Oksitania

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Det oksitanske flagget; et flagg som blir benyttet av den oksitanske bevegelsen
Kart over Oksitania. Området der oksitansk språk er i bruk er markert med mørkest farge.

Oksitania (oksitansk: Occitània) betegner området der det blir snakket oksitansk. Navnet på området og språket er første gang påvist brukt i latinske tekster fra 1290. Etymologisk er navnet avledet fra Lenga d'òc, som i sin italienske form, Lingua d'òc, ble beskrevet av Dante sent på 1200-tallet. Han skilte romanske språk i tre grupper etter måten å uttale ja på: langue d'oïl (fransk), Lenga d'òc (oksitansk) og langue de si (italiensk). Både ”Oksitania” og ”Lenga d'òc” kommer fra det oksitanske ordet för ”ja”, òc (som i sin tur kommer fra latin hoc 'dette, brukt i sammensetninger som hoc est, 'slik er det').[1]

Geografi[rediger | rediger kilde]

Oksitania strekker seg over deler av Frankrike, Spania og Italia.

Språk[rediger | rediger kilde]

Oksitansk er et romansk språk i slekt med blant andre spansk, fransk og italiensk. Det finnes i hovedsak seks dialektvarianter. Standardoksitansk er en syntese av disse seks. Katalansk minner mye om oksitansk. Det finnes sterke historiske og kulturelle bånd mellom disse språkgruppene.

Historie[rediger | rediger kilde]

Oksitania var flere ganger politisk forent i tidlig middelalder under vestgoterne og flere av merovingerne og karolingernes overhøyhet. Delingen av Karl den stores rike, i 805 og senere, ga Oksitania forskjellige grevskap, hertugdømmer, kongeriker og kirkestyrte statsdannelser. Fra 800-tallet til 1200-tallet var det en stadig rivalisering mellom hertugene av Aquitaine, grevene av Foix, grevene av Toulouse og kongene av Aragon om kontrollen over landområdene og de befestede bysamfunnene.

Kulturelt var det likevel et enhetlig område. Skrevne tekster på oksitansk finnes bevart fra så tidlig som 800-tallet, og ble i middelalderen brukt til jus, skjønnlitteratur, vitenskap og religion. Oksitansk litteratur opplevde en blomstringstid og dannet mønster for kunstnerisk utfoldelse ved hoffene over hele Europa. På 1200-tallet vokste det fram en trubadurdiktning i Oksitania. Trubadurene oppfant kurtisen (fin'amor).

Fra 1200-tallet til 1600-tallet erobret de franske kongene gradvis Oksitania, noen ganger ved krig og erobring, andre ganger ved anneksjon og politisk intrige. Fra slutten av 1400-tallet begynte adelen og borgerskapet å lære seg fransk, mens legfolk fortsatt snakket oksitansk. I 1539 beordret Frans I at fransk skulle være eneste adminstrasjonsspråk.

Under den franske revolusjonen i 1789 prøvde noen komitéer å gjeninnføre et regionalt selvstyre i Sør-Frankrike. De brukte oksitansk språk. Forsøkene ble raskt nøytralisert av jakobinerne. Fra 1881 av fikk skolebarna straff for å snakke oksitansk.

Den oksitanske forfatteren Frédéric Mistral mottok Nobelpris i litteratur 1904. I spissen for Félibrige-bevegelsen sto han for en språklig og kulturell renessanse på 1900-tallet.

Den oksitanske identiteten[rediger | rediger kilde]

Det bor mellom 14 og 15 millioner innbyggere i Oksitania. Folketellingen i 1999 viste at 610 000 har oksitansk som førstespråk, og ytterligere noen millioner snakker språket.

Sidan 1900-tallet er det politiske bevegelser som arbeider for et samlet Oksitania, men i valgsammenheng er gruppene forsvinnende liten.

Det oksitanske flagget er hentet fra byen Toulouses byvåpen. Selvstendighetsbevegelsen har satt til en åttetagget stjerne, der taggene angir en inndeling i åtte områder.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ "Oksitania", Store norske leksikon
  2. ^ Miègjorn-Pirenèus
  3. ^ Occitan et catalan
  4. ^ La minoranza linguistica occitana
  5. ^ Ua lenga oficiau