Gris

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Gris / svin
Berkshiregris (griserase) Foto: Scott Davis
Berkshiregris (griserase)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Sus scrofa domesticus
Alt. navn: gris, tamgris, svin, tamsvin
Artstilhørighet: villsvin,
svin og griser,
svinefamilien
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: hele verden unntatt Antarktis
Raser:

Gris eller svin (Sus scrofa domesticus), også kjent som tamgris og tamsvin, er en underart av villsvin (Sus scrofa). I vitenskapelig sammenheng blir tamgrisen også referert til som Sus domesticus.

Mye tyder på at tamgrisen oppsto som følge av flere samtidige uavhengige prosesser på forskjellige steder i verden. Den ble trolig først domestisert i Det nære østen, Kina og i Tyskland. Det kan ha skjedd for omkring 11 000 år siden.[1][2]

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Vietnamesisk hengebuksvin (griserase)
Swedish white er en svensk minigrisrase

Grisen er langstrakt og kortbeint. Hodet er middels stort og snutepartiet kalles tryne. Halen er tynn og kort og bæres ringlet. Lemmene ender opp i klauver. Trynet er et ideelt arbeidsredskap til å rote i jorden med.

Siden tamgris og villsvin er samme art kan de også parre seg og få forplantningsdyktig avkom. Det har resulterert i at de fleste såkalte villsvin i USA i dag egentlig er etterkommere av importerte ekte villsvin og rømte tamgriser. Slike blandingsgriser finnes også flere andre steder i verden og er et resultat av at tamgris ofte rømmer og parrer seg med villsvin. Tamgrisen blir gjerne mye større enn ekte villsvin. Også den er en alteter (omnivor), noe som betyr at den spiser både plante- og animalsk føde.

Et ukastrert hanndyr kalles råne, mens en hunnen kalles su(gge) eller purke. En kastrert hanngris kalles vanligvis galt(e), men ordet kan i noen sammenhenger også være en benevnelse på en hanngris som ikke er kastrert. Avkommet kalles grisunger, men fra de blir omkring 2–3 måneder gamle benevnes de gjerne som kultegriser. Da er ungene avvendt.

Grisunger som ales opp med tanke på kjøttproduksjon kalles smågris til de veier cirka 20 kg. Såkalt slaktegris er større griser som er oppfôra for kjøttproduksjon. Levende norsk slaktegris veier 20–100 kg (typisk 95 kg) ved slakting. Slaktevekten er normal cirka 75 kg.

Grisen i Europa[rediger | rediger kilde]

Det eldste beviset man har for domestisert gris i Europa stammer fra Tyskland og er omkring 11 000 år gamelt.[1][2] Innblandingen av asiatiske tamgriser ser først ut til å ha startet på 1700-tallet. I Norge har man trolig hatt tamgris i omkring 3 500 år eller mer, det bekrefter et arkeologisk funn fra den store helleren på Ruskeneset ved Straume bro i Fana. Funnet er datert til år 1500–1400 f.Kr. Grisen kom sannsynligvis til Norge med innvandrende folkeslag fra Mellom-Europa, antagelig via Danmark og Sverige.

Grisens betydning[rediger | rediger kilde]

Knapt noe dyr på kloden har etterlatt seg et slikt vell av ord og uttrykk som grisen, og paradoksalt nok er de fleste kontroversielle. På den ene siden finner man en flom av respekt, på den andre det motsatte. Grisen figurerer i såvel i kunst som adelig heraldikk. Den brukes som et symbol på godt og vondt. Et begrep som «svinedyrt» indikerer at noe er kostbart, og kanskje i overkant av hva man kunne forvente. Samtidig indikerer det at grisen må ha vært verdifull. «Din gris» gir assosiasjoner til noe urent eller uærlig, og har nok sammenheng med det miljøet griser trives i. «Griseheldig» gir assosiasjoner til tilfeldig flaks og lykke. Dette og en rekke andre slike uttrykk er en klar indikasjon på at grisen har vært svært betydningsfull for mennesket gjennom lang tid. I Kina har man sågar valgt å hedre grisen i sin kalender. I Norge har vi uttrykket «kjælegris» som understreker at grisen alltid har vært noe mer enn mat for oss.

Svineavl i Norge[rediger | rediger kilde]

Norsk landsvin (Norge)
Hampshiregris (USA) med unger
Duroc (USA)

Tamgrisen deles gjerne inn i raser, og det finnes et ukjent antall tamgrisraser rundt om i verden. I Europa og Nord-Amerika er såkalt landgris eller landrase den mest typiske griserasen. Dette er en grunnleggende (opprinnelig) hvit grisetype som er relativt lang og slank. Den europeiske landgrisen nedstammer fra den opprinnelige tamgrisen og har gjerne levd og utviklet seg i et område gjennom flere århundrer, men siden 1800-tallet har den blitt formet individuelt i ulike land.

I Norge begynte dette arbeidet for alvor etter andre verdenskrig, da behovet for energi i kostholdet gradvis avtok som følge av økt industrialisering og endrede arbeidsvaner i befolkningen. Behovet for mindre energi i kosten førte til at den fete grisen ikke lenger var ønskelig. Det førte fram til norsk landsvin, som altså i dag er den mest dominerende griserasen i Norge.

Systematisk avl med norsk landsvin begynte tidlig på 1960-tallet. Etter dette gikk utviklingen i retning av industrilandbruk. I dag er norsk griseoppdrett regnet blant de beste i verden, og Norge har blitt en betydelig eksportør av fagkunnskap på dette området, selv om landet som sådan klart er den minste produsenten av slaktegris i Skandinavia. Skandinavisk slaktegris er imidlertid kraftig influert av norske landsvingener, som har blitt de mest dominerende i disse landene. Også Finland har nå valgt å satse på norske landsvingener, sammen med en rekke andre europeiske land. Eksport foregår dessuten til USA.

Produksjonsgriser er sjelden rene raser, men oftest blandinger. For å oppnå gode produsjonsresultater (godt kjøtt og god inntjening) er det vanlig å krysse rasene seg i mellom, for å hente ut ulike rasers egenskaper. Avkommet av slik kryssavl blir ofte kalt hybrider, men per definisjon er dette ukorrekt. Hybrider kan nemlig bare oppstå som følge av parring mellom ulike arter, mens disse «hybridene» alle er avkom etter krysninger med dyr av samme art. Derfor er avkommet per definisjon bastarder.

I Norge er de mest vanlige avlsrasene norsk landsvin (L), norsk yorkshire (Y) og duroc (D). For sistnevnte brukes kun råner i slaktegrisproduksjon. Merkevaren «EdelGris» (fra Gilde Norsk Kjøtt) er faktisk en blanding mellom de nevnte rasene (50/25/25). Kjøttet stammer fra såkalt noroc (LYLD), som er en såkalt trerasekrysning, avkommet etter ei norsk landsvin/yorkshiregris purke og en norsk landsvin/duroc råne. En annen type krysning er norhybrid, som er en torasekrysning mellom ei LY purke og en LL råne (25% yorkshiregris og 75% norsk landsvin). Avlsarbeidet i Norge ledes av Norsvin, som er en dominerende aktør innen griseavl og sædpruduksjon. Norsvin har også utstrakt eksport av gener og sæd til andre land.

En annen matgris som har oppstått i Norge er norsk skogssvin. Denne må på ingen måte sammenstilles med ekte skogssvin, som er en egen slekt som består av tre ville, store svinearter. Norsk skogssvin er en blanding mellom oppdrettet villsvin og norsk landsvin. Slikt kjøtt, som er svært smakfullt og naturlig nok smaker av vilt, ble blant annet servert under OL på Lillehammer.

I senere tid er det også blitt innført hampshiregris fra Finland til Norge, for å styrke norsk slaktegrisproduksjon (i regi av Kjøtt- og fjørfebransjens Landsforbund). Blandinger med hampshiregris skal gi mørere og mer smakfullt kjøtt påstås det. Prosjektet regnes som unikt, fordi Norge i all vesentlighet har vært en eksportør av gris de siste tiårene. Likeledes er det i senere tid innført og startet forsøk med belgisk piétrainsvin og iberisk svin.

Rånelukt og kastrasjon[rediger | rediger kilde]

Kastrasjon av hanngriser som ikke skal brukes i avl har vært vanlig over hele den industrialiserte delen av verden, for å kvitte seg med den såkalte rånelukten på kjøttet, men fra 2009 ble dette forbudt i Norge. Fram til da var kastrering bare tillatt om den ble utført under bedøvelse av en veterinær. Rutinemessig kastrering skal ikke foretas på gris eldre enn fire uker. I Norge forskes det inngående på løsninger som kan eliminere rånelukten. Dersom man ikke lykkes vil forbudet kunne få store økonomiske følger for oppdretterne.

Rånelukt er hovedsakelig knyttet til substansene androstenon og skatol. Det er påvist genetisk sammenheng mellom rånelukt og kjønnsmodning hos hanngris, og mellom kjønnsmodning hos hanngris og purker. Gjennom å senke frekvensen av gener som er assosiert med et høyt nivå av rånelukt, håper forskerne over tid å kunne komme ned på et akseptabelt nivå for såkalt utsortert gris.

Nyere forskning viser også at endringer i fôrsammensetningen kan gi store utslag på skatolnivået i fett. Det er blant annet oppdaget at potetstivelse og jordskokk kan ha en positiv innvirkning.

Det er ventet at Norges forbud mot kastrering også vil kunne føre til lignende konsekvenser i andre land, spesielt om forskerne finner en akseptabel løsning på rånesmaken.

Fra 1. mars 2012 åpner norske slakterier for vaksinering mot rånelukt. Til nå har kastrasjon vært eneste alternativ.

Svinekjøtt[rediger | rediger kilde]

Eisbein mit Sauerkraut (svineskank med surkål) er nærmest å regne som en tysk nasjonalrett
Serranoskinke er ei verdenskjent spekeskinke fra Spania som lages av lokale landsvin

Svinekjøtt er populært blant mange folkeslag, men ikke hos alle. Muslimer og jøder spiser av religiøse årsaker ikke svinekjøtt.

Forskere har antydet at disse gruppenes motstand mot svinekjøtt kan ha sammenheng med sykdom som følge av rått svinekjøtt i førkristen tid. I Nord-Amerika, Europa og i Kina er imidlertid svinekjøtt en ettertraktet råvare, som mange også regner som sunnere enn mørkt kjøtt. I Norden er svinekjøtt det mest populære av alle kjøttslag.

Moderne svinekjøtt er magert og velsmakende sammenlignet med det kjøttet som fantes på markedet før 1950. Svinekjøtt har også den fordel at fettet ligger konsentrert og lett kan fjernes. Renskåret svinekjøtt har derfor typisk en fettkonsentrasjon på kun 3–5 prosent. Den høye kvaliteten på svinekjøtt skyldes både moderne avlsmetoder og nye slaktemetoder.

Storparten av griseavlen skjer med tanke på slaktegrisproduksjon. Norsk slaktegris fôres opp til den blir 20–100 kg tung før den slaktes. Slaktevekten på en kvalitetsgris utgjør typisk cirka 75 kg. Grisen parteres stort sett etter norske mattradisjoner, som altså ikke trenger å være lik andre lands.

Partering i Norge[rediger | rediger kilde]

Partering av gris har gjerne med landets mattradisjoner å gjøre. I Norge gir dette vanligvis en slik inndeling:

Av innmat brukes gjerne lever, nyrer, hjerte, lunger og tungen. Dessuten brukes griseblod (ferskt eller dypfrossent) til såkalt blodmat, for eksempel til blodklubb, blodpølse, blodpudding og blodpannekake. I tillegg brukes ører og hale til dyremat, for eksempel som tørkede griseører eller grisehaler som godbiter til hund.

Gris som kjæledyr[rediger | rediger kilde]

En ekte «kjælegris»?

Det er lenge siden mennesket oppdaget at tamgrisen har en rekke utmerkede egenskaper som kjæledyr. Det er altså ikke tilfeldig at et begrep som «kjælegris» har oppstått. Grisen lar seg dressere og kose med på linje med en hund, også med hensyn til innendørs renslighet.

De mest populære rasene som kjæledyr har vært kanadisk minigris og vietnamesisk hengebuksvin. Sistnevnte blir imidlertid svært stor og passer derfor best på et gårdsbruk eller en større eiendom. Det finnes også en svensk minigrisrase kalt swedish white, men denne har ikke rukket å bli like populær (ennå).

Gris som nyttedyr[rediger | rediger kilde]

Grisen har en svært god luktesans, som med litt trening kan utnyttes til en rekke nyttige formål. I Sør-Europa har man benyttet grisen til å lokalisere trøffel, selv om det nå har blitt mer og mer vanlig å bruke såkalte trøffelhunder. Trøfler er en naturlig godbit for griser, som etter litt trening villig leter opp denne meget kostbare delikatessen. Griser med slik trening blir gjerne omtalt som trøffelgriser.

Det er også gjort forsøk med griser til å lete opp sprengstoff, våpen, narkotika og mat, alle med svært tilfredsstillende resultater (både med hensyn til hva den finner og tiden det tar å trene den opp). Grisen er imidlertid ikke like hendig og bevegelig som en hund, som derfor er bedre egnet til noen av disse formålene.

Se også[rediger | rediger kilde]

Piétrain (Belgia)
Iberisk svin (Portugal/Spania)

Anerkjente griseraser:

Ikke-anerkjente griseraser:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Giuffra E, Kijas JM, Amarger V, Carlborg O, Jeon JT, Andersson L (April 2000). «The origin of the domestic pig: independent domestication and subsequent introgression». Genetics 154 (4): 1785–91.
  2. ^ a b G. Larson, K. Dobney, U. Albarella, M. Fang, E. Matisso-Smith, J. Robins, S. Lowden, H. Finlayson, T. Brand, E. Willerslev, P. Rowley-Conwy, L. Andersson, A. Cooper (March 2005). «Worldwide Phylogeography of Wild Boar Reveals Multiple Centers of Pig Domestication». Science 307 (5715). doi:10.1126/science.1106927.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Sus domesticus – bilder, video eller lyd