Prest

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

En prest er en mann eller kvinne som har en spesifikk rolle i utføringen av en religions hellige handlinger. Ordet kommer fra gresk presbyteros, som betyr eldste. Dette er den bibelske betegnelse, men i dagligtale overføres den også til andre religioner enn den jødisk-kristne. På enkelte språk forbeholdes det tilsvarende ordet (f.eks. engelsk priest) for de kirker som vektlegger at presten må være ordinert etter visse regler og at han eller hun innehar visse spesielle egenskaper som en følge av guddommelige nåde.[trenger referanse]

Jødiske prester[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Kohen.

Innen jødedommen er Arons mannlige etterkommere regnet som prester (hebr. kohen, fl. kohanim) med arvelig embete. Utføringen av offerhandlinger er forbeholdt disse prester; etter Tempelets ødeleggelse har de ikke lenger noen sentral rolle, men tradisjonelt kalles de først fram for å lese fra toraensabbaten, og de leser visse foreskrevne bønner overfor menigheten. Rabbinere er ikke prester, da de ikke har spesielle rituelle plikter eller rettigheter.

Katolske og ortodokse prester[rediger | rediger kilde]

Det katolske og ortodokse presteembetet er inspirert av den jødiske offerprest. Han må være ordinert av en biskop, og ordinasjonen regnes som et pregende sakrament som inngyder en spesiell guddommelig nåde. Ordinasjonen er livsvarig, men under visse omstendigheter kan en prest fratas retten til å fungere i embetet. Det mest sentrale i det prestelige liv er derfor feiringen av nattverd. I forhold til andre sakramenter har prestene også en spesiell stilling: Det skal ordinært være en prest som forretter ved dåp, ektevigsel og sykesalving I den ortodokse kirke kan kun en prest eller biskop forrette ved konfirmasjon (i den katolske kirke forretter normalt en biskop ved konfirmasjon, men en prest kan gis tillatelse under visse omstendigheter), og kun en prest eller biskop kan høre skriftemål.

Det finnes også uavhengige kirker med et katolsk syn på presteembetet. Presteembetet er forbeholdt menn. I den ortodokse kirke og i de orientalske katolske kirker kan gifte menn prestevies, men ugifte menn som ordineres kan ikke gifte seg etter ordinasjonen (dette gjelder også de som blir enkemenn etter ordinasjonen). I den romersk-katolske kirke kan ordinært kun ugifte menn ordineres til prest. Unntak gis i enkelttilfeller for gifte menn som har vært prester i en ikke-katolsk kirke.

Sekular- og ordensprester[rediger | rediger kilde]

Det skilles mellom sekularprester, som har sin ordinasjon gjennom et bispedømme og som normalt fungerer innenfor menighetene, og ordensprester som er tilknyttet munke-/ordensvesenet.

Pregende sakrament[rediger | rediger kilde]

Presteordinasjonen regnes i Den katolske kirke som et pregende sakrament. Dette betyr dels at den ikke kan gjentas (bortsett fra i form av en bispeordinasjon der dette er aktuelt), og dels at den har en livsvarig virkning.

En katolsk prest som blir avsatt fra embetet eller selv velger å slutte som prest opphører dermed etter katolsk sakramentsteologi ikke å være prest; han bare mister eller frasier seg retten til å virke som prest. Dersom en person som er i dødsfare ønsker å skrifte til en avsatt prest vil dette være både lovlig og gyldig etter katolsk kirkerett og teologi.

Prester som avslutter sitt virke kan laiseres, hvilket vil si at de løses fra presteløftene; heller ikke da opphører de egentlig å være prester. Den i praksis viktigste betydningen av laisering er at personen kan gifte seg i Den katolske kirke, ettersom sølibatsløftet er opphevet.

Andre kristne prester[rediger | rediger kilde]

  • I den anglikanske kirke varierer synet på presteembetet fra å ligge svært tett opptil det katolske syn til å ligge nærmere et kalvinsk syn (se nedenfor). Kvinner kan prestevies, men den enkelte menighet har rett til å nekte å bli tildelt en kvinnelig sogneprest.
  • I de lutherske kirker har man beholdt presteordinasjonen. Den regnes dog ikke som et sakrament, men som en bekreftelse på at den ordinerte er kvalifisert til å fungere i sitt embete. Prestens rolle er i hovedsak de katolske og ortodokse presters, men lutherske legfolk og diakoner har rett til å utføre flere av de funksjoner som i den katolske og den ortodokse kirke er forbeholdt prester. Dersom en prest sier opp sin stilling i Den Norske Kirke, har vedkommende likevel tittelen prest.
  • I protestantiske frikirker, som i pinsebevegelsen, kalles presten ofte for forstander eller pastor.
  • Kalvinismen har et presteskap med fire nivåer. Presbyterne har som sin viktigste rolle å opprettholde disiplin i kirken gjennom sine prekener og annen katekese. Ordinasjonen er ikke sakramental.
  • I den kristne del av unitarismen kalles prestene oftest for pastor eller bare prest, men kan også i de sabbatarianske unitarmenighetene betegnes som rabbiner. Biskop eller superintendent-pastor kalles den unitarprest som av en synode er valgt til øverste leder for unitarmenighetene innenfor et større geografisk område, som f.eks. et land. Særlig amerikanskinspirerte unitarmenigheter omtaler prestene bare som minister. Unitarkirkene hadde kvinnelige prester allerede på midten av 1800-tallet, og har i dag en meget inkluderende og åpen holdning til homofile prester.
Norsk unitarprest iført transilvansk korkåpe
  • Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige har et særegent presteskap som alle døpte menn som finnes verdige kan bli innviet til. Innvielsen gir adgang til forskjellige embeder og oppgaver. Kirken skiller mellom to prestedømmer, som kalles Arons prestedømme og Melkizedeks prestedømme. Mannlige medlemmer blir innviet til det førstnevnte først og siden til sistnevnte.
  • Kvekerne har ikke noe presteembete, da de ikke har funksjoner som naturlig ville komme inn under embetet.
  • Frelsesarmeen har ikke noen prester, men kaller sine lederer offiser. Offiserene har en lederstilling i korpsene(menighetene).
  • Flere andre kristne samfunn har ikke prester, men kan i steden ha verv som kalles eldste, forstander, pastor eller annet.
Anglikansk prest i soutane

Andre former for presteskap[rediger | rediger kilde]

I gresk og romersk før-kristen religion fantes et presteskap med særlig ansvar for offerhandlinger og andre rituelle handlinger. Både menn og kvinner (kalt prestinner) kunne tilhøre presteskapet; normalt hadde en kvinnelig guddoms kult prestinner mens en mannlig guddoms hadde prester. Adgang til presteskapet var regulert og man måtte vie sitt liv til guddommen, det vil si at man hadde noe som minner om ordinasjon.

Innen nyhedendom, som Wicca og den lilianske tradisjon, finnes et presteskap for både menn og kvinner. Det er ikke noe regulært system for ordinasjon.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]