Eldste

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Eldste er en betegnelse som brukes i visse sammenhenger om en person som har et ansvarsfullt verv. Betegnelsen eldste sikter gjerne til at de som har stillingen må ha nådd en viss alder eller modenhet, selv om det ikke nødvendigvis betyr at de rent bokstavelig må ha nådd en bestemt alder. Tittelen eldste (på gresk presbyteros, fransk anciens og engelsk elders) brukes både som urkirkelig æres- og embetstittel, overtatt fra jødedommen, om formann for et gilde eller laug og andre styrende funksjoner.

Betydning[rediger | rediger kilde]

Betegnelsen har vært brukt både i administrasjonen i en stat, om personer som har lærestillinger, om personer som har ledende stillinger i stammer, og om verv i enkelte religioner. Det er da vanligvis snakk om trossamfunn som ikke har prester. Tittelen ble brukt av reformatoren Jean Calvin om medlemmene av menighetsråd.

Eldste i Bibelen[rediger | rediger kilde]

Det hebraiske ordet zaqẹn og det greske presbỵteros i Bibelen betyr «eldre mann» eller «eldste», og er ofte brukt som en betegnelse på menn med spesielt privilegerte oppgaver.

I det gamle Israel[rediger | rediger kilde]

Det gamle Israel-folket som levde i Kanaan før Kristus, og som hele Tanákh (Det gamle testamente) dreier seg om, hadde patriarker, dommere og konger blant seg som tok ledelsen. På lokalt plan, i landsbyer og byer var mange av mennene, men ikke alle, utnevnt til å virke som eldste, og skulle og ta hånd om ro og orden, dømme overtredere og avgjøre saker som angikk befolkningen. Disse omtales i Bibelen som «Israels eldste», «forsamlingens eldste», «mitt folks eldste» og «landets eldste».[1] Om det var en større by, holdt de eldste gjerne råd ved byporten (5. Mosebok 16:18-20; Josva 20:4).

De jødiske eldste ser ut til å ha hatt noenlunde samme funksjon på Jesu tid, og det nevnes at «folkets eldsteråd» eller «Rådet» i Jerusalem stod bak mye av motstanden Jesus og disiplene møtte (Apostlenes gjerninger 22:5; Lukas 22:66).

I den kristne menighet[rediger | rediger kilde]

Paulus tjente i det første århundre som omreisende eldste, og skrev flere brev til eldsterådene i lokale kristne menigheter rundt omkring i Middelhavslandene. Timoteus, Titus og andre ledende kristne ble bemyndiget til å utnevne eldste «i by etter by» på vegne av apostelrådet i Jerusalem (Titus 1:5).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ 4. Mosebok 16:25; 3. Mosebok 4:15; 1. Samuel 15:30; 1. Kongebok 20:7-8.

Se også[rediger | rediger kilde]