Indirekte valg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Artikkelen inngår i serien om

Valg

Norsk stemmeurne
Grunnleggende

Representativt demokrati

Valgkrets

Stemmerett  · Stemmeplikt

Tilbakekallingsvalg

Valgordning

Direkte valg

Indirekte valg  · Valgkollegium

Flertallsvalg

Personvalg

Forholdstallsvalg

Sainte-Laguës metode

Listevalg

Preferansevalg

Kumulasjon

Sperregrense

Utjevningsmandat

Overskuddsmandat

Indirekte valg er en prosess hvor de stemmeberettigede velgerne i et valg velger valgpersoner, ofte kalt valgmenn eller elektorer, som foretar det endelige valg. Formelt er det fortsatt slik USAs president velges. Indirekte valg er det motsatte av direkte valg.

Eksempler på indirekte valg[rediger | rediger kilde]

USAs president velges av valgmenn i et indirekte valg. I mange land velges representatene til overhuset indirekte, blant annet i Spania, Frankrike og Tyskland. Presidentvalget i Tyskland er indirekte. Valget av medlemmer til Europarådets parlamentarikerforsamling, OSSE og NATO gjøres av parlamentsmedlemmene og er indirekte. Flere land, blant annet Storbritannia, gjør lederen av parlamentets største parti til statsminister, og kan dermed sies å være et indirekte valg.[trenger referanse]

Bruk i Norge[rediger | rediger kilde]

Valget av utsendinger til Eidsvoll i 1814 ble gjort via indirekte valg, og to valgmenn ble valgt fra hver menighet som sammen med andre valgmenn fra hele amtet skulle velge tre representanter til den grunnlovgivende forsamlingen på Eidsvoll.[1] Fra 1815 til valget i 1906 forble valgene indirekte.[2]

Kirkevalg, og da valget av bispedømmeråd, gjøres i enkelte bispedømmer i to omganger, først en med direktevalg av kandidater, og en indirekte omgang der menighetsrådene velger kandidater blant de som ikke kom inn i den direkte omgangen.

Sett fra velgerens side kan en hevde at formannskap eller byråd, som velges av representantene i kommunestyret, velges indirekte av folket.[trenger referanse]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «1814 - våre første nasjonale valg». Arkivert fra originalen 20. februar 2014. Besøkt 4. august 2015. 
  2. ^ Stortingsvalgenes historie