Gallia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Gallia (Latin: Gallia, gresk: Galatia) var på sitt meste et område i Vest-Europa, som i dag er Frankrike, Belgia, i tillegg til de vestlige deler av Sveits, Po-sletten i Nord-Italia, og delene av Nederland og Tyskland på vestsiden av Rhinen. Gallerne snakket gallisk (en tidlig variant av keltisk). I henhold til hva som Julius Cæsar har skrevet var gallisk ikke det samme som aquitansk og belgisk.[1] I henhold til hva som kan leses fra arkeologiske undersøkelser tilhørte gallerne jernaldersivilisasjonen La Tène-kulturen som strakte seg over hele Gallia, foruten også øst til Raetia, Noricum, Pannonia og sørvestlige Germania.

Kopi av en del av gallisk krigsbanner, 100-tallet f.Kr. fra Soulac-sur-Mer (Keltermuseet i Hallein i Salzburg).

I 281 f.Kr. slo en stor gruppe gallere, angivelig 10 000 krigere samt kvinner og barn, seg ned i Thrakia, mens en annen gruppe, ledet av høvdingen Brennus beseiret romerske soldater i et slag en gang rundt 390 f.Kr. i kjølvannet av den galliske invasjonen av Balkan i tiden 281-279 f.Kr. da galliske bosettere flyttet seg så langt unna som til Lilleasia.[2] De slo seg til slutt ned i det østlige Frygia og i Kappadokia, i en region som fikk navnet Galatia etter dem.

I løpet av 200- og 100-tallet f.Kr. falt Gallia inn under romersk styre. Gallia Cisalpina ble erobret i år 203 f.Kr. og Gallia Narbonensis i 123 f.Kr. Gallia ble invadert av kimbrere, en germansk stamme, og teutonere, en annen germansk stamme, etter 120 f.Kr., men som ble slått tilbake av romerske styrker i 101 f.Kr. Julius Cæsar greide til sist å underkaste de gjenværende delene av Gallia i hans krigstokt i tiden 58 til 51 f.Kr. Romersk kontroll over Gallia varte i fem århundrer inntil den siste romerske utbryterstat, besittelsen Syagrius (eller Soissons), falt for frankerne i år 486 e.Kr. I løpet av den romerske epoken hadde den galliske kulturen blitt blandet til en gallo-romersk kultur og gallisk språk var sannsynligvis utdødd ved 500-tallet.

Navn[rediger | rediger kilde]

Kart av Gallia c. 58 f.Kr.

Navnene Gallia og Galatia er av usikker opprinnelse, enten fra et tidligere stammenavn, eller et eksonym. Birkhan (1997) betraktet et rotord *g(h)al- "mektig" (urindoeuropeiske *gelh, godt attestert i keltisk og med slektskap i baltisk-slavisk), men spekulerer på om navnet også kan ha blitt tatt fra en elv med navnet Gallos, sammenlignbar med navnene Volcæ og Sequani, som er sannsynligvis avledet fra hydronymer. Det har også vært forsøk på å spore Keltoi og Galatai til felles opprinnelse. Det er mest sannsynligvis at disse begrepene har sin opprinnelse fra mindre stammer, *Kel-to og/eller Gal(a)-to-, som var de tidligste galliske stammene som kom i kontakt med den romerske verden, men som siden har forsvunnet eller oppgått i andre stammer uten å etterlate seg spor i de historiske nedtegnelsene.[3]

Den jødiske historikeren Josefus hevdet at gallere nedstammet fra Gomer, en sønnesønn av Noah. Hellenistisk etiologi forbinder navnet med Galatia (først attestert av Timaeus av Tauromenion på 300-tallet f.Kr.) og det ble foreslått at sammenslutning var inspirert av gallernes «melkehvite» hudfarge (γάλα, gala, «melk»), gresk Γαλάται, Galatai, Galatæ.

Engelske Gaul og franske Gaule, Gaulois, er ikke beslektet til latinske Gallia og Galli til tross for den ytre likhet. De er heller avledet fra det germanske begrepet walha, «fremmed», «romersk person», et eksonym gitt av germansktalende til keltisktalende, sannsynligvis via en latinisering av frankiske *Walholant «Gaul», bokstavelig «landet til de fremmede/romere», (noe som gjør begrepene waliser og wallachia delvis beslektet), det vanlige ordet for ikkegermanere, det vil si samlegruppen av keltisktalende og latinsktalende.[4]

Navnet Gaul er tidvis feilaktig knyttet til det etniske navnet Gael, noe som er avledet fra gammelirske Goidel (lånt i seg selv på 600-tallet fra urwalisisk Guoidel, stavet Gwyddel på mellomwalisisk og moderne walisisk, er sannsynligvis avledet fra et brytonisk rotord *Wēdelos i den bokstavelige meningen «skogmann», «villmann»)[5] navnet er således ikke beslektet. På den andre siden, det irske ordet gall som opprinnelig betydde «en galler», det vil si en som kom fra Gallia, ble senere utvidet til å bety en hvilken som helst fremmed, og ble deretter en generell betegnelse på norrøne vikinger, og senere igjen av normannere.[6] Ordet gael og gall er tidvis benyttet sammen som kontrast, eksempelvis i boken Cogad Gáedel re Gallaib fra 1100-tallet.

Romersk Gallia[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Romersk Gallia.

I 390 f.Kr. plyndret gallerne Roma, og i mer enn tre århundrer forble de sterkere enn romerne. Det var først i årene 5851 f.Kr. at Julius Cæsar slo dem og erobret Gallia. Området ble delt i flere provinser.

Vandalere, alanere og svebere krysset Rhinen og invaderte Gallia den 31. desember 406. Dette markerer begynnelsen på slutten for det romerske styret, som endte da guvernøren Syagrius ble slått av frankerne i 486.

I populærkulturen[rediger | rediger kilde]

Tegneseriefigurene Asterix og Obelix er framstilt som gallere.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Hele Gallia er delt inn i tre deler, en som er bebodd av belgiere, aquitaniere en annen som i deres eget språk er kalt celtæ, i vårt Gallia, det tredje. Alle disse skiller seg fra hverandre i språk, skikker og lover». Gallia est omnis divisa in partes tres, quarum unam incolunt Belgae, aliam Aquitani, tertiam qui ipsorum lingua Celtae, nostra Galli appellantur. Hi omnes lingua, institutis, legibus inter se differunt. Gallos ab Aquitanis Garumna flumen. (Julius Cæsar: De bello Gallico 1.1, redigert av T. Rice Holmes Caesaris Commentariorvm De Bello Gallico (på latin)
  2. ^ Pausanias: Hellas' beskrivelse (på engelsk), Phocis
  3. ^ Birkhan (1997), s. 48.
  4. ^ Sjögren, Albert (1938/39): "Le nom de "Gaule", i: "Studia Neophilologica", Vol. 11 (1938/39) ss. 210-214. «Germanske w er regelmessig gjengitt som gu / g på fransk (sammenlign franske guerre = engelsk war, franske garder = engelske ward), og diftongen au er jevnlig resultatet av al før en påfølgende konsonant (sammenlign franske cheval ~ chevaux). Gaule eller Gaulle kan vanskelig ha vært avledet fra latinske Gallia ettersom g ville ha blitt j før a (sammenlign gamba > jambe), og diftongen au ville ha blitt uforklart; det vanlig resultatet av latinske Gallia er Jaille på fransk og som er funnet i flere vestlige stedsnavn.» Oxford Dictionary of English Etymology (OUP 1966), s. 391. Nouveau dictionnaire étymologique et historique (Larousse 1990), s. 336.
  5. ^ Koch, John (2006): «Celtic Culture: A Historical Encyclopedia», ABC-CLIO, ss. 775-776
  6. ^ Linehan, Peter; Janet L. Nelson (2003): The Medieval World. 10. Routledge. ISBN 9780415302340. s. 393.