Valgmannskollegiet (USA)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Kartskisse som viser antall valgmenn fra de ulike delstatene i USA samt fra Washington, D.C. ved presidentvalgene i 2012, 2016 og 2020. Oransje indikerer nedgang, blå en økning, grå ingen endring i antall valgmenn i forhold til presidentvalget i 2008.
Kart over Presidentvalget i USA 2016 anslag:[1]
I rødt: 306 Trump-valgmenn fra 30 stater + ME ¼
I blått: 232 Clinton-valgmenn fra 19 stater + ME ¾ samt Washington, D.C.
Kartogram som viser 2016 anslag til valgmannskollegiet. Hver firkant representerer en valgmann.

Valgmannskollegiet (engelsk: United States Electoral College) er forsamlingen som velger USAs president og visepresident hvert fjerde år. USAs statsborgere velger ikke direkte president og visepresident, istedet velger de en valgmann som på forhånd avgir løfte om å stemme for en kandidat fra et spesifikt parti.[2][3]

Hver delstat får velge så mange valgmenn som det totalt antall senatorer og representant er som staten har krav på.[4] District of Columbia får maksimum det antall valgmenn som det ville ha hvis det var en stat, men ikke flere valgmenn enn den minst befolkede staten (per dags dato, tre).[5] Det er derfor for tiden 538 valgmenn, som samsvarer til 435 representanter i representantenes hus og 100 senatorer i senatet, samt de tre valgmennene for District of Columbia. Grunnloven forbyr eventuelle føderale offisielle personer, valgte eller oppnevnte, fra å være en valgmann.

Alle delstater med unntak av Maine og Nebraska har valgt valgmenn på basis av at «vinneren tar alt» siden 1880-årene.[6] Som følge av et «vinneren tar alt»-system må alle valgmenn som en delstat velger avgi en ed på å stemme på den kandidat som får flest stemmer i den delstaten. Maine og Nebraska bruker «kongress-distrikt-metode» hvorpå det velges en valgmann for hvert valgdistrikt til kongressen ved vanlig flertallsvalg samt velfer de to gjenstående valgmenn basert på vanlig flertallsvalg for hele staten.[7] Selv om en valgmann er lovpålagt å stemme som han/hun har avlagt ed på at de skal stemme, så har det vært veldig få tilfeller hvor en valgmann har stemt mot sin ed.[8][9] Det 12. tillegget, som spesifiserer hvordan en president og visepresident skal velges, krever at hver valgmann skal avgi en stemme president og en annen stemme for visepresident.[10][11]

Kandidaten som mottar kvalifisert flertall av valgmannsstemmer (for tiden 270) for presidentens eller for visepresidentens embet er valgt il embetet. USAs grunnlovs 12. tillegg også råder over hva som skal gjøres hvis valgmannskollegiet ikke klarer å velge en president eller visepresident. Hvis ingen kandidat oppnår flertall for en president da vil Representantenes hus velge presidenten, hvorpå hver delstats delegasjon (i stedet for hver representant) har en stemme. Hvis ingen kandidat oppnår flertall for visepresident da vil USAs senat velge visepresidenten, men en stemme per senator.[12][13] Ved fem tilfeller, sist som et resultat av presidentvalget 2016, har systemet med valgmannskollegie resultert i valg av valgmenn med en majoritet av edsvorne til en kandidat som ikke vant simpelt flertall av alle stemmer i valget.[14]

På bakgrunn av folketellinger hvert tiende år fastsettes fordelingen av valgmenn i valgmannskollegiet. Folketellingen i 2010 avgjorde fordelingen av valgmenn ved valgene i 2012, 2016 og 2020.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Philadelphia Convention i 1787 brukte Virginia-planen som basis for diskusjonene, da delegasjonen fra Virginia hadde først foreslått den. Virginia-planen foreslo at Kongressen skulle velge presidenten.[15] Delegatet fra en majoritet av delstatene ble enige i denne valgmetode.[16] En komité ble dog opprettet for å arbeide frem forskjellige detaljer, inkludert presidentens valgmetodeHowever, foreslo i stedet at valget skulle utførest blant en gruppe personer utnevnt av delstatene i det samme antall som de hadde representanter til Kongressen (formelen som hadde blitt kommet frem til i løpet av lange debatter som resulterer i Connecticut-kompromisset og tre-femtedelers-kompromisset), men valgt av hver delstat «på en slik måte som dets lovgivende forsamling kanskje instruerer». Komité-medlemmet Gouverneur Morris forklarte årsakene for endringen, blant andre, at det var fare for «intriger» hvis presidenten ble valgt av en liten gruppe menn som møtte sammen jevnlig, så vel som bekymringer presidentens uavhengighet hvis han ble valgt av kongressen.[17] Noen delegater, blant annet James Wilson og James Madison, foretrakk populært valg av den utøvende makten. Madison erkjente at et populært valg ville være ideelt, mend et ville være vanskelig å få konsensus for det forslaget gitt utbredelsen av slaveri i sørstatene:

Sitat Det dog var en vanskelighet av en alvorlig karakter til stede for et umiddelbart valg av folket. Retten til stemmerett var mye mer diffusiv i de nordlige enn de sørlige delstatene; og de sistnevnte kunne ikke ha noen innflytelse på valget på grunn av negre. Substitusjon av velgerne unngår dette problemet og det virket i det hele tatt for å være ansvarlig for å færrest innsigelser. Sitat

Møtet godkjente komitéens valgmannskollegie-forslag med mindre justeringer den 6. september 1787.[19] Delegates from the small states generally favored the Electoral College out of concern large states would otherwise control presidential elections.[20]

I Federalist Papers forklarte James Madison sine synspunkter på valget av president og grunnloven. I Federalist No. 39 argumenterte Madison at grunnloven var laget slik at det var en blanding av delstatsbasert og forholdstallsvalgbasert styresett. Kongressen ville ha to kamre, det delstatsbaserte senatet og det forholdstallsvalgbaserte representantenes hus. I mellomtiden ville presidenten bli valgt av en blanding av de to modeller. [21] Alexander Hamilton la frem i Federalist No. 68 fordelene med valgmannskollegiet. Valgmennen kom direkte fra folket og de alene for det formålet, og kun den gangen. Dette unngikk en partidrevet lovgivende forsamling, eller et permanent organ som kan bli påvirket av utenlandske interesser før hvert valg.[22]

Alexander Hamilton forklarte at valget skulle finne sted blandt alle delstater, slik at ingen korrupsjon i en delstat kunne besudle «folkets store organ» igjennom deres valg. Avgjørelsen skulle tas av et flertall av valgmannskollegiet, da majoritetsregelen er kritisk til prinsippene i et republikansk styresett. Hamilton argumenterte at valgmenn som møttes i delstatshovedstadene kunne ha informasjon som ikke var tilgjengelig for den generelle befolkningen. Ingen som skal være en valgmann kan være innehaver av noe verv i USA slik at ingen av valgmennene kunne umiddelbart være beholdne til en gitt presidentkandidat.[22]

Et annet hensyn var at avgjørelsen kunne bli gjort uten «tumulter og forstyrrelse» da det ville være et bredt anlagt foreteelse som ble utført samtidig på en rekke steder hvor beslutningstakere kan bevisst fornuftign, ikke på et sted, hvor beslutningstakere kunne bli truet eller skremt. Hvis valgmannskollegiet ikke kom frem til en avgjørende majoritetsbeslutning, da skulle representantenes hus velge presidenten og senatet skulle velge visepresidenten blant de top fem kandidatene, sikre valg av en presiderende offiser som skulle forvalte lovene ville ha både evne og god karakter.[22]

I tillegg i Federalist No. 10 argumenterte James Madison mot «et interessert og nedlatende flertall» og «ugagn av fraksjoner» i et valgsystem. Han definerte en fraksjon som «en rekke borgere om utgjorde et flertall eller mindretall av helheten, som er forent og betjenes av en felles impuls av lidenskap eller interesse, negative til rettighetene til andre borgere, eller til de faste og samlede interessene til fellesskapet». Det som da ble ansett som et republikansk styresett (for eksempel føderalisme i motsetning til direkte demokrati), med dets varrierende distribusjon av stemmerettigheter og makt, ville motvirke mot fraksjoner. Madison hevdet videre i Federalist No. 10 at dess større befolkning og omfang av republikken, dess vanskeligere ville fraksjoner få i organisering på grunn av slike elementer som seksjonalisme.[23]

Selv om USAs grunnlog refererer til «Valgmenn» og «valgmenn» så brukes ikke frasen «valgmannskollegie» eller noe annet navn for å beskrive valgmennene på none felles måte. Det var ikke før tidlig på 1800-tallet at begrepet «Valgmannskollegiet» kom i vanlig bruk som en samlebeskrivelse for de valgmenn valgt for å stemme på president og visepresident. Frasen er først skrevet inn i lovbøkene i 1845 og begrepet finnes i dag i 3 U.S.C. § 4, i seksjonsoverskriften og i teksten som «kollegiet av valgmenn».[24]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Associated Press Interactive». Associated Press. Besøkt November 10, 2016. «Updated: Nov. 10, 2016 6:42 p.m. EST» 
  2. ^ How Does the Electoral College Work?, New York Times, Nov. 8, 2016
  3. ^ «Why the Constitution's Framers didn’t want us to directly elect the president». 
  4. ^ Article II, Section 1, Clause 2 of the Constitution
  5. ^ Twenty-third Amendment to the United States Constitution
  6. ^ Morris, Irwin L. (2010). The American Presidency: An Analytical Approach. Cambridge University Press. s. 67. ISBN 978-1-139-49162-4. OCLC 607985767. 
  7. ^ «The Electoral College – Maine and Nebraska». 
  8. ^ «Appointment of 2004 Electors for President and Vice President of the United States». 
  9. ^ Many states have laws designed to ensure electors vote for the candidate of the party they pledged to vote for, but the constitutionality of these laws has never been positively established. See The Green Papers
  10. ^ «Exclusive: Why Did Our Founders Want Only Qualified Citizens to Vote?». 
  11. ^ «Adam Ruins Voting – Adam's Sources – Adam Ruins Everything – truTV». 
  12. ^ Library of Congress – Election Process
  13. ^ «Electoral College Fast Facts – US House of Representatives: History, Art & Archives». 
  14. ^ «Debates in the Federal Convention of 1787: May 29». Avalon Project. Besøkt April 13, 2011. 
  15. ^ «Debates in the Federal Convention of 1787: June 2». Avalon Project. Besøkt April 13, 2011. 
  16. ^ «Debates in the Federal Convention of 1787: September 4». Avalon Project. Besøkt April 13, 2011. 
  17. ^ Records of the Federal Convention, p. 57 Farrand's Records, Volume 2, A Century of Lawmaking for a New Nation: U.S. Congressional Documents and Debates, 1774–1875, Library of Congress
  18. ^ «Debates in the Federal Convention of 1787: September 6». Avalon Project. Besøkt April 13, 2011. 
  19. ^ «The Electoral College – Concerns». 
  20. ^ «The Federalist 39». Avalon Project. Besøkt April 13, 2011. 
  21. ^ a b c Hamilton. The Federalist Papers: No. 68 The Avalon Project, Yale Law School. viewed November 10, 2016.
  22. ^ The Federalist Papers: Alexander Hamilton, James Madison, John Jay The New American Library, 1961
  23. ^ «U. S. Electoral College: Frequently Asked Questions». 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]