Skrekkveldet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Frihetens tind (The Pinnacle of liberty), karikatur av James Gillray

Skrekkveldet, Terrorveldet eller Terroren (på fransk la Terreur), var en periode under den franske revolusjon som var karakterisert av brutal undertrykkelse. Fra juni 1793 til juli 1794 gjennomførte den ytterliggående franske revolusjonslederen Maximilien de Robespierre (1758–1794) et jernhardt diktatorisk styre. Terroren var både politisk, økonomisk og religiøs. Robespierre hevdet at folkets fiender, det vil si alle ikke-republikanere, måtte dø. Hans regime ble etter hvert så tyrannisk og farlig for alle at en allianse av hans motstandere i det franske nasjonalkonventet, de såkalte thermidorianerne, fikk ham styrtet og henrettet.

Motiver[rediger | rediger kilde]

Maximilien Robespierre (1758-1794), Frankrikes diktator under skrekkveldet under den franske revolusjon

Nasjonalkonventet vedtok åpent den 5. september 1793 innføringen av terrortiltak for å undertrykke alle «kontrarevolusjonære» aktiviteter. Det ble opprettet ca 21.000 «overvåkningskomiteer». Robespierre rettferdiggjorde terroren med sitt mål, «dygden». I hans «dydsstat» er «folket å lede ved fornuften, og folkets fiender å beherske ved terreur», erklærte han 5. februar 1794 i Nasjonalkonventet. Når republikken trues innenfra og utenfra er skrekken nødvendig, for «uten den er dygden avmektig». Radikaliseringen og brutaliseringen av fransk politikk ville kanskje heller ikke ha funnet sted uten krigen som ble ført mot Frankrike siden 1792 av Østerrike og Preussen og senere Storbritannia, og uten de indre opprør som fant sted i landet.

Historikeren Gerd van den Heuvel ser derimot hen mot sosialpsykologiske årsaker.[1] Allerede i 1780-årene lar det seg spore en beredskap til å forklare negative hendelser og utviklinger med sammensvergelser og komplotter, som for eksempel Grande Peur eller en imaginær adelssammensvergelse som skal ha stått bak den merkelige opptreden hos kommandanten av Bastillen, Bernard-René Jordan de Launay, den 14. juli 1789, og som kostet de Launay hodet. Konspirasjonsteoriene vokste voldsomt da det også ble avdekket enkelte reelle sammensvergelser - eller hendelser som fornuftigvis på den tid kunne oppfattes som det - som for eksempel kongens forsøk på å flykte til utlandet eller attentatene mot Jean-Paul Marat, Robespierre og Jean-Marie Collot d’Herbois.

Den politiske terror[rediger | rediger kilde]

Den politiske terror hadde til formål å sikre politisk enhet blant befolkningen så revolusjonen, regjeringen og dens velferdsutvalg ikke møtte motstand i oppbyggingen av Frankrike som republikk.

Den politiske terror medførte store utrenskninger i parlamentet på begge politiske fløyer, og at Robespierre fikk stor makt. Han bygde sin makt på de radikale revolusjonære partier jakobinerne og La Montagne. Men heller ikke de gikk fri for utrenskningene. Dessuten ble de ofre for utrenskningen etter Robespierres fall.

Sanskulott (av fransk sansculotte, «uten knebukser»), revolusjonær proletar fra den franske revolusjonen, iført vide langbukser i motsetning til aristokratenes knebukser. Maleri fra 1792 av Louis-Léopold Boilly (1761–1845).

Likeledes ble mange fra aristokratiet henrettet.

Den økonomiske terror, økonomisk politikk[rediger | rediger kilde]

Den økonomiske terror skulle stanse inflasjonen i Frankrike. Det skjedde ved forskjellige lover som satte tak over priser på livsnødvendige varer som brød. På den måte skulle de svakeste i samfunnet ha en mulighet til å overleve.

Hvordan dette kan regnes som en del av terroren, henger sammen med at politikken ikke virket og at den ble ledsaget av drakoniske straffer. Det hjalp lite at tiltakene var motivert av ønsket om å finansiere hæren og overvinne hungersnøden. Pristaket, det såkalte maksimum (maximum général) på de viktigste varer, muliggjorde de statlige oppkjøpere å skaffe billig korn til hæren, men så oppstod det raskt også en svartebørs. Velferdskomiteen bekjempet dette med dødsstraffer.

Maksimalprisene førte til nominelt lavere matvarepriser, noe som sikret de parisiske sansculotter som terrorveldets viktige støttespillere.

Men så ble det den 23. juni også offentliggjort enkeltheter for lønnsmaksimum. Riktignok var lønnene 50 % høyere enn i 1790, men ettersom diskusjonen om de øvrige maksimumslovene hadde utløst inflasjon før dlovene ble vedtatt, var denne lønnsøkningen ikke tilstrekkelig. På mange områder ble faktisk folks kjøpekraft vesentlig svekket. Da dette etterhvert ble merkbart også for sansculottene banet det veien for Maximilien de Robespierres fall fra makten.

Den religiøse terror, religionspolitikk[rediger | rediger kilde]

George Cruikshanks «De radikales våpen» fra 1819 er en satirisk framstilling av det franske skrekkveldet under Robespierre. «Ingen gud! Ingen religion! Ingen konge! Ingen grunnlov!» står skrevet på det republikanske banneret over giljotinen kronet med frihetslue.

Den religiøse terror var rettet mot katolisismen. Den ble primært gjennomført av den drevne politikeren Joseph Fouché, som gjennomførte brutale aksjoner mot kirken.

Det ble lagt til rette for anti-klerikale makttiltak da revolusjonskalenderen ble innført 24. ojtober. Héberts og Chaumettes ateistbevegelse initierte en antireligiøs kampanje for å avkristne samfunnet. Den rettet seg mot katolisismen, og etterhvert mot alle former for kristendom. Geistlige ble deportert og henrettet. Kirker ble stengt. Det ble fremmet en fornuftens kult, som ble opphøyet til en sivilsamfunnsreligion i form av kulten av det høyeste vesen. Offentlig gudsjeneste og private religiøse møter ble forbudt. Religiøs oppdragelse ble forbudt. Den katolske kirkes prester skulle avsverge sine løfter og tvinges til å inngå ekteskap. Ordet «Saint-» ble fjernet fra gatenavn, og det ble ført antigeligiøs krig mot de troende i Vendée.[2]

Ved lov avn 21. oktober 1793 ble det straffet med døden ved pågripelse av avslørte prester og dem som skjulte dem.[2] Klimaks ble nådd da «fornuftens gudinne» ble feiret i Notre Dame-katedralen i Paris den 10. november. Den 7. juni 1794 anbefalte Robespierre, som foretrakk deisme fremfor Héberts ateisme og tidligere hadde fordømt fornuftens kult, at nasjonalkonventet gikk inn for hans foretrukne gudsbegrep. Den påfølgende dag ble tilbedelsen av det deistiske Høyeste Vesen innført som et offisielt aspekt ved revolusjonen. Sammenlignet med Héberts i noen grad populære festivaler med denne stramme dygdens religion møtt med noe motstand blant deler av den parisiske befolkning.

Terrorordens avslutning[rediger | rediger kilde]

Guiljotinen: Et av terrorens instrumenter, oppkalt etter den franske lege Joseph-Ignace Guillotin

Med innføring av høyestelønn ble terrorveldet uinteressant for sansculottene. Dessuten medførte forfølgelsene en ødeleggelse av det politiske liv på en slik måte at Velferdskomiteen tapte sin maktfundament. Og dessuten innebar den franske hærs seier i Slaget ved Fleurus at terroren ikke lenger hadde noe militært poeng. Men ikke desto mindre fortsatte myrderiene i provinsen, ikke minst i Vendée.

Også blant jakobinerne hadde imens guiljotinen høstet mange ofre. To grupper som avvek fra Robespierres linje, – de ultraradikale (enragés) rundt Hébert og de moderate indulgents rundt Georges Danton – var blitt raskt sjaltet ut etter tur, i mars og april 1794. Dissens ble nå ble ansett som kontrarevolusjonært.

Det fulgte så et alvorlig taktisk feilgrep fra Robespierres side da han den 6. juli kunngjorde at det måtte komme ytterligere utrenskninger blant nasjonalkonventets medlemmer. Forskrekkede konventsmedlemmer slo seg da sammen mot ledelsesgruppen og arresterte dem på den påfølgende dag, dem 9. thermidor, i konventet. Nå viste det seg at Maximilien de Robespierre, Louis Antoine de Saint-Just og deres nærmeste støttespillere for det meste hadde tapt parisernes gunst. Bare et mindretall var beredt til å kjempe for at de kom tilbake til makten. Kort etter ble de henrettet ved guiljotinering.

Statistikk, offertall[rediger | rediger kilde]

Terrorveldet førte i Frankrike, i følge arkivstudier foretatt av Donald Greer, til minst 16 594 dødsdommer [3] fullbyrdet ved guillotinering, hvorav rundt 2500 i Paris – 1306 av de henrettede ligger på Picpusgravfeltet. Men da er ikke medregnet ofre som ble drept uten rettsprosess eller som døde i fangenskap. Deres antall anslås av noen historikere til ca 40 000,[4] og av andre til rundt 25 000.[5] Rundt 85 % av de henrettede tilhørte den tidligere såkalte tredje stand,[6][7] derav bønder 28 % og arbeidere 31 %.[8] Så var 8,5 % fra adelen og 6,5 % fra kleresiet. Rundt 80 % av dommene var for forræderi mot revolusjonen eller opprør, 9 % for opposisjonsdelikter, og bare noen få prosent for økonomiske forhold som «accaparement» (oppkjøp av varer for videresalg etter ublu prispåslag). I alt ble det etter terrorveldets utbrudd i 1793 foretatt cirka 500.000 arrestasjoner og ca 300.000 bostedsinnskrenkelser.[9][10]

De fleste henrettelser fant sted i provinsen, særlig i Rhônedalen, der en girondistoppstand ble blodig nedkjempet i oktober 1793 i Lyon (over 2000 henrettelser), og i vest i Vendée, og mot chouanneriet i département Mayenne. Alene Oppstanden i Vendée kostet over 150.000 mennesker livet – en sammenligning mellom folketellingene av 1790 og 1802 viser en nedgang på 200 000 i befolkningen. Noe av dette kunne naturligvis tilskrives ledsagende omstendigheter av terroren (fraflytting, færre fødsler, elendighet). I Nantes ved Loire herjet fra 1793 til 1794 konventrepresentanten Jean-Baptiste Carrier, som druknet mange ofre ved hjelp av spesielt ombygde skip i elvevannene. En videre tyngdepunkt av ofre var frontprovinsene i revolusjonskrigen.

Av de rundt 16 500 henrettelser gransket av Greer fant 15 % sted i Paris, 19 % i sørøst og 52 % i vest.[11]

Billedgalleri[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Alfred Cobban: «The Political ideas of Maximilien Robespierre during the Period of the Convention.» I: The English Historical Review. Band 61, Nr. 239, 1946, S. 45–80.
  • Bill Edmonds: «Federalism“ and Urban Revolt in France in 1793.» I: The Journal of Modern History Band 55, Nr. 1, 1983, S. 22–53.
  • Patrice Gueniffey: La Politique de la Terreur. Essai sur la violence révolutionnaire 1789–1794. Fayard, Paris 2003, ISBN 2-213-60575-0.
  • Marcel Hénaff, Lawrence R. Schehr: «Naked Terror. Political Violence, Libertine Violence.» I: SubStance. Band 27, Nr. 2, 1998, S. 5–32.
  • George Armstrong Kelly: Conceptual Sources of the Terror. In: Eighteenth-Century Studies. Band 14, Nr. 1, 1980, S. 18–36.
  • Mona Ozouf: War and Terror in French Revolutionary Discours (1792–1794). I: The Journal of Modern History. Band 56, Nr. 4, 1984, S. 579–597.
  • R. R. Palmer: Twelve Who Ruled: The Year of the Terror in the French Revolution. Princeton University Press, Princeton NJ 1941. Reprints, siste 2005, ISBN 978-0-691-12187-1
  • Chantal Thomas, David F. Bell: «Terror in Lyon.» I: SubStance. Band 27, Nr. 2, 1998, S. 33–42.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gerd van den Heuvel: «Terreur, Terroriste, Terrorisme», i: Handbuch politisch-sozialer Grundbegriffe in Frankreich 1680–1820, Bd. 3, Oldenbourg, München 1985, s. 20ff.
  2. ^ a b Latreille, A. (2003). «French Revolution». New Catholic Encyclopedia, 5 (2nd utg.). Thomson-Gale. s. 972–973. ISBN 0-7876-4004-2. 
  3. ^ Donald Greer: «The incidence of the terror during the French Revolution: A Statistical Interpretation.» i: Harvard Historical Monographs. 1935
  4. ^ Doyle: Oxford History of the French Revolution. 3. opplag. 1990. Greer selv anslår dem til 35 000 til 40 000.
  5. ^ Furet, Ozouf: Dictionnaire critique de la Révolution française. Flammarion, Paris 1988
  6. ^ Albert Soboul Dictionnaire historique de la Révolution française. PUF, Paris 2005, s. 1023
  7. ^ Lefebvre: The French Revolution. Bd. 2, s. 120
  8. ^ Jean Tulard, J-F. Fayard, A. Fierro: Histoire et dictionnaire de la Révolution française, 1789–1799. 1987, s. 1114
  9. ^ F. Furet, M. Ozouf: Dictionnaire critique de la Révolution française. Flammarion, Paris 1988, s. 162
  10. ^ J. Tulard, J.-F. Fayard, A. Fierro: Histoire et dictionnaire de la Révolution française, 1789–1799. 1987, s. 1114
  11. ^ Greer siterer i følge Lefebvre: The French Revolution. Columbia University Press, 1964, Bd. 2, d. 119