Den første indokinesiske krig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Første indokinesiske krig
Første indokinesiske krig
Fransk fremmedlegionær under krigen
Dato Start: 13. september 1945[1]/
19. desember 1946[2]
Slutt: 7. mai 1954
Sted Fransk Indokina
Resultat
Seier til Viet Minh
Genève-konferansen:
Frankrike trakk seg ut av Indokina
Parter
Frankrike Den franske union
  • Laos flagg som fransk protektorat Laos
    (1953–1954)
Storbritannia Storbritannia (1945-46)
Britisk India Britisk India (1945-46)
Japan Japan (1945-46)
Nord-Vietnams flagg Viet Minh

Folkerepublikken Kampucheas flagg Khmer Issarak
(til 1949)[3]

Folkerepublikken Kampucheas flagg UIF
(etter 1950)[4]

Laos Pathet Lao
(etter 1950)[5]

Støttet av:[6]
Kina Kina

Sovjetunionens flagg Sovjetunionen
Kommandanter
Frankrike Philippe Leclerc de Hauteclocque
Frankrike Jean-Étienne Valluy
Frankrike Roger Blaizot
Frankrike Marcel Carpentier
Frankrike Jean de Lattre de Tassigny
Frankrike Raoul Salan
Frankrike Henri Navarre
Vietnam Nguyen Van Hinh
Nord-Vietnams flagg Ho Chi Minh
Nord-Vietnams flagg Võ Nguyên Giáp
Laos Souphanouvong
Styrker
Frankrike: 190 000
Lokal milits:55 000
Vietnamesiske styrker:150 000
Totalt rundt 585 000
Tap
94 581 drept
78 127 såret
40 000 krigsfanger
Anslag:
Mer enn 300 000 drept
mer enn 500 000 såret
mer enn 100 000 krigsfanger
Første indokinesiske krig
Franske kolonifelttog
Brasil (1557–60) – Florida (1562–65) – Brasil (1612–15) – Marokko (1629) – Nord-Amerika (1641–1701) – Texas (1685–89) – Siam (1688) – Nord-Amerika (1689–97) – Nord-Amerika (1702–13) – Mississippi (1721–52) – Nord-Amerika (1721–1725) – Burma (1729–56) – Nord-Amerika (1744–48) – India (1746–48) – India (1749–54) – Nord-Amerika (1754–60) – Øst-Asia (1757–63) – Vietnam (1777–1820) – Nord-Amerika (1778–83) – Nord-Amerika og Asia (1778–83) – Haiti (1791–1804) – Santo Domingo (1796–1809) – Egypt-Syria (1798–1801) – Karibia (1804–10) – Indiskehav (1809–11) – Java (1811) – Hellas (1828–33) – Algerie (1830–47) – Mexico (1838–39) – Marokko (1844) – Filippinene (1844–45) – Argentina (1845) – Vietnam (1847) – Senegal (1854) – Cochinchina (1858–62) – Kina (1860) – Syria (1860–61) – Mexico (1861–67) – Japan (1863–64) – Korea (1866) – Nord-Vietnam (1873–74) – Tunisia (1881) – Madagaskar (1883) – Elfenbenskysten (1883–98) – Tonkin (1883–86) – Kina (1884–85) – Nord-Vietnam (1886–96) – Dahomey (1890) – Dahomey (1892–94) – Siam (1893) – Madagaskar (1895) – Tsjad (1898) – Sudan (1898) – Kina (1901) – Sudan (1909–11) – Marokko (1911) – Syria (1919–21) – Kilikia (1920–21) – Marokko (1920–26) – Vest-Afrika (1940) – Indokina (1940–41) – Syria-Libanon (1941) – Madagaskar (1942) – Nord-Afrika (1943) – Indokina (1945) – Sør-Vietnam (1945–46) – Indokina (1946–54) – Tunisia (1952–56) – Algerie (1954–62) – Kamerun (1955-1962) – Egypt (1956) – Marokko (1957–58) – Tunisia (1961)

Den første indokinesiske krig var i perioden 19451954 og ble utkjempet mellom den vietnamesiske motstandsbevegelsen Viet Minh, ledet av Ho Chi Minh, og Frankrike. Krigen sluttet med at Frankrike forlot Fransk Indokina, de franske koloniområdene i dagens Vietnam, Laos og Kambodsja. Krigen førte til en deling av Vietnam og fortsatte noen år senere i Vietnamkrigen.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

I 1945 bestemte Frankrike seg for å omdanne sine kolonier i Indokina til en føderasjon som skulle være selvstendig innenfor en fransk union, men dette ble av mange oppfattet som en forlengelse av koloniveldet som hadde vart siden 1880-tallet.

Da Japan kapitulerte etter den andre verdenskrig i august 1945, tillot japanerne at nasjonalistiske grupper overtok offentlige bygninger og holdt fengslede franske tjenestemenn i fengsel, i den hensikt å skape vanskeligheter for seierherrene fra andre verdenskrig etter krigen. I denne situasjonen overtok Viet Minh og andre grupper kontrollen over flere byer og dannet en provisorisk regjering hvor Giap ble innenriksminister. Men Frankrike ønsket å gjenopprette kontrollen av sin tidligere koloni Fransk Indokina. I januar 1946 trakk Storbritannia ut de troppene de hadde hatt stående i landet etter andre verdenskrig, og senere samme år gjorde Kina det samme, etter løfte fra Frankrike at de skulle si fra seg territorielle krav mot Kina.

Da japanerne trakk seg ut oppsto det et maktvakuum som det krigsherjede Frankrike ikke hadde mulighet til å fylle umiddelbart. Dette utnyttet Ho Chi Minh og erklærte landet selvstendig fra Frankrike 2. september 1945. Ho Chi Minh hadde regnet med støtte fra de allierte etter det samarbeidet de hadde hatt mot de japanske okkupantene. Men 23. november svarte Frankrike med å bombe havnebyen Haiphong i det nordlige Vietnam.

Kampene[rediger | rediger kilde]

Da Frankrike noe senere fikk sendt tropper til Fransk Indokina, organisert i Det franske ekspedisjonskorps i Det fjerne østen, klarte de bare å ta kontroll over deler av området, særlig det nordlige Vietnam. Franskmennene tok vesentlig kontroll over de store byene, og Viet Minh trakk sine soldater ut til høylandet for å innlede en geriljakrig. I 1950 gikk Trumanadministrasjonen ut med støtte til Frankrike, hvilket ble det første steget mot et amerikansk engasjement i området.

I september 1945 opprettet Ho Chi Minh et selvstendig Vietnam og gikk i forhandlinger med Frankrike om selvstendighet. Ho Chi Minh hadde regnet med støtte fra de allierte etter det samarbeidet de hadde hatt mot de japanske okkupantene. Men 23. november svarte Frankrike med å bombe havnebyen Haiphong i det nordlige Vietnam.

Giap hadde innledningsvis vanskeligheter med å slå til mot de franske kolonistyrkene, men situasjonen forbedret seg etter at Mao Zedong beseiret Chiang Kai-shek i den kinesiske borgerkrig i 1949, noe som ga Viet Minh trygge baser innen Kina.[7] I 1953 kontrollerte Viet Minh store deler av det nordlige Vietnam, mens Frankrike hadde kontroll i sør.[7]

Da det ble klart at krigen ville kunne bli langvarig og de franske tapene etterhvert steg. I perioden 1946 og 1952 hadde 90 000 franske soldater blitt drept.[7], tilbød Frankrike å gi Vietnam uavhengighet, men Viet Minh stolte ikke på de franske løftene[7] og krigen fortsatte.

Fransk motstand mot krigen[rediger | rediger kilde]

I Frankrike økte det folkelige motstanden mot krigen, og dette skyldtes følgende faktorer[7]:

  • De store tapstallene
  • De høye materielle kostnader, i en tid hvor gjennombygging etter andre verdenskrig var stort
  • Ingen utsikt til noen endelig avgjørelse
  • En økende skepsis til hvilken moralsk rett Frankrike hadde til å være i området

Dien Bien Phu[rediger | rediger kilde]

Den franske militære strategien ble som følge av denne politiske utviklingen hjemme, å slå Viet Minh i et større slag for slik å kunne avslutte krigen med fransk seier. Frankrike anla derfor i desember 1953 en militær base ved Dien Bien Phu som ville blokkere Viet Minhs forsyningslinjer gjennom Laos.[7] Viet Minh under ledelse av Giap iverksatte en 57-dagers beleiring[8] av basen, og samlet Viet Minh-styrker fra hele Vietnam, til en samlet styrke på 70 000 mann.[7] Beleiringen, og et omfattende artilleriangrep varte fram til det avgjørende slaget ved Dien Bien Phu startet 13. mars 1954 med det franske nederlaget 7. mai 1954 da Christian de Castries måtte kapitulere på vegne av de franske styrkene etter åtte ukers beleiring i slaget ved Dien Bien Phu.

Virkninger[rediger | rediger kilde]

Vietnam ble midlertidig delt i to etter fredskonferansen i Genève, og Frankrike trakk seg ut.

Viet Minhs seier over den franske kolonimakten var en viktig drivkraft i den kommende avkoloniseringen,[8] da det var den første store militære seieren av en asiatisk motstandsgruppe mot en kolonihær i en konvensjonell krig, og ødela slik myten om at de vestlige kolonimaktene var uovervinnelige.[8]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Datoen da en anglo-indisk styrke inntok Saigon: Se Operasjon Masterdom
  2. ^ Datoen da franske styrker inntok Hanoi. Imidlertid hadde krigen i realiteten pågått lenge ved dette tidspunktet, spesielt ved Haiphong.
  3. ^ Jacques Dalloz, La Guerre d'Indochine 1945-1954, Seuil, Paris, 1987,pp. 129-130
  4. ^ Histoire du Cambodge
  5. ^ Jacques Dalloz, La Guerre d'Indochine 1945-1954, Seuil, Paris, 1987,pp. 129-130, 206
  6. ^ US Secretary of State John Foster Dulles on the fall of Dien Bien Phu
  7. ^ a b c d e f g Spartacus.schoolnet
  8. ^ a b c Time Magazine, 2006

Se også[rediger | rediger kilde]

Ho Chi Minhs telegram til Harry S. Truman i 1946 hvor han ber om amerikansk støtte
Commons-logo.svg
Wikimedia Commons har multimedieinnhold relatert til