Hopp til innhold

Folkeavstemning om brennevinsforbud

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Folkeavstemningen om brennevinsforbud, dvs. forbud mot salg og servering av brennevin, var en folkeavstemning avholdt 5. og 6. oktober 1919, hvorav 61,6 % av befolkningen i Norge var positive til det midlertidige brennevinsforbudet som inntrådte etter en del politiske stridigheter i 1916. Totalt ble det avgitt 797.474 stemmer, hvorav 489.017 støttet forbudet og 304.673 stemte imot, i tillegg til 2515 ikke godkjente stemmer.

Forbudet mot brennevin varte fra 1919 til 1926. I disse 7 årene var hetvin og brennevin bare tillatt som et legemiddel i Norge. Dette såkalte legemiddelet skulle etter hvert hjelpe mot alle mulige slags sykdommer.

Forbudstiden i Norge

[rediger | rediger kilde]

Brennevinsforbud ble innført i Norge i august 1914, ved utbruddet av første verdenskrig, og omfattet forbud mot å brygge øl og lage brennevin av korn og poteter. Det var opprinnelig begrunnet i forsyningssituasjonen under krigen, men avholdspolitiske synspunkter kom stadig sterkere inn i bildet etter hvert som restriksjonene i de første krigsår ble lettet. Det endelige brennevinsforbud ble innført 1916 og varte til 1927, men ved krigens slutt i 1918 falt de rent krisemessige begrunnelser for brennevinsforbud bort. Den 5. og 6. oktober 1919 ble det holdt en rådgivende folkeavstemning over lovfestet varig forbud mot tilvirkning, innførsel og omsetning av brennevin og sterk (het) vin. Omkring 2/3 av de stemmeberettigede avga stemmer, og 489 017 (61,6%) svarte ja, mens 304 673 stemte nei. Ved forbudsavstemningen 1919 ble det benyttet betegnelsene : Ja (for brennevinsforbud) og Nei (imot brennevinsforbud).

Det var imidlertid en stor forskjell på by og land i denne saken. I byene var det et klart flertall mot forbudet (55,5 % mot), og på landsbygden en desto større støtte for forbudet (70,1 % for). Det er dermed grunn til å tro at avholdsbevegelsen hadde større oppslutning på landet enn i bybefolkningen.[trenger referanse] I de enkelte fylkene var det også stor variasjon.

Folkeavstemningen i tall

[rediger | rediger kilde]

Fylkesresultat i landkommuner

[rediger | rediger kilde]

Norge var fra 1919 inndelt i fylker, mens byene administrativt ikke lå under fylkene og således var egne valgkretser. Fylkesstemmetallene er følgelig summen av stemmer i landkommunene, mens byene er oppgitt for seg. For landkommunene var det bare to fylker som hadde flertall mot forbudet, Akershus (66,8%) og Buskerud (54,7%), men både i Hedmark og Vestfold var forbudsflertallet knapt. I de øvrige fylkene var til dels stort forbudsflertall, og aller størst i Møre og Romsdal (91,4%) og Rogaland (89,6%). Tilsammen var det mer enn 2/3 flertall for forbudet i landkommunene.

FNr Fylke Ja Nei %Ja %Nei
01 Østfold 19723 8793 69,2 30,8
02 Akershus 14176 28509 33,2 66,8
04 Hedmark 19951 19880 50,1 49,9
05 Oppland 20853 13959 59,9 40,1
06 Buskerud 11817 14297 45,3 54,7
07 Vestfold 10461 10248 50,5 49,5
08 Telemark 20593 6242 76,7 23,3
09 Aust-Agder 14641 3436 81,0 19,0
10 Vest-Agder 17862 3144 85,0 15,0
11 Rogaland 27082 3158 89,6 10,4
12 Hordaland 37900 8982 80,8 19,2
14 Sogn og Fjordane 22745 6131 78,8 21,2
15 Møre og Romsdal 42702 4001 91,4 8,6
16 Sør-Trøndelag 27449 6446 81,0 19,0
17 Nord-Trøndelag 18370 5151 78,1 21,9
18 Nordland 28879 9849 74,6 25,4
19 Troms 12394 3772 76,7 23,3
20 Finnmark 4246 2249 65,4 34,6
00 Landkommuner 371844 158247 70,1 29,9

Resultat i byene

[rediger | rediger kilde]

I byene var stemningen mer negativ til forbudet, og i alt var stemmeandelen 55,5 % mot forbudet. Men det var de store byene som bidro til dette flertallet. Kristiania (Oslo) hadde den desidert største andelen nei-stemmer (79,0%), antallet utgjorde halvparten av nei-stemmene fra byene og utenom Kristiania var det et flertall for forbudet i byene. Av andre byer på Østlandet hadde Moss et knapt flertall nei (50,6%), mens dette var større i Hamar (64,1%) og Drammen (70,0%). I Vestfold var også de fleste byene mot, med unntak av Larvik som hadde et markert flertall for forbudet (60,4%). Langs kysten var alle byene for forbudet, med unntak av Bergen (54,7 % mot), Trondheim (51,8%) og Svolvær (53,7%) (Kanskje borgerne i sistnevnte ønsket å markere at de hadde fått bystatus samme år!). Til sammen var det således kun 15 av 63 byer som hadde flertall mot forbudet.

KNr By Ja Nei %Ja %Nei
0101 Fredrikshald 2368 1534 60,7 39,3
0102 Sarpsborg 2425 1110 68,6 31,4
0103 Fredrikstad 3029 2380 56,0 44,0
0104 Moss 1487 1526 49,4 50,6
0201 Son 117 91 56,3 43,8
0203 Hølen 21 41 33,9 66,1
0204 Drøbak 414 383 51,9 48,1
0301 Kristiania 18835 70728 21,0 79,0
0401 Hamar 856 1530 35,9 64,1
0402 Kongsvinger 273 335 44,9 55,1
0501 Lillehammer 999 929 51,8 48,2
0502 Gjøvik 814 606 57,3 42,7
0601 Hønefoss 494 592 45,5 54,5
0602 Drammen 2457 5731 30,0 70,0
0604 Kongsberg 1290 1183 52,2 47,8
0701 Svelvik 185 161 53,5 46,5
0702 Holmestrand 353 481 42,3 57,7
0703 Horten 1598 2132 42,8 57,2
0704 Åsgårdstrand 37 101 26,8 73,2
0705 Tønsberg 1656 2016 45,1 54,9
0706 Sandefjord 933 936 49,9 50,1
0707 Larvik 2362 1547 60,4 39,6
0801 Kragerø 1060 491 68,3 31,7
0802 Langesund 504 140 78,3 21,7
0803 Stathelle 160 30 84,2 15,8
0804 Brevik 506 182 73,5 26,5
0805 Porsgrund 990 766 56,4 43,6
0806 Skien 3361 2092 61,6 38,4
0807 Notodden 1073 700 60,5 39,5
0901 Risør 845 317 72,7 27,3
0902 Tvedestrand 259 177 59,4 40,6
0903 Arendal 2101 1390 60,2 39,8
0904 Grimstad 520 422 55,2 44,8
0905 Lillesand 397 96 80,5 19,5
1001 Kristiansand 3023 2835 51,6 48,4
1002 Mandal 933 267 77,8 22,3
1003 Farsund 335 145 69,8 30,2
1004 Flekkefjord 616 157 79,7 20,3
1101 Sogndal 130 18 87,8 12,2
1102 Egersund 1015 310 76,6 23,4
1103 Sandnes 935 106 89,8 10,2
1104 Stavanger 10160 4875 67,6 32,4
1105 Skudeneshavn 376 38 90,8 9,2
1106 Kopervik 507 91 84,8 15,2
1107 Haugesund 3963 1053 79,0 21,0
1301 Bergen 14198 17136 45,3 54,7
1401 Florø 311 113 73,3 26,7
1501 Ålesund 4638 1140 80,3 19,7
1502 Molde 841 334 71,6 28,4
1503 Kristiansund 3505 1573 69,0 31,0
1601 Trondhjem 8233 8839 48,2 51,8
1701 Levanger 442 174 71,8 28,2
1702 Steinkjær 731 303 70,7 29,3
1703 Namsos 813 178 82,0 18,0
1802 Mosjøen 512 161 76,1 23,9
1804 Bodø 950 648 59,4 40,6
1805 Narvik 900 617 59,3 40,7
1806 Svolvær 291 338 46,3 53,7
1901 Harstad 518 296 63,6 36,4
1902 Tromsø 1813 1104 62,2 37,8
2001 Hammerfest 631 286 68,8 31,2
2002 Vardø 423 110 79,4 20,6
2003 Vadsø 651 305 68,1 31,9
0000 Byer 117173 146426 44,5 55,5

Samlet resultat

[rediger | rediger kilde]

Slås stemmeresultatene for landkommuner og byene sammen fylkesvis, er det bare Hedmark og Vestfold som vipper over til (meget knappe) flertall mot forbud, og sammen med de to byfylkene Kristiania og Bergen blir det flertall i bare seks av 20 fylker.

FNr Fylke Ja Nei %Ja %Nei
01 Østfold 29032 15343 65,4 34,6
02 Akershus 14728 29024 33,7 66,3
03 Kristiania 18835 70728 21,0 79,0
04 Hedmark 21080 21745 49,2 50,8
05 Oppland 22666 15494 59,4 40,6
06 Buskerud 16058 21803 42,4 57,6
07 Vestfold 17585 17622 49,9 50,1
08 Telemark 28247 10643 72,6 27,4
09 Aust-Agder 18763 5838 76,3 23,7
10 Vest-Agder 22769 6548 77,7 22,3
11 Rogaland 44168 9649 82,1 17,9
12 Hordaland 37900 8982 80,8 19,2
13 Bergen 14198 17136 45,3 54,7
14 Sogn og Fjordane 23056 6244 78,7 21,3
15 Møre og Romsdal 51686 7048 88,0 12,0
16 Sør-Trøndelag 35682 15285 70,0 30,0
17 Nord-Trøndelag 20356 5806 77,8 22,2
18 Nordland 31532 11613 73,1 26,9
19 Troms 14725 5172 74,0 26,0
20 Finnmark 5951 2950 66,9 33,1
00 Norge 489017 304673 61,6 38,4

Konsekvenser av forbudet

[rediger | rediger kilde]

Brennevinsforbudet viste seg imidlertid snart å bli mer et handelspolitisk enn et sosialpolitisk spørsmål. Langvarige og vanskelige traktatforhandlinger fant sted med de vinproduserende land, som dels forlangte norsk tvangsimport av alkoholholdige drikke, dels belastet norsk klippfiskeksport med skyhøye tollsatser. Likevel vedtok Stortinget høsten 1921 med knapt flertall en permanent forbudslov. De handelspolitiske problemer ble imidlertid stadig større med stigende uro innen fiskerinæringen, og 1923 ble hetvinsforbudet opphevet.

Brennevinsforbudet fikk en rekke uheldige følger som:

  • Spritsmugling: verdien ble anslått til 50–60 mill. NOK pr år, bare i 1923 ble 600.000 liter smuglersprit beslaglagt.
  • Reseptmisbruk: en lege ble dømt for å ha skrevet ut 48 657 brennevinsresepter i løpet av ett kalenderår
  • Hjemmebrenning: Det var god tradisjon på den norske landsbygden å brenne hjemme, og dette håndverket fikk et stort oppsving i forbudstiden. Det viste seg også at drukkenskapsforseelsene steg til 18 pr. 1000 innbyggere i 1923, mens det i 1930-årene var 11–12 og etter annen verdenskrig lå på omkring 9.

Andre land gjorde de samme negative erfaringene som Norge. På Island varte forbudstiden 1915–35, med forlenget forbud mot øl inntill 1990-tallet. I Finland var det i årene 1919–32, og forbudet i USA 1920–33 førte til etableringen av de store gangster- og mafiasyndikatene, som fremdeles er høyst aktive.

Avstemning om opphevelse av forbudet

[rediger | rediger kilde]

Etter lang politisk strid, som at statsminister Berge stilte kabinettsspørsmål om opphevelse av forbudet sommeren 1924, men ble nedstemt i Stortinget, ble ny folkeavstemning avholdt 18. okt. 1926, og denne gang stemte 531.084 (55,7 %) mot fortsatt forbud, 423.031 (44,3 %) for. Brennevinsforbudet ble således formelt opphevet i 1927, men forbudet mot hjemmebrenning (av sprit) består til dags dato.

Vinmonopolet ble etablert i 1922 som et privat aksjeselskap under statlig kontroll. Etableringen var en konsekvens av reglene i forbudstiden, mens navnet har sin opprinnelse i at det på etableringstidspunktet bare var tillatt å selge vin i Norge. Etterhvert kjøpte staten ut de private eierne, og siden 1939 har Vinmonopolet vært et fullt ut statlig foretak.

Fuglum, Per (1995) Brennevinsforbudet i Norge, Trondheim. Tapir forlag. s 210.

Autoritetsdata