Sperregrense

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Sperregrense er en ordning i forbindelse med valg som brukes for å forhindre for stor spredning av stemmene det velges representanter til. Ordningen er mest kjent i forbindelse med valg til nasjonalforsamlinger. Sperregrensen er satt til en prosentandel av stemmene, og et parti som kommer under grensen, vil ikke kunne bli representert i parlamentet, eller ikke kunne bli tildelt utjevningsmandater (som i Norge). I Norge er sperregrensen på fire prosent og et parti som havner under grensen, deltar i fordelingen av de 150 distriktsmandatene, men ikke av de 19 utjevningsmandatene.

Sperregrensen i Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge er det en sperregrense på fire prosent for å kunne bli tildelt ett av de 19 utjevningsmandatene (ett per fylke) ved stortingsvalg (Grunnloven § 59). Det gjelder derimot ingen sperregrense ved fordelingen av de 150 distriktsrepresentantene.[1] I praksis gjelder det likevel en sperregrense ved tildeling av distriktsrepresentanter ettersom divisoren ved tildeling av førstemandatet er 1,4 og ikke 1 (St. Laguës modifiserte metode). Dette gjøres for å forhindre at for små partier blir representert.[2]

Ved stortingsvalget i 2001 fikk Venstre 3,9 prosent oppslutning på landsbasis. To representanter ble valgt inn som distriktsrepresentanter, men partiet fikk ikke ta del i kampen om de (den gang) åtte utjevningsmandatene i landet for øvrig ettersom det lå under sperregrensen. Steinar Bastesen fra Kystpartiet kom inn på Stortinget samme år med bare 1,7 prosent på landsbasis, men 10,9 prosent av stemmene i Nordland. Venstre fikk også ved stortingsvalget i 2009 3,9 prosent av stemmene på landsbasis, og fikk heller ikke da ta del i fordelingen av utjevningsmandatene. Ved stortingsvalget i 2005 fikk Venstre 5,9 prosent av stemmene på landsbasis og fikk i alt 10 mandater, hvorav fire utjevningsmandater.

Sperregrensen i Danmark[rediger | rediger kilde]

Det ble første gang brukt en sperregrense ved folketingsvalg i Danmark ved valget 22. september 1953. Den gang innebar regelen at et parti skulle ha minst 60 000 stemmer på landsplan for å bli representert. Regelen medførte at De Uafhængige med 58 573 stemmer (2,70 prosent av gyldige stemmer) ikke oppnådde representasjon i Folketinget.

Senere er regelen endret til den nåværende, hvor et parti skal oppfylle minst én av følgende tre betingelser for å bli representert:

  1. Det skal minst ha 2 prosent av avgitte gyldige stemmer.
  2. Det skal oppnå minst ett kretsmandat.
  3. Det skal innenfor to av de tre landsdelene som Danmark inndeles i (Hovedstaden, Sjælland-Syddanmark og Midtjylland-Nordjylland), oppnå minst like mange stemmer som det gjennomsnittlige antall gyldige stemmer som i landsdelen er avgitt pr. kretsmandat.

Det er normalt 2 prosent-regelen som er lettest å oppfylle, og da 2 prosent av stemmene normalt er tilstrekkelig til 4 mandater, har de danske folketingspartier normalt alltid minst 4 mandater i Folketinget.

Som en følge av København-Bonn-erklæringene i 1955 ble det danske mindretallspartiet i Tyskland, Sydslesvigsk Vælgerforening, fritatt for sperregrensen ved valg til landdagen i Slesvig-Holsten. Det tyske mindretallspartiet i Danmark, Slesvigsk Parti, er ikke på samme måte formelt fritatt for sperregrensen til Folketinget, men partiet er dog fritatt for underskriftsinnsamling for å bli oppstillingsberettiget. Uansett sperregrensen på 2 prosent har partiet mulighet for å bli representert i Folketinget gjennom et kretsmandat i Sydjyllands Storkreds. For dette kreves ca. 25 000 stemmer, tilsvarende ca. 5 prosent i Sydjylland og 0,6 prosent på landsplan. Ved de seneste lokalvalg i Sønderjylland har partiet imidlertid kun oppnådd ca. 4 600 stemmer.

Sperregrensen i andre land[rediger | rediger kilde]

I noen land beskyldes de største partiene for å bruke sperregrensen til å hindre nye opposisjonspartier i å etablere seg. I Tyrkia har man f.eks. hatt en grense på 10 prosent for at et parti i det hele tatt skal kunne være representert i parlamentet, noe som fører til at det er svært vanskelig for et nytt parti å få innpass. I andre land, f.eks. Italia, har mangel på sperregrense ført til at en mengde småpartier er representert i parlamentet, noe som i lange perioder har gjort det vanskelig å etablere et styringsdyktig flertall, med stadige skifter av regjering som resultat. Israel og Nederland er stater som utgjør én enkeltkrets ved valg til nasjonalforsamlingen. Dette gjør at valg til nasjonalforsamlingen i disse landene er mer representative fordi alle partier har reell sjanse til representasjon, og fordi alle stemmer teller likt. Men på den annen side blir det ofte et uoversiktlig partibilde med mange småpartier. Det kan da være vanskelig og utfordrende å danne en stabil flertallsregjering, fordi denne da vil måtte bestå av en rekke småpartier med mange forskjellige særinteresser.

Etter sammenslåingen av Øst- og Vest-Tyskland var det en svært kontroversiell sak om sperregensen skulle gjelde hele Tyskland eller øst og vest separat. Partier på venstresiden som ble regnet som arvtakere av DDR hadde stor oppslutning i øst, men var under sperregrensen hvis vest ble regnet med. Fra 1994 skulle sperregrensen gjelde for hele Tyskland.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Et forslag om å innføre en sperregrense på fire prosent også for distriktsmandater ble avvist av Stortinget i mai 2003. Se Innst. S. nr. 205 (2002–2003) Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om forslag fra Gunnar Halvorsen om endring av Grunnloven § 59.[1],[2] (forslag 10, side 33) Et lignende forslag ble igjen fremmet av Gunnar Halvorsen i 2004, i dette forslaget ble det gjort unntak fra kravet om fire prosent oppslutning på landsbasis for partier som har oppnådd en oppslutning på minst 12 prosent i et valgdistrikt (fylke). Stortinget forkastet dette forslaget i mai 2007.[3], [4] (PDF)
  2. ^ Arne Fliflet: Grunnloven med kommentarer (Universitetsforlaget, 2005) s. 265.
  3. ^ Heidar og Bertsen Vesteuropeisk politikk : partier, regjeringsmakt, styreform, 1995 ISBN 8200225003