Vulgærlatin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Vulgærlatin, her i form av politisk graffiti i Pompeii, var en folkelig talt form av latin.

Vulgarlatin (fra latin sermo vulgaris, «alminnelig språk») eller lavlatin er en fellesbetegnelse for de dialekter av latin som ble talt først og fremst i de vestre provinsene av Romerriket inntil disse dialektene utviklet seg til de enkelte romanske språkene omkring 800-tallet.

Ett eller to språk[rediger | rediger kilde]

Noen forskere beskriver vulgærlatin og klassisk latin som to uavhengige språknormer. Det urromanske, som man rekonstruere ved å sammenligne de senere romanske språk, settes da lik med vulgærlatin. Vulgærlatin og klassisk latin skal ha en forskjellig fonologi, morfologi og syntaks. Forskerne støtter seg spesielt til stavefeil og grammatikalske feil i innskriftene, ikke minst i graffiti fra Pompeii. En annen kilde til vulgærlatin er de frigivne slavenes replikker i Petronius' Satyricon (100-tallet e.Kr.).

Andre forskere fremhever at det latinske språket tross alt er enhetlig fram til oldtidens slutt og stykkes opp i middelalderen. Vulgærlatin og klassisk latin er for dem ikke to språk, men kun to ender av et sosio-lingvistisk fortsettelse. Noen ord og former var mer høytidelige og andre mer hverdagslige, men overgangen var glidende. Cicero skrev et utpreget klassisk latin, men i brev, som er nærmere dagligspråket, har han ofte ord som man ellers ikke vil forvente å finne i litteraturen, f.eks. bucca, «munn» og auricula, «øre». Det avgjørende skille mellom klassisk latin og romanske språk skjer først i begynnelsen av middelalderen (den første tekst på et romansk språk er Strasbourg-edene fra 842).

språkstubbDenne språkrelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.