Nord-Pas-de-Calais’ gruveområde
| Nord-Pas-de-Calais' gruveområde | |||
|---|---|---|---|
 UNESCOs verdensarv  | |||
 En montasje med flere av kulturminnene i gruveregionen | |||
| Land |  Frankrike | ||
| Innskrevet | 2012 | ||
| Kriterium | II, IV, VI | ||
| Se også | Verdensarvsteder i Europa | ||
| Referanse | UNESCO nr. 1360 | ||
Nord-Pas-de-Calais' gruveområde (frank Bassin minier du Nord-Pas-de-Calais) er et verdensarvområde i den nordfranske regionen Nord-Pas-de-Calais. Regionen har tydelige spor, både økonomisk, sosialt, økologisk og kulturelt fra den intensive kullgruvevirksomheten som har pågått her fra om lag 1700 til ut på 1900-tallet.
Verdensarvområdet er den vestlige delen av en mer omfattende gruveregion som ligger på grensen mellom Belgia og Frankrike, langs elvene Samber och Maas. Det ble utropt til verdensarvområde 30. juni 2012.
Verdensarvminnet omfatter 109 bygninger og strukturer: gruver, slagghauger, sjaktheiser, jernbane og annen infrastruktur, gruvelandsbyer og arbeiderboliger, administrasjonsbygninger og bygninger for andre samfunnsformål: skoler, kirker og kommunehus.
It presents a remarkable cultural landscape in terms of its continuity and homogeneity. It provides an important and well preserved example of coal mining and its associated urban planning throughout the two centuries of intensive coal extraction from the end of the 18th century to the last quarter of the 20th century, through industrial methods involving a great many workers.
Historien[rediger | rediger kilde]
De første kullforekomsten ble oppdaget i Boulogne i 1660, og den første gruven kom i drift i 1692. Denne måtte imidlertid raskt innstille. Fra 1720 er det drift i et fire meter tykt kullsjikt i Jeanne Colard-gruven, men denne måtte innstille på grunn av oversvømmelser i gruven. Denne driften har imidlertid vist at det er potensial for gruvedrift, og flere gruver åpenet. Et drivverdig funn oppdages i 1734 i en gruve i Anzin og i 1757 etableres selskapet Compagnie des mines d'Anzin. Selskapet ekspanderer raskt, men også andre selskap dannes, blant annet Compagnie des mines d'Aniche som i 1778 finner kull i Sainte-Catherine - Saint-Mathias.
På begynnelsen av 1800-tallet ble gruvedriften forenklet av dampmaskiner og forbedrede dreneringsteknikker. Den industrielle revolusjon, som skjøt fart på 1830- og 1840-tallet, skapte på sin side økt etterspørsel etter kull som energikilde; dette førte til høyere priser og akselerert utvinning.
I en gruveulykke i 1906 døde 1099 personer. Dette førte i første omgang til streiker, og senere til bedrede sikkerhetstiltak. Store deler av regionen ble herjet under første verdenskrig, og det tok flere år å bygge opp igjen anleggene og infrastrukturen i området. I 1944-46, ved avslutningen av andre verdenskrig, ble selskapene nasjonalisert og samlet i Charbonnages de France. Fra 1960 begynte nedleggelsen av gruver, og på 1980-tallet var bare noen få gruver i drift.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Bassin minier du Nord-Pas-de-Calais – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- bmu.fr Arkivert 20. august 2017 hos Wayback Machine., kanpanjenettstedet for verdensarvstatus
