Hopp til innhold

Stortingsvalget 1888

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Stortingsvalget 1888
8. juli 1888 - 16. mars 1889
114 mandater på valg, 58 trengs for flertall
Valgdeltakelse 70,43 % av 128 368 stemmeberettigede
  Ole Anton Qvam Emil Stang Lars Oftedal
Partileder Ole Anton Qvam Emil Stang Lars Oftedal
Parti V H Moderate Venstre
Stemmer
41,9 %
38,8 %
19,6 %
Mandater
 38
46 
 52
22 
 24
24 
Sittende regjering Sverdrup
Ny regjering Stang I

‹ 1885 Norges flagg 1891 ›

Stortingsvalget 1888 ble avholdt i Norge i 1888 som indirekte valg til det 38., 39. og 40. ordentlige storting.

Valgordning

[rediger | rediger kilde]

I hvert prestegjeld hadde sognepresten ansvar for å holde valgting som utpekte valgmenn.[1] Valgmennene møttes til valgmannsting. På landet hadde hvert av de atten amtene valgmannsting, og utpekte 2-5 av 75 stortingsrepresentanter. Kjøpstedenes valgmannsting utpekte én, to eller fire av 39 stortingsrepresentanter.

Menn over 25 år med eiendom eller inntekt av en viss størrelse var kvalifisert for stemmerett. For å være stemmeberettiget måtte de i tillegg avlegge ed til grunnloven ved innføring i manntall.[2] Allmenn stemmerett for menn innført i 1898. Kvinner hadde ikke stemmerett. 187 997 menn var stemmerettskvalifisert. 128 368 hadde stemmerett. Av disse stemte 90 416.

Valgtingene ble holdt i perioden 8. juli - 29. november 1888. 422 valgting i landdistriktene utpekte totalt 1 254 valgmenn. 39 valgting i byene utpekte totalt 520 valgmenn. Valgmannstingene ble holdt i perioden 1. august - 5. desember 1888. Valgtinget i Trondenes, Tromsø amt, ble underkjent, med omvalg 4. mars 1889 og nytt valgmannsting 16. mars 1889.[3] Det 38. ordentlige storting ble konstituert 1. februar 1889.[4]

I Haugesund ble det for første gang gjennomført valgstreik i protest mot Bondeparagrafens konsekvens.

Programmer:

  • Venstres valgprogram[5]
  • De konservative Foreningers valgprogram[6]

Valget ga stor framgang for partiet Høyre. Venstre hadde splittet seg i Moderate Venstre og Rene Venstre, og mistet mange stemmer på grunn av det tilsynelatende kaoset. Moderate Venstre hadde utspring i kretsen rundt Johan Sverdrup, mens Rene Venstre var en mer radikal fløy. Sistnevnte gikk til valg under navnet Venstre. Moderate Venstre fikk ikke nok stemmer til å beholde flertallet, men regjeringen Sverdrup valgte likevel å sitte videre. Det førte til stor misnøye mot regjeringen. I 1889 fremmet Høyre et mistillitsforslag Johan Sverdrups regjering, men før det gikk til votering søkte regjeringen avskjed. Den hadde skjønt at den ikke ville overleve en slik votering. Emil Stang d.e. dannet deretter sitt første ministerium.[7]

PartiStemmer%Mandater+/–
Venstre37 32041.7838–46
Høyre34 56438.6951+21
Moderate Venstre17 44519.5325Nytt
Totalt89 329100.001140
Gyldige stemmer89 32998.80
Ugyldige/blanke stemmer1 0871.20
Totalt antall stemmer90 416100.00
Stemmeberettigede/valgdeltagelse128 36870.43
Kilde: Nohlen & Stöver

I valgene før 1906 kunne man stemme på flere kandidater. Dessuten var kandidatene ikke alltid knyttet til et parti. Derfor blir fordelingen av stemmene mellom partiene noe skjønnsmessig.

Valgmennenes partitilknytning

[rediger | rediger kilde]

Kilde: Stortinget og statsraadet[8]

Valgmandsting Høire Høire og moderate Venstre Antall valgmenn
Aalesund og Molde 11 2 2 2 13
Arendal og Grimstad 15 15
Bergen 51 5 51 5
Brevik 4 4
Kristiania, Hønefos og Kongsvinger 146 7 2 7 148 11
Kristiansand 18 18 16 18 2
Kristiansund 2 14 15 15 17 1
Drammen 19 19
Flekkefjord 3 3
Fredrikhald 14 1 14 1
Fredrikstad 11 11
Hamar, Lillehammer og Gjøvik 15 4 2 15 2
Hammerfest, Vardø og Vadsø 7 2 4 2 11
Holmestrand 3 3
Kongsberg 9 1 9 1
Kragerø 11 1 11 1
Larvik og Sandefjord 20 3 5 20 2
Moss og Drøbak 10 10
Porsgrund 6 6
Sarpsborg 3 3
Skien 1 1 14 1 15 2
Stavanger og Haugesund 29 1 29
Tromsø og Bodø 4 4 10 2 14 2
Trondhjem og Levanger 40 6 4 40 2
Tønsberg 8 8
Østerrisør 4 1 4 1
Sum byene 375 29 107 511 15
Andel i byene 73,4% 5,7% 20,9% 100%

1Valget i Haugesund skulle ha utpekt åtte valgmenn. Det møtte kun to velgere, så valgmannsplassene ble ubesatt.

Valgmandsting Høire Høire og moderate Moderate Venstre Antall valgmenn
Akershus amt 54 25 9 9 12 33 75 1
Nordre Bergenhus amt 18 8 38 38 17 40 73 6
Søndre Bergenhus amt 15 5 64 64 24 62 103 7
Bratsberg amt 12 8 8 8 41 13 61 2
Buskeruds amt 29 14 7 7 29 18 65 3
Kristians amt 16 11 17 17 43 28 76
Finmarkens amt 17 3 8 2 '25 1
Hedemarkens amt 31 20 52 20 83
Jarlsberg og Larviks amt 49 16 29 7 78 9
Lister og Mandals amt 14 14 28 28 22 40 64 2
Nedenes amt 24 15 19 19 13 36 56 2
Nordlands amt 4 77 9 77 5
Romsdals amt 13 2 31 31 58 27 102 6
Smaalenenes amt 41 16 30 8 71 8
Stavanger amt 67 62 7 59 74 3
Tromsø amt 14 14 22 13 36 1
Nordre Trondhjems amt 9 3 54 5 63 2
Søndre Trondhjems amt 36 13 11 11 29 20 76 4
Sum amtene 378 67 246 567 1258 58
Andel i amtene 30,0% 5,3% 19,6% 55,1% 100%

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Vilhelm Haffner (1949). Stortinget og statsrådet : med tillegg til Tallak Lindstøl: Stortinget og Statsraadet 1814-1914. B. 1 : Biografier med tillegg til Tallak Lindstøl: Stortinget og Statsraadet 1814-1914. Oslo: Aschehoug. s. 68. 
  2. ^ «Statistik vedkommende Valgthingene og Valgmandsthingene 1900» (PDF). Statistisk sentralbyrå. s. 1. 
  3. ^ «Statistik vedkommende Valgmandsvalgene og Storthingsvalgene 1888» (PDF). Statistisk sentralbyrå. 
  4. ^ Stortinget og statsraadet. Kristiania: Steen'ske bogtrykkeri. 1915. s. 472. 
  5. ^ «Venstres Valgprogram». Arkivert fra originalen 27. oktober 2017. Besøkt 27. oktober 2017. 
  6. ^ «De konservative Foreningers valgprogram». Arkivert fra originalen 27. oktober 2017. Besøkt 27. oktober 2017. 
  7. ^ Danielsen, Rolf (1964). «Stortingets kompetanse». Det Norste Storting gjennom 150 år. Tidsrommet 1870-1908. Oslo: Gyldendal. s. 272–273. 
  8. ^ Stortinget og statsraadet. Kristiania: Steen'ske bogtrykkeri. 1915. s. 472. 
Autoritetsdata