistisk Venstreparti fikk den største oppslutningen noe venstreradikalt parti hadde oppnådd siden 1945. Fremskrittspartiet gjorde sitt beste valg siden opprettelsen i 1973.[2]
Resultater
[rediger | rediger kilde]Nasjonalt
[rediger | rediger kilde]| Politisk parti | Stemmetall | Stemmer i prosent | Endring fra 1985 | Stortingsmandater | Endring fra 1985 |
|---|---|---|---|---|---|
| Det norske Arbeiderparti | 907 393 | 34,3 | –6,5 | 63 | –8 |
| Høyre | 588 682 | 22,2 | –8,2 | 37 | –13 |
| Fremskrittspartiet | 345 185 | 13,0 | +9,3 | 22 | +20 |
| Sosialistisk Venstreparti | 266 782 | 10,1 | +4,6 | 17 | +11 |
| Kristelig Folkeparti | 224 852 | 8,5 | +0,2 | 14 | –2 |
| Senterpartiet | 171 269 | 6,5 | –0,1 | 11 | –1 |
| Venstre | 84 740 | 3,2 | +0,1 | 0 | 0 |
| Fylkeslistene for Miljø og Solidaritet | 22 126 | 0,8 | +0,1¹ | 0 | 0 |
| Miljøpartiet De Grønne | 10 136 | 0,4 | +0,4 | 0 | 0 |
| Stopp Innvandringen | 8 963 | 0,3 | +0,3 | 0 | 0 |
| Framtid for Finnmark | 8 817 | 0,3 | +0,3 | 1 | +1 |
| Pensjonistpartiet | 7 863 | 0,3 | 0 | 0 | 0 |
| De Liberale - Europapartiet | 470 | 0,02 | +0,02 | 0 | 0 |
| Frie Folkevalgte | 320 | 0,01 | 0 | 0 | 0 |
| Totalt | 2 647 604 | 100 | 165 | +8 |
¹ Sammenligna med sammenlagt resultat for Rød Valgallianse og Norges Kommunistiske Parti i 1985.
Valgkretsene
[rediger | rediger kilde]Mandatfordeling og endringer fra 1985
[rediger | rediger kilde]| Valgkrets | Ap | Sp | H | KrF | SV | Frp | FfF | Total | |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Østfold fylke | 3 1 |
1* 1 |
2 1 |
1 |
1 1 |
1 1 |
9 1 | ||
| Akershus fylke | 4 1 |
1* |
5 |
2* 1 |
3* 3 |
15 3 | |||
| Oslo | 5 |
5 2 |
1* |
2 1 |
3 2 |
16 1 | |||
| Hedmark fylke | 5 |
1 |
1 |
1 |
8 | ||||
| Oppland fylke | 4 1 |
1 |
1 |
1 1 |
7 | ||||
| Buskerud fylke | 4 |
1 |
2 |
1 1 |
7 | ||||
| Vestfold fylke | 3 |
2 1 |
1 |
1 1 |
1 1 |
7 | |||
| Telemark fylke | 2 1 |
1 1 |
1 |
1 1 |
1 1 |
6 | |||
| Aust-Agder fylke | 1 1 |
1 |
1 |
1 1 |
4 | ||||
| Vest-Agder fylke | 2 |
1 1 |
1 |
1 1 |
5 | ||||
| Rogaland fylke | 3 |
1 |
3* 1 |
2* |
1 1 |
2 2 |
12 2 | ||
| Hordaland fylke | 5 |
1 |
4 1 |
2 |
1 |
3* 2 |
16 1 | ||
| Sogn og Fjordane fylke | 2 |
1 |
1 |
1 |
5 | ||||
| Møre og Romsdal fylke | 3 1 |
1 |
2 1 |
2 |
1 1 |
1 1 |
10 | ||
| Sør-Trøndelag fylke | 4 |
1 |
2 1 |
1 |
1 |
1 1 |
10 | ||
| Nord-Trøndelag fylke | 3 |
1 1 |
1 |
1 1 |
6 | ||||
| Nordland fylke | 5 1 |
1 |
2 1 |
1 |
2 1 |
1 1 |
12 | ||
| Troms fylke | 3 |
1 1 |
1 |
1 1 |
1 1 |
6 | |||
| Finnmark fylke | 2 1 |
1 |
1 1 |
1 1 |
4 | ||||
| Total | 63 8 |
11 1 |
37 13 |
14 2 |
17 11 |
22 20 |
1 1 |
165 8 | |
- markerer hvert av de åtte utjevningsmandatene
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ↑ Andenæs, Johs. (1998). Statsforfatningen i Norge. Oslo: Tano Aschehoug. s. 109. ISBN 8251836476.
- ↑ Hilmar Rommetvedt (1990). Vi protesterer!. Oslo: Kommuneforlaget. ISBN 8272426951.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Olaf Chr. Torp (1990). Stortinget i navn og tall. Universitetsforlaget. ISBN 8200029964.
