Fransk Polynesia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 18°S 149°V

Polynésie française (fransk)
Pōrīnetia Farāni (tahitisk)
Fransk Polynesia

Flagg

Våpen

Flagg Riksvåpen

Kart over Polynésie française (fransk)Pōrīnetia Farāni (tahitisk)

Hovedstad Papeete
Tidssone UTC-10 til -9
Areal
 – Totalt:
Rangert som nr. 174
4 167[a] km²
Befolkning
 – Totalt:
Rangert som nr. 179
291 000[b]
Bef.tetthet 69,83 innb./km²
Styreform Biland
Frankrikes president François Hollande
Høykommissær Lionel Beffre
Fransk Polynesias president Gaston Flosse
Offisielle språk Fransk
Avhengig av Frankrike Frankrike
Valuta CFP-franc (XPF)
Nasjonalsang Ia Ora 'O Tahiti Nui
ISO 3166-kode PF
Toppnivådomene .pf

a^ CIA World Factbook (15. juli 2008)
b^ CIA World Factbook (est. juli 2010)
Kart over Stillehavet med økonomiske soner markert. De fem øygruppene gir Fransk Polynesia en sone på 5,5 millioner km²
Flaggene til Fransk Polynesia sammen med flagget til Frankrike.

Fransk Polynesia er et selvstyrt område i Polynesia i det sentrale, sørlige Stillehavet. Det tilhører Frankrike, har status som oversjøisk samfunn med indre selvstyre og har siden 2004 blitt betegnet som et oversjøisk land (pays d'outre-mer). FN regner Fransk Polynesia som et ikke-selvstyrt område. Folketellingen i 2012 viste et innbyggertall på 268 270.

Fransk Polynesia består av fem øygrupper med til sammen 121 øyer, derav 76 bebodde. Noen av øyene er av vulkansk opprinnelse og har høye fjell. Andre er lave atoller. Største og mest folkerike øy er Tahiti, der også hovedstaden Papeete ligger.

Øyene i Fransk Polynesia ble befolket fra området ved Samoa av folk som talte polynesiske språk. Fra slutten av 1700-tallet ble øyene hyppig oppsøkt av europeere. Misjonærer begynte å omvende befolkningen til kristendommen. Europeiske stormakter konkurrerte om innflytelse. For å forhindre britisk dominans, erklærte Frankrike Tahiti som protektorat i 1842. I 1880 ble øyene annektert av Frankrike og gjort til koloni. Kontakten med europeerne fikk store konsekvenser for de etablerte samfunnene på øyene. Nye sykdommer førte til stor befolkningsnedgang. Misjonsvirksomhet og europeisk påvirkning endret kultur og samfunn.

I løpet av 1900-tallet gjennomgikk Fransk Polynesia en omfattende sosial og økonomisk utvikling, der leveforholdene ble bedre og levealderen steg. Turisme utviklet seg til å bli en viktig næring. Frankrike gjennomførte fra 1963 til 1996 atomprøvesprengninger i Fransk Polynesia.

I 1946 ble øyene et oversjøisk territorium. Gradvis har landet fått større selvråderett over egne anliggender. Selvstyre ble innført i 1984. Det står strid om tilknytning til Frankrike og dette ligger også til grunn for partisystemet. Siden 2004 har landet vært preget av hyppige regjeringsskifter.

Navn[rediger | rediger kilde]

Frimerke fra 1924 med betegnelsen Établissements de l'Océanie

Polynesia er en europeisk term for øyene i det sentrale Stillehavet. Navnet betyr «mange øyer» og kommer fra gresk poly (πολύς), som betyr «mange», og nēsos (νῆσος), som betyr «øy».[1]

Navnet Polynésie ble første gang benyttet av Charles de Brosses i 1756 som en betegnelse på alle øyene i Stillehavet.[2] I et foredrag i Société de Géographie i Paris i 1831 foreslo Jules Dumont d'Urville å dele Oseania inn i fire deler: Polynesia, Mikronesia, Melanesia og Malaysia.[3] Etter dette er Polynesia blitt navn for de mange øyene innenfor en omtrentlig trekant dannet av Hawaii i nord, New Zealand i sørvest og Påskeøya i sørøst. Navnet Polynesia ble først utbredt på 1800-tallet.[4]

De franske besittelsene i Stillehavet ble først kalt Établissements de l'Océanie, senere Établissements français de l'Océanie (EFO). Opprinnelig omfattet betegnelsen også Ny-Caledonia og Wallis- og Futunaøyene. Etter at disse ble skilt ut som egne kolonier, ble Établissements français de l'Océanie ensbetydende med de franske øybesittelsene øst i Polynesia inntil 1957, da navnet skiftet til Fransk Polynesia,[5] (fransk: Polynésie française, tahitisk: Pōrīnetia Farāni).

Navnet Fransk Polynesia er utfordret av selvstyre- og selvstendighetsforkjempere fordi navnet viser til at landet er underlagt fransk herredømme. Tahiti Nui, som betyr «store Tahiti», er lansert som alternativt navn.[6] Det har særlig blitt benyttet i offisiell sammenheng mens Gaston Flosse har vært i regjering, men er ikke godtatt av franske myndigheter.[7][8] Uavhengighetspolitikeren Oscar Temaru var først også tilhenger av Tahiti Nui, men har senere gått inn for navnet Maohi Nui i stedet. Navnet Tahiti Nui er kritisert for å være fokusert på Tahiti og ikke ta hensyn til de andre øyene. Også Maohi Nui har slagside til fordel for Tahiti, da ordet maohi enten har en annen betydning på andre av landets språk enn tahitisk eller ikke finnes i vokabularet i disse.[9]

Naturgeografi[rediger | rediger kilde]

Tahiti og Selskapsøyene er av vulkansk opprinnelse med høye fjell. En av toppene, Aorai, når en høyde på 2 066 moh
Selskapsøyene: Flyfoto over Bora Bora med de omliggende korallrev og småøyer, motu
Utsikt over stranden på øya Mangareva i Gambierøyene
Parti av atollen Tikehau i Tuamotuøyene

Fransk Polynesia består av 121 øyer[10] sør for ekvator i Polynesia i det sentrale Stillehavet. Landarealet utgjør ​​4 200 km².[11] Det bor folk på 76 av øyene.[10] En økonomisk sone på 5,5 millioner km² omgir øyene.[10]

Den ubebodde sandbanken Motu One i Marquesasøyene er nordligste punkt. Klippeøyene Marotiri, sør for den sørligste bebodde øya Rapa Iti, er sørligste punkt. Manuae i Îles Sous-le-Vent og Îles Maria i Australøyene ligger omtrent like langt vest. Atollen Temoe ligger lengst øst i Fransk Polynesia. Fransk Polynesia strekker seg over flere tidssoner. Australøyene, Selskapsøyene og Tuamotuøyene benytter UTC-10, Marquesasøyene UTC-09.30 og Gambierøyene UTC-09.

Nærmeste naboøyer er Linjeøyene tilhørende Kiribati, samt Jarvisøya tilhørende USA, beliggende nord for Selskapsøyene og vest for Marquesasøyene. I vest ligger Cookøyene og i sørøst Pitcairnøyene tilhørende Storbritannia.

Geologi[rediger | rediger kilde]

Øyene er av vulkansk opprinnelse og varierer fra fjellrike øyer til koralløyer og lave atoller. Øygruppene stikker opp av havet fra undersjøiske fjellrygger som går i retning fra nordvest til sørøst. På Tahiti når toppen av fjellet Orohena 2 241 moh.[11]

Øyene er en del av den tektoniske Stillehavsplaten, som beveger seg mot nordvest med en fart på mellom sju og elleve cm i året.[12] Tuamotuøyene har en geologisk alder nær platens egen, 40 til 60 millioner år, mens de øvrige øyene er resultat av senere vulkansk aktivitet, preget av påfølgende erosjon, nedsynking og drift. I Fransk Polynesia finnes alle stadier av denne prosessen, fra høye vulkanske øyer til lave atoller.[13]

Det er varmepunkter ved Selskapsøyene, Marquesasøyene og ved undervannsfjellene for enden av Australøyene. Den undersjøiske vulkanen Teahitia vest av Tahiti hadde sist utbrudd i 1985.[14] Andre undersjøiske vulkaner ved Tahiti er Mont Rocard, som sist hadde utbrudd i 1972,[15] og Moua Pihaa, med siste utbrudd i 1970.[16] Ved undervannsfjellene Macdonald sørvest for Rapa Iti og Marotiri var det sist utbruddsaktivitet i 1989. Toppen befinner seg her 27 meter under havoverflaten.[17]

De fem øygruppene[rediger | rediger kilde]

Fem øygrupper utgjør landet: Selskapsøyene, Tubuai- eller Australøyene, Marquesasøyene, Tuamotuøyene og Gambierøyene.

Den ubebodde øya Clipperton, nord for ekvator, er ikke en del av Fransk Polynesia.[18] Etter beslutning i 2008 er ansvaret for administrasjon av øya delegert til høykommissæren i Fransk Polynesia.[19]

Selskapsøyene[rediger | rediger kilde]

Selskapsøyene er del i to grupper: îles du Vent og îles Sous-le-Vent.

îles du Vent består av den største av øyene, Tahiti, samt øyene Moorea, Maiao og Mehetia og atollen Tetiaroa. Vest for disse ligger îles Sous-le-Vent, der Bora Bora er den mest kjente øya, og som videre består av øyene Huahine, Maupiti, Raiatea og Tahaa, samt atollene Manuae, Maupihaa, Motu One og Tupai.

Selskapsøyene har størst landareal av de fem øygruppene: to femdeler av det totale arealet.[20] Øyene er for det meste vulkanske, med høye topper som har erodert og dannet dype daler. Øyene kan ha en smal kyststripe, men fjellene kan også gå rett ned i havet. Barriererev omgir øyene.

Australøyene[rediger | rediger kilde]

Tubuai- eller Australøyene består av fem hovedøyer, Tubuai, Rurutu, Rimatara, Raivavae og den avsidesliggende Rapa Iti. Øyene er av vulkansk opprinnelse, men er med 80–440 moh lavere enn andre vulkanske øyer i Fransk Polynesia.[20] Øygruppen omfatter også atollen îles Maria og Marotiri. Australøyene er en del av samme kjede som de sørlig Cookøyene.[21]

Marquesasøyene[rediger | rediger kilde]

Marquesasøyene ligger nordøst for Tahiti. Øygruppen består av tretten øyer fordelt på en nordlig gruppe med Nuku Hiva, Ua Huka og Ua Pou som de viktigste øyene, og en sørlig gruppe, der de viktigste øyene er Hiva Oa og Fatu Hiva og Tahuata. Enkelte av øyene er av vulkansk opprinnelse, med fjell som når opp mot 1200 moh. Fjellene går rett i havet. Øyene er uten kyststripe og er heller ikke beskyttet av barriererev.[20]

Tuamotuøyene[rediger | rediger kilde]

De 78 Tuamotuøyene ligger øst for Selskapsøyene og består av lave koralløyer og atoller med laguner rike på fisk. Vegetasjonen består for det meste av kokospalmer. Jordsmonnet består av korallsand og gir vekstgrunnlag for lite annet.[20] De største atollene er Rangiroa og Fakarava.

Gambierøyene[rediger | rediger kilde]

Gambierøyene ligger sørøst for Tahiti. Fire av øyene er av vulkansk opprinnelse og dermed også høye.[20] Den viktigste øya i denne gruppen er Mangareva.

Klima[rediger | rediger kilde]

Øyene har et varmt og fuktig tropisk klima med passatvind. Temperaturen ligger mellom 20 °C og 29 °C. Nedbøren er på 165 cm i året, med perioden fra november til april som den våteste. [22]

Tropiske sykloner forekommer, men er sjeldnere i denne delen av Stillehavet enn lengre vest.[23]

Flora og fauna[rediger | rediger kilde]

Svarttippet revhai (Carcharhinus melanopterus) i vannet ved Tuamotuøyene
Apetahia raiateensis finnes bare på fjellet Temehani på Raiatea

Øyene ligger langt fra andre landmasser. Dette medvirker til at artsmangfoldet på land ikke er stort. Samtidig er mange av artene som finnes stedegne.[24] Noen biologiske familier av snegler finnes utelukkende i Fransk Polynesia. Sammen med Mikronesia (og Fiji) regnes Polynesia som en biologisk hotspot,[25] en region med stort biologisk mangfold og med høyt antall arter som er unike for regionen og som også er truet av menneskelig virksomhet.

Øyene har tett, subtropisk vegetasjon langs kysten og i innlandsdalene på de fjellrike øyene. Det vokser kokospalmer, mangotrær, brødfrukttrær, jerntre, bougainvillea og frangipani.[22] De høyeste øyene har relativt vel bevart tåkeskog der det finnes mange endemiske arter. Her finnes trebregner. Tahiti har tre fjellområder på over 2000 moh. der det finnes tropisk subalpin skog.[26] Bløtdyrfaunaen er spesielt rik. Det finnes 320 sneglearter som bare lever i habitater i Fransk Polynesia. Øyene har 893 arter karplanter. Av disse finnes 58 % kun i Fransk Polynesia. Av 31 landfuglarter er 22 endemiske.[24] På land er det sparsomt med dyreliv, utover husdyr.

Fransk Polynesia har en femdel av verdens atoller.[24] Korallrevene, der det finnes 176 korallarter, dekker 12 800 km². Her finnes det 1 024 fiskearter og 1 160 bløtdyrarter. Koralløyene og atollene har fattigere jordsmonn. Samtidig er de utsatt for salt og sterkt sollys. Det biologiske mangfoldet på land er derfor mindre sammenlignet med de høye vulkanøyene. Antallet plantearter er under 100. Samtidig hekker det her 27 sjøfuglarter. På Tuamotuøyene finnes den truede kokoskrabben.[24] Havlærskilpadder, suppeskilpadder og karettskilpadder formerer seg i Fransk Polynesia.

Havet som omgir øyene har en rik marin fauna. I havet lever det elleve delfinarter, to spermhvalarter, to nebbhvalarter (Ziphiidae) og knølhval.[24] Det finnes over tjue haiarter i havet omkring Fransk Polynesia.[27]

I 2002 ble havet omkring øyene erklært som reservat for marine pattedyr.[24] I 2006 ble det innført fangststopp for de fleste haiartene, med unntak av fiske av makohai. Forbudet ble totalt i 2012, da verdens største haireservat ble opprettet i Fransk Polynesia.[27] Lagunen på Moorea ble i 2008 registrert som Ramsar-område.[28]

Fakarava og seks nærliggende atoller er erklært som biosfærereservat av UNESCO.[29] Atollen Manuae er vernet som naturreservat. Naturparken Te Faaiti i Hitia'a O Te RaTahiti dekker 750 hektar i et område omkring elven Vaipaea som renner gjennom Papenoodalen. Området ble vernet i 1989 og fikk status av naturpark i 2000.[30] Et annet vernet område er Vaikivi på Ua Huka i Marquesasøyene. Det omfatter 240,4 hektar med regnskog.[31] På Marquesasøyene finnes det dessuten andre vernede habitater: Eiao,[32] Hatutu[33] Mohotani,[34] og Motu One.[35] Per juni 2013 fantes det ytterligere ni vernede steder[36] og tolv naturmonumenter.[37]

Miljøproblemer[rediger | rediger kilde]

Fransk Polynesia har mange endemiske sneglearter. Her ses to eksemplar av arten Partula taeniata fra Moorea. Den ble nærmest utryddet etter at en fremmed snegleart ble introdusert i 1977, men små bestander ble funnet ved undersøkelser i 2003, 2005 og 2007. Arten er rødlistet som kritisk truet.[38]
En hvitbrystlori (Vini peruviana) fotografert på Tuamotuøyene. Arten regnes som sårbar og trues blant annet av rotter og katter.[39]

Det er miljøutfordringer knyttet til blant annet avfallshåndtering, drikkevannsforsyning og forurensning av laguner.[40] Atomprøvesprengningene på Moruroa og Fangataufa har etterlatt miljøproblemer. Radioaktivt materiale er samlet i 27 deponier på Moruroa.[41]

Naturen, særlig på Tahiti og Selskapsøyene der befolkningen er størst, er presset av utbygging.[42] På disse øyene er også korallrevene truet, både av utbygging, sedimentering og forurensing. På andre øyer trues skilpaddene av ulovlig jakt.[24]

Per juni 2013 regnet Verdens naturvernunion (IUCN) 77 arter som utryddet, mens elleve ikke lenger finnes i vill, naturlig tilstand. 61 arter er kritisk truet, 23 regnes som truet og 90 som sårbare.[43]

Inntrengende plante- og dyrearter er et problem. Antallet fremmede karplanter er mer enn dobbelt så stort som antallet arter hjemmehørende på øyene. 70 av de fremmede artene er inntrengende.[24] Miconia calvescens ble introdusert som prydtre på Tahiti i 1937, har fortrengt skogsvegetasjonen som tidligere fantes og dekker nå to tredeler av øya.[44] Det store mangfoldet av stedegne sneglearter er truet av den introduserte sneglen Euglandina rosea. Denne arten ble introdusert fra Florida for å bekjempe en annen introdusert art, men har utryddet 57 lokale sneglearter i slekten Partula.[45] Den giftige mauren Wasmannia auropunctata sprer seg på Tahiti. Det treetende insektet Homalodisca vitripennis spredte seg fra 1988. Det ble fryktet at spredningen ville få både sosiale og økonomiske konsekvenser og det ble satt i gang et utryddingsprogram for å få kontroll på utbredelsen.[46] Introduserte pattedyr som rotter, katter, hunder og griser har spredd seg i høyereliggende strøk på vulkanøyene. Her har geite- og sauehold ført til nedbeiting.[24]

Fransk Polynesia er sårbar for klimaendringer og økning i havnivå. Mellom 1975 og 2005 ble det observert en havnivåøkning på 7,5 cm på Tahiti.[42] Atollene, som gjerne bare når noen få meter over havoverflaten, er svært utsatt, noe som kan få virkninger både for naturen og for befolkningen på atollene. Stigende havnivå vil kunne medføre at atollene forsvinner under vann. På 1990-tallet var det flere tilfeller av korallbleking i Fransk Polynesia. I tillegg til at korallene døde, ble hele næringskjeden i lagunene påvirket, med nedgang i fiskebestanden.[42] Endring av havtemperaturen truer også med å påvirke forholdene for dyrking av perlemuslinger, en viktig næring særlig på Tuamotuøyene.[47]

På land er økosystemene i fjelltraktene mest utsatt for konsekvenser av klimaendringer som påvirker temperatur og nedbørmengde. Temperaturstigning vil kunne medføre at vekster som nå trives i lavere høyder, sprer seg til høyden og fortrenger de stedegne artene som nå finnes der.[48]

Siden mye av befolkningen lever ved kysten, kan stigende havnivå få store konsekvenser for bebygde områder og infrastruktur som eksempelvis flyplasser bygd på fyllinger i laguner.[49] Korallrev i økologisk ubalanse kan også medføre flere tilfeller av matforgiftning som følge av ciguatera.[47]

Befolkning[rediger | rediger kilde]

Befolkningsutvikling
År Bef. ±%
1946[50] 59 500
1956[50] 65 600 +10,3%
1962[50] 88 400 +34,8%
1971[50] 120 800 +36,7%
1983[50] 166 750 +38,0%
1988[50] 188 814 +13,2%
2002[51] 244 830 +29,7%
2007[52] 259 596 +6,0%
2012[52] 268 270 +3,3%

Per august 2012 hadde Fransk Polynesia en befolkning på 268 270.[53] Folketallet økte med 3,3 % fra 2007 til 2012. Befolkningen fordelte seg i 2012 på øygruppene slik: [52]

  • îles du Vent i Selskapsøyene (med Tahiti): 200 881
  • îles Sous-le-Vent i Selskapsøyene: 34 622
  • Tuamotu- og Gambierøyene: 16 664
  • Marquesasøyene: 9 264
  • Australøyene: 6 839

To tredeler av befolkningen bor på Tahiti. I 2010 bodde 51,4 % av befolkningen i urbane strøk.[54]

78 % av befolkningen er polynesiere, 12 % kinesere og 10 % europeere.[55] Polynesierne er folket som først befolket øyene. Det opereres med et skille mellom den som er maohi, polynesier, og den som et demi (bokstavelig: «halv»), det vil si av blandet polynesisk og (vanligvis) europeisk opphav.[56]

Europeerne, i hovedsak franskmenn, kom i kolonitiden. Med den militære aktiviteten som fulgte av atomprøvesprengningene fra starten av 1960-tallet, fulgte også økt innvandring fra europeisk Frankrike. Mens det i 1962 fantes 4 500 personer født utenfor Fransk Polynesia, var tallet økt til 16 700 i 1971 og 25 024 i 1988.[57] På 1980-tallet var det også innvandring fra Ny-Caledonia. Den kinesiske befolkningen stammer dels fra plantasjearbeidere rekruttert i andre halvdel av 1800-tallet og dels fra kinesere innvandret fra San Francisco og Kanton på 1930-tallet.[58] Tall for 2010 fra Verdensbanken viste at 12,8 % av befolkningen er innvandrere, i hovedsak personer fra Frankrike og Ny-Caledonia.[59]

Utvandringen til Frankrike har pågått lenge, med økende antall fra slutten av 1960-årene, da over hundre franskpolynesiere årlig slo seg ned i Frankrike. Mot slutten av 1990-årene var dette gått opp til over 500 årlig. I 1999 bodde det 13 000 personer født i Fransk Polynesia i europeisk Frankrike. Mange av disse var studenter. I tillegg kom 17 750 født av franskpolynesiske foreldre. Franskpolynesierne bor særlig i tre franske regioner: Île-de-France, Provence-Alpes-Côte d'Azur og Bretagne.[60]

Lenge var det lite utvandring fra Fransk Polynesia sammenlignet med andre land og områder i det sørlige Stillehavet. Den dårlige økonomien som følge av de verdensomspennende økonomiske nedgangstidene som tok til i 2007 har endret noe på dette, med økt utvandring særlig til Ny-Caledonia, Frankrike og fransktalende deler av Canada. Utvandrere slår seg også ned i New Zealand og USA, særlig i Hawaii og delstatene ved Stillehavskysten.[61]

Språk[rediger | rediger kilde]

Tahitisk og fransk tale og en sang på tahitisk

Fransk er offisielt språk, men befolkningens opprinnelige språk tilhører gruppen av polynesiske språk.

Selvstyreloven gjør fransk til eneste offisielle språk (paragraf 57), men anerkjenner tahitisk som «et grunnleggende element i kulturell identitet». Selvstyreloven nedfeller fransk, tahitisk, marquesisk, tuamotuansk og mangarevansk som språkene i Fransk Polynesia. Etter selvstyreloven skal tahitisk og andre polynesiske språk bevares.[62]

Australøyenes språk, som er gjensidig forståelig med tahitisk og som regnes som dialekter av dette,[63] er ikke nevnt i selvstyreloven. På den avsidesliggende Rapa Iti i samme øygruppe tales det et eget språk, rapansk. Med 300 brukere (2007) og press fra tahitisk står dette språket i fare for å dø ut.[64]

Av europeiske språk var engelsk på 1800-tallet og til begynnelsen av 1900-tallet mer utbredt enn fransk. Bruken av fransk økte særlig fra 1960-tallet. I 2007 benyttet 68,5 % av folket fransk som hjemmespråk, mens 29,9 % talte et polynesisk språk hjemme.[65] Gruppen som kalles demis, og som er av blandet polynesisk og europeisk opphav, er i hovedsak tospråklige.[66]

Fransk og polynesiske språk, særlig tahitisk, har påvirket hverandre blant annet ved at de låner ord fra hverandre. Tahitisk har også påvirket uttalen av fransk i Fransk Polynesia.[66]

Religion[rediger | rediger kilde]

Temple de Poafai, protestantisk kirke i Papeete

Befolkningen er for det meste kristne, og det hersker religionsfrihet.

Polynesiernes tradisjonelle religion ble gradvis fortrengt som følge av kristen misjon fra slutten av 1700-tallet. Dermed er protestantisk og katolsk kristendom blitt de største trosretningene. Oppgavene over andelen protestanter og katolikker varierer. Mens 51 % sies å tilhøre protestantismen, 30 % katolisismen og 16 % andre trossamfunn,[67] anslås også protestantene og katolikkene til å være omtrent like store grupper, med en andel på omkring 40 % av befolkningen hver.[68] Buddhismen kom til øyene med kinesiske plantasjearbeidere. Det første buddhistiske tempelet ble reist i Papeete i 1876.

Den britiske misjonsaktiviteten, startet av London Missionary Society i 1797, ble i 1863 overtatt av det protestantiske misjonsselskapet i Paris, Société des missions évangéliques de Paris. Den protestantiske kirken i Fransk Polynesia ble selvstendig i 1963. Den tok da navnet Église évangélique de Polynésie français (EEPF). I 2004 skiftet den navn til Église protestante ma'ohi (EPM).[68]

Den katolske kirken i landsbyen Omoa på Fatu Hiva i Marquesasøyene

Den katolske kirke er det andre store kirkesamfunnet. Den katolske misjonsvirksomheten begynte i 1834 på Gambierøyene og fortsatte fra 1839 på Marquesasøyene. Den katolske kirke står fortsatt sterkt på disse øyene. Videre er personer med fransk opphav ofte katolikker.[68] I 1848 ble det etablert apostolisk vikariat i Papeete, og siden 1966 er Papeete-Tahiti katolsk erkebispedømme.[69]

Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige begynte misjonsvirksomhet på Australøyene i 1844 og skaffet seg innen 1852 rundt 2 000 trosfeller. Antallet tilhengere lå stabilt på dette nivået inntil misjonsinnsatsen ble økt på 1980-tallet og mormonismen opplevde stor framgang. På 1980-tallet tilhørte 6 % av befolkningen Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.[68] Mormonenes andel av befolkningen ble i 2008 oppgitt til 6,5 %. Kristi Samfunn er også aktiv i Fransk Polynesia, med 3,6 % av befolkningen tilhørende dette kirkesamfunnet i 2008.[68]

Syvendedagsadventistene har vært aktive siden 1894 og hadde i 2003 omlag 12 000 medlemmer. I 2008 utgjorde syvendedagsadventistene 5,8 % av befolkningen.[68]

Etter andre verdenskrig konverterte mange kinesere, som opprinnelig var buddhister, til kristendommen. En del ble katolikker, mens andre ble protestanter. Under innflytelse av en besøkende predikant, sluttet en gruppe hakkaer i Papetee seg på 1960-tallet til pinsebevegelsen. I 1967 etablerte disse et eget kirkesamfunn, kalt Alléluia. Pinsebevegelsen har senere vokst, og blitt til Église du Nouveau Testament de Tahiti, Assemblée de Dieu de la Polynésie française og andre pinsekirker.[68]

På 1960-tallet kom det sefardiske jøder fra Nord-Afrika og særlig Algerie. Synagogen i Papeete ble åpnet i 1993.[70]

Historie[rediger | rediger kilde]

Krigsklubber fra Marquesasøyene
Raiatea var et viktig kultsted og et sjøfartssentrum. Her fra maraen Taputapuatea

Fransk Polynesia ble folkesatt vestfra av polynesiere som kom seilende over havet fra området ved Samoa. Det er omdiskutert når dette skjedde og i hvilken rekkefølge de ulike øygruppene ble befolket.

En oppfatning er at polynesierne fra det første årtusen spredte seg fra Samoa og østover til øygruppene Cookøyene, Marquesasøyene, Selskapsøyene, Tuamotuøyene, Australøyene, Pitcairnøyene og Påskeøya, nordøstover til Hawaii og sørvestover til New Zealand, Kermadecøyene, Chathamøyene og Norfolkøya.[71] Analyser av språkene tyder på at Marquesasøyene ble bosatt først, omkring år 900, deretter Selskapsøyene og Hawaii omkring år 1000.[72] Nyere arkeologisk forskning anser at spredningen fant sted senere enn det man før har ment, mellom 950 og 1150.[73] Det er også argumentert for at ekspansjonen til det østlige Polynesia fant sted så sent som mellom 1025 og 1120 for Selskapsøyene og mellom 1190 og 1290 for de øvrige øygruppene i det østlige Polynesia og New Zealand.[74] Søtpotetens utbredelse viser at polynesierne på et tidspunkt før europeernes ankomst har vært i kontakt med Sør-Amerika.[75]

Før europeerne kom, var øyene ingen samlet politisk enhet. Selv om befolkningen utgjorde et språklig og kulturelt fellesskap, hørte den til i små lokalsamfunn, der lojalitet var basert på slektskap. Samfunnene var hierarkisk organisert, med et aristokrati på toppen. Det var utstrakt rivalisering mellom lokalsamfunnene, og krig var utbredt.[76]

Folket på den største øya Tahiti hadde nære forbindelser med de øvrige Selskapsøyene og Tuamotuøyene. Kontakten med Australøyene og Gambierøyene var mer begrenset. Forholdet til folkene på Marquesasøyene var vanskelig, også fordi det der ble talt et for tahitierne uforståelig språk.[76]

Europeisk kontakt[rediger | rediger kilde]

To av skipene i James Cooks ekspedisjon i Matavaibukta på Tahiti. Malt av William Hodges i 1776

På 1500-tallet kom europeerne til øyene. I 1521 seilte portugiseren Ferdinand Magellan forbi Tuamotuøyene.[22] I 1595 gikk Álvaro de Mendaña i land på Marquesasøyene. Europeisk kontakt med øyene ble hyppigere fra andre halvdel av 1700-tallet. Briten Samuel Wallis besøkte øyene i 1767. Året etter utforsket britiske og franske ekspedisjoner Polynesia, med besøk av Louis-Antoine de Bougainville i 1768 og James Cook i 1768–69. Øyene fikk godt omdømme blant europeiske sjøfarende og ble populære stoppesteder for stillehavsfarere, særlig Tahiti.[77]

Etter hvert ble øyene ganske hyppig besøkt av hvalfangere og handelsmenn. Papeete vokste fram som viktigste by fordi dette var det beste oppankringsstedet på Tahiti.[78]

I tiden for den første europeiske kontakten, spilte polynesiske og europeiske mellommenn en viktig rolle. Europeiske utforskere dro nytte av polynesiernes navigasjonskunnskaper og kjennskap til øyene i det vidstrakte Stillehavet. Cook i 1769 tok om bord Tupaia som navigatør, kjentmann og tolk på reisen videre til New Zealand.[79] Bougainville tok i 1768 med seg Ahutoru tilbake til Paris,[80] mens Omai i 1773 ble med Cooks ekspedisjon på hele reisen tilbake til Storbritannia.[81] Den svenske sjømannen Peter Hagerstein, som var på Tahiti mellom 1793 og 1810, ble en viktig mellommann mellom britiske misjonærer og Pomare II av Tahiti.[82]

De polynesiske samfunnene hadde ikke skriftkultur,[83] og baserte seg på muntlig overlevering av tro og kunnskap. Kontakten med europeerne førte til store endringer i de polynesiske samfunnene. Polynesierne kjente ikke bruk av metall, og europeernes ankomst medførte også introduksjon av ny teknologi. Polynesierne var særlig interessert i metallgjenstander, og skytevåpen ble tatt i bruk i den interne krigføringen på øyene. Bruk av metallredskaper erstattet redskaper i stein og tre.[84]

Europeiske sjøfarende brakte også med seg sykdommer som reduserte folketallet på øyene ganske dramatisk, siden øyboerne ikke hadde immunforsvar mot dem. Krig og matmangel bidro også til nedgang i folketallet. Særlig hardt rammet ble Marquesasøyene, med stor befolkningsnedgang fra 1886 til 1923.[85] Sykdommer, alkoholkonsum og introduksjon av skytevåpen i intern krig på øyene bidro til dette. På Gambierøyene hadde franske misjonærer etablert katolskstyrte samfunn. Befolkningen ble satt i sving med byggevirksomhet for kirken, noe som ledet innsats bort fra nødvendig matproduksjon. Folketallet på Mangareva gikk fra 1831 til 1871 ned med en tredel, og en enda større andel ble borte mellom 1871 og 1900.[86]

En langsiktig virkning av kontakten med europeerne var at samfunnene utviklet seg fra selvberging, til å supplere med inntekter fra salg av forskjellige produkter, blant annet kopra, lønnsarbeid og overføringer fra migrantarbeidere.[87] En annen følge av kontakten med europeerne var endring i kostholdet ved innføring av mel, ris og hermetikk. Helseeffekten av dette var negativ.[87]

Samlingsprosesser[rediger | rediger kilde]

Pomare I av Tahiti malt i 1777 av John Webber

Kontakten med europeerne forsterket den politiske samlingsprosessen der ledende høvdinger la under seg større områder. På Tahiti dominerte Pomare-dynastiet fra 1780-årene. Ved hjelp av kontakt med europeiske handelsmenn og skytevåpen skaffet Pomare I seg økt kontroll på Tahiti. Dynastiet utvidet sin makt også over naboøya Moorea og gjorde krav på andre øyer, særlig Tuamotuøyene og Gambierøyene. Pomare-herskerne søkte støtte fra britiske misjonærer[88] og ble anerkjent som konger, en ny og hittil ukjent tittel blant polynesierne. Reformer ble gjennomført under innflytelse av misjonærene, blant annet ved Pomare-loven, den første skriftlige lovsamling i Oseania, innført i 1819.[89]

Den lange regjeringstiden til dronning Pomare IV, som regjerte fra 1827 til 1877, var preget av rivalisering mellom britiske og franske interesser, ensbetydende med protestantisk eller katolsk innflytelse. Dette ledet til etableringen av fransk protektorat i 1842, og etter dette mistet Pomare-dynastiet gradvis sin makt til franskmennene. Pomare V avsto i 1880 sitt rike til Frankrike, som gjorde det til koloni.[90]

Misjon[rediger | rediger kilde]

Fra slutten av 1700-tallet drev europeere kristen misjonsvirksomhet i Polynesia, og polynesiernes tradisjonelle religion ble gradvis fortrengt. Misjonærer fra det britiske misjonsselskapet London Missionary Society kom til øyene i 1797.[77] Det gikk trådt med omvendelser og først et stykke ut på 1800-tallet fikk kristendommen gjennomslag. På Tahiti gikk kong Pomare II over til kristendommen i 1819.[68]

I 1836 kom også katolske misjonærer fra Frankrike. Det utviklet seg til rivalisering mellom britiske og franske interesser i Polynesia, der misjonærene også var med. Etter at Frankrike tok kontroll med Selskapsøyene, ble britenes misjonsaktivitet i 1863 overtatt av det protestantiske misjonsselskapet Société des missions évangéliques de Paris.[68]

Fra europeisk rivalisering til fransk protektorat[rediger | rediger kilde]

Kart over riker på Selskapsøyene ved overgang til kolonitiden
Det franske protektoratet utropes. Tegning av M. Radiguet, fra ca. 1842-1848

I første halvdel av 1800-tallet gikk fransk politikk i Stillehavet ut på å beskytte franske handelsinteresser og misjonsvirksomhet.[91] Før protektoratet ble etablert var den franske tilstedeværelsen imidlertid beskjeden. Det bodde bare en håndfull franskmenn på Tahiti.[92] Den britiske innflytelsen var stor, gjennom misjonærer og handelsmenn, og også tyske handelsinteresser gjorde seg gjeldende. USAs marine besøkte også øyene, sammen med amerikanske hvalfangere, handelsmenn og misjonærer.[88]

Den franske viseadmiral Abel Aubert du Petit-Thouars grep inn til fordel for de franske, katolske misjonærene. I 1842 tok han Tahiti med de nærmeste Selskapsøyene og Marquesasøyene i besittelse for Frankrike.[93] Øyene ble gjort til fransk protektorat og i 1843 ble Armand Joseph Bruat Frankrikes første guvernør.[94] I 1844 ble Gambierøyene gjort til fransk protektorat.[95] Frankrikes videre ekspansjon støtte mot britiske, amerikanske og tyske interesser. Îles Sous-le-Vent, med Bora Bora, Huahine og Raiatea, beholdt sin uavhengighet, garantert av traktater mellom Frankrike og Storbritannia.[58]

Det franske protektoratet ble møtt med motstand på Tahiti, der den britiske innflytelsen var sterk og der protestantene viste motvilje mot økt katolsk og fransk innflytelse. Mellom 1844 og 1847 utkjempet tahitiere basert i fjellene en krig mot franskmennene. Også på Marquesasøyene møtte Frankrike voldelig motstand. Da Frankrike i 1880 annekterte Îles Sous-le-Vent, måtte også disse undertvinges med makt.[96] På Gambierøyene ble franske tjenestemenn møtt med uvilje av katolske misjonærer som styrte samfunnene der. På Gambierøyene hadde franske misjonærer etablert katolskstyrte samfunn.[86]

Protektoratet medførte gradvis styrking av fransk politisk kontroll. Aristokratiet ble ikke integrert i franskmennenes nye styringsstruktur, men beholdt sin sosiale status og øvde innflytelse gjennom eierskap til jord.[78] Den europeiske kontakten medførte også at det på Tahiti vokste fram en gruppe med blandet polynesisk og europeisk bakgrunn, ofte etterkommere etter forbindelser mellom europeiske menn og døtre av tahitiske aristokrater. Personer fra denne gruppen kom til å spille er politisk viktig rolle.[86]

Selv om Frankrike skaffet seg politisk kontroll, fortsatte skipsfart og handel å være dominert av britiske og amerikanske firma, som benyttet Papeete som transitthavn.[97] I andre halvdel av 1800-tallet kom forsøk på å etablere plantasjer på Tahiti. Det ble rekruttert arbeidskraft fra andre steder i Polynesia, særlig Gilbertøyene, samt Ny-Hebridene i Melanesia og fra Hongkong. Mens arbeiderne fra stillehavsøyene vendte hjem etter endt kontraktsperiode, ble en del kinesere værende. Videre rekruttering av arbeidsinnvandrere ble stanset av franske myndigheter på grunn av tvilsomme rekrutteringsmetoder og klager på at kinesere etablerte seg som handelsmenn og ga europeere konkurranse.[98]

Europeisk fascinasjon[rediger | rediger kilde]

Tahitiske kvinner på stranden. Oljemaleri av Paul Gauguin fra 1891

I Europa utga sjøfarere som besøkte Polynesia sist på 1700-tallet reiseskildringer, der øyene ble framstilt i et romantisk lys og som idylliske steder med en fredelig befolkning som levde i en naturlig samfunnstilstand. Fortellingene falt sammen med europeiske filosofers tanker om de edle ville og samfunn som befant seg i naturtilstanden.[83]

Historier om pene og lettlivete kvinner i et tropisk paradis fikk forfattere og kunstnere, som Robert Louis Stevenson og Paul Gauguin, til å besøke øyene (Gauguins grav er på Hiva Oa i Marquesasøyene).

Fransk koloni[rediger | rediger kilde]

Protektoratet Tahitis flagg fires i forbindelse med Frankrikes anneksjon 18. juni 1881

Etter at dronning Pomare IV døde i 1877 åpnet det seg muligheter for Frankrike til å sikre seg fullstendig kontroll med protektoratene og underlegge seg øvrige øygrupper i området. I 1880 ble Tahiti og de øvrige Selskapsøyene, inkludert Îles Sous-le-Vent, annektert og gjort til koloni sammen med Marquesasøyene og Gambierøyene. Anneksjonen av Îles Sous-le-Vent ble nedfelt i traktat med britene i 1887, da de to landene ble enig om Ny-Hebridene.[99] Îles Sous-le-Vent ble administrert ved særordninger fram til andre verdenskrig.[78] Australøyene kom under fransk kontroll i 1881 og Rapa Iti i 1900.[77] Frankrike avviste imidlertid anmodning om ratifikasjon av traktater med Tonga i 1885 og anmodning om proteksjon fra Påskeøya.[100]

Forsøk på plantasjedrift i andre halvdel av 1800-tallet var mislykket og kolonien Frankrike skaffet seg i 1880 var av begrenset økonomisk verdi.[101]

Under første verdenskrig bombarderte de tyske krysserne «Scharnhorst» og «Gneisenau» Papeete i september 1914. Omkring 1 000 polynesiere ble sendt til Europa for å kjempe på fransk side.[77]

1920-tallet ble økonomiske nedgangstider. Politiske protester medførte at en rådgivende forsamling på 13 medlemmer, derav sju folkevalgte, ble innført.[77]

Under andre verdenskrig stilte Fransk Polynesia seg i løpet av 1941 på Charles de Gaulle og De frie franske styrkers side. Fler enn 300 franskpolynesiere meldte seg frivillig til De frie franske styrker og 76 av dem ble drept.[102] USA etablerte i 1942 en militærbase på Bora Bora, der 5 000 soldater ble stasjonert.[103] Basen ble benyttet som forsyningsstasjon for ruten mellom USA og Australia. Få lokale ble sysselsatt på basen, men den fikk likevel stor økonomisk betydning. Havnen ble utbygd, det ble anlagt kystartilleri og luftforsvarsanlegg, samt flyplass på land og anlegg for å ta imot sjøfly. Det var ikke kamper i Fransk Polynesia under andre verdenskrig og betydningen av basen avtok etter hvert som amerikanerne rykket fram over Stillehavet. Den ble avviklet 2. juni 1946.[104]

Fra koloni til territorium[rediger | rediger kilde]

Fram til andre verdenskrig var polynesierne franske undersåtter, men fikk statsborgerskap bare om bestemte vilkår, blant annet om utdannelse, var oppfylt. Et skifte kom etter verdenskrigen, da innbyggerne fikk statsborgerskap og det ble innført egne politiske institusjoner for territoriet. Samtidig vokste det fram en nasjonal bevegelse og i 1950 ble det første politiske partiet grunnlagt.[105]

Betydningen av Tahiti økte og folk flyttet dit fra de andre øyene. I 1951 bodde halve befolkningen på Tahiti.[78]

I 1958 ble det avholdt folkeavstemning om tilknytning til Frankrike. Valget sto mellom full uavhengighet og fortsatt tilknytning til Frankrike som delvis selvstyrt territorium. Pouvanaa a Oopa ledet an i kampen for selvstendighet, men det ble et flertall på 64 % for fortsatt tilknytning til Frankrike.[106]

Atomprøvesprengninger og økt selvstyre[rediger | rediger kilde]

Amerikansk spionsatellittfoto av anlegg på Moruroa, der Frankrike prøvesprengte atomvåpen fra 1966 til 1996

Frankrike gjennomførte i mange år prøvesprengninger av atombomber på atollene Moruroa og Fangataufa i Tuamotuøyene. På 1960-tallet startet utbygging av infrastruktur og militæranlegg i forbindelse med oppstart av atomprøvesprengningsprogrammet. Lokal arbeidskraft ble rekruttert for å ta del i byggeprosjektene. Utbyggingen fant særlig sted i Tahiti, med utbygging av havn og flyplass, og på Hao, Moruroa og Fangataufa. Dette medførte store offentlige investeringer og overføringer som forandret økonomien og skapte avhengighet av Frankrike. Sammen med dette fulgte velstandsutvikling, som medførte bedre helsetjenester, redusert spedbarnsdødelighet og økt levealder.[107]

På 1970-tallet medførte økt lokalt selvstyre utbygging av offentlig sektor, der tjenestemenn i selvstyreforvaltningen ble sikret lønnsnivå tilsvarende det velbetalte tilreisende franske offentlige tjenestemenn fikk.[107]

Fransk Polynesia fikk indre selvstyre i 1984. Selvstyreordningen ble revidert og utvidet i 1996. I 2004 ble Fransk Polynesia et oversjøisk land (pays d'outre-mer, POM) tilknyttet Frankrike.[108]

I mai 2013 vedtok FNs generalforsamling å sette Fransk Polynesia på listen over avhengige områder der innbyggerne har rett til å utøve selvbestemmelse om områdets framtidige tilhørighet eller uavhengighet.[109] Fransk Polynesia sto på avkoloniseringslisten også fra 1946 til 1986.

Politikk og administrasjon[rediger | rediger kilde]

Høykommissariatets kontor i Papeete

Fransk Polynesia er et oversjøisk land tilknyttet Frankrike og har omfattende selvstyre.[110] Landet har en demokratisk og parlamentarisk styreform. Selvstyreinstitusjonene består av en folkevalgt forsamling, en president som står i spissen for regjeringen, og et økonomisk, sosialt og kulturelt råd.

Forsvars- og utenrikspolitikk, politi, rettsvesen og immigrasjon, pengepolitikk og høyere utdannelse er fortsatt under Frankrikes kontroll.[111] Franske myndigheter utnevner en høykommissær. I henhold til paragraf 3 i selvstyreloven av 2004 er Høykommissæren i Fransk Polynesia statens representant og har ansvar for å ivareta nasjonale interesser, for å påse at lover og internasjonale forpliktelser overholdes, og for opprettholdelse av offentlig orden og administrativ kontroll.[112] Høykommissæren representerer riksmyndighetene og ivaretar forbindelsene mellom Paris og Fransk Polynesia.[113]

Siden 1971 har Fransk Polynesia et kontor i Paris, kalt Délégation de la Polynésie Française, som skal fremme landets interesser i Frankrike og ivareta forbindelsene til det franskpolynesiske samfunnet.[114] Delegasjonen holder til i Maison de Tahiti på Boulevard Saint-Germain.

Fransk Polynesia har tre representanter i den franske nasjonalforsamlingen og to representanter i senatet.[115] Disse velges i alminnelige valg.

Sammen med andre franske oversjøiske områder er Fransk Polynesia representert i Europaparlamentet.

Selvstyrepolitikken[rediger | rediger kilde]

Fransk Polynesias forsamling, landets øverste folkevalgte organ
Partiflagg for Tahoeraa huiraatira
Presidentens bygning

Landets folkevalgte forsamling er Fransk Polynesias forsamling (Te âpooraa rahi o te fenua Māòhi eller Assemblée de la Polynésie française). Den har 57 representanter, som velges i allmenne valg med universell stemmerett. Valgperioden er fem år. Forsamlingen har lovgivende og bevilgende makt på de områdene selvstyreloven tillegger Fransk Polynesia. Den utpeker Fransk Polynesias president, som står i spissen for regjeringen og den utøvende makt.[111]

Det økonomiske, sosiale og kulturelle råd, Conseil économique, social et culture, er oppnevnt og har rådgivende funksjon.

Partisystem[rediger | rediger kilde]

Spørsmålet om selvstyre eller selvstendighet fra Frankrike, atomprøvesprengningene og avhengigheten av overføringer fra Frankrike har vært stridstema i franskpolynesisk politikk.[116] Forholdet til Frankrike er det avgjørende for organiseringen av partisystemet. Konfliktlinjen går mellom tilhengere av selvstyre og fortsatt tilknytning til Frankrike på den ene siden og tilhengere av selvstendighet på den andre. Denne konfliktlinjen overskygger alle andre saker, også økonomi og utvikling, og det finnes ikke egentlig noen høyre-venstre-akse i tradisjonell, europeisk forstand.[117] Partiene er ideologisk utydelige og skiller seg ikke nevneverdig når det kommer til økonomisk politikk.[118]

Tahoeraa huiraatira har vært det dominerende, franskvennlige selvstyrepartiet. Det har vært ledet av Gaston Flosse. Selvstendighetssiden har vært dominert av Tavini Huiraatira, som det ledende partiet i valgalliansen Union pour la démocratie (UPLD) med Oscar Temaru som leder. I tillegg har det vært en tredje politisk kraft av selvstyretilhengere. En periode gjorde partiet O Porinetia To Tatou Ai'a og Gaston Tong Sang seg gjeldende som representant for denne. Ved valget i 2013 ble A Ti'a Porinetia det tredje partiet som vant seter i Fransk Polynesias forsamling ved siden av Tahoeraa huiraatira og UPLD.[119]

Det finnes en rekke mindre partier, som vanligvis stiller til valg i allianse med andre, og parlamentariske grupper med varierende levetid. Partier i alle leire søker mer selvstyre fra Frankrike.[117]

Regjeringsdannelse[rediger | rediger kilde]

Etter at utvidet selvstyre ble innført i 1984, ble Gaston Flosse fra Tahoeraa huiraatira regjeringspresident. Etter et avbrudd foranlediget av Flosses engasjement i fransk rikspolitikk, kom han tilbake igjen og satt med regjeringsmakten fra 1991 til 2004. Selvstendighetsalliansen UPLD og Oscar Temaru kom da til makten for første gang. Etter at Flosse gikk av i juni 2004, har Fransk Polynesia vært preget av ustabile regjeringer. Det har vært skifte av regjeringspresident elleve ganger på ni år.[120]

Politikken er preget av markante personer, skiftende allianser og svake koalisjoner. Alle de store partiene har på et tidspunkt vært i koalisjon eller allianse med hverandre.[121]

Politisk kultur[rediger | rediger kilde]

Sitat Det er viktig å forstå at Territoriets virksomhet er, av natur og i essens, det motsatte av markedsøkonomi. Det handler ikke om å organisere bytte, men om å gjøre visse varer og tjenester gratis tilgjengelige for brukerne. Sitat
Gaston Flosse[122]

Valgte politikere har fritt mandat, også til å skifte parti, særlig om det gir tilgang til goder for velgerne. Dette har bidratt til skiftende lojalitet og allianser, og manglende parlamentarisk stabilitet. Politisk aktivitet handler om å komme så nær offentlige ressurser som mulig for å kunne fordele disse til egne tilhengere.[123]

Politikken preges av åpenlys klientelisme. Velgerne forventer konkrete goder og løsninger og politikere anses som leverandører av goder og tjenester, på en måte som gjør at politisk lederskap er sammenlignet med den tradisjonelle høvdingrollen.[124] Dette har medført problemer med misbruk av offentlige midler. Ledende politikere er dømt for korrupsjon og andre forhold.[125]

Forbindelser til makthavere i Frankrike gir franskpolynesiske politikere tilgang til ressurser som kan benyttes på hjemmebane og det har vært viktig for franskpolynesiske politikere å dyrke slike forbindelser.[123]

Religion spiller en sentral rolle i politikken og kirkesamfunnene engasjerer seg politisk.[123]

Administrativ inndeling[rediger | rediger kilde]

Kart over kommunene

Landet er inndelt i 48 kommuner. Kommunene sorterer under den franske stat, representert ved høykommissæren.[126] Staten opererer med fem administrative inndelinger: îles du Vent (tretten kommuner), îles Sous-le-Vent (sju kommuner), Tuamotu- og Gambierøyene (17 kommuner), Marquesasøyene (seks kommuner) og Australøyene (fem kommuner).

Kommuneinndelingen stammer fra 1971, men noen kommuner er eldre. Papeete fikk kommunestatus i 1890, Uturoa i 1945, Faa'a og Pirae i 1965.[127]

Den mest folkerike kommunen er Faa'a, en forstad til hovedstaden, med 30 094 innbyggere (2012), etterfulgt av Punaauia med 28 244. Hovedstaden Papeete hadde i 2012 et folketall på 26 244. De mest folkerike kommunene ligger alle på Tahiti. Minste kommune etter folketellingen i 2012 var Puka Puka i Tuamotuøyene med 167 innbyggere.[52]

I 1980 ble kommuneorganisasjonen Syndicat pour la Promotion des Communes de la Polynésie française (SPCPF) grunnlagt. 46 av 48 kommuner var i 2011 med i organisasjonen.[128] Kommunene på Marquesasøyene dannet i 2010 et kommuneforbund, Communauté de communes des îles Marquises (CODIM). Det er et organ for samarbeid om felles prosjekter, for fremme økonomisk utvikling og utbygging av infrastruktur,[129] men er også sett på som et middel til å omgå Tahiti og etablere en direkteforbindelse til Paris.[130]

Forsvars- og utenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

Fregatten «Prairial» på veg ut av havn i Papeete

Frankrike har hånd om forsvaret av Fransk Polynesia. Det er også Frankrike som står for utenrikspolitikken og representerer landet internasjonalt. Fransk Polynesia har likevel visse muligheter til selv å delta i internasjonalt samarbeid.[131]

Forsvar

Frankrike har militære styrker stasjonert i Fransk Polynesia, hovedsakelig sjø- og luftstyrker. Sammen utgjør styrkene Forces armées en Polynésie française (FAPF).

Frankrikes marine har en flåtebase i Papeete der det er stasjonert en fregatt utstyrt med helikopter, et patruljeskip, en flotilje på tre maritime overvåkningsfly og en flotilje med to helikoptre. Luftforsvaret har en skvadron med to transportfly.[132] Det finnes også en hæravdeling. Régiment d'infanterie de marine du Pacifique – Polynésie (RIMaP-P) ble i 2012 omgjort til Détachement Terre de Polynésie/Régiment d’Infanterie de Marine du Pacifique – Polynésie (DTP/RIMaP-P).[133]

Utenriksrelasjoner
Fransk Polynesia er medlem av Pacific Community

Fransk Polynesia deltar i flere regionale samarbeidsorganisasjoner. Landet er medlem av Pacific Community,[134] Pacific Regional Environment Programme (SPREP)[135] og av South Pacific Tourism Organisation (SPTO).[136] I 1992 ble Fransk Polynesia assosiert medlem av FNs økonomiske kommisjon for Asia og Stillehavet (ESCAP).[137] Siden 2006 er Fransk Polynesia assosiert medlem av Pacific Islands Forum.[138] I 2011 deltok Fransk Polynesias president i etableringen av Polynesian Leaders Group,[139] et forum for åtte land i Polynesia.

Fransk Polynesia er ikke en del av Den europeiske union (EU), men innbyggerne er i prinsippet EU-borgere.[140] Landet mottok i perioden 2000-2007 20,65 millioner euro i bistand fra EU, mens 19,79 millioner euro ble avsatt i hjelp for perioden 2008-2013.[141]

Norge har en honorær konsul i Papeete.[142] Konsulen dekker, i tillegg til Fransk Polynesia, også Ny-Caledonia og Wallis- og Futunaøyene.[143]

Avkolonisering[rediger | rediger kilde]

Fransk Polynesia står på FNs liste over ikke-selvstyrte områder.[144]

FNs spesialkomité for avkolonisering overvåker implementeringen av Erklæringen om uavhengighet for koloniland og -folk og følger den politiske utviklingen i Fransk Polynesia. Frankrike er som administrasjonsmakt forpliktet til å rapportere til avkoloniseringskomiteen.

Generalsekretær Ban Ki-moon bekreftet i august 2013 FNs forpliktelse til arbeidet med å få slutt på kolonialisme og tok til orde for uavhengighet for de gjenværende ikke-selvstyrte områdene. Samtidig anerkjente han at folket i de ikke-selvstyrte områdene ikke nødvendigvis ønsker uavhengighet, men la vekt på at de må få et valg.[145] FN anser retten til selvstyre folket i et område som Fransk Polynesia har for å være oppfylt dersom folket fritt kan velge mellom tre alternativer: 1) bli en selvstendig stat, 2) bli en assosiert stat i tilknytning til en annen uavhengig stat, eller 3) bli helt integrert i en annen uavhengig stat.[146]

Politi og rettsvesen[rediger | rediger kilde]

Båt tilhørende gendarmeriet fortøyd i Ua Pou

Det er to typer politi i Fransk Polynesia: Gendarmerie og kommunepoliti. Kommunepolitiet har i oppdrag å sørge for lokal ro og orden og står under ordførerens myndighet.[147]

Gendarmeriet kom til Tahiti i 1843 og en egen avdeling ble etablert i 1846. I 1971 ble det et eget korps, som fra 2005 kalles Commandement de la gendarmerie pour la Polynésie française. Det ble i 1983 organisert med et kompani for Îles du Vent og et kompani for øvrige øygrupper, der gendarmeriet er til stede på fire øyer i Îles du Vent, tre i Marquesasøyene, fire i Australøyene, to i Tuamotuøyene og én i Gambierøyene. Gendarmeriet har 550 ansatte. I tillegg kommer et opprørspoliti på 150 mann og 110 reservepolitifolk. 40 % av de politiansatte er fra Fransk Polynesia.[148]

Domstolsvesenet er organisert med en første instans, Tribunal de Premiere Instance, og en appellinstans, Cour d'Appel. Videre finnes det et Tribunal Administratif.[149] Dette er en forvaltningsdomstol som har hånd om saker som gjelder offentlig forvaltning. Den har også myndighet til å sette til side vedtak fattet av Fransk Polynesias forsamling, med unntak av lovvedtak og visse andre vedtak som går direkte til Frankrikes høyeste forvaltningsdomstol.[150]

Fengselsvesenet har tre institusjoner i Fransk Polynesia med Nuutania i Faa'a ved hovedstaden som hovedfengsel og med arresthus i UturoaRaiatea og i TaiohaeNuku Hiva.[151] Soningsforholdene i Nuutania-fengselet er dårlige. Med 165 fengselsplasser og 406 innsatte var Nuutania i april 2013 Frankrikes mest overbefolkede fengsel.[152] I juli 2013 startet byggingen av et nytt fengsel i Papeari i kommunen Teva I Uta. Det skal ha plass til 410 innsatte og skal stå ferdig i 2016.[153]

Statens inntekter[rediger | rediger kilde]

Det er store offentlige overføringer fra Frankrike til Fransk Polynesia. Overføringene utgjorde i 2005 i alt 28 % av BNP og dekket 61 % av de offentlige utgiftene. Offentlig sektor sto for 71 % av BNP i 2003. Til sammenligning var andelen 49 % i Frankrike.[107]

Det offentlige har sine lokale inntekter fra importavgifter og merverdiavgift. Fransk Polynesia har ikke inntektsskatt på inntekter tjent i landet. Merverdiavgift ble innført i 1998 til erstatning for importavgifter på produkter fra EU. I 2001 ble det innført en særlig importavgift på produkter som konkurrerer med landets egne.[107]

Symboler[rediger | rediger kilde]

Tahitigardenia er Fransk Polynesias nasjonalblomst

Ettersom Fransk Polynesia er en del av Frankrike, benyttes trikoloren.

Fransk Polynesia innførte eget flagg og riksvåpen i 1984.[154] Flagget består av vannrette striper i rødt, hvitt og rødt og har riksvåpenet i midten. Riksvåpenet har som motiv en utriggerkano mot en bakgrunn av gule solstråler og blå bølger. I kanoen er det fem tikier, eller menneskefigurer, én for hver av de fem øygruppene. Hver av øygruppene har sitt eget flagg, slik også noen av de enkelte øyene har.

Fransk Polynesias nasjonalsang heter Ia Ora 'O Tahiti Nui. Den ble innført i 1993.

Tahitigardenia (Gardenia taitensis) er nasjonalblomst. Den kalles også tiaré tahiti. Blomsten er benyttet til tradisjonell hårpynt.[155]

I 1996 ble Tahiti Nui-ordenen innført.[156] Fransk Polynesias president er ordenens stormester.

Statistikkorganer[rediger | rediger kilde]

Institut de la statistique de la Polynésie française (ISPF) har ansvar for utarbeidelse av offisiell statistikk. Det ble grunnlagt i 1976 som Institut Territorial de la Statistique (ITS) og fikk sitt nåværende navn i 1999.[157] ISPF samarbeider med Frankrikes nasjonale statistikkorgan, Institut national de la statistique et des études économiques (INSEE).

Økonomi og næringsliv[rediger | rediger kilde]

Kart fra omkring 1930 over Makatea med fosfatleiene markert i skrått

Tradisjonelt livnærte befolkningen seg på fiske og landbruk, med dyrking av kopra. Den første tiden etter andre verdenskrig var økonomien dominert av eksport av fosfat, kopra, vanilje og perlemor. Etter hvert har turisme blitt viktigste næringsveg, men økonomien er dominert av offentlig sektor.[158]

Fra begynnelsen av 1900-tallet ble det utvunnet fosfatMakatea. Virksomheten sysselsatte mange og fikk stor betydning økonomisk, fosfatutvinningen sto på det høyeste for en firedel av de offentlige inntektene i Fransk Polynesia. Fosfat ble den viktigste eksportartikkelen. Ressursene tok slutt og fosfatindustrien opphørte i 1966.[159][160] I januar 2014 ble det gitt tillatelse til å gjenoppta fosfatutvinningen.[161]

Etter at Frankrike i 1962 bestemte seg for å starte atomprøvesprengninger i Fransk Polynesia, kom det et økonomisk oppsving som følge av utbygging knyttet til denne virksomheten. For å motvirke den økonomiske effekten av opphøret av atomprøvesprengningsprogrammet, inngikk Frankrike og Fransk Polynesia i 1993 en framskrittspakt for videre økonomisk utvikling. Hovedvekten ligger på å stimulere innenlandsk produksjon til erstatning for import, samt å fremme eksport.[107] Proteksjonisme og importsubstitusjon har imidlertid medført høyt pris- og kostnadsnivå.

Offentlig sektor er en viktig arbeidsgiver. Den franske stat sysselsetter rundt 11 000 personer, derav 5 500 lærere og 1 100 militære (2013). Omkring 4 000 statstjenestemenn er i Fransk Polynesia på midlertidige kontrakter på mellom to og fire år. Kommunene sysselsetter 4 500. Selvstyremyndighetene hadde i 2013 omkring 6 000 ansatte. Omkring 3 500 arbeider 2008 i i offentlig eide selskaper.[162]

Fransk Polynesia er et forholdsvis velstående land, med en gjennomsnittsinntekt i 2009 på 34 572 amerikanske dollar.[163] Samtidig er prisnivået og levekostnadene høye.[164][165]

Fra 2008 ble Fransk Polynesia hardt rammet av den globale økonomiske krisen. Virkningene på den økonomiske aktiviteten og sysselsetting var i 2012 fortsatt merkbare.[166] I 2010 var arbeidsledigheten offisielt på 11,7 %.[10]

Valuta[rediger | rediger kilde]

Seddel pålydende 10000 stillehavsfranc. Fransk Polynesias riksvåpen er blant motivene

Stillehavsfranc (CFP-franc) er i bruk i Fransk Polynesia, samt også på Wallis- og Futunaøyene og i Ny-Caledonia.[167] Stillehavsfrancen er bundet til euro med en kurs der 1 stillehavsfranc er verdt 0,00838 euro (eller 1000 stillehavsfranc = 8,38 euro).[168]

Sentralbanken er Institut d'émission d'Outre-Mer. Den har kontor i Papeete.

Banksektoren[rediger | rediger kilde]

Det er tre banker i landet: Banque SOCREDO, Banque de Polynésie og Banque de Tahiti. Bankene har et nett av minibanker som dekker alle øygrupper.[169]

I tillegg er franske, offentlige bistands- og finansieringsinstitusjoner som Agence française de développement (AFD), Caisse des dépôts et consignations og Société de gestion des fonds de garantie d’outre-mer (SOGEFOM) til stede. Det er også Den europeiske investeringsbanken.

Energi[rediger | rediger kilde]

I 2010 sto varmekraftverk for 68,8 % av elektrisitetsproduksjonen, fornybar energi (vannkraft) utgjorde 31,2 %.[170] Fransk Polynesia er avhengig av å importere petroleum.[171] Selskapet Électricité de Tahiti (EDT) er den dominerende produsent og distributør av elektrisitet. Datterselskapet Marama Nui er engasjert i vannkraftverk. Det finnes 19 slike i landet.[172]

Jordbruk og marine næringer[rediger | rediger kilde]

Vaniljestenger utstilt på jordbruksutstilling i 2011
Albakor er den viktigste fangsten i fiskeriene i Fransk Polynesia
Svarte perler fra Fransk Polynesia

I landbruket dyrkes det kokosnøtter, frukt og grønnsaker, vanilje og kaffe.[158] Virksomheten er av beskjeden økonomisk betydning og står for 2,2 % av BNP og 1 % av de sysselsatte i privat sektor.[173] Frukten nono (Morinda citrifolia) er også blitt et viktig landbruksprodukt. På Tuamotuøyene er kopra av betydning.

Når det gjelder marine næringer, drives det både havfiske, kystfiske og lagunefiske, samt oppdrett og perledyrking.

Perledyrkingen produserer svarte perler. Fransk Polynesia har hatt 75 % av verdensmarkedet for slike perler. Perleeksporten går i hovedsak til Japan.[158] I 2009 utgjorde verdien av perleeksporten 60 % av landets eksportinntekter.[174] I 2011 ble 9720 hektar benyttet til perledyrking, det meste (83 %) på Tuamotuøyene. Det er også virksomhet på Gambierøyene, Rikitea og på andre øyer.[175] Antallet konsesjoner var i 2008 i alt 824, men har gått ned og lå i 2012 på 538.[176]

De viktigste kommersielle fiskeslagene er albakor, storøyd tunfisk og gulfinnetun.[177] Tidligere var fiskeriene ute på det åpne havet drevet av fiskefartøyer fra andre land, men dette har tatt slutt. Fiskerilisenser ble solgt til fartøyer fra Japan og Sør-Korea.[158] Fra 1990-årene ble det investert i infrastruktur for å støtte fiskerinæringen og bedre kvaliteten på produktene. Det er bygget fiskerihavn i Papeete.[178]

Fransk Polynesias egen havfiskeflåte vokste fra begynnelsen av 1990-tallet. Særlig har det vært økning i antall tunfiskefartøyer. I 2011 var den aktive havfiskeflåten på 59 fartøyer.[179] Den kommersielle fangsten besto i 2011 mest av tunfisk, i hovedsak albakor, men også noe storøyd tunfisk og gulfinnetun. Det landes også blå marlin, makrell, laksestørje, stripet marlin, gullmakrell, sverdfisk og andre arter.[180] Havfisket foregår for det meste rundt Tahiti innenfor 400 nautiske mil av øya.[181]

Kystfiskeflåten hadde i 2011 i alt 504 lisensierte fartøyer, over halvparten av dem hjemmehørende i Îles du Vent. 413 kystfiskefartøyer rapporterte aktivitet. Særlig på Tuamotuøyene, Gambierøyene og Marquesasøyene blir mange fartøyers fangst ikke rapportert. Myndighetene støtter kystfiskeriene ved utbygging av kjølerom og ismaskiner rundt om på øyene.[182] Bonito, gulfinnetun, gullmakrell, seilfisk, og albakor utgjør hoveddelen av den rapporterte kystfiskefangsten.[183]

I lagunefisket fanges det både lagunefisk, små pelagisk fisk, skalldyr, bløtdyr, osv. I 2011 ble det utstedt 4 924 toårige fiskekort for lagunefiske, halvparten til fiskere på Tahiti.[184] Fisket etter sjøsnegler (Trochus) er regulert.[185] I 2008 begynte også kommersielt fiske etter sjøpølser.

Det drives oppdrett av kreps (Litopenaeus stylirostris) og fisk (Platax orbicularis). Fra slutten av 1980-årene var oppdrett av barramundi (Lates calcarifer) av betydning, men virksomheten støtte på problemer og er avsluttet.[186]

Samferdsel[rediger | rediger kilde]

Det kombinerte laste- og passasjerskipet «Aranui 3» går i rute mellom Papeete, Tuamotuøyene og Marquesasøyene. Her er skipet oppankret i lagunen på Fakarava

Den viktigste havnen i Fransk Polynesia finnes i hovedstaden Papeete.[187] Den drives av Port autonome de Papeete (PAP). Havnen er utbygd flere ganger og betjener både oversjøisk trafikk og skipsfarten internt i landet. Gods- og persontransport går videre til øygruppene med laste- og passasjerfartøy.[188][189] Det er også skipstrafikk mellom enkeltøyene i øygruppene. Det er passasjertrafikk med hurtigbåt mellom Papeete og Moorea.

Fransk Polynesia har eget skipsregister.[190] Skipene i registeret fører fransk flagg.

Landet har 53 flyplasser, 46 av disse med fast dekke på rullebanen (2012). I tillegg kommer én heliport. Den største lufthavnen, Tahiti internasjonale lufthavn, ligger ved hovedstaden. Air Tahiti Nui flyr interkontinentale ruter til USA, New Zealand, Japan og Frankrike. Flyselskapet har selvstyremyndighetene som majoritetseier, har vært et økonomisk tapsprosjekt fra starten og er avhengig av statsstøtte.[107] Air Tahiti betjener 45 innenriksflyplasser, men flyr også til Rarotonga i Cookøyene. I tillegg finnes selskaper som driver chartertrafikk og ambulanseflyginger.[191]

Busstransporten ble tidligere besørget av ombygde lastebiler. Busstypen kalles le truck

Den mest trafikkerte landevegen er route territoriale n° 1, som går fra Papeete og langs vestkysten. Route territoriale n° 2 går fra hovedstaden og langs østkysten.[192] Landets første vegtunnel, nordvest på Tahiti, åpnet i 2011 og er 145 meter lang. Den ble anlagt for å ta vare på et blåsehull og for å forbedre trafikkforholdene på et utsatt punkt.[193]

I 2011 besto bilparken av 50 500 privatbiler. Videre var det registrert 13 500 motorsykler, mopeder og skutere. Det fantes 400 kjøretøyer for offentlig transport. Til kommersiell bruk fantes det dessuten 29 400 varebiler og 1 000 lastebiler.[192]

Offentlig landevegstransport, særlig på Tahiti, skjer med buss. Tidligere ble lastebiler ombygd til busser, kalt le truck. Fortsatt går det noen slike på Tahiti.[194] Busstransporten er fra 1990-årene forsøkt organisert i mer ordnede former ved etableringen av bussterminaler.[195]

Post- og telekommunikasjonsvesen
Mobiloperatøren Vinis logo

Fransk Polynesia fikk et organisert postvesen i 1860. I 1875 ble det første posthuset bygget på Tahiti. Da Panamakanalen ble åpnet i 1914, kom det i gang direkte postrute mellom Tahiti og Frankrike. Etter andre verdenskrig overtok lufttransporten postfrakten. Det ble etablert luftpostruter til andre land og områder i Stillehavet.[196]

Det offentlige post- og telekommunikasjonsvesenet heter Office des Postes et Télécommunication (OPT). Det utgir egne frimerker for Fransk Polynesia.[197] De første frimerkene ble utgitt i 1892.

Mobiloperatøren Vini drives av Tikiphone, et datterselskap av OPT. Selskapet oppgir å dekke 62 øyer og at det har 227 600 kunder.[198] Operatøren har hatt monopol og prisene på mobiltelefontjenester er blant de høyeste i verden.[199]

Import og eksport[rediger | rediger kilde]

Havnen i Papeete

Framskrittspakten, iverksatt som følge av avviklingen av atomprøvesprengninger, baserte seg på importsubstitusjon. Målet var å fremme innenlandsk produksjon for å dekke lokale behov og dermed redusere importen. Høye importavgifter skulle oppmuntre til dette.

Lokal produksjon beskyttes av importavgifter og det er restriksjoner på import av visse matvarer. Dette bidrar til høye levekostnader. Eksportnæringene har vært negativt påvirket av at verdien av stillehavsfrancen er bundet til euro, og dermed har steget i verdi i forhold til amerikansk, australsk og nyzealandsk dollar. Dette har også gjort landet til et dyrere reisemål i de viktigste markedene.[107]

Importsubstitusjon har lykkes i å få fram landets egen produksjon av matvarer som corned beef, skinke og pølse, og drikkevarer som øl, leskedrikker og kildevann. Til tross for målet om å utvikle landets eget næringsliv ved hjelp av proteksjonisme, er likevel importen fortsatt høy, særlig fordi landets egen industri ikke produserer varige goder og fordi man fortsatt er avhengig av å importere matvarer som ikke produseres innenlands. Framskrittspakten har ikke resultert i betydelig industriutvikling. Industrisektoren sto i 2006 for 6,1 % av BNP og 8 % av de sysselsatte. Landet har stort handelsunderskudd.[107]

Turisme[rediger | rediger kilde]

Hotell bygget i lagunenBora Bora

Reiseliv har utviklet seg til den viktigste næringsveg i Fransk Polynesia. I 1934 kom det første turistskipet til øyene, med turister fra USA.[77] Tahiti internasjonale lufthavn ble i 1960 bygget for å kunne ta større fly fra interkontinentale ruter. Turistnæringen er særlig viktig på Tahiti, Bora Bora og Moorea.

Det skilles mellom internasjonale hoteller og små hoteller og overnattingssteder. De internasjonale hotellene rangeres etter et stjernesystem.[200] Av 47 internasjonale hoteller fantes de fleste i 2012 på Bora Bora (12), Moorea (10) og Tahiti (9). Tahaa, Huahine og Raiatea hadde tre internasjonale hoteller hver, mens Rangiroa hadde to. Manihi, Tikehau, Fakarava, Nuku Hiva og Hiva Oa hadde hver ett internasjonalt hotell.[201]

For små hoteller, pensjonater og private overnattingssteder finnes det en offentlig klassifiseringsordning, der det tildeles én til tre tiareblomster etter standard og kvalitet.[202] I 2012 var 79 hoteller og overnattingssteder vurdert etter denne ordningen, mens det store flertallet overnattingssteder i denne kategorien ikke er vurdert etter tiareordningen.[203]

Antallet tilreisende steg fra 139 705 besøkende i 1989 til 218 241 i 2007, men reiselivsnæringen ble så rammet av globale økonomiske nedgangstider og antallet turister gikk deretter ned. Konjunkturene påvirker også turistenes opprinnelsesland. I 2001 kom 43 % av de tilreisende fra USA. Andelen falt til 25 % i 2009.[174] Det asiatiske turistmarkedet er også viktig, med 22 % av de besøkende. Om lag en like stor andel av turistene kommer fra Frankrike. Hotellkapasiteten var i 2011 på 2 910 senger og belegget var 53,7 %. I 2011 hadde landet 162 776 tilreisende turister.[10] Det høye kostnadsnivået og den sterke CFP-francen er en hindring for turistnæringen.[107]

Samfunn[rediger | rediger kilde]

Kalender og helligdager[rediger | rediger kilde]

Den gregorianske kalender benyttes.

Franske offisielle helligdager gjelder også i Fransk Polynesia. I tillegg finnes et par andre merkedager, som har offisiell status i landet. 5. mars, markeres som dagen for evangeliets ankomst (fête de l'Évangile) til minne om at de første misjonærene steg i land denne datoen i 1797. 29. juni feires som autonomidagen (fête de l'autonomie).[204]

Feiring av autonomidagen har vært politisk omstridt. Den har blitt markert i regjeringsperiodene til selvstyretilhengerne Flosse og Tong Sang, men ikke av uavhengighetstilhengeren Temaru. Siden 29. juni er årsdagen for Frankrikes anneksjon, har markeringen møtt motstand fra uavhengighetstilhengerne. Under president Temaru ble autonomidagen i 2004 erstattet av 12. juli, datoen for vedtaket om begrenset selvstyre i 1977. Dagen ble feiret til ære for at Francis Sanford, som fikk innført begrenset selvstyre og ble regjeringssjef i 1977.[205] I 2006 lanserte Temarus regjering 20. november som ny offentlig helligdag til erstatning for autonomidagen. Tanken var at Matari'i i Ni'a, stjerneformasjonen pleiadenes tilsynekomst og begynnelsen av den fruktbare årstid, skulle feires som en panpolynesisk kulturfest.[206]

Skole[rediger | rediger kilde]

Tahitiske skolebarn omkring 1906

Protestantiske misjonærer etablerte de første skolene på 1800-tallet. I disse skolene ble standardisert tahitisk benyttet. I 1854 etablerte også katolske misjonærer en skole i Papeete og fra 1860-tallet fikk det katolske skolevesenet større utbredelse. Etter den franske anneksjonen ble det i 1882 etablert offentlig og sekulært skolevesen. Private skoler fantes ved siden av dette. Fra 1960-tallet er læreplanene standardisert for både offentlige og private skoler.[207]

Det er skoleplikt for barn mellom 6 og 16 år. Skolevesenet er organisert etter mønster av fransk skole og følger franske nasjonale læreplaner. Skolene er for det meste offentlige, men det finnes noen private skoler drevet av kirkesamfunn.[208]

Det er førskole for barn mellom to og fem år, men den er ikke obligatorisk. Grunnskolens barnetrinn er for elever mellom seks og ti år og ungdomstrinnene for elever mellom elleve og femten år. Det finnes yrkesrettede skoler på fire år der elevene begynner når de er tretten år gamle. Disse gir opplæring i landbruk, håndverk, sjøfart, reiseliv og bygge- og anleggsfag. Det er videregående opplæring for elever mellom 16 og 18 år. Her er det mulighet for å avlegge baccalauréat.[208]

Fram til 1980 var fransk eneste tillatte språk i skolen. Tahitisk var forbudt og aktivt motarbeidet.[209] I 1980 kom tahitisk inn i skolen som undervisningsspråk. Selvstyreloven bestemmer at det skal undervises i tahitisk i skolen. Fransk Polynesias forsamling kan dessuten bestemme at andre polynesiske språk skal benyttes ved bestemte skoler.[62] Fransk er likevel fortsatt det dominerende språk i skolen. Polynesiske elever slutter skolen tidligere enn barn fra andre grupper.[208]

I 2007 kunne 94,7 % av befolkningen lese og skrive.[54]

Høyere utdanning og forskning[rediger | rediger kilde]

I 1987 ble Université française du Pacifique grunnlagt med campuser i Papeete og i Nouméa i Ny-Caledonia. De to avdelingene ble i 1999 selvstendige og universitetet i Papeete fikk navnet Université de la Polynésie française (UPF).[210] I 2009 ble den regionale lærerutdanningsinstitusjonen integrert i universitetet.[211] UPF har tre fakulteter som dekker rettsvitenskap, økonomi og bedriftsledelse, språk og humanistiske fag, samt naturvitenskap, teknologi og helse. I det akademiske året 2011–2012 hadde UPF 3 051 studenter.[212] Universitetet holder til i Outumaoro i kommunen Punaauia.

Det finnes flere institusjoner for høyere utdanning i Papeete. Den franske høyere utdanningsinstitusjonen Conservatoire national des arts et métiers (CNAM) åpnet i 1979 en regionalavdeling i Papeete.[213] Institut supérieur de l'enseignement privé de Polynésie (ISEPP) er tilknyttet det private, katolske Université Catholique de l'Ouest i Angers i Frankrike. Ecole de Commerce de Tahiti ble etablert i 2010 og tilbyr studier i bedriftsøkonomi og -ledelse.

Institut Louis Malardé er et medisinsk forskningsinstitutt, som også driver folkehelsearbeid.[214] Laboratoire de Géophysique overvåker seismisk aktivitet og har ansvar for tsunamivarsling.[215] De to instituttene holder til i Papeete. På Moorea er det to forskningsinstitusjoner, Centre de Recherche Insulaire et Observatoire de l'Environnement (CRIOBE) og Richard B. Gump South Pacific Research Station drevet av University of California, Berkeley,[216] som driver forskning på natur og miljø.[24] De to institusjonene utgjør Moorea Ecostation, som samarbeider om kartlegging av økologiske konsekvenser av lokale og globale endringsprosesser, og kartlegger arter og biologisk mangfold.[49]

Atomprøvesprengningene ble fra 1964 til 1996 drevet av Centre d'expérimentation du Pacifique (CEP).[217]

Medier[rediger | rediger kilde]

Det første trykkeriet ble etablert på Tahiti i 1817. I 1836 startet misjonærer den første avisen, kalt Te Faaite Tahiti,[218] som utkom på tahitisk. Den gikk raskt inn.

Landets dagsavis kommer ut i hovedstaden. Det er La Dépêche de Tahiti, grunnlagt i 1964,[219] Les Nouvelles de Tahiti,[220], som startet i 1957, ble nedlagt i mai 2014.[221] Avisene var eid av Groupe Hersant Média Polynésie. I 2014 ble de to avisene solgt til investeringsselskapet Papyrus.[222] Groupe Hersant Média Polynésie sto videre bak ukebladet Tiki Mag (fra 1992)[223], damebladene Fenua Orama (etablert 1999)[224] og Tevahine (lansert i 2005)[225], boligmagasinet Maisons du Fenua (etablert 2004)[226] og flere andre publikasjoner. Det uavhengige aktualitetsmagasinet Tahiti-Pacifique ble etablert i 1991 og kommer ut månedlig.[227] Det offisielle nyhetsbyrået Tahitipresse, som ble startet av selvstyremyndighetene i 2001,[228] ble nedlagt i 2012 for å spare penger.[229]

Fjernsynskanalen Polynésie 1ère drives av France Télévisions og sender både regionalt produsert stoff og franske programmer. I 2000 etablerte Fransk Polynesias regjering kanalen TNTV (Tahiti Nui Télévision). Bakgrunnen var at regjeringssjefen, Gaston Flosse, var misfornøyd med de eksisterende fjernsynskanalene, særlig den uavhengige fjernsynsstasjonen Telefenua, og ville ha et alternativ.[230] I 2003 ble Telefenua stengt på grunn av høy gjeld.[231] Regjeringspresident Flosse hadde tidligere forsøkt å få kanalen av luften.[232]

Digitalt bakkenett for fjernsyn ble satt i gang i 2011 og via dette kan seerne motta lokale kanaler, så vel som fransk riksfjernsyn. Tahiti Nui Satellite og Canal+ tilbyr satellittkanaler.[192]

Det finnes en rekke radiokanaler: Polynésie 1ère, Radio 1, Tiare FM, Taui FM, Radio Maohi, Radio te reo o tefana, Radio te vevo no Papara og Radio Marquises.[192]

I 1980 ble det tillatt med tahitisk språk i presse og kringkasting.[209]

I oktober 2010 åpnet sjøkabelen mellom Tahiti og Hawaii for signaltrafikk og landet fikk tilgang til høyhastighetsinternett.[130] I 2012 benyttet 52,6 % av befolkningen Internett.[233] Internettilbyderen Mana er eid av post- og teleselskapet OPT. Videre tilbyr også selskapet Viti internett.[192]

Helse[rediger | rediger kilde]

Hôpital du Taaone åpnet i 2010

Befolkningen har tilgang til helsetjenester som av Verdens helseorganisasjon vurderes til å være av god kvalitet.[40] I 2008 gikk 13 % av BNP med til helseutgifter. Franskpolynesiske myndigheter er ansvarlig for helsepolitikken og hele befolkningen er dekket av offentlig helseforsikring. En helseminister i regjeringen leder et helsedepartement, som har under seg et helsedirektorat. Det finnes både offentlige og private helsetjenester.[40]

Innen primærhelsetjenesten er de private tjenestene for det meste tilgjengelige på Selskapsøyene. Andre steder er det som regel den offentlige helsetjenesten som tilbys, gjennom helsedirektoratets 115 stasjoner og kontorer fordelt på alle øygruppene.[40] Det finnes fem offentlige og fire private sykehus.

Centre Hospitalier de Polynésie Française, eller Hôpital du Taaone, i Pirae er sentralsykehus. Det åpnet i oktober 2010 og er et av de største i Stillehavsområdet. Sykehuset har 546 senger og et areal på 65 000 kvadratmeter. Det tok ni år å bygge, blant annet på grunn av problemer med finansieringen av de store byggekostnadene. Sykehuskomplekset kostet omkring 40 milliarder stillehavsfranc, tilsvarende 400 millioner amerikanske dollar.[130]

Det er videre offentlige sykehus i UturoaRaiatea, Taioahe på Nuku Hiva, Taravao på Tahiti og på Moorea.[40] Fransk Polynesia har 3,17 leger per 1000 innbyggere (2009).[234]

To jenter fra Tahiti. I 2010 var forventet levealder for kvinner 77,8 år

Helseproblemer som følge av smittsomme sykdommer har avtatt i betydning, men alvorlige utbrudd av denguefeber forekommer. Leptospirose og filariose er endemisk i befolkningen.[40] Befolkningen rammes i økende grad av helseproblemer knyttet til livsstil og ernæring, blant annet fedme, diabetes, hjerte- og karsykdommer og kreft. Stillesittende livsstil, ensidig kosthold, røyking og alkoholbruk bidrar til dette.[40]

I årene 1946–50 var forventet levealder 43,1 år for menn og 44,6 år for kvinner. I 1964–71 var forventet levealder økt til 59,7 år for menn og 61,2 år for kvinner. Mot slutten av 1980-årene, i 1988–89, var forventet levealder for menn 66,3 år og 71,5 år for kvinner.[235] I 2010 var forventet levealder 72,80 for menn og 77,8 år for kvinner.[54]

Spedbarnsdødeligheten, som var på 142 per 1000 fødte i 1946–50, gikk ned til 67,3 per 1000 i 1964–71. Ytterligere reduksjon fulgte, til 16,1 per 1000 i 1988–89.[235] I 2011 ble spedbarnsdødeligheten rapportert til 5 per 1000 fødsler. Barseldødeligheten er lav, med ett dødsfall per 4 434 fødsler.[40]

Sosiale forhold[rediger | rediger kilde]

Den økonomiske krisen rammet hardt og fra 2008 til 2010 mistet 6 000 arbeidet. Fransk Polynesia har ikke offentlig arbeidsledighetstrygd.[236] I hovedstaden Papeete gjorde den økonomiske krisen seg gjeldende ved stadig flere stengte forretninger og bygninger som ikke lenger var i bruk. Antallet hjemløse gikk opp.[237]

En studie utført for Agence française de développement fant i 2010 at 28 % av befolkningen, 55 000 personer, hadde en inntekt på under 1 000 amerikanske dollar per familieenhet og dermed var å regne som fattige.[238] Fattigdomsgrensen ligger på nivå med minstelønnen. Det er økende forskjeller mellom fattige og rike. Lønnsnivået i offentlig sektor er høyt, tilsvarende 180 % av lønnsnivået i offentlig sektor i Frankrike. I privat sektor er lønnsnivået langt lavere. Minstelønnen er på 60 % av nivået i Frankrike.[236]

Temarus regjering har ønsket å innføre progressiv inntektsskatt som middel til å minske forskjellene mellom fattig og rik. Motstand mot dette kom både fra politisk hold og fra offentlig ansatte, som tjener på avhengigheten av Frankrike og et skattesystem uten inntektsskatt.[239]

Kriminalitet[rediger | rediger kilde]

Nuutania er hovedfengsel i Fransk Polynesia

Det er mindre kriminalitet i Fransk Polynesia enn i selve Frankrike. I 2012 var det 49,86 forbrytelser per 1000 innbyggere.[240] For Frankrike lå tallet for samme år på 54,64.[241]

En internasjonal studie gjennomført av FNs kontor for narkotika og kriminalitet viste en drapsrate på 1,2 i 2006, 2,7 i 2007 og 3,4 i 2008.[242] Det var i 2008 ni drap i landet.[243] I 2009 var imidlertid drapsraten 0,4. Ett drap fant sted dette året.[244]

Den franske høykommissæren knyttet i 2012 kriminaliteten på øyene til bruk av marijuana.[245] Året før hadde gendarmeriet beslaglagt 67 000 cannabisplanter.[246] Bruk av cannabis og kriminalitet knyttet til dette vakte også politisk bekymring og debatt.[247][248]

Ungdomskriminalitet og gjenger er en annen bekymring. 14 % av registrert kriminalitet skyldes dette.[249] Bekymringen har særlig vært knyttet til at unge samler seg i sentrum av hovedstaden og begår lovbrudd. I 2013 ble det i hovedstaden innført portforbud for barn og unge under 15 år kvelds- og nattestid.[250]

Landet hadde i 2012 en fengselsbefolkning på 153 innsatte per 100 000 innbyggere, [251] omtrent som i Tsjekkia (154 per 100 000 innbyggere i 2013).[252] Tilsvarende tall for Frankrike per 2013 var 102.[253] Til sammenligning hadde Australia 130 innsatte per 100 000 innbyggere (2012)[254] og New Zealand 193 per 100 000 innbyggere (2013).[255]

Kultur[rediger | rediger kilde]

Musée de Tahiti et des Îles

Kulturhuset Maison de la Culture i Papeete åpnet i 1971.[256] Centre des Métiers d'Art arbeider for å fremme tradisjonelt kunsthåndverk.[257] Det ble etablert i 1980. Conservatoire artistique de la Polynésie française åpnet i 1979 og underviser i polynesisk musikk og dans, så vel som i klassisk, europeisk utøvende kunst.[258]

Musée de Tahiti et des Îles – Te Fare Manaha ble etablert i 1974.[259] Det holder til i Punaauia utenfor Papeete og har både kulturhistoriske og naturhistoriske samlinger.

Fransk Polynesia var i 1985 vertskap for Festival of Pacific Arts.[260] Dokumentarfilmfestivalen Festival international du film documentaire océanien (FIFO) arrangeres årlig siden 2004.

Verdensarv[rediger | rediger kilde]

Fransk Polynesia har ingen verdensarvsteder, men Frankrike nominerte i 2010 Marquesasøyene[261] og maraen TaputapuateaRaiatea[262] til UNESCOs verdensarvliste.

Musikk, dans og drama[rediger | rediger kilde]

Dansere øver. Fotografi fra omkring 1910
Ukulele er et populært instrument i franskpolynesisk musikk. Dette instrumentet er laget på Marquesasøyene

Musikk har en framtredende plass i det franskpolynesiske samfunn. Det er vekt på gruppeopptredener og når det gjelder sang, dominerer tahitiske uttrykksformer. Uttrykksformen himene har utgangspunkt i salmesang, men kan også være sekulær. Himene tarava er polyfonisk sang i store grupper som framfører religiøst eller verdslig materiale. Protestantisk salmesang kalles himene ruau. Ute er satirisk sang framført av én eller to sangere til musikk av ukulele eller gitar.[263] Ukulelene som benyttes produseres også lokalt og kalles da ukarere. Instrumentene som benyttes har fire eller åtte strenger.[264]

Tahitisk dans kalles ori tahiti. Den framføres av store grupper dansere. Otea danses til trommerytmer. Aparima er en fortellerdans med akkompagnement av basstromme og strengeinstrument. Det framføres sirkeldanser, pao'a og hivinau, til trommerytmer. Tamure er en pardans med spesifikke roller for kvinner og menn.[264]

Trommene som benyttes kan være av uthulet tre eller ha ett eller dobbelt trommeskinn utspent på en ramme. Høye trommer spilt med hendene er en gammel trommetype som er tatt opp igjen. Andre tradisjonelle instrumenttyper som igjen er tatt i bruk er bambusranglen ihara, nesefløyten vivo og skjelltrompeten pu.[264]

I mer moderne franskpolynesisk populærmusikk benyttes også ukulele og gitar. Artister som Jean Gabilou, Esther Tefana og Bobby gjorde seg i 1970- og 1980-årene bemerket i franskpolynesisk populærmusikk.[263] Andre kjente artister er Angélo, Michel Poroi og Andy Tupaia.

Tatovering er en gammel polynesisk tradisjon. Dette motivet er utført av tatovereren Manu Farrarons fra Tahiti

Heiva i Tahiti er en årlig kulturfestival som arrangeres i juli måned. Den er arrangert siden 1881 og startet opprinnelig for å markere den franske anneksjonen og var lagt til Frankrikes nasjonaldag 14. juli, men er blitt fylt med polynesisk innhold og frikoblet fra det franske. Festivalen inneholder franskpolynesiske kulturinnslag i form av musikk og dans, teaterforestillinger og gjenskapning av historiske seremonier og ritualer, gjenopplivede aktiviteter og kulturuttrykk som kullvandring og tatovering og sportsarrangementer der det også drives tradisjonelle øvelser.[265]

På Marquesasøyene arrangeres siden 1987 kulturfestivalen Matavaa o te Fenua Enata.[266] (fransk: Festival des arts des îles Marquises). I 2005 startet tatoveringsfestivalen Tattoonesia for å blåse nytt liv i denne tradisjonelle formen for polynesisk kroppsdekorering.[267]

Litteratur og skriftkultur[rediger | rediger kilde]

Muntlig overlevering av historie, folketro og tradisjoner er viktig i Fransk Polynesia. Sammen med dans, sang og musikk uttrykkes muntlig overleverte kulturtradisjoner for et større publikum ved den årlige kulturfestivalen som finner sted på Tahiti i juli hvert år.[268]

Europeisk litteratur framstiller gjerne øyene i Polynesia som harmoniske og idylliske steder, en kulturell smeltedigel preget av fredelig sameksistens.[269] Fransk Polynesias egen litteratur er derimot mer opptatt av å behandle spørsmål knyttet til identitet og kulturell marginalisering. Franskpolynesisk litteratur forsøker i noen grad å forbinde maohiene, polynesierne, med sin egen fortid gjennom formidling av landets egen kulturhistorie. Litteraturen tar opp spørsmål om hvem maohiene er, hvor de kommer fra og hvilken framtid de har.

En egen franskpolynesisk litteratur vokste fram på 1960- og 1970-tallet og med fransk som språk, selv om forfattere som Henri Hiro og Turo Raapoto også fremmet tahitisk språk.[269] Andre forfattere fra denne perioden er Vaitiare, Hubert Brémond og Charles Manutahi. Fra 1990-årene har forfattere som Rai Chaze, Chantal Spitz og poeten Louise Peltzer gjort seg gjeldende,[270] samt Jean-Marc Pambrun.

Vaitiare, som tidlig i sitt forfatterskap vektla kulturforskjellene i det franskpolynesiske samfunn, har blitt mer opptatt av likhet og styrken i kulturelt mangfold.[270] Chaze stiller seg avvisende til det franske herredømmet, men søker samtidig et alternativ til kulturell nasjonalisme og finner det i det hybridiserte fransktahitiske.[270] Spitz står for en mer uttrykt franskpolynesisk nasjonalisme.[270] I romanen L'île des rêves écrasés fra 1991 (tittelen betyr «øya med de knuste drømmene») følger hun tre generasjoner på ei øy der en fremmed makt bygger anlegg for atomprøvesprengninger. Poeten og dramatikeren John Mairai benytter teater som middel for politisk bevisstgjøring og har blant annet skrevet skuespill med tema hentet fra tahitisk historie.[270]

Den årlige litteraturfestivalen Salon du livre i Papeete går over fire dager og ble første gang arrangert i 2002.[271] Litteraturmagasinet Littérama'ohi ble startet i 2001.[272]

Språkakademiet Académie Tahitienne – Fare Vāna'a, grunnlagt i 1972, arbeider for å normere og fremme tahitisk språk og skriftkultur.[273] Det er opprettet språkakademier også for marquesisk og tuamotuansk. Académie marquisienne – Tuhuna 'Eo Enata[274] ble opprettet i 2000 og i 2008 fulgte Académie pa'umotu – Karuru Vanaga.[275]

Idrett[rediger | rediger kilde]

Deltagere i Hawaiki Nui Va'a i lagunen på Bora Bora i 2007

Det drives en rekke tradisjonelle idretter i Fransk Polynesia. Blant disse er kappseiling med utriggerkano. Sporten kalles va'a, betegnelsen for utriggerkano på flere polynesiske språk.[276] Federation Tahitienne de Va'a er medlem av Det internasjonale va'a-forbundet.[277] Det årlige arrangementet Hawaiki Nui Va'a finner sted i îles Sous-le-Vent og samler deltagere fra Fransk Polynesia, så vel som fra utlandet.[278][279]

Andre tradisjonelle idretter er surfing, steinløfting, spydkast, kappløp med frukt, konkurranse om rensing av kopra og klatring i palmer.[280]

Surfesporten er siden 1989 organisert i Fédération de surf de la Polynésie Française, som organiserer en rekke konkurranser med lokal og internasjonal deltakelse.[281] Teahupoo på Tahiti er et verdenskjent surfested.[282]

Steinløfting kalles amoraa ofai og var tradisjonelt en konkurranse man bedrev ved nyttår. Siden 1982 er den kommet med i festivalen Heiva i Tahiti. Øvelsen har en århundrelang tradisjon på Rurutu, der hver landsby holdt sett av steiner til konkurransebruk. Steinene innsettes med olje ved konkurranser. Utøverne skal løfte steinen til brystet og så plassere den på skulderen. Kvinner løfter steiner på 40 kg, menn 140 kg.[66]

Comité olympique de Polynésie française (COPF) ble grunnlagt i 1973 som Comité territorial des sports, senere kjent som Comité territorial olympique et sportif (CTOS). Den samler alle idrettsforbundene i landet og ivaretar forbindelsene til Comité national olympique et sportif français i Frankrike. COPF er ikke anerkjent av Den internasjonale olympiske komité.

Fransk Polynesia har et herrelandslag og et damelandslag i fotball. De går under navnet Tahiti. Herrelandslaget vant Oseaniamesterskapet i fotball for herrer i 2012.[283] Hjemmelandskampene spilles på Stade Pater Te Hono Nui i Pirae. Det åpnet i 1971[284] og er senere modernisert. Stadion er også utstyrt for friidrett og har anlegg for andre idretter i tilknytning.[285]

Landslaget i strandfotball har markert seg internasjonalt og deltok i verdensmesterskapet i 2011.[286] Fransk Polynesia var vertskap for VM i strandfotball i 2013.[287]

Petanque er en populær idrett. Fédération Polynésienne de Pétanque skal være vertskap for verdensmesterskapet i 2014.[288]

Det finnes et rugbyforbund, Fédération Tahitienne de Rugby,[289] som tidvis også har stilt med landslag i internasjonale konkurranser. Basketballforbundet heter Fédération tahitienne de basket-ball.[290]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «French Polynesia», i John Everett-Heath: Concise Dictionary of World Place-Names, Oxford: Oxford University Press, 2010.
  2. ^ Lal, Brij V. og Kate Fortune (red.): The Pacific Islands: An Encyclopedia, Honolulu: University of Hawai'i Press, 2000, s. 63.
  3. ^ Lansdown, Richard (red.): Strangers in the South Seas. The Idea of the Pacific in Western Thought, Honolulu: University of Hawaii Press, 2006, s. 219.
  4. ^ «Story: European discovery of New Zealand. Page 6 – Cook's achievement», Te Ara – The Encyclopedia of New Zealand.
  5. ^ «Établissements français de l'Océanie», i Robert D. Craig: Historical Dictionary of Polynesia, 3. utgave, Lanham: Scarecrowe Press, 2011, s. 83.
  6. ^ «L’appellation Polynésie française en question», Histoire de L'Assemblée de la Polynésie française.
  7. ^ von Strokirch, Karin: «French Polynesia», The Contemporary Pacific, bd. 12, nr. 1, 2000, s. 225.
  8. ^ von Strokirch, Karin: «French Polynesia», The Contemporary Pacific, bd. 13, nr. 1, 2001, s. 225 og 232.
  9. ^ Gonschor, Lorenz: «French Polynesia», The Contemporary Pacific, bd. 25, nr. 1, 2013, s. 154-155.
  10. ^ a b c d e La Polynésie en bref 2012, Institut de la statistique de la Polynésie française. Arkivert hos Internet Archive.
  11. ^ a b «Géographie», Ministère des Outre-mer.
  12. ^ «Plate Tectonics», Pacific Northwest Seismic Network.
  13. ^ Guide d'accueil des services de l'Etat et des institutions de la Polynésie française 2013, Haut-Commissariat de la République en Polynésie française, s. 21-22.
  14. ^ «Teahitia», Global Volcanism Program.
  15. ^ «Rocard», Global Volcanism Program.
  16. ^ «Moua Pihaa», Global Volcanism Program.
  17. ^ «Macdonald», Global Volcanism Program.
  18. ^ Aldrich, Robert og John Connell: The Last Colonies, Melbourne: Cambridge University Press, 1998, s. 259.
  19. ^ Arrêté du 3 février 2008 portant délégation de l'administration de l'île de Clipperton au haut-commissaire de la République en Polynésie française, Legifrance.
  20. ^ a b c d e «French Polynesia», Encyclopædia Britannica Online.
  21. ^ «L'archipel des îles Australes», Haut-Commissariat de la République en Polynésie française.
  22. ^ a b c Historical Dictionary of Polynesia, s. 95.
  23. ^ «French Polynesia», BBC Weather, 12. april 2012.
  24. ^ a b c d e f g h i j Petit og Prudent, 2010, s. 105.
  25. ^ «Polynesia-Micronesia», Conservation International.
  26. ^ Petit og Prudent, 2010, s. 107.
  27. ^ a b «French Polynesia and Cook Islands create sanctuaries to protect sharks», The Washington Post, 17. desember 2012.
  28. ^ «The Annotated Ramsar List: France», Ramsar-konvensjonens nettsted.
  29. ^ «Biosphere reserve. Commune de Fakarava», Réserves de biosphère France.
  30. ^ «Le Parc naturel de Te Faaiti», Direction de l'environnement de la Polynésie française.
  31. ^ «Vaikivi», Direction de l'environnement de la Polynésie française.
  32. ^ «L'aire de gestion des habitats ou des espèces de Eiao», Direction de l'environnement de la Polynésie française.
  33. ^ «Hatutu», Direction de l'environnement de la Polynésie française.
  34. ^ «Mohotani», Direction de l'environnement de la Polynésie française.
  35. ^ «Les espaces naturels protégés et gérés»«», Direction de l'environnement de la Polynésie française.
  36. ^ «Les paysages naturels classés», Direction de l'environnement de la Polynésie française.
  37. ^ «Les monuments naturels classés», Direction de l'environnement de la Polynésie française.
  38. ^ «Moorean Viviparious Tree Snail», IUCN Red list.
  39. ^ «Vini peruviana», IUCN Red list of Threatened Species, 2013.2.
  40. ^ a b c d e f g h French Polynesia country profile 2011, World Health Organization Western Pacific Region.
  41. ^ «France urged to clean up deadly waste from its nuclear tests in Polynesia», Guardian, 7. februar 2012.
  42. ^ a b c Petit og Prudent, 2010, s. 106.
  43. ^ Discover Species, søkeord «French Polynesia», International Union for Conservation of Nature and Natural Resources.
  44. ^ Petit og Prudent, 2010, s. 20 og 105.
  45. ^ Petit og Prudent, 2010, s. 105 og 107.
  46. ^ Petit og Prudent, 2010, s. 105-106.
  47. ^ a b Petit og Prudent, 2010, s. 108.
  48. ^ Petit og Prudent, 2010, s. 106-107.
  49. ^ a b Petit og Prudent, 2010, s. 109.
  50. ^ a b c d e f Rallu, J.-L.: «Population of the French Overseas Territories in the Pacific, Past, Present and Projected», The Journal of Pacific History, bd. 26, nr. 2, 1991, s. 183.
  51. ^ Recensement Général de la population de 2002: Principaux résultats, Institut de la statistique de la Polynésie française. Arkivert hos Internet Archive.
  52. ^ a b c d Premiers résultats population légale, Institut de la statistique de la Polynésie française. Arkivert hos Internet Archive.
  53. ^ La population légale, Institut de la statistique de la Polynésie française.
  54. ^ a b c French Polynesia health databank 2011, World Health Organization Western Pacific Region.
  55. ^ Historical Dictionary of Polynesia, s. 94.
  56. ^ Henningham, 1992, s. xv-xvi.
  57. ^ Rallu, s. 183.
  58. ^ a b Newbury, C. W.: «Aspects of French Policy in the Pacific», 1853-1906, Pacific Historical Review, bd. 27, nr. 1, 1958, s. 50.
  59. ^ French Polynesia, Verdensbanken.
  60. ^ Les migrations polynésiennes en France, Institut de la statistique de la Polynésie française, 2006. Arkivert hos Internet Archive.
  61. ^ Gonschor, Lorenz: «French Polynesia», The Contemporary Pacific, bd. 24, nr. 1, 2012, s. 180.
  62. ^ a b Loi organique n° 2004-192 du 27 février 2004 portant statut d'autonomie de la Polynésie française. Version consolidée au 04 août 2011, Legifrance.
  63. ^ «Austral», Ethnologue.
  64. ^ «Rapa», Ethnologue.
  65. ^ «Coup d'oeil», Institut de la statistique de la Polynésie française.
  66. ^ a b c The Pacific Islands: An Encyclopedia, s. 70–71.
  67. ^ Historical Dictionary of Polynesia, s. 94-95.
  68. ^ a b c d e f g h i «French Polynesia», Gary D. Bouma, Rodney Ling, Douglas Pratt: Religious Diversity in Southeast Asia and the Pacific: National Case Studies, Springer, 2010, s. 143-147.
  69. ^ «Archdiocese of Papeete», Catholic-Hierarchy.
  70. ^ «Synagogue HaAva véHaHava de Tahiti», Tahiti Heritage.
  71. ^ The Pacific Islands: An Encyclopedia, s. 58–59, 60–63.
  72. ^ Campbell, Ian C.: Worlds apart. A history of the Pacific Islands, revidert utgave, Christchurch, New Zealand: Canterbury University Press, 2003, s. 56.
  73. ^ Campbell, s. 54–56.
  74. ^ Wilmshurst, Janet M., Terry L. Hunt, Carl P. Lipo og Atholl J. Anderson: «High-precision radiocarbon dating shows recent and rapid initial human colonization of East Polynesia», Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America, bd. 108, nr. 5, s. 1815–1820.
  75. ^ Roullier, Caroline, Laure Benoit, Doyle B. McKey og Vincent Lebota: «Historical collections reveal patterns of diffusion of sweet potato in Oceania obscured by modern plant movements and recombination», Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America, bd. 110, nr. 6, 2013, s. 2205–2210.
  76. ^ a b Henningham, 1992, s. 6.
  77. ^ a b c d e f Historical Dictionary of Polynesia, s. 96.
  78. ^ a b c d Henningham, 1992, s. 18.
  79. ^ «Tupaia (?-1770)», i Robert D. Craig: Historical Dictionary of Polynesia, 3. utgave, Lanham: Scarecrowe Press, 2011, s. 301.
  80. ^ Liebersohn, Harry: Travelers' World. Europe to the Pacific, Cambridge, MA: Harvard University Press, 2006, s. 142–149.
  81. ^ «Omai (ca. 1753-1784)», i Robert D. Craig: Historical Dictionary of Polynesia, 3. utgave, Lanham: Scarecrowe Press, 2011, s. 195–196.
  82. ^ «Hagerstein, Peter (ca. 1757-1810», i Robert D. Craig: Historical Dictionary of Polynesia, 3. utgave, Lanham: Scarecrowe Press, 2011, s. 111.
  83. ^ a b Henningham, 1992, s. 1.
  84. ^ Henningham, 1992, s. 2 og 17.
  85. ^ Rallu, s. 169-171.
  86. ^ a b c Henningham, 1992, s. 16.
  87. ^ a b Henningham, 1992, s. 17.
  88. ^ a b Henningham, 1992, s. 2.
  89. ^ «Pomare Law Code of 1819», i Robert D. Craig: Historical Dictionary of Polynesia, 3. utgave, Lanham: Scarecrowe Press, 2011, s. 220-221.
  90. ^ «Pomare Family», i Robert D. Craig: Historical Dictionary of Polynesia, 3. utgave, Lanham: Scarecrowe Press, 2011, s. 220.
  91. ^ Newbury, s. 46.
  92. ^ Henningham, 1992, s. 21.
  93. ^ «Bruat, Armand Joseph (1796-1855)», i Robert D. Craig: Historical Dictionary of Polynesia, 3. utgave, Lanham: Scarecrowe Press, 2011, s. 42-43.
  94. ^ «Dupetit-Thouars, Abel Aubert (1793-1864)», i Robert D. Craig: Historical Dictionary of Polynesia, 3. utgave, Lanham: Scarecrowe Press, 2011, s. 72-73.
  95. ^ Newbury, s. 48.
  96. ^ Henningham, 1992, s. 9.
  97. ^ Newbury, s. 47.
  98. ^ Newbury, s. 49-50.
  99. ^ Newbury, s. 53.
  100. ^ Newbury, s. 54.
  101. ^ Henningham, 1992, s. 5.
  102. ^ Fisher, Denise: France in the South Pacific: Power and Politics, Australian National University E Press, 2013, s. 72.
  103. ^ Historical Dictionary of Polynesia, s. 97.
  104. ^ Rottman, Gordon L.: World War II Pacific Island Guide. A Geo-Military Study, Westport, CT: Greenwood Press, 2001, s. 59-64.
  105. ^ Henningham, 1992, s. 23.
  106. ^ Henningham, 1992, s. 24.
  107. ^ a b c d e f g h i Bernard Poirine: «The Economy of French Polynesia: Past, Present and Future», Pacific Economic Bulletin, 2010.
  108. ^ Historical Dictionary of Polynesia, s. 97, 99 og 101.
  109. ^ «UN adds French Polynesia to decolonisation list», France 24, 18. mai 2013.
  110. ^ Om Fransk Polynesia, fra Australias regjering.
  111. ^ a b «French Polynesia country brief», Australias utenriks- og handelsdepartement.
  112. ^ Loi organique n° 2004-192 du 27 février 2004 portant statut d'autonomie de la Polynésie françaisee, Legifrance.
  113. ^ Guide d'accueil des services de l'Etat et des institutions de la Polynésie française 2013, Haut-Commissariat de la République en Polynésie française, s. 76.
  114. ^ «Ses missions», Délégation de la Polynésie française à Paris. Arkivert hos Internet Archive.
  115. ^ «Elus des Outre-Mer», Ministère des Outre-mer.
  116. ^ Historical Dictionary of Polynesia, s. 99.
  117. ^ a b Al Wardi, Sémir, 2009, s. 197.
  118. ^ Al Wardi, Sémir, 2013, s. 83-96.
  119. ^ Rapport de la commission de recensement général des votes à l'occasion de l'élection des représentants à l'Assemblée de la Polynésie française, Haut-Commissariat de la République en Polynésie française.
  120. ^ «Le Président de la Polynésie française», Haut-Commissariat de la République en Polynésie française.
  121. ^ Gonschor, Lorenz: «French Polynesia», The Contemporary Pacific, bd. 22, nr. 1, 2010, s. 176.
  122. ^ «Il est essentiel de bien comprendre que les activités du Territoire sont, par nature et par essence, aux antipodes de l'économie de marché. Il ne s'agit pas d'organiser des échanges, mais de mettre gratuitement certains biens et services à la disposition des usagers», sitert i Jean-Marc Régnault: «Comment devient-on Gaston Flosse? Etude sur la carrière du président de Tahiti», Tahiti-Pacifique magazine, nr. 109, mai 2000. Til engelsk er utsagnet oversatt slik: «It is vital to understand that the Territory's activity is, by essence and by nature, at the polar opposite of a market economy. It's not about organising exchange, it's about providing free goods and services for constituents.», i Al Wardi, Sémir, 2009, s. 196.
  123. ^ a b c Al Wardi, Sémir, 2009, s. 198.
  124. ^ Al Wardi, Sémir, 2009, s. 195-196.
  125. ^ Historical Dictionary of Polynesia, s. 100.
  126. ^ Guide d'accueil des services de l'Etat et des institutions de la Polynésie française 2013, Haut-Commissariat de la République en Polynésie française, s. 86.
  127. ^ Présentation des communes de Polynésie française, Haut-Commissariat de la République en Polynésie française.
  128. ^ «Présentation générale», Syndicat pour la Promotion des Communes de la Polynésie française.
  129. ^ «La communauté des communes des Marquises défend son patrimoine à Tahiti», La Dépêche de Tahiti, 25. mars 2011.
  130. ^ a b c Gonschor, 2012, s. 174.
  131. ^ Joyau, Marc: «The external relations of the territory of French Polynesia», RJP/NZACL Yearbook, bd. 8, 2002.
  132. ^ «Les forces armées de Polynésie française», État-major des armées.
  133. ^ «Le RIMaP-P devient le DTP/RIMaP-P», Forces armées en Polynésie française.
  134. ^ «Members of the Pacific Community», Secretariat of the Pacific Community.
  135. ^ «About Us», Pacific Regional Environment Programme.
  136. ^ «About SPTO», South Pacific Tourism Organisation.
  137. ^ «ESCAP Member States and Associate Members», United Nations Economic and Social Commission for Asia and the Pacific.
  138. ^ «About Us», Pacific Islands Forum Secretariat.
  139. ^ «Polynesian Leaders Group Formed in Samoa», Samoa Observer via Pacific Islands Report.
  140. ^ «EU relations with Overseas Countries and Territories», European Commission, EuropeAid.
  141. ^ «EU Relations with French Polynesia», European Commission, EuropeAid.
  142. ^ «Consulats norvégiens en France et à Monaco», Norges ambassade i Paris.
  143. ^ «Représentations consulaires», Haut-Commissariat de la République en Polynésie française.
  144. ^ «Non-Self-Governing Territories». De forente nasjoner. Besøkt 18. september 2013. 
  145. ^ «UN reasserts push to end colonialism». SBS Radio. 26. august 2013. Besøkt 19. september 2013. 
  146. ^ «Principles which should guide Members in determining whether or not an obligation exists to transmit the information called for under Article 73 e of the Charter». Refworld, UNHCR. 15. desember 1960. Besøkt 19. september 2013. 
  147. ^ «La Police municipale», Haut-Commissariat de la République en Polynésie française.
  148. ^ Guide d'accueil des services de l'Etat et des institutions de la Polynésie française 2013, 2013, s. 140-141.
  149. ^ «Tahiti - French Polynesia (France)», Pacific Islands Governance Portal.
  150. ^ «Tribunal administratif», Haut-Commissariat de la République en Polynésie française.
  151. ^ «Etablissements pénitentiaires de la Polynésie française», Haut-Commissariat de la République en Polynésie française.
  152. ^ «Nombre record de détenus dans les prisons françaises», Le Monde.fr, 20. juni 2013.
  153. ^ «Le haut-commissaire visite le chantier de la future prison», La Dépêche de Tahiti, 11. juli 2013.
  154. ^ «Drapeau de la Polynésie française», Tahiti heritage.
  155. ^ «Tiare Tahiti», Tahiti Heritage.
  156. ^ Arrêté 1996-660/CM. Portant statut de l'ordre de Tahiti Nui, Lois du pays.
  157. ^ «Missions», Institut de la statistique de la Polynésie française.
  158. ^ a b c d Historical Dictionary of Polynesia, s. 106.
  159. ^ «Archéologie industrielle du phosphate - Makatea», Tahiti Heritage.
  160. ^ «Les phosphates de Makatea», Historiens-géographes de Polynésie française.
  161. ^ «Phosphate exploration to resume in French Polynesia», Radio New Zealand International, 13. januar 2014
  162. ^ Guide d'accueil des services de l'Etat et des institutions de la Polynésie française 2013, s. 105.
  163. ^ Historical Dictionary of Polynesia, s. 105.
  164. ^ «Tahiti & French Polynesia. Money & costs», Lonely Planet.
  165. ^ «French Polynesia. Money», Frommer's.
  166. ^ French Polynesia’s Economy in 2012, Institut d'émission d'Outre-Mer.
  167. ^ Økonomisk atlas, 2. reviderte opplag, Oslo: Dagens Næringsliv Forlag, 1990, s. 254-255.
  168. ^ «Duties and activities», Institut d'émission d'Outre-Mer.
  169. ^ Présentation du système bancaire polynésien, Institut d'émission d'Outre-Mer.
  170. ^ «Production», Électricité de Tahiti.
  171. ^ «French Polynesia», U.S. Department of Energy.
  172. ^ «Renewable energies, and sustainable preservation of habitats», Tahiti Fa'ahotu.
  173. ^ «Economie», Ministère des Outre-mer.
  174. ^ a b «Economie», Ministère des Outre-mer.
  175. ^ "Bulletin 2011", s. 21.
  176. ^ "Bulletin 2011", s. XII.
  177. ^ «Les espèces principales», Direction des Ressources Marines.
  178. ^ «Le Port de Pêche de Papeete», Direction des Ressources Marines.
  179. ^ "Bulletin 2011", s. 3.
  180. ^ "Bulletin 2011", s. 5.
  181. ^ "Bulletin 2011", s. 6.
  182. ^ "Bulletin 2011", s. 15.
  183. ^ "Bulletin 2011", s. 12.
  184. ^ "Bulletin 2011", s. 18.
  185. ^ «Ouverture de la pêche aux trocas», Direction des Ressources Marines.
  186. ^ "Bulletin 2011", s. 20.
  187. ^ «Economie», Ministère des Outre-mer.
  188. ^ «Avlägsna öar nås lättast med lastfartyg», Svenska Dagbladet, 14. januar 2013.
  189. ^ «Island hopping French Polynesia, without breaking the bank», BBC Travel, 21. august 2012.
  190. ^ France, Official Guide to Ship Registries.
  191. ^ «Compagnies aériennes basées en Polynésie Française», Service d'Etat de l'aviation civile en Polynésie française. Arkivert hos Internet Archive.
  192. ^ a b c d e La vie quotidienne en Polynésie française, Haut-Commissariat de la République en Polynésie française.
  193. ^ Tunnel AraHoho du trou du souffleur, Tahiti Heritage.
  194. ^ «Getting Around», Frommer's.
  195. ^ «Le truck», Tahiti tourisme.
  196. ^ «Contenu et images Notre histoire», Office des Postes et Télécommunication.
  197. ^ Philatelic Center of French Polynesia.
  198. ^ La société Tikiphone, Vini.
  199. ^ Gonschor, 2012, s. 173.
  200. ^ «Classement de l’hôtellerie internationale», Service du Tourisme.
  201. ^ «Capacité hôtelière», Service du Tourisme.
  202. ^ «Classement de un à trois "tiare"», Service du Tourisme.
  203. ^ «EHH et PHF classés», Service du Tourisme.
  204. ^ «Polynésie française», Q++ studio. Arkivert hos Internet Archive.
  205. ^ Gonschor, Lorenz: «French Polynesia», The Contemporary Pacific, bd. 18 nr. 1, 2006, s. 133.
  206. ^ Gonschor, Lorenz: «French Polynesia», The Contemporary Pacific, bd. 20, nr. 1, 2008, s. 225.
  207. ^ The Pacific Islands: An Encyclopedia, s. 419–420.
  208. ^ a b c «French Polynesia. Education System», International Council for Open and Distance Education.
  209. ^ a b Henningham, 1992, s. 114–145.
  210. ^ Décret no 99-445 du 31 mai 1999 portant création de l'université de la Polynésie française et de l'université de la Nouvelle-Calédonie, Legifrance.
  211. ^ «Historique», Université de la Polynésie française.
  212. ^ «L’université en chiffres», Université de la Polynésie française.
  213. ^ «Le Conservatoire National des Arts et Métiers», Haut-Commissariat de la République en Polynésie française.
  214. ^ «Sa mission», Institut Louis Malardé.
  215. ^ «“Une institution qui contribue à la prévention des risques”», La Dépêche de Tahiti, 25. februar 2009.
  216. ^ «History of the Station», University of California at Berkeley.
  217. ^ «Centre d'expérimentation du Pacifique», Larousse.
  218. ^ The Pacific Islands: An Encyclopedia, s. 473.
  219. ^ «La Dépêche de Tahiti, le quotidien de tous les Polynésiens», Groupe Hersant Média Polynésie.
  220. ^ «Les Nouvelles de Tahiti, l’info qui bouge», Groupe Hersant Média Polynésie.
  221. ^ «Nouvelles de Tahiti ceases publication», Radio New Zealand International, 24. mai 2014.
  222. ^ «French Polynesia newspapers change owner», Radio New Zealand International, 1. mai 2014.
  223. ^ «Tiki Mag, le 1er hebdo de Polynésie», Groupe Hersant Média Polynésie.
  224. ^ «Fenua’Orama, l’unique mensuel tendance de la vahine», Groupe Hersant Média Polynésie.
  225. ^ «Tevahine, l’autre féminin polynésien», Groupe Hersant Média Polynésie.
  226. ^ «Maisons du Fenua, le RdV déco, habitat, tendances, lifestyle de grande qualité», Groupe Hersant Média Polynésie.
  227. ^ «Qui sommes-nous?», Tahiti-Pacifique.
  228. ^ «Petit historique de la presse de Tahiti», Tahiti-Pacifique, nr. 217, mai 2009.
  229. ^ Gonschor, Lorenz: «French Polynesia», The Contemporary Pacific, bd. 25, nr. 1, 2013, s. 158f.
  230. ^ von Strokirch, Karin: «French Polynesia», The Contemporary Pacific, bd. 13, nr. 1, 2001, s. 232-233.
  231. ^ «Pape'ete court ruling closes independent TV Telefenua», Radio Australia, 3. april 2003.
  232. ^ von Strokirch, Karin: «French Polynesia», The Contemporary Pacific, bd. 13, nr. 1, 2001, s. 232.
  233. ^ «Internet Usage and Population Statistics for Oceania», Internet World Stats.
  234. ^ «Health Profiles - French Polynesia (France)», World Health Organization Pacific Region.
  235. ^ a b Rallu, s. 179.
  236. ^ a b Gonschor, Lorenz: «French Polynesia», The Contemporary Pacific, bd. 23, nr. 1, 2011, s. 223.
  237. ^ Gonschor, 2012, s. 179.
  238. ^ 55,000 in poverty in French Polynesia, says study>, Radio Australia, 12. mars 2010.
  239. ^ Gonschor, 2012, s. 178.
  240. ^ Dossier presse delinquance - bilan 2012, Haut-Commissariat de la République en Polynésie française.
  241. ^ «Taux de criminalité en 2012», INSEE.
  242. ^ Global Study on Homicide, s. 113.
  243. ^ Mapping murder throughout the world, The Guardian, 10. oktober 2011.
  244. ^ Homicide statistics 2012, UNODC.
  245. ^ «French High Commissioner says crime in French Polynesia linked to marijuana», Radio New Zealand International, 29. januar 2012.
  246. ^ «Huge cannabis seizure in southern French Polynesia», Radio New Zealand International, 24. februar 2012.
  247. ^ «French Polynesia ruling party calling for cannabis debate», Radio New Zealand International, 15. november, 2012.
  248. ^ «Tahoeraa Party in French Polynesia opposes legalising cannabis to protect youth», Radio New Zealand International, 16. november, 2012.
  249. ^ «Tahiti capital imposes partial curfew on children», Radio New Zealand International, 1. mai 2013.
  250. ^ «Couvre-feu pour “bandes” de jeunes», Les Nouvelles de Tahiti, 30. april 2013.
  251. ^ «French Polynesia», International Centre for Prison Studies.
  252. ^ «Czech Republic», International Centre for Prison Studies.
  253. ^ France, International Centre for Prison Studies.
  254. ^ «Australia», International Centre for Prison Studies.
  255. ^ «New Zealand», International Centre for Prison Studies.
  256. ^ «Historique», La Maison de la Culture.
  257. ^ «Centre des métiers d’art», Hiro'a. Journal d'informations culturelles.
  258. ^ «Conservatoire», Hiro'a. Journal d'informations culturelles.
  259. ^ «About the Museum», Musée de Tahiti et des Îles – Te Fare Manaha.
  260. ^ «The Festival of Pacific Arts», Human Development Programme, Secretariat of the Pacific Community.
  261. ^ «Les Iles Marquises», Tentative Lists, UNESCO World Heritage Centre.
  262. ^ «Le site sacré de Tapu-tapu-ātea /Te Pō, vallée de Ō-po-ä», Tentative Lists, UNESCO World Heritage Centre.
  263. ^ a b The Pacific Islands: An Encyclopedia, s. 497.
  264. ^ a b c The Pacific Islands: An Encyclopedia, s. 498.
  265. ^ The Pacific Islands: An Encyclopedia, s. 510.
  266. ^ «Festival of Marquesan Arts: “Matavaa o te Fenua Enata”», Tahiti traveler.
  267. ^ «Tattoonesia revives traditional art», TVNZ, 5. november 2005.
  268. ^ The Pacific Islands: An Encyclopedia, s. 530.
  269. ^ a b The Pacific Islands: An Encyclopedia, s. 528.
  270. ^ a b c d e The Pacific Islands: An Encyclopedia, s. 529.
  271. ^ «Salon du livre», Maison de la Culture.
  272. ^ «Littérama'ohi, première et seule revue littéraire de Polynésie», Suite101, 9. mai 2011.
  273. ^ «Présentation générale», Académie Tahitienne – Fare Vāna'a.
  274. ^ DELIBERATION N° 2000-19 APF DU 27 JANVIER 2000 portant création de l’Académie marquisienne
  275. ^ «Les Paumotu ont leur académie», Les Nouvelles de Tahiti, 26. desember 2008.
  276. ^ Samoansk og tahitisk: va'a, tongansk og marquesisk: vaka, maorisk: waka, hawaiansk: wa'a, jf. Robert D. Craig: Dictionary of Polynesian Mythology, New York: Greenwood Press, 1989, s. xiv.
  277. ^ «Members», International Va’a Federation.
  278. ^ «The Hawaiki Nui Va’a race», Tahitiguide.
  279. ^ «History», Hawaiki Nui Va'a.
  280. ^ «Ma’ohi Sports», Tahiti Traveler.
  281. ^ «Fédération - Historique», Fédération de surf de la Polynésie Française.
  282. ^ «Tahiti: Fransk Polynesias fineste», Vagabond, 1. mars 2010.
  283. ^ «Glorious Tahiti claim maiden Oceania crown», FIFA.com, 10. juni 2012.
  284. ^ «Chronologie 1959 - 1977», Histoire de l'Assemblée de la Polynésie française.
  285. ^ «Complex Sportif Pater & Annexes», Sportenfrance.fr.
  286. ^ «Tahiti», FIFA.
  287. ^ «Coupe du monde de Beach Soccer de la FIFA, Tahiti 2013», FIFA.
  288. ^ «Tahiti accueille les prochains championnats du monde de pétanque», Radio1, 17. april 2013.
  289. ^ «Tahiti», International Rugby Board.
  290. ^ Fédération tahitienne de basket-ball.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]