Pavepalasset i Avignon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
UNESCOs verdensarv
Avignons gamleby, med pavepalasset, kirkelige bygninger og broen
Avignons gamleby, med pavepalasset, kirkelige bygninger og broen
Pavepalasset, tegning av Jean-Marc Rosier
Land Frankrike Frankrike
UNESCO Innskrevet ved UNESCOs 19. sesjon i 1995. Referansenr. 228.
Kriterium I, II, IV
Se også Verdensarvsteder i Europa
Eksterne lenker
Avignons gamleby, med pavepalasset, kirkelige bygninger og broen ligger i Frankrike
Avignons gamleby, med pavepalasset, kirkelige bygninger og broen
43°57′03″N 4°48′27″ØKoordinater: 43°57′03″N 4°48′27″Ø

Pavepalasset i Avignon er en av de største bygningene fra europeisk middelalder. I sin største utstrekning omfattet det 11 000 m². Det ble bygget i to faser, fra 13351364, har vegger som er mer enn 5 meter tykke, og ligger på en naturlig klippe som gjør den vanskelig å angripe.

Fra Saint jean-kapellet.

Murene som ble bygget av pavene i årene før 1348 er godt bevart. De utgjør ikke spesielt sterke festningsverker, da pavene i stedet satte sin lit til å befeste selve pavepalasset.

Etter revolusjonen ble palasset i mange år brukt som militærforlegning, og er nå et museum.

Sammen med den romanske katedralen Notre-Dame des Doms d'Avignon og den gamle broen Pont d’Avignon fra 1100-tallet ble palasset innskrevet på UNESCOs verdensarvliste i 2005

Kirkelig historie[rediger | rediger kilde]

I 1303 opprettet pave Bonifatius VIII et universitet i byen, som ble berømt for sine jusstudier. Universitetet var blant Frankrikes beste i dette faget fram til den franske revolusjon.

Klemens V valgte i 1309 å bosette seg i Avignon. I 1348 solgte grevinne Jeanne av Provence byen til pave Klemens VI for 80 000 gullgylden. Selv om byen etter at Gregor XI flyttet til Roma i 1377 var sete for flere motpaver tilhørte den Den Hellige Stol fram til 1791, da den ble innlemmet i Frankrike. Da Kirkestaten og de tilhørende pavelige biland ble restituert under Wienerkongressen i 1815, var Avignon blant unntakene – sammen med det omliggende Venaissin forble områder på franske hender.

Perioden hvor pavene hadde sitt sete i Avignon, fra 1309 til 1377, har blitt kalt pavenes «babylonske fangenskap». Det pavelige hoff var preget av korrupsjon og en livsstil som var mer løssluppen enn den man venter av paver. Blant kritikere av korrupsjonen i byen finner man blant annet Francesco Petrarca, som bidro til å gjøre pavene oppmerksomme på hvor pinlig situasjonen begynte å bli. Denne italienske humanisten og dikteren bodde i lange perioder i Avignon. Det var også to kvinner som spesielt markerte seg i arbeidet for å på pavene tilbake til sitt egentlige bispesete, Roma, nemlig Katarina av Siena og den svenske Birgitta av Vadstena.

Pavens avreise til Roma i 1377 utløste det store vestlige skisma. To motpaver, Klemens (VII) og Benedikt (XIII) hadde tilhold i byen inntil 1408, da Benedikt flyktet til Aragon.

Etter at skismaet hadde endt ble Avignon styrt av pavelige legater som en del av Pavestatene. Byen var hele tiden truet av franske styrker, som holdt til en en stor garnison i Villeneuve-les-Avignon på den andre siden av elven.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Category:Palais des Papes d'Avignon – bilder, video eller lyd