HIV

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Røde sløyfe - det internasjonale symbolet for solidaritet med verdens hivsmittedet
«Hiv» kan også referere til telehiv.

Hiv, eller humant immunsviktvirus (fra eng. Human Immunodeficiency Virus), er et såkalt lentivirus av retrovirusfamilien som forårsaker ervervet immunsviktsyndrom - bedre kjent som Aids.[1] Aids betegner en dødelig tilstand hvor immunsystemet har sviktet og hvor kroppen ikke har noe forsvar mot livstruende, såkalte opportunistiske infeksjoner. Hivsmitte skjer i første rekke ved overføring av blod og sæd, dernest ved vaginalsekret, preseminal væske eller brystmelk. I disse kroppsvæskene er hiv til stede både som viruspartikler og i infiserte immunceller. Av disse er sæd det mediet som inneholder klart høyest konsentrasjon av viruspartikler. Ubeskyttet sex er derfor den klart største smittevei ved siden av bruk av kontaminerte sprøytespisser, brystmelk, og overføring fra mor til barn ved fødsel. Testing av blodprodukter for hiv har i stor grad eliminert smitte gjennom blodtransfusjon eller infiserte blodprodukter i industriland, men ulykker forbundet med blodoverføring forekommer.

Hivinfeksjon anses som pandemisk av Verdens helseorganisasjon (WHO). Anslagsvis mellom 40 og 50 millioner mennesker verden over er smittet.[2], over 60 % av dem i Afrika sør for Sahara. Fra viruset ble påvist i 1981 til 2006 har mer enn 25 millioner mennesker utviklet aids og dødd.[2] Hiv smitter rundt 0.6% av verdens befolkning[2]. Bare i 2005 krevde aids anslagsvis 2.4 – 3.3 millioner liv, hvorav mer enn 570 000 var barn. En tredel av dødsfallene er i Afrika sør for Sahara. Epidemien har for de rammede landene i Afrika medført enorme tilbakeskritt i øknonomisk og sosial utvikling og er en viktig årsak til økt fattigdom.[3]

Viruset ble offisielt påvist 5. juni 1981. HTLV-3 (human T-lymphotropic virus-III), er en tidlig betegnelse på viruset. Andre navn som ble brukt på viruset i pandemiens begynnelse var lymphadenopathy-associated virus (LAV), og AIDS-associated retrovirus (ARV).

Smitteoverføring[rediger | rediger kilde]

HIV

Hiv kan smitte alle som eksponeres for det uansett kjønn eller seksuell legning, men hiv er i seg selv ikke et veldig smittsomt virus. Helt spesielle forutsetninger må ligge til grunn for at smitteoverføring kan skje. Smittemediet må inneholde høye konsentrasjoner av viruspartikler for at viruset skal kunne infisere de celler i kroppen som det er avhengig av for å kunne reprodusere seg. I praksis er det bare blod, sæd og vaginalsekret som har høye nok konsentrasjoner av virus. Spytt, tårevæske, urin og avføring kan inneholde virus, men i for lave konsentrasjoner til at det representerer noen reell smittefare. Det skyldes naturlige enzymer i disse kroppsvæskene som bryter viruset ned og reduserer og nærmest eliminerer virusets mulighet til å infisere de celler i kroppen (CD4-celler) som det er avhengig av.

Hovedsakelig skjer smitte ved ubeskyttet sex, dvs at infisert sæd kommer i berøring med partnerens slimhinner. I praksis vil det si vagina eller anus. Smitte ved sædutløsning i munn er også mulig, men mindre sannsynlig, da spytt i munnhulen inneholder store mengder av naturlige enzymer som bryter viruset ned. Munnhulen og tannkjøttet kan imidlertid ha usynlige rifter og sår som kan danne en åpen port for viruset. Sannsynligheten for smitte vil også øke drastisk om man har andre infeksjonssykdommer som letter passasjen for viruset.

Animasjon som viser HIVs reproduksjon

Homofile er i den vestlige verden (USA og Vest-Europa) samt i Latin-Amerika statistisk overrepresentert. I Øst-Europa og Asia er sprøytemisbruk vanligste smittevei, men det er trolig en del underrapportering av homoseksuell smitte. Det er også en del menn som har sex med andre menn uten at de definerer seg som homofile. I Afrika er heteroseksuell smitte det vanligste.

Smitteoverføring skjer lettere fra mann til mann enn fra mann til kvinne eller omvendt, da viruset først og fremst finnes i større konsentrasjoner i sæden hos mannen og i mye mindre grad i kvinnelige vaginalsekreter, og fordi slimhinnen i skjeden er tykkere og mer motstandsdyktig mot rifter og sår under samleie. Ubeskyttet analsex regnes derfor som høyrisiko og betydelig mer risikabelt enn ubeskyttet vaginal sex.

Som en rekke andre kjønnssykdommer kan smitte også overføres ved blodsmitte – eksempelvis ved bruk av urene sprøyter, ved blodoverføring, eller ved bruk av urene instrumenter i forbindelse med et kirurgisk inngrep. Smitte ved blodoverføring skjer ikke i Norge i dag. I 1985 ble det innført strenge krav til hiv-test av avgitt blod ved norske blodbanker.

Myter og fakta om smitteveier[rediger | rediger kilde]

Hivs reproduksjonssyklus

Hiv kan ikke smitte ved vanlig kroppskontakt, ved kyssing eller ved bruk av felles gjenstander som er i berøring med kroppen, som drikkeglass, spisebestikk, toalett etc. Hiv er som sagt et lite smittsomt virus. Selv under optimale betingelser for viruset vil det ikke nødvendigvis smitte. Den viktigste faktor som bestemmer smittsomheten hos en smittebærer, er mengden av viruspartikler i blod eller sæd, såkalt virus load eller viruslast. Lav virus load reduserer smitterisikoen betydelig, mens høy virus load øker den tilsvarende.

Virus load er særlig høy i månedene etter at smitte har funnet sted samt under utviklingen av aids. Det betyr at en nysmittet som ikke kjenner sin smittestatus og fortsetter med å praktisere ubeskyttet sex, er en høypotent smittebærer. I tiden mellom nysmitte og utvikling av aids, som kan ta mange år, vil virus load ligge på et lavt eller moderat nivå og øke gradvis samtidig som immunforsvaret undertrykkes.

Idet den smittede kommer under behandling, vil virus load synke mot så lave nivåer at virusmengden ikke lenger kan måles, og den smittede er da i realiteten ikke smitteførende. Viruset er fortsatt i kroppen, men lar seg ikke lenger påvise.

Subtyper av hiv[rediger | rediger kilde]

Ett av de store hindrene ved behandlingen av hiv er virusets store genetiske variasjon.[4] Det finnes to hovedtyper av hiv - HIV-1 og HIV-2. Hiv-1 er i slekt med virus funnet i gorillaer og sjimpanser i Vest-Afrika, mens Hiv-2 er beslektet med virus funnet i apearten Sooty Mangabey, som finnes i skogene fra Senegal til Ghana. Det er Hiv-1 gruppe M-viruset som er det dominerende og som forårsaker aids. Gruppe M kan så igjen deles inn i en rekke subtyper basert på deres genetiske data. Hiv-2 anses for å være mindre virulent og mindre smittsomt enn Hiv-1.

HIV-01 gruppe M[rediger | rediger kilde]

Her nevnes bare gruppe M, siden det er i denne gruppen man finner de subtyper som inneholder patogene strenger av viruset.

Gruppe M er den mest utbredte type av hiv. Mer enn 90% av alle tilfeller av hivsmitte stammer fra denne gruppen. Innenfor gruppe M finnes så en rekke subtyper som benevnes som Subtype A etc. Det finnes også kombinasjonsformer av ulike subtyper, såkalte CRF (Circulating recombinant forms). Disse er også nummerert. CRF12_BF vil da bety en kombinasjon av subtype B og subtype F.

Disse subtypene kan igjen deles inn i nye subtyper, som da benevnes f.eks. Subtype A1, A2, B1, B2 etc.[9]

HIV-02[rediger | rediger kilde]

Hiv-02 har bare sporadisk vært registrert utenfor Afrika.

Resistens[rediger | rediger kilde]

Resistens mot antiretroviral behandling oppstår ved genetiske mutasjoner mellom ulike subtyper av viruset. The Stanford HIV Drug Resistance Database og The International Aids Society oppdaterer kontinuerlig en liste over de mest vanlige resistente formene.

Superinfeksjon[rediger | rediger kilde]

Superinfeksjon betegner en tilstand der en allerede smittet person smittes på nytt av en annen streng av viruset.[10] Dette kan skje dersom den smittede ikke endrer risikoatferd, men fortsetter med utveksling av brukte sprøytespisser eller ubeskyttet sex. Superinfeksjon vil lettere kunne medføre resistens og hurtigere sykdomsforløp samt mutasjon som danner mer potente virus.[11] Pr. 2005 var det bare registrert 16 tilfeller med superinfeksjon på verdensbasis.

Påvisning[rediger | rediger kilde]

Ved hiv-testing var det tidligere ikke selve viruset som ble påvist, men de antistoffer kroppen dannet mot det. Det kan ta mer enn seks måneder før kroppen danner slike antistoffer. Tiden mellom smitte og dannelsen av antistoffer er en såkalt vindusperiode der en hivtest vil kunne gi negativt utslag, mens man i virkeligheten er smittet. Ettersom virusmengden er høyest i de første månedene etter smitte, kan dette medføre at man er svært smitteførende uten å vite det.

Nyere tester reagerer imidlertid både på antigen (selve viruset) og antistoffer. Dermed er tiden mellom smitte og sikker påvisning drastisk redusert. En hivtest er i dag relativ sikker tre uker etter smitte, og helt sikker seks uker etter smitte.

Fra hiv til aids[rediger | rediger kilde]

Hiv-viron

Hiv er viruset som ubehandlet fører til aids.[12] Hiv er et såkalt retrovirus, som vil si at det angriper levende celler i kroppen gjennom å binde seg til celleoverflaten og sende sitt arvestoff av typen RNA inn i vertscellen, der det konverteres til DNA og inkorporeres i cellens eget arvestoff. Ettersom virus ikke har noe eget stoffskifte, utnytter det vertscellens stoffskifte til å danne kopier av seg selv.

Det er særlig de celler som er vitale i menneskets immunforsvar, de såkalte T-4- eller CD-4-celler (lymfocytter), som angripes av viruset. CD-4- eller T-4-cellene er hvite blodlegemer som har en sentral funksjon i koordineringen av immunologiske reaksjoner i kroppen. Når et stort nok antall slike celler er infisert, vil hele reguleringen av immunsystemet bryte sammen. Idet viruset har trengt inn i cellen, "omdefineres" cellens funksjon til å bli en "fabrikk" for reproduksjon av nye viruskopier, som igjen infiserer nye celler. Gradvis brytes dermed hele immunforsvaret ned. En rekke såkalte opportunistiske infeksjoner vil da oppstå – det vil si infeksjoner som kroppen normalt holder stand mot, men som utnytter immunsystemets svekkelse til å blusse opp og angripe kroppen. Den vanligste av disse opportunistiske infeksjonene er pneumocystis carinii pneumoni (PCP) eller med sin nyere betegnelse pneumocystis jeroveci pneumoni. Dette er en candidainfeksjonlungene som er meget sjelden uavhengig av aids og som ubehandlet har et dødelig forløp. Andre opportunistiske infeksjoner kan være soppinfeksjoner i spiserør og/eller munnhule, vedvarende herpes simplex, kryptokokk-infeksjon, avmagringssyndrom, spesielle former for hudkreft (Kaposis sarkom) som praktisk talt bare opptrer i forbindelse med aids, og hjernetoxoplasmose. Når mengden av CD-4-celler er under en viss målbar grense (som f.t. retningsgivende er satt ved 350 viruskopier pr ml. blod) og en av de aidsdefinerende opportunistiske infeksjonene inntrer, har den hivsmittede utviklet aids og vil uten behandling dø.

Symptomer[rediger | rediger kilde]

En hivsmittet trenger ikke å ha symptomer på smitte i det hele tatt. Hivinfeksjonen kan være såkalt asymptomatisk, dvs. at den smittede verken har symptomer eller plager. Ca halvparten av de smittede får imidlertid en akuttreaksjon 2 – 3 uker etter smitte i form av kraftig influensa, høy feber og opphovnede lymfekjertler som kan minne om kyssesyke. Andre symptomer kan være utslett, diaré, hoste og belegg på mandlene. Dette kalles primærinfeksjon. Etter kort tid vil disse symptomene gå tilbake og den smittede kan leve symptomfritt i mange år.

En hivinfeksjon kan deles opp i 4 stadier:

Fase 1: Primærinfeksjon[rediger | rediger kilde]

Primærinfeksjon 2 – 3 uker etter smitte med kraftige influensasymptomer, hovne lymfekjertler og feber. Symptomene vil etter normal rekonvalesenstid gå over.

Fase 2: Asymptomatisk fase[rediger | rediger kilde]

Etter primærinfeksjonsfasen inntrer en asymptomatisk fase som kan vare fra ett til opp til tjue år. Noen vil imidlertid kunne utvikle lett forstørrede lymfekjertler flere steder i kroppen og ha diffuse feberfornemmelser eller av hete samt tiltakende tretthet. Gjennomsnittlig latenstid er fra 6 – 8 år. Det finnes imidlertid tilfeller der smittede har gått med viruset i opp til 20 – 25 år uten å ha utviklet aids.

Fase 3: Symptomatisk fase[rediger | rediger kilde]

Candidainfeksjon i munnhule og spiserør er en vanlig opportunistisk infeksjon idet en hivsmittet utvikler aids.

Etter mange år vil forstadiene til aids melde seg i form av en lang rekke flere diffuse, men stadig mer spesifikke symptomer. Disse vil variere noe fra individ til individ, men visse symptomer er gjennomgående. Man vil gå kraftig ned i vekt, være plaget av feber, kraftig nattesvette, utmattelse og tretthet, markant forstørrede lymfeknuter, diaré, candidainfeksjon i munn eller spiserør, helvetesild samt økende plager med utbrudd av herpes.

Vanlig sykdomsbilde i siste stadium av en hivinfeksjon (aids).

Fase 4: Aids[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Aids

Aids er det terminale, dvs. det dødelige stadiet av en HIV-infeksjon da kroppen ikke lenger har et fungerende immunforsvar. Infeksjonssykdommer som kroppen ellers nedkjemper samt visse former for kreft og sykdommer i hjernen vil da melde seg og ha dødelig utgang.

Utfordringer med vaksine[rediger | rediger kilde]

I de første 10 – 15 år av hivepidemien stod legevitenskapen rådløs med hensyn til livreddende behandling av hivinfeksjon. I 1987 ble kreftmedisinen AZT (eller Zidovudin) introdusert. Den gav en kortvarig effekt inntil hiv utviklet resistens, og gav dessuten meget kraftige bivirkninger.

Tross intense anstrengelser er det fortsatt ingen vaksine eller effektiv kur mot selve hivviruset. Årsaken til vanskene med å fremstille vaksine er virusets store genetiske variasjon og raske replikasjonsevne. I forhold til andre virus er hiv her unikt. For hver replikasjon skifter viruset "ansikt", det blir resistent. Om vi tar et øyeblikksbilde av hiv, vil det være fullt mulig å utvikle en effektiv vaksine mot viruset slik det ser ut der og da. Men ved neste replikasjon vil viruset ha endret sin overflatestruktur akkurat så mye at vaksinen ikke vil gjenkjenne det. Hiv har et unikt tempo og mangfold som gjør det fysisk umulig å henge med. På grunn av sin evne til å smyge unna ethvert kjemisk motangrep, omtales hiv ofte som et spesielt "intelligent" virus.

Behandling[rediger | rediger kilde]

Tross vanskene med å utvikle vaksine, finnes det i dag effektiv behandling mot virusets evne til å reprodusere seg i kroppen, og dermed mot dets evne til å fremkalle sykdom. Med riktig behandling trenger en hivinfeksjon derfor ikke lenger utvikle seg dødelig. De fleste hivsmittede som mottar behandling, vil kunne leve tilnærmet normal livslengde og tilnærmet symptomfritt.

Det store vendepunktet i behandlingen av hiv kom med introduksjonen av HAART ("Highly active antiretroviral therapy) i 1996. Dette er en kombinasjonsbehandling bestående av minst tre forskjellige antiretrovirale legemidler som "gjerder" viruset inne slik at det hindres i å reprodusere seg. De antiretrovirale legemidlene angriper de vitale prosessene i hivs reproduksjon (revers transkriptase, integrase og protease). Kombinasjonsbehandling består i å angripe alle disse prosessene samtidig. Så lenge viruset hindres i å reprodusere seg, vil nye celler ikke kunne infiseres og sykdom vil heller ikke kunne inntre. HAART er resultat av en intens internasjonal forskningsinnsats og representerer ett av de store gjennombrudd i medisinens historie. Skal medisinene ha effekt, er man avhengig av at de tas daglig livet ut, til riktig tid og på rett måte. Ingen medisiner stiller så store krav til eksakt etterlevelse fra pasientens side som HAART. Slutter man å ta medisinene, vil viruset straks blomstre opp igjen i kroppen og CD-4-nivåene synke. Glemmer man å ta medisinene, er det som å "klippe hull" i gjerdet. Det er nok at én viruspartikkel slipper gjennom for at det skal begynne å replikere og eventuelt utvikle medisinresistens. Det er beregnet at for å ha full effekt av HAART må 95 % av medisinene tas. Det innebærer at man ikke kan glemme å ta en dose mer enn én gang hver halvannen måned.

På grunn av de høye utgiftene til forskning og fremstilling er imidlertid HAART meget kostbart. British HIV Association (BHIVA) har beregnet at én hivpasient i industrialiserte land bare i medisinutgifter koster gjennomsnittlig 3,6 mill. kroner i et livstidsperspektiv.[13],[14] I land utenfor den rike verden er tilgjengeligheten til livreddende behandling derfor meget lav. Dette er søkt avhjulpet gjennom etableringen av UNAIDS og The Global Fund, som er et internasjonalt samarbeid mellom private og offentlige instanser. Tilgjengeligheten til livreddende medisiner i fattige land er økende, men fortsatt er det meget langt igjen før alle smittede har tilbud om livreddende hjelp. Vansker i form av distribusjon, manglende medisinsk infrastruktur i underutviklede land og tilgang til kostbar laboratorieteknologi som er påkrevd for testing og smitteoppsoring, utgjør også betydelige hindre. Det samme gjelder tabubelagte holdninger til seksualitet og fornektelse av hiv som seksuelt overførbar sykdom. HAART krever også høy grad av etterlevelse fra den smittede selv for å ha effekt. Få medisiner er så avhengige av å bli tatt korrekt og til riktig tid som HAART. Glemmer man en dose, kan det innebære å "klippe hull" i gjerdet som hindrer hiv i å reprodusere seg, og viruset kan i verste fall bli resistent og ikke reagere på medisinen. For store grupper narkomane som lever uorganiserte liv eller for mennesker i kulturer som i mindre grad styrer sine liv etter klokken enn mennesker i moderne, utviklede land, kan dette være et alvorlig problem. Av land utenfor den rike verden er det til nå bare Thailand og Brasil som kan tilby behandling til mer enn 50 prosent av de smittede. Dette har vært mulig fordi begge land har en godt utviklet farmasøytisk industri som er i stand til å produsere billige kopimedisiner selv.

Utover kjemisk medisinering vil en hivsmittet også være avhengig av andre positive tiltak for å kunne leve best mulig med hiv. Sunt kosthold og fysisk aktivitet er spesielt viktig for hivsmittede for å opprettholde et sterkt, infeksjonsforebyggende immunforsvar. Det samme gjelder den psykiske helsen. Hiv er en skambelagt sykdom som påvirker den hivsmittedes selvbilde meget sterkt. Terapi og selvhjelpsgrupper og alt som kan være med å høyne selvtillit og selvbilde er særdeles viktig for å opprettholde et sterkt immunforsvar og en god allmenn helsetilstand.

Det utvikles stadig nye og mer raffinerte medisiner mot hiv. Bare siden 2000 har det vært en enorm utvikling med hensyn til hvor mange piller som må tas daglig. Fra opp til 20 – 30 piller flere ganger om dagen kan man i dag nøye seg med én tablett én gang om dagen.

Prognosen for pasienter med hiv under optimal behandling er i dag meget god, men et fullstendig empirisk grunnlag foreligger av naturlige grunner ennå ikke. Det er imidlertid generell enighet blant infeksjonsmedisinere om at dagens hivpasienter kan regne med å leve normalt lange liv. Utover det mentale stigmaet som ligger i en skambelagt diagnose og som fører til at de fleste hivsmittede bærer på sin sykdom i hemmelighet, kan man i dag medisinsk sett leve nokså problemfritt med hiv.[15]

Kirkens bymisjon driver et eget psykososialt senter for hivpositive i Oslo, Aksept, med døgntilbud og poliklinikk.[16]

Epidemiologi[rediger | rediger kilde]

Global utbredelse av hiv pr 2008.

Pr. 31. 12. 2009 antas ca. 46 – 50 millioner mennesker over hele verden å være smittet av hiv. Tallet er usikkert på grunn av mangelfulle rapporteringssystemer i ulike land og fordi diagnostiske metoder og kriterier kan variere. Det er beregnet at nærmere 30 millioner personer har dødd av aids siden sykdommen ble oppdaget i 1981. Hiv er vår tids verste helsekatastrofe og den verste i menneskehetens historie noen sinne målt i antall døde og rammede. I 2005 døde det ca. 2,8 millioner mennesker pga. Aids, 570 000 av dem var barn (under 15 år).

Hver dag får 15 000 nye personer hiv. Hver dag dør mellom 6000 og 9000 av aids. Historien om hvordan en enslig viruspartikkel har endt opp med å bli historiens største drapsmaskin, vil bli stående som en av fremtidens store gåter.

Spredningen av hiv er globalt svært ujevnt fordelt og har en rekke paradoksale trekk som ikke alltid er lett å forklare. Helt siden epidemiens start har den vært konsentrert rundt visse globale og regionale episentra. Noen land eller områder innen et land kan være uberørt, mens andre er hardt rammet. I USA er stater som California og Texas blant de hardest rammede, mens nabolandet Mexico hittil har vært forholdsmessig lite berørt. De karibiske statene er generelt hardt rammet, men Cuba og Den dominikanske republikk danner nærmest smittefrie øyer. I Europa er Tyrkia og landene på Balkan foreløpig nærmest hivfrie soner. I Kina er det relativt sett en liten forekomst i forhold til landets størrelse og sammenlignet med andre asiatiske land og med ekstremt skjev regional fordeling. Det fryktes imidlertid at Kina står overfor en eksplosjonsartet epidemi.

Forklaringen på slike paradokser kan være dels sosiologiske og kulturelle forskjeller mellom land og regioner, dels at en epidemi bare kan oppstå ved at hiv etablerer et kretsløp innen en populasjon. Slik kan det oppstå ekstreme forskjeller mellom populasjoner der hiv er kommet inn og har dannet et epidemiologisk kretsløp og i populasjoner der hiv aldri har kunnet danne et slikt kretsløp.

I den vestlige verden og Latin-Amerika danner menn som har sex med menn (MSM) ett av hovedkretsløpene, og homoseksuelle menn er dermed statistisk overrepresentert på statistikkene. I Øst-Europa og Asia er situasjonen en annen. Her er det sprøytenarkomane som danner det største kretsløpet.

Den store bekymringen ved epidemiens start var at hiv skulle etableres i de store befolkningsgruppene. Med unntak av visse deler av Afrika og i Ukraina har dette ikke skjedd. Om hiv skulle få fotfeste blant f.eks. store ungdomsgrupper i den vestlige verden som praktiserer ubeskyttet sex eller blant større asiatiske befolkningsgrupper, vil den epidemiologiske situasjon på kort tid kunne bli dramatisk forverret. Men hittil har det ikke vært tegn til at hiv har slått inn med særlig styrke i andre enn de tradisjonelle risikogruppene. Man har imidlertid ingen garanti mot at ikke dette bildet kan endre seg, og det kan skje meget raskt dersom viruset først får fotfeste innen større populasjoner.

Afrika sør for Sahara[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: HIV og AIDS i Afrika

Endringer i forventet levealder i noen hardt rammede land i Afrika sør for Sahara.

Nærmere 30 millioner, eller to tredeler av det samlede antall smittede i verden, bor i Afrika sør for Sahara. Aids har siden epidemiens start i 1981 forandret Afrika mer grunnleggende enn slavehandel og kolonialisme noen gang gjorde. Hiv har en særlig stor konsentrasjon i landene i det sørlige Afrika, der 18.8 prosent av befolkningen mellom 15 og 49 år antas å være smittet. I tillegg kommer nærmere 300 000 barn. I visse deler av Sør-Afrika, som i Cape Town-regionen, antas mer enn 40 prosent av befolkningen å være smittet. Bare i Sør-Afrika dør ca. 360 000 hvert år av aids. Øst-Afrika og Sentral-Afrika er også meget hardt rammet, mens spredningen i Vest-Afrika har vært mer begrenset. Unntaket er Nigeria, som nest etter Sør-Afrika og India har flest registrerte hivpositive i hele verden.

Av de afrikanske landene er det bare i Uganda man har lykkes med effektive nasjonale tiltak mot epidemien.

Nord-Amerika og USA[rediger | rediger kilde]

Aids-dødsfall i USA inntil 1997 - året etter at HAART ble introdusert.

I den vestlige verden har USA fra epidemiens første fase vært et episenter med betydelig spredning. Ca 1,2 millioner antas å være smittet, av disse har 350 000 fått aidsdiagnose. Menn som har sex med menn er den klart største risikogruppen med 44 prosent. USA er målt etter relativ forekomst det tredje hardest rammede landet i verden. Spredningen er fortsatt betydelig innen sosiale lavklassegrupper og visse etniske minoriteter. Blant flere urfolksgrupper er spredningen ekstremt høy. Det samme bildet går igjen i Canada. Homoseksuell smitteoverføring øker i USA uproporsjonalt i forhold til andre risikogrupper (60 prosent i 2006). De siste årene har antall nysmittede ligget på rundt 40 000 pr. år. HAART-behandling er i prinsippet tilgjengelig for alle, men med utilstrekkelige helseforsikringer vil en del av de hardest rammede ikke ha tilgang til effektiv behandling. Dette er søkt kompensert ved omfattende privatfinansiert filantropi, men langt fra tilstrekkelig til å dekke behovet.

Siden 2001 har det årlige antallet døde ligget rundt 15 000 – et fall på 70 prosent i forhold til 1995. Nærmere 700 000 amerikanere er døde som følge av aids siden 1981. Et særtrekk ved USA er at menn er uforholdsmessig hardt rammet (74 prosent).

Vest-Europa[rediger | rediger kilde]

Antall smittede i europeiske land måles i antall smittede pr. million innbyggere pr. år, såkalt smitterate. I Vest-Europa er det i dag nærmere 900 000 smittede.[17] Blant de vesteuropeiske landene utmerket Portugal seg på et tidlig stadium med en betydelig høyere forekomnst (prevalens). Smitteraten ligger her f. t. på 205 pr. million innbyggere pr. år. Frankrike, Italia, Storbritannia, Sveits, Spania, Luxembourg og Belgia ligger også langt over vesteuropeisk gjennomsnitt med smitterater på over 100 pr. million innbyggere pr år. Storbritannia ligger i dag så høyt som 149, Luxembourg på 119. Det samlede antall døde av aids har vært betydelig høyere i Sør-Europa inklusive Frankrike enn i Nord-Europa. Norge hadde lenge Europas laveste smitterate nest etter Island, men ligger nå på gjennomsnittsnivået med 58,3 pr. million innbyggere pr. år. Både Danmark (45) og Sverige (41,6) har i dag vesentlig lavere smitterate enn Norge. I Vest-Europa har Tyskland den laveste raten med 32 smittede pr. million innbyggere pr. år.

Smitteutviklingen har vært negativ i samtlige vesteuropeiske land med nær en fordobling av registrerte smittetilfeller i perioden 19952006. Andelen av homoseksuelle smitteoverføringer er høy (35 prosent) og relativt sett høyest i Nederland og Storbritannia. Av heteroseksuelt smittede er tre fjerdedeler innvandrere eller asylsøkere fra land med høy forekomst av hiv. Blant de øvrige heteroseksuelt smittede er et flertall smittet utenfor hjemlandet.

Øst-Europa[rediger | rediger kilde]

Øst-Europa har hatt en eksplosjonsartet økning av hivmsitte med mer enn en tjuedobling de siste ti år.[18] 90 prosent av spredningen har skjedd i Russland og Ukraina, der utviklingen inntil nylig har vært helt ute av kontroll pga nasjonale helsemyndigheters manglende vilje til å erkjenne problemets omfang. Antall smittede i begge land er usikre på grunn av ineffektiv rapportering, men nyregistrerte smittetilfeller er for 2006 hele 270 000 i begge land sammenlagt. For Russland gir det en smitterate på 275 smittede pr. million innbyggere pr. år, for Ukraina 289. Verdens helseorganisasjon WHO anslår at det finnes nærmere 1,5 millioner smittede bare i Russland, 80 prosent av dem unge mellom 15 og 30 år. I Ukraina anslås tallet til 600 000. Bare i byen Odessa antas mer enn 10 prosent av befolkningen å være smittet. Ukraina er i dag det klareste eksemplet på hvor fort hiv kan spres når viruset først bryter inn i større befolkningsgrupper.

Smitteutviklingen har også vært eksplosiv i Baltikum og da særlig i Estland, som har hatt den høyeste relative vekst i verden siden 1998. Fra en smitterate på 8,7 pr. million innbyggere pr. år i 1998 var tallet i 2006 667. I de baltiske statene er hiv ekstremt overrepresentert i den russiske minoritetsbefolkningen.

I det alt vesentlige skjer smittespredningen i østeuropeiske land ved gjenbruk av infiserte sprøyter, men homoseksuell smitteoverføring er trolig underrapportert.

Hiv har en kort historie i Øst-Europa, og myndighetene har respondert svært sent mot trusselen. Dette har imidlertid vært i klar bedring de senere år. Men i Russland og Ukraina har fortsatt bare henholdsvis 13 og 7 prosent av de smittede tilgang på behandling. Også disse tallene er i klar bedring. Men som følge av dette har den store bølgen av aidsrelaterte dødsfall kommet først i de senere år. Økningen i antallet som døde av aids var dramatisk i 2006 og passerte i 2007 100 000 i Øst-Europa sett under ett.

Sentral-Europa[rediger | rediger kilde]

Sentraleuropeiske land har vært merkverdig beskjedent berørt. Tsjekkia, som etter kommunismens fall har fått en blomstrende sex- og pornoindustri, har en så lav smitterate som 9,1 pr. million innbyggere pr. år. Polen, Ungarn, Slovakia og Romania er relativt beskjedent berørt. Tyrkia og Balkan med unntak av Albania danner nærmest hivfrie soner. Situasjonen er derimot bekymringsfull i Kypros, Bulgaria og Albania, som ser ut til å stå overfor en epidemi.

Sentral-Asia[rediger | rediger kilde]

Utviklingen har vært dramatisk i de sentralasiatiske republikkene som danner hovedårene for internasjonal narkotikatrafikk, men sikre tall foreligger ikke. Underraporteringen er stor og myndighetenes respons mot trusselen har vært liten eller helt fraværende.

Latin-Amerika og Sentral-Amerika[rediger | rediger kilde]

I Latin-Amerika antas nærmere 2 millioner å være smittet, av disse 650 000 i Brasil, der nasjonale kampanjer og stadig bedre behandlingstilbud har hatt betydelig gjennomslagskraft. Brasil har en stor farmasøytisk industri og var det første land til å bryte patentet på hivmedisiner og produserer billige kopimedisiner selv. I den fattige del av verden er Brasil det landet der nasjonale tiltak mot hiv har hatt størst suksess.

Situasjonen i Latin-Amerika sett under ett ser relativ stabil ut, men med høy forekomst i de fleste land, og da særlig i land med omfattende narkotikahandel, som Columbia.

Landene i Sentral-Amerika har også høy forekomst, med unntak av Mexico, Costa Rica og Nicaragua. Situasjonen i Mexico er imidlertid illevarslende på grunn av økende narkotikatrafikk. I de karibiske land er det ekstremt høy forekomst i visse republikker (Haiti), mens andre, som Cuba, nesten ikke er berørt.

Asia[rediger | rediger kilde]

Asia antas å ha ca. 10 - 11 millioner hivsmittede. Siden 2004 har antallet som får behandling blitt tredoblet. Smittespredningen har imidlertid gått fra land til land som epidemiske stormer, og fortsatt er det land der man forutser at en eksplosiv vekst i smittetallene er i vente. Dette gjelder i første rekke Kina. Av landene i Asia er det først og fremst India som har vært hardt rammet de siste ti - femten år. I 2006 ble det anslått ca. 6 millioner smittede i dette landet alene. Regionale variasjoner er imidlertid betydelige. Utviklingen i India kan nå se ut til å være stabilisert, men små endringer i spredningsmønsteret, der hittil uberørte regioner får en epidemi, kan endre dette bildet meget raskt.

Relativt sett har den sterkeste veksten i smitte vært i de sørøstasiatiske land med en uheldig kombinasjon av omfattende sprøytemisbruk og sexindustri. Thailand fikk en eksplosjonsartet epidemi på 1990-tallet, men her har nasjonale kampanjer hatt betydelig effekt. Thailand har i likhet med Brasil brutt patentet på hivmedisinene, og har vært et foregangsland i Asia. I andre land i regionen, som Kambodsja og Vietnam der sprøytemisbruk er utbredt, ventes en eksplosiv utvikling de neste ti år.

I Kina har smittespredningen inntil nylig vært begrenset og konsentrert til visse storbyer. Antall smittede er anslått til ca. en million, der ca. halvparten er smittet ved sprøytemisbruk. Underrapporteringen er trolig betydelig. Først i de seneste år har det vært tegn til at kinesiske myndigheter tar trusselen på alvor. Smitteutviklingen i Kina følger imidlertid et mønster som tyder på at landet står foran en eksplosjonsartet epidemi i løpet av de neste ti år.

Japan, Filippinene og Sør-Korea har hittil vært relativt beskjedent berørt av hiv.

Osceania[rediger | rediger kilde]

Australia og New Zealand har vært beskjedent berørt av hiv, men Papua New Guinea fikk i 2005 en epidemisk spredning blant sprøytenarkomane.

Midtøsten og Nord-Afrika[rediger | rediger kilde]

Samtlige land i denne regionen er minimalt berørt, men i de land som grenser til handelsrutene for internasjonal narkotikatrtafikk, har det vært en markant økning. Dette gjelder i første rekke Iran.

Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge var det ved utgangen av 2007 registrert 3 787 hivsmittede. De siste år har det årlig blir registrert ca. 300 nye tilfeller, slik at tallet i 2010 har passert 4000. I 2008 ble det diagnostisert 299 nye hivsmittede. Av disse var 182 (61 %) menn og 117 kvinner. Dette er det høyeste antallet hivpositive diagnostisert hittil i løpet av ett år i Norge.[19]

Økningen i forhold til 2007 skyldes særlig en betydelig økning i gruppene innvandrere smittet før ankomst Norge og smittede homoseksuelle menn. Totalt er det diagnostisert 4 086 hiv-positive i Norge (2 748 menn og 1 338 kvinner). Av de 4 086 meldte hiv-positive, er 618 meldt døde av aids, noen vil ha dødd av andre årsaker, mens andre har forlatt landet.

Blant alle som er registrert hivsmittet i Norge, er over halvparten (50,4%) smittet heteroseksuelt, 31,3% homoseksuelt og 13,5% ved sprøytebruk. 92 kvinner og 47 menn ble i 2008 diagnostisert med heteroseksuelt overført hiv etter ankomst som asylsøker, flyktning eller familieinnvandrer til Norge. 46 personer (28 menn og 18 kvinner) ble diagnostisert etter heteroseksuell smitte mens de var bosatt i Norge. Det årlige antall påviste hivtilfeller blant homoseksuelle menn er mer enn doblet fra 1990-tallet. Av de 92 tilfellene påvist i 2008 oppga 46 at de ble smittet i Oslo, 15 ble smittet andre steder i Norge (hvorav fire i Drammen og tre i Bergen), 23 i utlandet og for åtte var smittestedet ukjent. Hiv blant sprøytemisbrukere i Norge holder seg på et meget lavt nivå. Av de 12 tilfellene meldt i 2008 er det syv menn og fem kvinner, hvorav fire er innvandrere som er smittet i sine opprinnelige hjemland før de kom til Norge. Av de åtte tilfellene smittet i Norge er fire smittet i Oslo og de resterende i ulike kommuner.

Smittebildet i Norge har endret seg betydelig fra 1999. Da var 37,4% smittet homoseksuelt, 34,3& smittet heteroseksuelt og 23% ved sprøytebruk.

I tillegg til hivsituasjonen blant menn som har sex med menn preges i økende grad utviklingen i Norge av den globale hivepidemien. Tre av fire nordmenn som smittes med hiv er menn som er blitt smittet av en annen mann eller av en kvinne i et sørøstasiatisk land.

Hivs historie[rediger | rediger kilde]

Sikker kunnskap om hvordan hiv oppstod og utviklet seg til å bli den største trussel mot folkehelsen i menneskehetens historie, foreligger ikke. Det er imidlertid antatt med rimelig stor grad av sikkerhet at viruset oppstod i Belgisk Kongo rundt 1930-tallet ved at viruset SIV ble overført fra sjimpanser til mennesker.[20] Hiv ble første gang påvist på Haiti i 1966. Til USA kom det i 1970. Utover på 1970-tallet oppdaget afrikanske leger epidemiske forekomster av opportunistiske infeksjoner og avmagringssyndrom uten forklarlig årsak, men de første tilfellene er kjent tilbake til 1950-tallet. Fenomenet vakte imidlertid ingen interesse blant forskere.

I 1981 registrerte man så en plutselig høy forekomst av opprotunistiske infeksjoner, uvanlige kreftformer og avmagringssyndrom hos en gruppe homoseksuelle menn i San Francisco. Like etter ble det rapportert lignende tilfeller i New York og London. I 1982 registreres samme fenomen blant blødere i USA og på Haiti og blant homoseksuelle menn i en rekke vesteuropeiske land. De første organisasjonene til bekjempelse av den nye sykdommen ble samme år etablert i USA og Storbritannia. Navnet aids ble dette året også innført etter at benevnelsen GRID (Gay related infection disease) en kort tid var blitt benyttet.

I 1983 hevdet to uavhengige forskningsgrupper ledet av Robert Gallo og Luc Montagnier at et nytt retrovirus var funnet hos aidspasienter.[21][22] Gallo hevdet at viruset hadde stor likhet med en gruppe retorvirus, HTLV, hans forskningsgruppe hadde isolert, og som er årsak til leukemi. Han gav det nye viruset navnet HTLV-III. Montaginer viste derimot at kjerneproteinet i det nye viruset han hadde isolert fra aidspasienter med hovne lymfeknuter, var immunologisk forskjellig fra HTLV, og gav det navnet LAV (Lymphadenopathy associated virus).[23] Rivaliseringen mellom Gallo og Montagnier har gitt opphav til betydelige kontroverser innen aidsforskningen. I 2008 mottok imidlertid Montagnier Nobelprisen i medisin for sitt arbeid, mens Gallo ikke ble anerkjent på lik linje.[24]

I 1983 ble det registrert 3000 aidssyke i USA. Samme år døde den første nordmann av aids, og Helseutvalget for homofile ble etablert. I 1984 identifiseres viruset HTLV-III, senere kalt HIV som årsak til aids. Forskere oppdaget nå også en sammenheng mellom Afrika og aidsepidemien i USA og Vest-Europa. Samme år påvises en epidemisk spredning blant sprøytenarkomane. Den første hiv-testen ble utviklet i 1985. Testen påviste ikke selve viruset, men antistoffer mot det i kroppen. I 1986 er det registrert 38 000 aidssyke i 85 land.

I 1987 lanseres AZT eller Zidovudin som den første antihiv-medisin. AZT ble utviklet mot kreft1960-tallet, men ble straks forbudt selv på dyr på grunn av sine toksiske egenskaper. Medisinen gav en kortvarig effekt, men med ekstreme bivirkninger.

I 1987 lanseres store nasjonale kampanjer mot hiv i de fleste vesteuropeiske land. USA fulgte etter i 1988, men tiltakene fikk liten støtte av den sittende Reagan-administrasjonen. Flyveblader med informasjon om hiv ble trykket opp i store opplag og fikk stor gjennomslagskraft.

I 1990 anslås 8 millioner å ha blitt smittet. Hiv fikk dette året epidemiske proporsjoner i Thailand. I 1991 lanserte Thailand som det første land utenfor den vestlige verden et nasjonalt program til bekjempelse av hiv. I 1995 etableres FNs hiv/aids-organisasjon UNAIDS. I 1996 introduseres kombinasjonsbehandlingen HAART, og man ser et umiddelbart fall i aidsrelaterte dødsfall. I 1997 brøt Brasil patentet på de nye hivmedisinene og innførte som det første land i den fattige del av verden fri behandling til alle smittede. Samme år passerte antallet registrerte hivsmittede 30 millioner. I 2002 tok FNs generalsekretær Kofi Annan initiativ til The Global Fund – et internasjonalt samarbeid mellom private og offentlige instanser som skal finansiere forskning og forebygging av hiv, malaria og tuberkulose. I 2005 passerte tallet på personer som har dødd av aids, 25 millioner.

Hiv i det norske lovverket[rediger | rediger kilde]

I Norge har alle hivpositive rett til fri behandling med antiretrovirale medisiner. Hivpositive har også rett til fri infeksjonsforebyggende tannbehandling etter folketrygdens satser. Hivpositive har også rett til fri legehjelp og psykologhjelp. Hivpositive med aidsdiagnose kan søke NAV om tilskudd til utgifter forbundet med ekstra kost- og mineralstilskudd.

Hivpositive har ingen plikt til å informere om sin hivstatus overfor arbeidsgiver. En arbeidsgiver har heller ikke anledning til å bruke eventuell kunnskap om en arbeidssøkers hivstatus mot ham i en tilsettingsprosess eller diskvalifisere vedkommende fra arbeidsoppgaver på grunn av hiv. En arbeidsgiver kan være erstatningspliktig dersom en hivpositiv kan dokumentere forskjellsbehandling. Oppsigelse av en arbeidstaker på grunnlag av hivstatus er ved en høyesterettsdom i 1988 (den såkalte Henki-saken fastslått som usaklig grunn. En hivpositiv har i visse tilfeller rett til redusert arbeidstid og tilrettelegging av arbeid dersom det ikke er til "vesenlig ulempe" for virksomheten.

Smittevernloven[rediger | rediger kilde]

Smittevernloven pålegger den som har grunn til å anta at han er smittet av allmennfarlig sykdom å oppsøke lege og teste seg. Hiv er definert som allmennfarlig sykdom. Dersom man er smittet, har man plikt til å oppgi hvor eller fra hvem man har fått smitten og hvem man eventuelt kan ha smittet. Loven forplikter også den smittede til å motta smittevernveiledning fra lege. Smittevernloven åpner for bruk av tvang, så som tvungen legeundersøkelse, innlegging eller isolering. Frivillig medvirkning skal da først være prøvd. Ved eventuell tvangsinnleggelse har man krav på fri advokathjelp.

Straffelovens paragraf 155[rediger | rediger kilde]

Paragraf 155 i straffeloven, sist endret i 2003 er en generell lovparagraf som ikke er rettet spesielt mot hiv-positive. Den gir straff til den som

Sitat med skjellig grunn til å tro at han er smitteførende med en allmennfarlig smittsom sykdom, forsettlig eller uaktsomt overfører smitte eller utsetter en annen for fare for å bli smittet Sitat
– Straffelovens paragraf 155

Strafferammen er 3 - 6 år. Så sent som i 2003 ble øvre strafferamme utvidet fra 4 til 6 år.

Det er viktig å understreke at loven ikke skjelner mellom det å faktisk smitte og det å utsette noen for smittefare. Smitteoverføring må altså ikke ha skjedd før loven kommer til anvendelse, og man må heller ikke være smittet selv eller kjenne sin egen hivstatus. Det er tilstrekkelig at man har «skjellig grunn til å tro...». Det betyr at loven også innbefatter dem som har risikoatferd uten nødvendigvis å ha blitt smittet.

Det er ført en rekke saker for domstolene etter paragraf 155, med fellende dommer i samtlige. Loven gir den hivpositive et ensidig ansvar for ikke å utsette noen for fare.

Straffelovens paragraf 155 er utsatt for sterk kritikk fra hiv-positives interesseorganisasjoner og det er tatt til orde for en endring. Det hevdes at loven ikke lenger er i samsvar med dagens medisinske virkelighet, og at det er meningsløst med en straffetrussel som ligger på nivå med hva man kan få ved uaktsomt drap. Det hevdes også at at loven ikke virker smitteforebyggende ved at den tar bort det felles ansvar alle har for ikke å utsette seg for smittefare. Kritikerne mener at loven virker antiforebyggende og forsterkende på stigmaet som hivpositive allerede sliter med, å kriminalisere en hel pasientgruppe, slik noen mener loven gjør. Det pekes på at loven heller ikke har hatt noen smitteforebyggende effekt; at den er preget av 1980-tallets skrekk for hiv og aids og at den hindrer en livsviktig åpenhet mellom hivpositive og helsepersonell.

Reiserestriksjoner for hivpositive[rediger | rediger kilde]

Oversikt over land med innreiserestriksjoner for hivpositive pr. 2008.For de fleste land merket med rødt er det oppholdstillatelse det er restriksjoner på, ikke innreisetillatelse eller turistvisum.

Mange land har innreiserestriksjoner for hivpositive. Inntil nylig har det heller ikke vært mulig å få turistvisum til USA, men dette ble opphevet i 2009. Kina har lignende bestemmelser, men disse er blitt foreslått opphevet. Russland er fortsatt stengt for hivpositive også på turistvisum, og er ett av få land som håndhever forbudet strengt. For de fleste land med reiserestriksjoner er det oppholdstillatelse, ikke innreisetillatelse eller turistvisum, det er restriksjoner på. Bestemmelsene i land med reiserestriksjoner håndheves meget ulikt, og i tvilstilfelle bør man kontakte det enkelte lands ambassade.

Sex og risikoatferd[rediger | rediger kilde]

I den vestlige verden har det vært en nær fordobling i antall smittede i tiårsperioden etter at HAART ble introdusert i 1996, og andelen av homoseksuell smitteoverføring har vært markant økende i mange land. I flere land er menn som har sex med menn den eneste risikogruppen som har økning. Tradisjonelle opplysningskampanjer med oppfordring til sikrere sex har hatt dårligere gjennomslagskraft, og kunnskapsnivå blant den oppvoksende generasjon er lavere og til dels svært lav. Aktpågivenheten innen risikogruppene er blitt lavere, og flere enn før utsetter seg mer eller mindre bevisst for smittefare.

Det er en rekke psykososiale faktorer som har påvirket denne utviklingen:[25]

  • Man utsetter seg heller for smitte enn å leve i konstant angst og uvisshet. Fenomenet kalles bugchasing.
  • Barebacking, som vil si å ha sex uten kondom, ble vanlig i USA på slutten av 1990-tallet og har siden spredt seg til Vest-Europa. Barebacking er en bevisst form for seksuell risikosport der man strekker sine egne grenser.
  • Kombinasjon av rus og sex er blitt vanligere, potensstimulerende legemidler øker også sex-gjennomføringsevne og mulighet for grenseoverskridende atferd.
  • Lengsel etter større intimitet og hengivelse i sexen. Kondomet representerer noe aseksuelt og kontrollert som oppleves som anti-erotisk.
  • Hiv er ikke lenger en dødelig sykdom forutsatt riktig behandling, og den generelle aktpågivenheten er dermed blitt svakere.
  • Hiv er en skambelagt sykdom som preger selvbilde hos mange hivpositive, og som legger grunnlag for kynisk, selvbestraffende og selvdestruktiv atferd.
  • Forelskelse og tillit. Mye smitte skjer i parforhold der man velger å vise tillit til sin partner.

Sikrere sex[rediger | rediger kilde]

Ingen sex er sikker. Det finnes bare mer eller mindre sikker sex. Hiv er lett å beskytte seg mot. Kondom gir god beskyttelse, men ved bruk av glidemidler er det viktig at disse er vannløselige, da olje- eller fettbaserte midler kan virke nedbrytende på gummien og føre til at kondomet sprekker. Sprøytenarkomane må bruke engangssprøyter og aldri dele dem med andre. Kombinasjonen av rus og sex er farlig, og en viktig årsak til at aktpågivenheten mot smittefare svekkes.

Aidsdiagnose for fall?[rediger | rediger kilde]

Aids er en terminal og i prinsippet irreversibel diagnose basert på det sykdomsbilde man kjente ved hivepidemiens start på 1980-tallet. Dagens medisinske virkelighet er en annen. Med vellykket antiretroviral behandling kan reelt sett aids reverseres og immunforsvaret bygges opp igjen med tilnærmet samme styrke som før sykdom satte inn. Har man først fått diagnosen aids, vil man imidlertid ha denne så lenge man lever, selv om man takket være behandling er blitt frisk. Hivpositive under behandling vil i dag ikke dø av aids, men av andre sykdommer som ikke er klassifisert som hivrelaterte, men som kan være forbundet med langvarig smitte og medisinering. Foreliggende forskning er fortsatt ufullstendig, men antyder at hivpositive under behandling har en statistisk høyere sjanse for å pådra seg hjerte- og kar-sykdommer, visse kreftformer samt sykdommer forbundet med lever og nyre. Slike dødsfall vil imidlertid ikke bli registrtert som hivrelaterte.

Det kan diskuteres om Aids-diagnosen er nyttig som klinisk verktøy, når immunsvikten er reversert. I epidemiologisk sammenheng vil det imidlertid fortsatt være behov for å registrere nye aids-tilfeller, for dermed å kunne danne at bilde av behandlingsdekning og mørketall i form av ukjente hiv-positive.

Hovedgrupper av hivmedisiner[rediger | rediger kilde]

Det finnes sju hovedgrupper av hivmedisiner, og som beskriver vitale prosesser i hivs reproduksjon som medisinene er konstruert for å hemme. Innenfor hovedgruppene finnes en rekke ulike merkevaremedisiner.[26]

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

    Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]