Fransk Polynesia

Polynésie française (fransk) Pōrīnetia Farāni (tahitisk)
Fransk Polynesia
Flagg Riksvåpen
Nasjonalt motto:
Tahiti Nui Māre'are'a (tahitisk) Liberté, égalité, fraternité (fransk)
Hovedstad		Papeete
Areal  – Totalt:		Rangert som nr. 174 4 167 km²
Befolkning  – Totalt:		Rangert som nr. 179 291 000
Bef.tetthet		69,83 innb./km²
Styreform		Biland
Frankrikes president		François Hollande
Fransk Polynesias president		Gaston Flosse
Offisielle språk		Fransk
Avhengig av		Frankrike
Valuta		CFP-franc (XPF)
ISO 3166-kode		PF
Toppnivådomene		.pf
Fransk Polynesia på Commons a^ CIA World Factbook (15. juli 2008) b^ CIA World Factbook (est. juli 2010)

Fransk Polynesia (fransk Polynésie française; tahitisk Pōrīnetia Farāni) er en fransk øygruppe i Stillehavet. Fra 2004 er Fransk Polynesia et oversjøisk land (pays d'outre-mer) i Den franske republikk.

Fransk Polynesia består av flere øygrupper i Polynesia. Største og mest folkerike øy er Tahiti, der også hovedstaden Papeete ligger.

Etymologi

Polynesia er en europeisk term for øyene i det sentrale Stillehavet. Navnet betyr «mange øyer» og kommer fra gresk poly (πολύς), som betyr «mange», og nēsos (νῆσος), som betyr «øy».

I et foredrag i Société de Géographie i Paris i 1831 foreslo Jules Dumont d'Urville å dele Oseania inn i fire deler: Polynesia, Mikronesia, Melanesia og Malaysia. Etter dette er Polynesia blitt navn for de mange øyene innenfor en omtrentlig trekant dannet av Hawaii i nord, New Zealand i sørvest og Påskeøya i sørøst. Navnet Polynesia ble først utbredt på 1800-tallet.

De franske besittelsene i Stillehavet ble først kalt Établissements de l'Océanie, senere Établissements français de l'Océanie (EFO). Opprinnelig omfattet betegnelsen også Ny-Caledonia og Wallis- og Futunaøyene. Etter at disse ble skilt ut som egne kolonier, ble Établissements français de l'Océanie ensbetydende med de franske øybesittelsene øst i Polynesia inntil 1957, da navnet skiftet til Fransk Polynesia, (fransk: Polynésie française, tahitisk: Pōrīnetia Farāni).

Naturgeografi

Fransk Polynesia består av 121 øyer sør for ekvator i Polynesia i det sentrale Stillehavet. Øyene er spredd over et havområde på 2,5 millioner km². Landarealet utgjør ​​4 200 km². Det bor folk på 76 av øyene. En økonomisk sone på 5 500 000 km² omgir øyene.

De fem øygruppene

Selskapsøyene: Flyfoto over Bora Bora med de omliggende korallrev, motu.

Utsikt over stranden på øya Mangareva i Gambierøyene.

Fra Hiva Oa i Marquesasøyene

Fem øygrupper utgjør landet: Selskapsøyene, Tubuai- eller Australøyene, Marquesasøyene, Tuamotuøyene og Gambierøyene.

Selskapsøyene er del i to grupper: îles du Vent og îles Sous-le-Vent. îles du Vent består av den største av øyene, Tahiti, samt øyene Moorea, Maiao og Mehetia og atollen Tetiaroa. Vest for disse ligger îles Sous-le-Vent, der Bora Bora er den mest kjente øya, og som videre består av øyene Huahine, Maupiti, Raiatea og Tahaa, samt atollene Manuae, Maupihaa, Motu One og Tupai.

Tubuai- eller Australøyene består av fem hovedøyer, Tubuai, Rurutu, Rimatara, Raivavae og Rapa, og dessuten atollene îles Maria og Marotiri.

Marquesasøyene ligger nordøst for Tahiti. Øygruppen består av tretten øyer fordelt i en nordlig gruppe med Nuku Hiva, Ua Huka og Ua Pou som de viktigste øyene, og en sørlig gruppe, der de viktigste øyene er Hiva Oa, Fatu Huku, Mohotani og Fatu Hiva.

Tuamotuøyene ligger øst for Selskapsøyene og består av 78 korallatoller.

Gambierøyene ligger sørøst for Tahiti. De viktigste øyene i denne gruppen er Mangareva, Taravai, Aukena, Agakauitai, Akamaru, Makaroa, Manui og Kamaka.

Øya Clipperton, nord for ekvator, er geografisk ikke en del av de fem øygruppene i Fransk Polynesia, men ble fram til 2007 administrert fra Fransk Polynesia.

Øyene i Fransk Polynesia er av vulkansk opprinnelse og varierer fra fjellrike øyer til koralløyer og lave atoller. På Tahiti når toppen av fjellet Orohena 2 241 moh. Parahu i Australøyene når 1 450 moh, mens Hanaï på øya Hiva-Hoa i Marquesasøyene når 1 260 moh.

Klima

Øyene i Fransk Polynesia har et varmt og fuktig tropisk klima med passatvind. Temperaturen ligger mellom 20°C og 29 °C. Nedbøren ligger på 165 cm i året, med perioden fra november til april som den våteste.

Tropiske sykloner forekommer, men er sjeldnere i denne delen av Stillehavet enn lengre vest.

Flora og fauna

Havet som omgir øyene har en rik marin fauna, med 300 fiskearter. På land er det sparsomt med dyreliv, utover husdyr.

Øyene har tett, subtropisk vegetasjon langs kysten og i innlandsdalene på de fjellrike øyene. Det vokser kokospalmer, mangotrær, brødfrukttrær, jerntre, bougainvillea og frangipani.

Befolkning

Befolkningsutvikling
År	Bef.	±%
2002	244 830	—
2007	259 596	+6,0%
2012	268 270	+3,3%

Per august 2012 hadde Fransk Polynesia en befolkning på 268 270. Folketallet økte med 3,3 % fra 2007 til 2012. Befolkningen fordelte seg i 2012 på øygruppene slik:

• îles du Vent i Selskapsøyene (med Tahiti): 200 881
• îles Sous-le-Vent i Selskapsøyene: 34 622
• Tuamotu- og Gambierøyene: 16 664
• Marquesasøyene: 9 264
• Australøyene: 6 839

To tredeler av befolkningen bor på Tahiti.

78 % av befolkningen er polynesiere, 12 % kinesere og 10 % europeere. Polynesierne er øyenes opprinnelige befolkning. Europeerne, i hovedsak franskmenn, kom i kolonitiden. Den kinesiske befolkningen stammer dels fra plantasjearbeidere rekruttert i andre halvdel av 1800-tallet og dels fra kinesere innvandret fra San Francisco og Kanton på 1930-tallet.

Språk

Fransk er offisielt språk. Befolkningens opprinnelige språk er tahitisk og det tales dessuten varianter av dette, som marquesisk og tuamotuisk. I 2007 benyttet 68,5 % av folket fransk som hjemmespråk, mens 29,9 % talte et polynesisk språk hjemme.

Religion

Temple de Poafai, protestantisk kirke i Papeete

Befolkningen i Fransk Polynesia er for det meste kristne. Det hersker religionsfrihet i Fransk Polynesia.

Polynesiernes tradisjonelle religion ble gradvis fortrengt som følge av kristen misjon fra slutten av 1700-tallet. Dermed er protestantisk og katolsk kristendom blitt de største trosretningene i Fransk Polynesia. Oppgavene over andelen protestanter og katolikker varierer. Mens 51 % sies å tilhøre protestantismen, 30 % katolisismen og 16 % andre trossamfunn, anslås også protestantene og katolikkene til å være omtrent like store grupper, med en andel på omkring 40 % av befolkningen hver. Buddhismen kom til øyene med kinesiske plantasjearbeidere. Det første tempelet ble reist i Papeete i 1876.

Den britiske misjonsaktiviteten, startet av London Missionary Society i 1797, ble i 1863 overtatt av det protestantiske misjonsselskapet i Paris, Société des missions évangéliques de Paris. Presteutdannelsen har foregått både lokalt og i utlandet, særlig på Fiji og i Europa. I 1927 opprettet den protestantiske kirken et presteseminar i Papeete, École pastorale d'Hermon. Den protestantiske kirken i Fransk Polynesia ble selvstendig i 1963. Den tok da navnet Église évangélique de Polynésie français (EEPF). I 2004 skiftet den navn til Église protestante ma'ohi (EPM). Denne kirken har ordinert kvinnelige prester siden 2003. EPM hadde i 2006 i alt 96 menigheter. Den benytter tahitisk som kirkespråk, men har også én fransktalende og en kinesisktalende menighet.

Den katolske kirken i landsbyen Omoa på Fatu Hiva i Marquesasøyene

Den katolske kirke er den andre store kirkesamfunnet i Fransk Polynesia. Den katolske misjonsvirksomheten begynte i 1834 på Gambierøyene og fortsatte fra 1839 på Marquesasøyene. Den katolske kirke står fortsatt sterkt på disse øyene. Videre er personer med fransk opphav ofte katolikker. I 1848 ble det etablert apostolisk vikariat i Papeete og siden 1966 er Papeete-Tahiti katolsk erkebispedømme.

Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige begynte misjonsvirksomhet på Australøyene i 1844 og skaffet seg innen 1852 2 000 trosfeller. Antallet tilhengere lå stabilt på dette nivået inntil misjonsinnsatsen ble økt på 1980-tallet og mormonerne opplevde stor framgang. På 1980-tallet tilhørte 6 % av befolkningen Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Mormonernes andel av befolkningen ble i 2008 oppgitt til 6,5 %. Kristi Samfunn er også aktiv i Fransk Polynesia, med 3,6 % av befolkningen tilhørende dette kirkesamfunnet i 2008.

Syvendedagsadventistene har vært aktive i Fransk Polynesia siden 1894 og hadde i 2003 12 000 medlemmer. I 2008 utgjorde syvendedagsadventistene 5,8 % av befolkningen.

Etter andre verdenskrig konverterte mange kinesere, som opprinnelig var buddhister, til kristendommen. En del ble katolikker, mens andre ble protestanter. Under innflytelse av en besøkende predikant, sluttet en gruppe hakkaer i Papetee seg på 1960-tallet til pinsebevegelsen. I 1967 etablerte disse et eget kirkesamfunn, kalt Alléluia. Pinsebevegelsen har senere vokst, og blitt til Église du Nouveau Testament de Tahiti, Assemblée de Dieu de la Polynésie française og andre pinsekirker.

Siden 1960-årene finnes det et lite jødisk samfunn, bestående av innvandrere fra Frankrike.

Historie

Krigsklubber fra Marquesasøyene

Fransk Polynesia ble folkesatt vestfra. Folk kom seilende over havet fra Samoa og Tonga i det andre århundre f.Kr. Sjøfarerne nådde Marquesasøyene først, deretter ble Selskapsøyene, Australøyene og Tuamotuøyene folkesatt. Fra øyene som nå er Fransk Polynesia, gikk ferden videre nordover til Hawaii og vestover til Cookøyene og New Zealand.

På 1500-tallet kom europeerne til øyene. I 1521 seilte portugiseren Ferdinand Magellan forbi Tuamotuøyene. I 1595 gikk Álvaro de Mendaña i land på Marquesasøyene. Europeisk kontakt med øyene ble hyppigere fra andre halvdel av 1700-tallet. Briten Samuel Wallis besøkte øyene i 1767. Året utforsket britiske og Franske ekspedisjoner Polynesia, med besøk av Louis-Antoine de Bougainville i 1768 og James Cook i 1768–69. Øyene fikk godt omdømme blant europeiske sjøfarende og ble populære stoppesteder for stillehavsfarere, særlig Tahiti.

Etter hvert ble øyene ganske hyppig besøkt av hvalfangere og handelsmenn. De brakte også med seg sykdommer som reduserte folketallet på øyene ganske dramatisk, siden øyboerne ikke hadde immunforsvar mot dem.

Øyene ble fransk protektorat i 1842, fransk koloni i 1880 og fransk oversjøisk territorium i 1957.

Misjon

Fra slutten av 1700-tallet drev europeere kristen misjonsvirksomhet i Polynesia og polynesiernes tradisjonelle religion ble gradvis fortrengt. Misjonærer fra det britiske misjonsselskapet London Missionary Society kom til øyene i 1797. I 1836 kom også katolske misjonærer fra Frankrike. Det utviklet seg til rivalisering mellom britiske og franske interesser i Polynesia, der misjonærene også var med. Etter at Frankrike tok kontroll med Selskapsøyene, ble britenes misjonsaktivitet i 1863 overtatt av det protestantiske misjonsselskapet Société des missions évangéliques de Paris.

Protektorat og europeisk rivalisering

Kart over riker på Selskapsøyene ved overgang til kolonitiden

I første halvdel av 1800-tallet gikk fransk politikk i Stillehavet ut på å beskytte franske handelsinteresser og misjonsvirksomhet.

Under en jordomseiling grep den franske viseadmiral Abel Aubert du Petit-Thouars inn til fordel for de franske, katolske misjonærene. I 1842 tok han Tahiti med de nærmeste Selskapsøyene og Marquesasøyene i besittelse for Frankrike. Øyene ble gjort til fransk protektorat og i 1843 ble Armand Joseph Bruat Frankrikes første guvernør. I 1844 ble Gambierøyene gjort til fransk protektorat. Frankrikes videre ekspansjon støtte mot britiske, amerikanske og tyske interesser. Îles Sous-le-Vent, med Bora Bora, Huahine og Raiatea, beholdt sin uavhengighet, garantert av traktater mellom Frankrike og Storbritannia.

Skipsfart og handel var imidlertid dominert av britiske og amerikanske firma, som benyttet Papeete som transitthavn. I andre halvdel av 1800-tallet kom forsøk på å etablere plantasjer på Tahiti. Det ble rekruttert arbeidskraft fra andre steder i Polynesia, særlig Gilbertøyene, samt Ny-Hebridene i Melanesia og fra Hongkong. Mens arbeiderne fra stillehavsøyene vendte hjem etter endt kontraktsperiode, ble en del kinesere værende. Videre rekruttering av arbeidsinnvandrere ble stanset av franske myndigheter på grunn av tvilsomme rekrutteringsmetoder og klager på at kinesere etablerte seg som handelsmenn og ga europeere konkurranse.

Fransk koloni

Etter at dronning Pomare IV døde i 1877 åpnet det seg muligheter for Frankrike til å sikre seg fullstendig kontroll med protektoratene og underlegge seg øvrige øygrupper i området. I 1880 ble Tahiti og de øvrige Selskapsøyene, inkludert Îles Sous-le-Vent, annektert og gjort til koloni sammen med Marquesasøyene og Gambierøyene. Anneksjonen av Îles Sous-le-Vent ble nedfelt i traktat med britene i 1887, da de to landene ble enig om Ny-Hebridene. Australøyene kom under fransk kontroll i 1881 og Rapa Iti i 1900. Frankrike avviste imidlertid anmodning om ratifikasjon av traktater med Tonga i 1885 og anmodning om proteksjon fra Påskeøya i 188.

Europeisk fascinasjon

Historier om pene og lettlivete kvinner i et tropisk paradis fikk forfattere og kunstnere, som Robert Louis Stevenson og Paul Gauguin, til å besøke øyene (Gauguins grav er på Hiva Oa i Marquesasøyene).

Atomprøvesprengninger og økt selvstyre

Amerikansk spionsatellittfoto av anlegg på Moruroa, der Frankrike prøvesprengte atomvåpen fra 1966 til 1996

Frankrike gjennomførte i mange år prøvesprengninger av atombomber på atollene Moruroa og Fangataufa i Tuamotuøyene. På 1960-tallet startet utbygging av infrastruktur og militæranlegg i forbindelse med oppstart av atomprøvesprengningsprogrammet. Lokal arbeidskraft ble rekruttert for å ta del i byggeprosjektene. Utbyggingen fant særlig sted i Tahiti, med utbygging av havn og flyplass, og på Hao, Moruroa og Fangataufa. Dette medførte store offentlige investeringer og overføringer som forandret økonomien og skapte avhengighet av Frankrike. Sammen med dette fulgte velstandsutvikling, som medførte bedre helsetjenester, redusert spedbarnsdødelighet og økt levealder.

På 1970-tallet medførte økt lokalt selvstyre utbygging av offentlig sektor, der tjenestemenn i selvstyreforvaltningen ble sikret lønnsnivå tilsvarende det velbetalte tilreisende franske offentlige tjenestemenn fikk.

Fransk Polynesia fikk indre selvstyre i 1984. Selvstyreordningen ble revidert og utvidet i 1996. I 2004 ble Fransk Polynesia et oversjøisk land (pays d'outre-mer, POM) tilknyttet Frankrike.

I mai 2013 vedtok FNs generalforsamling å sette Fransk Polynesia på listen over avhengige områder der innbyggerne har rett til å utøve selvbestemmelse om områdets framtidige tilhørighet eller uavhengighet. Fransk Polynesia sto på avkoloniseringslisten også fra 1946 til 1986.

Politikk og administrasjon

Flaggene til Fransk Polynesia sammen med flagget til Frankrike.

Fransk Polynesia er et oversjøisk land tilknyttet Frankrike og har omfattende selvstyre. Landet har en demokratisk og parlamentarisk styreform. Velgerne velger en folkevalgt forsamling på 57 representanter. Valgperioden er fem år. Forsamlingen utpeker en president, som står i spissen for regjeringen og den utøvende makt. Landet har

Frankrike er representert ved en høykommissær. Forsvars- og utenrikspolitikk, politi, rettsvesen og immigrasjon, pengepolitikk og høyere utdannelse er fortsatt under Frankrikes kontroll.

Fransk Polynesia har to representanter i den franske nasjonalforsamlingen og en representant i senatet. Disse velges i alminnelige valg.

Fransk Polynesia er også representert i Europaparlamentet.

Administrativ inndeling

Utdypende artikkel: Liste over kommuner i Fransk Polynesia

Landet er inndelt i 48 kommuner. Tretten ligger i îles du Vent, sju i îles Sous-le-Vent, søtten i Tuamotu- og Gambierøyene, seks i Marquesasøyene og fem i Australøyene. Inndelingen stammer fra 1971, men noen kommuner er eldre. Papeete fikk kommunestatus i 1890, Uturoa i 1945, Faa'a og Pirae i 1965.

Den mest folkerike kommunen er Faa'a, en forstad til hovedstaden, med 30 094 innbyggere (2012), etterfulgt av Punaauia med 28 244. Hovedstaden Papeete hadde i 2012 et folketall på 26 244. De mest folkerike kommunene ligger alle på Tahiti. Minste kommune etter folketellingen i 2012 var Pukapuka i Tuamotuøyene med 167 innbyggere.

Statens inntekter

Det er store offentlige overføringer fra Frankrike til Fransk Polynesia. Overføringene utgjorde i 2005 i alt 28 % av BNP og dekket 61 % av de offentlige utgiftene. Offentlig sektor sto for 71 % av BNP i 2003. Til sammenligning var andelen 49 % i Frankrike.

Det offentlige har sine lokale inntekter fra importavgifter og merverdiavgift. Fransk Polynesia har ikke inntektsskatt på inntekter tjent i landet. Merverdiavgift ble innført i 1998 til erstatning for importavgifter på produkter fra EU. I 2001 ble det innført en særlig importavgift på produkter som konkurrerer med landets egne.

Økonomi og næringsliv

Tradisjonelt livnærte befolkningen seg på fiske og landbruk, med dyrking av kopra. Den første tiden etter andre verdenskrig var økonomien dominert av eksport av fosfat, kopra, vanilje og perlemor. Etter hvert har turisme blitt viktigste næringsveg, men økonomien er dominert av offentlig sektor.

Kart fra omkring 1930 over Makatea med fosfatleiene markert i skrått

Fra begynnelsen av 1900-tallet ble det utvunnet fosfat på Makatea. Virksomheten sysselsatte mange og fikk stor betydning økonomisk. Fosfat ble den viktigste eksportartikkelen. På høyden av sin virksomhet sto CFPO sto for en firedel av de offentlige inntektene i Fransk Polynesia. Ressursene tok slutt og fosfatindustrien opphørte i 1966.

Etter at Frankrike i 1962 bestemte seg for å starte atomprøvesprengninger i Fransk Polynesia, kom det et økonomisk oppsving som følge av utbygging knyttet til denne virksomheten. For å motvirke den økonomiske effekten av opphøret av atomprøvsprengningsprogrammet, inngikk Frankrike og Fransk Polynesia i 1993 en framskrittspakt for videre økonomisk utvikling. Hovedvekten ligger på å stimulere innenlandsk produksjon til erstatning for import, samt å fremme eksport. Proteksjonisme og importsubstitusjon har imidlertid medført høyt pris- og kostnadsnivå.

Fransk Polynesia er et forholdsvis velstående land, med en gjennomsnittsinntekt i 2009 på 34 572 amerikanske dollar. Samtidig er prisnivået og levekostnadene høye.

I 2010 var arbeidsledigheten på 11,7 %.

Jordbruk og marine næringer

Svarte perler fra Fransk Polynesia

I landbruket dyrkes det kokosnøtter, frukt og grønnsaker, vanilje og kaffe. Virksomheten er av beskjeden økonomisk betydning og står for 2,2 % av BNP og 1 % av de sysselsatte i privat sektor. På Tuamotuøyene er kopra av betydning.

På Tuamotu- og Gambierøyene drives dyrking av perler, nærmere bestemt svarte perler. Fransk Polynesia har hatt 75 % av verdensmarkedet for slike perler. Perleeksporten går i hovedsak til Japan. I 2009 utgjorde verdien av perleeksporten 60 % av landets eksportinntekter.

Det drives kystfiske, mens fiskeriene ute på det åpne havet drives av fiskefartøyer fra andre land. Fiskerilisenser selges til fartøyer fra Japan og Sør-Korea.

Samferdsel

Havnen i Papeete

Den viktigste havnen i Fransk Polynesia finnes i hovedstaden Papeete. Den drives av Port autonome de Papeete (PAP). Havnen er utbygd flere ganger og betjener både oversjøisk trafikk og skipsfarten internt i landet.

Landets største lufthavn, Tahiti Faa'a internasjonale lufthavn, ligger ved hovedstaden. Den drives av det offentlig-private selskapet Aéroport de Tahiti (ADT). Det er flyforbindelse til Japan, Ny-Caledonia, Ny-Zealand, Cookøyene, USA, Chile og Frankrike.

Flyselskapet Air Tahiti Nui, som har selvstyremyndighetene som majoritetseier, har vært et økonomisk tapsprosjekt fra starten og er avhengig av statsstøtte.

Import og eksport

Framskrittspakten, iverksatt som følge av avviklingen av atomprøvesprengninger, baserte seg på importsubstitusjon. Målet var å fremme innenlandsk produksjon for å dekke lokale behov og dermed redusere importen. Høye importavgifter skulle oppmuntre til dette.

Lokal produksjon beskyttes av importavgifter og det er restriksjoner på import av visse matvarer. Dette bidrar til høye levekostnader. Eksportnæringene har vært negativt påvirket av at verdien av CFP-francen er knyttet til euro, og dermed har steget i verdi i forhold til amerikansk, australsk og nyzealandsk dollar. Dette har også gjort landet til et dyrere reisemål i de viktigste markedene.

Importsubstitusjon har lykkes i å få fram landets egen produksjon av matvarer som corned beef, skinke og pølse, og drikkevarer som øl, leskedrikker og kildevann. Til tross for målet om å utvikle landets eget næringsliv ved hjelp av proteksjonisme, er likevel importen fortsatt høy, særlig fordi landets egen industri ikke produserer varige forbrukerprodukter og fordi man fortsatt er avhengig av å importere matvarer som ikke produseres innenlands. Framskrittspakten har ikke resultert i betydelig industriutvikling. Industrisektoren sto i 2006 for 6,1 % av BNP og 8 % av de sysselsatte. Landet har stort handelsunderskudd.

Turisme

Hotell på Bora Bora

Reiseliv har utviklet seg til den viktigste næringsveg i Fransk Polynesia. I 1934 kom den første turistskipet til øyene, med turister fra USA. Tahiti Faa'a internasjonale lufthavn ble i 1960 utvidet for å kunne ta større fly fra interkontinentale ruter.

Antallet tilreisende steg fra 139 705 besøkende i 1989 til 218 241 i 2007, men reiselivsnæringen ble så rammet av globale økonomiske nedgangstider og antallet turister gikk deretter ned. Konjunkturene påvirker også turistenes opprinnelsesland. I 2001 kom 43 % av de tilreisende fra USA. Andelen falt til 25 % i 2009. Det asiatiske turistmarkedet er også viktig, med 22 % av de besøkende. Om lag en like stor andel av turistene kommer fra Frankrike. Hotellkapasiteten var i 2011 på 2 910 senger og belegget var 53,7%. I 2011 hadde landet 162 776 tilreisende turister. Det høye kostnadsnivået og den sterke CFP-francen er en hindring for turistnæringen.

Kilder

• «French Polynesia», i Robert D. Craig: Historical Dictionary of Polynesia, 3. utgave, Lanham: Scarecrowe Press, 2011, s. 94–107
• Newbury, C. W.: «Aspects of French Policy in the Pacific», 1853-1906, Pacific Historical Review, bd. 27, nr. 1, 1958, s. 45–56

Eksterne lenker

Commons: Kategori:French Polynesia – bilder, video eller lyd