Folkeavstemning om oppløsning av unionen med Sverige

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Postkort med oppfordring til å stemme for oppløsning av unionen mellom Norge og Sverige 13. august 1905.

Folkeavstemning om oppløsning av unionen med Sverige fant sted 13. august 1905. De stemmeberettigede (kun menn) skulle svare på om de var enige i «den stedfundne Opløsning af Unionen eller ikke». Avstemningstemaet var nøye gjennomtenkt fra den norske regjerings side. Formuleringen understreket det norske standpunkt, som var at unionen allerede var oppløst 7. juni som følge av at kongen hadde avsatt seg selv, ettersom han ikke hadde vært i stand til å skaffe landet en regjering. Fra norsk synspunkt var det viktig at temaet ikke skulle være «ja eller nei til oppløsning av unionen». Det ville bli oppfattet som en innrømmelse til den svenske oppfatning, at unionen fremdeles var gjeldende, siden den ikke kunne oppløses ensidig av den ene part. 99,95 % av de stemmeberettigede stemte ja.

At den svenske Riksdag ville kreve en folkeavstemning for å få bekreftet at flertallet av det norske folk virkelig ønsket unionsoppløsning, var kjent i Norge etter lekkasjer fra forhandlingene i Riksdagens särskildta utskott. Den norske regjering handlet raskt og klarte å komme svenskene i forkjøpet. 28. juli vedtok Stortinget regjeringens forslag om at folkeavstemningen skulle finne sted. Det var dagen før Sverige offisielt kom med sitt krav om folkeavstemning. Dermed slapp Norge tilsynelatende å bøye seg for et krav utenfra, noe som ville vært følt som et nederlag. Ved å ta initiativet selv, kunne Norge bestemme avstemningstemaet.

Den første norske folkeavsteming[rediger | rediger kilde]

Avstemningen var den første hvor (den stemmeberettigede delen av) folket ble bedt om å ta stilling til en politisk enkeltsak, noe som skulle vise at folket var meget samstemte ved at 368 208 (99,95 %) stemte ja, 184 stemte nei. Det var også meget høyt fremmøte på 85,4 %. I dag ser vi sjelden slike valgresultater andre steder enn i strengt kontrollerte diktaturer. Flere steder ble det meldt om trusler og hærverk mot folk som ble mistenkt for å ha stemt nei til unionsoppløsningen.[1]

Alminnelig stemmerett for menn (over 25 år) ble innført i Norge i 1898, men kvinnene fikk ikke stemmerett før i 1913. Til tross for kraftige henstillinger fra kvinnesaksbevegelsen fikk kvinnene – halve befolkningen – ikke være med på folkeavstemningene i 1905. Men de organiserte sin egen aksjon for å tilkjennegi sin tilslutning til unionsoppløsningen, og i løpet av bare to uker samlet de inn 244 765 underskrifter som støttet oppløsningen. Denne underskriftsaksjonen ble viktig for det videre arbeidet frem mot kvinnelig stemmerett i Norge.[1]

Avstemningsresultatet[rediger | rediger kilde]

Ved folkeavstemningen ble det brukt både ferdigtrykte og håndskrevne stemmesedler. Her et utvalg fra Justisdepartementets arkiv i Riksarkivet.

Det var altså en overveldende støtte i folket for oppløsning av unionen med Sverige, det var stort sett enkeltstemmer som var mot unionsoppløsningen. Av amtene var det bare tre som hadde mer enn 10 stemmer mot: Kristians (15), Bratsberg (16) og Finmarken amter (15). På grunn av lavt innbyggertall, var andelen pro union i sistnevnte amt hele 0,50%, hvilket var det desidert høyeste i landet. Blant byene var det Kristiania som hadde flest stemmer mot (40), så hver femte unionstilhenger befant seg i landets hovedstad. Det er grunn til å tro at disse var å finne blant de omkring 3500 svenskfødte innbyggerne i byen, men andelen pro union var også blant denne gruppen svært liten, anslagsvis rundt 1%.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]