Ḥasidisk jødedom

Ḥasidisk jødedom (ḥasidisme eller chasidisme, fra hebraisk חסידות – ḥasidut på sefardi, chasidus på askenasi, «elskverdighet») er en fromhetsretning innen jødedommen som oppstod på 1700-tallet i Øst-Europa i de områdene som nå er Ukraina, og som baserer seg på den jødiske mystikken, kabbalah.

Grunnleggeren het rabbi Jisraél ben Elingézer Israel ben Elieser (1698–1760), også kalt Baal Shem Tov, «Mesteren av det gode Navn». Denne tradisjonen vektlegger Guds allestedsnærvær, samt det hjertelige, meningsbærende forhold mellom mennesker. Chassid (ḥasid) er et hebraisk ord som opprinnelig betyr «from».

Noen av de ortodokse retningene er ekstra strenge. Jødene som tilhører disse retningene, lever for seg selv i egne boligområder, de går i spesielle klesdrakter og har sine egne skoler for barn og ungdom. Mennene har gjerne langt skjegg og sidelokker langs kinnet, og de går i svarte frakker og hatter.

Retningen legger vekt på den enkeltes religiøse erfaringer. Personlig bønn og glede over kontakten med Gud var det viktigste i jødedommen, mente de. Dette har de ḥasidiske gruppene holdt fast ved, samtidig som de er svært nøye med å følge de religiøse lovene.

En kjent folkelivsskildiring fra ḥasidisk miljø er musikalen Spelemann på taket, basert på boken Melkemannen Tevye (jiddisch: טבֿיה דער מילכיקער Tevye der milkhiker) av Sholem Aleichem. Kjente personer med ḥasidisk bakgrunn er blant annet filosofen Martin Buber, forfatteren Isaac Bashevis Singer (Nobelprisen i litteratur 1978) og fredsaktivisten Elie Wiesel (Nobels fredspris 1986).