Frankrikes politiske system

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Frankrikes politiske utvikling har, siden 1789 vært preget av ustabilitet og mange regimeskifter. Landets konstitusjonelle historie har vært tilsvarende ustabil, med 13 forskjellige konstitusjoner siden 1789. Overgangen fra et regime til et annet har ofte vært preget av voldelig og blodig konflikt. Revolusjonen i 1789 utviklet seg snart til Terroren. Det andre keiserdømmets sammenbrudd førte til Pariskommunen, et opprør blant befolkningen i Paris som ble slått ned av hæren. Den tredje republikk falt som en følge av den tyske okkupasjonen av Frankrike under andre verdenskrig. Også andre regimeoverganger var preget av opptøyer. Frankrikes politiske utvikling skiller seg dermed drastisk fra nabolandet Storbritannia, som, med unntak av den engelske borgerkrigen på 1600-tallet, har vært preget av stabilitet og en gradvis demokratisering.

Frankrike under den femte republikk[rediger | rediger kilde]

Frankrike er, ifølge grunnloven, en udelelig, sekulær, demokratisk og sosial republikk. Grunnloven foreskriver også maktfordeling og respekt for en rekke konstitusjonelle rettigheter.

Grunnloven er nedfestet i den såkalte femte republikk fra 1958 med Charles de Gaulle som dens første president. Denne kom etter en turbulent periode i etterkrigsårene med stadige regjeringsutskiftninger og to kolonikriger (Indokina og Algerie, den siste varte til Evianfreden i 1962).

Det franske parlamentet har et tokammersystem; nasjonalforsamlingen (Assemblée Nationale) med 577 medlemmer og senatet med 317 medlemmer. I tillegg sitter et såkalt konstitusjonelt råd som skal overvåke at den lovgivende statsmaktens vedtak (som bare krever simpelt flertall i nasjonalforsamling) ikke er i strid med grunnloven.

Frankrikes nåværende president heter François Hollande

Den franske styreformen kan karakteriseres som semipresidentialisme, en styreform som kombinerer trekk fra parlamentarisme og presidentstyre med en statsminister og en president som begge har betydelig utøvende makt. Den franske presidenten, som er direkte valgt av folket, har en særlig sterk posisjon i utenrikspolitikk. I utgangspunktet er det presidenten som velger statsministeren og godkjenner dennes valg av ministre. I motsetning til under et system med rent presidentstyre er imidlertid statsministeren og regjeringen ansvarlig ovenfor den lovgivende makt, som kan tvinge regjeringen til å ga av ved et mistillitsvotum. I praksis vil vil dermed parlamentet avgjøre fra hvilket parti statsministeren skal komme. Frankrike har derfor opplevd perioder med såkalt «samboerskap», der presidenten kommer fra et annet parti enn statsministeren og regjeringen. Dette kan altså skje siden de to delene av den utøvende makten velges på forskjellig måte og har forskjellig legitimitetsgrunnlag. Presidenten har myndighet til å oppløse parlamentet ved å skrive ut nyvalg.

Frankrike har et flerpartisystem med to dominerende blokker, samt andre partier som ikke er en del av disse blokkene. Høyresiden er dominert av Nicolas Sarkozys Union pour un Mouvement Populaire (UMP), som ved parlamentsvalget i 2007 fikk over 10 millioner stemmer. På venstresiden har Parti Socialiste (PS) særlig vært avhengig av Parti communiste français (PCF) for å danne regjering. De største partiene utenfor de to blokkene er Mouvement démocrate og Front national, førstnevnte et moderat pro-europeisk sentrumsparti, sistnevnte et høyreekstremt parti, dominert av Jean-Marie Le Pen, som blant annet har markert seg ved å omtale gasskamrene som en «detalj i den andre verdenskrigs historie». I 2002 vakte han internasjonal oppsikt ved å gå videre til andre valgomgang i presidentvalget.

Presidenten blir valgt direkte (flertallsvalg) for en periode på fem år. Fram til år 2000 var presidentperioden på sju år, men ble da redusert og begrensningene på gjenvalg fjernet. Presidentvalget i 2002 var det første denne reduksjonen fikk betydning for. For å velge underhuset benyttes det flertallsvalg i enmannskretser i to omganger, mens valg til senatet er indirekte ved cirka 90 000 valgmenn utgått fra lokal- og regionalpolitikere.