Sperregrense

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Sperregrense er en ordning i forbindelse med valg som brukes for å forhindre for stor spredning av stemmene det velges representanter til. Ordningen er mest kjent i forbindelse med valg til nasjonalforsamlinger. Sperregrensen er satt til en prosentandel av stemmene, og et parti som kommer under grensen, vil ikke kunne bli representert i parlamentet, eller ikke kunne bli tildelt utjevningsmandater (som i Norge). I Norge er sperregrensen på fire prosent og et parti som havner under grensen, deltar i fordelingen av de 150 distriktsmandatene, men ikke av de 19 utjevningsmandatene.

Sperregrensen i Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge er det en sperregrense på fire prosent for å kunne bli tildelt ett av de 19 utjevningsmandatene (ett per fylke) ved stortingsvalg (Grunnloven § 59). Det gjelder derimot ingen sperregrense ved fordelingen av de 150 distriktsrepresentantene.[1] I praksis får man et resultat med samme effekt som sperregrense ved tildeling av distriktsrepresentanter ettersom divisoren ved tildeling av førstemandatet er 1,4 og ikke 1 (St. Laguës modifiserte metode). Dette gjøres for å forhindre at for små partier blir representert.[2]

Ved stortingsvalget i 2001 fikk Venstre 3,9 prosent oppslutning på landsbasis. To representanter ble valgt inn som distriktsrepresentanter, men partiet fikk ikke ta del i kampen om de (den gang) åtte utjevningsmandatene i landet for øvrig ettersom det lå under sperregrensen. Steinar Bastesen fra Kystpartiet kom inn på Stortinget samme år med bare 1,7 prosent på landsbasis, men 10,9 prosent av stemmene i Nordland. Venstre fikk også ved stortingsvalget i 2009 3,9 prosent av stemmene på landsbasis, og fikk heller ikke da ta del i fordelingen av utjevningsmandatene. Ved stortingsvalget i 2005 fikk Venstre 5,9 prosent av stemmene på landsbasis og fikk i alt 10 mandater, hvorav fire utjevningsmandater.

Ved fylkestingsvalg er sperregrensen for personstemmer på 8 prosent. Det betyr at minst 8 prosent av de som stemmer på en liste må gjøre endringer i kandidatrekkefølgen for at endringene skal få betydning for valget. [3]

Sperregrensen i Danmark[rediger | rediger kilde]

Det ble første gang brukt en sperregrense ved folketingsvalg i Danmark ved valget 22. september 1953. Den gang innebar regelen at et parti skulle ha minst 60 000 stemmer på landsplan for å bli representert. Regelen medførte at De Uafhængige med 58 573 stemmer (2,70 prosent av gyldige stemmer) ikke oppnådde representasjon i Folketinget.

Senere er regelen endret til den nåværende, hvor et parti skal oppfylle minst én av følgende tre betingelser for å bli representert:

  1. Det skal minst ha 2 prosent av avgitte gyldige stemmer.
  2. Det skal oppnå minst ett kretsmandat.
  3. Det skal innenfor to av de tre landsdelene som Danmark inndeles i (Hovedstaden, Sjælland-Syddanmark og Midtjylland-Nordjylland), oppnå minst like mange stemmer som det gjennomsnittlige antall gyldige stemmer som i landsdelen er avgitt pr. kretsmandat.

Det er normalt 2 prosent-regelen som er lettest å oppfylle, og da 2 prosent av stemmene normalt er tilstrekkelig til 4 mandater, har de danske folketingspartier normalt alltid minst 4 mandater i Folketinget.

Som en følge av København-Bonn-erklæringene i 1955 ble det danske mindretallspartiet i Tyskland, Sydslesvigsk Vælgerforening, fritatt for sperregrensen ved valg til landdagen i Slesvig-Holsten. Det tyske mindretallspartiet i Danmark, Slesvigsk Parti, er ikke på samme måte formelt fritatt for sperregrensen til Folketinget, men partiet er dog fritatt for underskriftsinnsamling for å bli oppstillingsberettiget. Uansett sperregrensen på 2 prosent har partiet mulighet for å bli representert i Folketinget gjennom et kretsmandat i Sydjyllands Storkreds. For dette kreves ca. 25 000 stemmer, tilsvarende ca. 5 prosent i Sydjylland og 0,6 prosent på landsplan. Ved de seneste lokalvalg i Sønderjylland har partiet imidlertid kun oppnådd ca. 4 600 stemmer.

Sperregrensen i andre land[rediger | rediger kilde]

I noen land beskyldes[av hvem?] de største partiene for å bruke sperregrensen til å hindre nye opposisjonspartier i å etablere seg.[trenger referanse] Tyrkia har hatt en grense på 10 prosent for at et parti i det hele tatt skal kunne være representert i parlamentet, noe som fører til at det er vanskelig for et nytt parti å få innpass. Italia har ikke sperregrense og mange småpartier er representert i parlamentet, noe som i lange perioder har gjort det vanskelig å etablere et styringsdyktig flertall, med stadige skifter av regjering som resultat.[trenger referanse] Israel og Nederland er stater som utgjør én enkeltkrets ved valg til nasjonalforsamlingen, og disse har ofte mange småpartier i parlamentet. Sperregrensen i Israel er 3,25 % fra 2014, tidligere var den 2 %.[4]

I Tyskland blir partier som ikke får 5 % av stemmene nasjonalt eller ikke får valgt tre medlemmer fra en valgkrets, utelukket fra å bli representert i Forbundsdagen.[5] Etter sammenslåingen av Øst- og Vest-Tyskland var det en kontroversiell sak om sperregensen skulle gjelde hele Tyskland eller øst og vest separat. Partier på venstresiden som ble regnet som arvtakere av DDR hadde stor oppslutning i øst, men var under sperregrensen hvis vest ble regnet med. Fra 1994 skulle sperregrensen gjelde for hele Tyskland.[6]

Ved valg til Alltinget på Island må et parti ha oppnådd minst 5 % på landsbasis for å få delta i fordelingen av de ni utevningsmandatene.[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Et forslag om å innføre en sperregrense på fire prosent også for distriktsmandater ble avvist av Stortinget i mai 2003. Se Innst. S. nr. 205 (2002–2003) Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om forslag fra Gunnar Halvorsen om endring av Grunnloven § 59.[1],[2] (forslag 10, side 33) Et lignende forslag ble igjen fremmet av Gunnar Halvorsen i 2004, i dette forslaget ble det gjort unntak fra kravet om fire prosent oppslutning på landsbasis for partier som har oppnådd en oppslutning på minst 12 prosent i et valgdistrikt (fylke). Stortinget forkastet dette forslaget i mai 2007.[3], [4] (PDF)
  2. ^ Arne Fliflet: Grunnloven med kommentarer (Universitetsforlaget, 2005) s. 265.
  3. ^ Valgloven §11-10
  4. ^ http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/7-ting-a-lare-av-det-israelske-valget-7948057.html
  5. ^ a b Innst 168 S (2010-2011). Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om grunnlovsforslag fra Carl I. Hagen om å endre § 59 (Valgordningen) i Grunnloven slik at tallet 4 i femte ledd erstattes av tallet 5, vedlegg.
  6. ^ Heidar og Bertsen Vesteuropeisk politikk : partier, regjeringsmakt, styreform, 1995 ISBN 8200225003