Føydalisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Roland sverger sin føydaltroskap til Karl den store; fra et manuskript fra et chanson de geste.

Med føydalisme (fra senlatin feudum, lån fra en germansk rot *fehu- som har en betydning i retning av «kreaturer, dyr», jf. norsk «fe» om husdyr) siktes det til et sett med gjensidige bånd mellom de forskjellige nivåer av adelen i europeisk middelalder. Ordet kom i bruk i løpet av middelalderen, men føydalisme som beskrivelse av en samfunnsorden ble skapt først på 1600-tallet. I dansk-norsk historisk litteratur kalles føydalisme ofte for lensvesen.

Det er tre elementer som er typiske for føydalismen: lensherre, vasall og len. For å forstå føydalismen må disse tre begrepene ses i sammenheng. En lensherre var en adelig som eide jord og land. En vasall fikk tildelt et stykke jord av lensherrens land som len. Som motytelse skulle vasallen gjøre krigstjeneste for lensherren. De gjensidige pliktene og rettighetene mellom lensherrer og vasaller danner grunnlaget for føydalismen. Man kjenner til vasallavtaler i Frankrike fra høymiddelalderen som hadde utviklet seg fra en sammensmeltning av romersk administrasjon og germansk hirdvesen.

Om situasjoner utenfor den europeiske kontekst benytter historikerne som regel uttrykket føydalisme kun som analogi, og for å skjelne er det brukelig da å benytte uttrykk som semi-føydal/t. Man støter på det i omtalen av Japan under shogunene, og noen ganger om 1800-tallets Etiopia. Strekker man analogien lenger, kan man også nevne steder så forskjellige som Oldtidens Egypt, Det partiske rike, India og Sørstatene i USA før den amerikanske borgerkrig.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Fra kaos til stram samfunnsorden[rediger | rediger kilde]

Folkevandringene.

Da den romerske statsmakt brøt sammen etter år 400 etterlot den seg et maktpolitisk vakuum. Dels manglet det en utøvende makt til å ivareta den indre orden, og dels manglet det en militærmakt til å ta seg av forsvaret mot ytre fiender. Denne tilstanden skapte et urolig og utrygt samfunn for den jevne befolkning. I denne situasjonen søkte man beskyttelse hos den lokale makthaver: krigsherrer, røverhøvdinger, etterlatte hæravdelinger og andre som kunne gjøre seg gjeldende i Vest-Europa i den tidlige middelalder. I tiden etter Romerrikets fall var det store folkevandringer i Europa som endret den europeiske strukturen. Skatteinnkreving, infrastruktur, pengesystem og rettssystem brøt sammen. Kirken ble delt mellom øst og vest, mellom den «greske» kirke med sitt sentrum hos den bysantinske keiser og den «latinske» kirke i biskopen av Roma. I Vest-Europa ble det dannet germanske kongeriker.

I kjølvannet av de overstående samfunnsendringene oppsto føydalismen først og fremst i Frankerriket, på 700-tallet, og spredte seg deretter over hele Europa. Føydalismen var en samfunnsform som var preget av bånd mellom ulike nivåer av over- og underordnede, og som hadde gjensidige avhengighetsbånd til hverandre. Under føydalismen oppsto en desentralisering av forvaltningen, hvor vasallene fikk makt på bekostning av sentralmakten. Den økonomiske strukturen var bygd på økonomisk relativt selvforsynte storgods, hvor bøndene jobbet på godseiernes jord og leverte fra seg store deler av utbyttet i form av naturalia. Under føydalismen ble overskuddet i liten grad reinvestert i ny virksomhet. Betaling foregikk for det meste i form av naturalia, som korn og melk, noe som hadde sammenheng med at naturalhusholdet dominerte.

I byene foregikk det noe handel på markeder som sørget for at jordbruksprodukter kom til de mer urbane strøkene. Markedet hadde allikevel en underordnet betydning i føydalsamfunnet, siden det meste av produksjonen til bøndene gikk til eget forbruk, og fordi handelen ble gjort først og fremst til den som stod over en i hierarkiet.

I byene hadde man laug, som var en typisk organisasjonsform for forretningsdrift i middelalderen. Disse laugene samlet dem som drev innenfor en og samme næring og var sterkt spesialisert. Laugene hadde monopol innenfor sitt område og var derfor sikret mot konkurranse. Mestrene bestemte hvem som skulle være med, og det var ikke tillatt å jobbe utenfor lauget. Laugene hadde som oftest også en skytsengel.

Føydalisme i Norge[rediger | rediger kilde]

Norge var et land i ytterkanten av Europa og ble aldri preget av føydalisme i samme grad, eller samme utstrekning, som i det sentrale Europa. En av grunnene for dette var at bøndene i hovedtrekk var rettslig frie og at rundt 40 prosent av norsk dyrkbar mark var eid av bøndene selv ved utgangen av middelalderen. Det føydale systemet med hvem som eide jordområdene fikk aldri slått igjennom i Norge. I tillegg var adelen svak og lite utbygd. Norges topografi var mye av grunnen til at festningsverk og riddervesen ikke var like hensiktsmessig som i Sverige eller Danmark.

Lensvesenet i Norge var først og fremst en forvaltningsform hvor lenene aldri formelt sett var arvelige. Lensinnehaverens funksjoner var begrenset til administrasjon og ikke knyttet til spørsmålet om beskyttelse, ettersom det militære systemet i Norge var knyttet til at frie bønder ble samlet i leidang.

At Norge ikke fikk den føydale vekst som deler av Europa, var knyttet til årsaker som monarkiets krise, handelen på utenlandske hender (Hansa) og at svartedauden traff Norge hardere enn andre europeiske land.

Lensherrer, vasaller og len[rediger | rediger kilde]

Vilhelm I av England, fyrsten som krigsherre.
Det tysk-romerske rikes keiserkrone fra 1000-tallet som symbol på fyrstens makt.

Føydalismen sto fram som en løsning som betydde at maktstrukturen ble gjenoppbygget lagvis. Det avgjørende punkt var evnen til å gjøre krigstjeneste. Kunne man stille med våpen og utrustning ble man fritatt for å betale skatt. De færreste bønder kunne gjøre krigstjeneste og måtte da betale den lokale godseieren tiende mot til gjengjeld å kunne stå under hans beskyttelse og rettshåndhevelse. Godseieren kunne derimot stille med sin egen lille hæravdeling og slapp derfor å betale skatt til sin lensherre.

Mot å stille tropper til rådighet, og sverge troskap til lensherren, fikk godseieren et stykke jord som len. Med jorden fulgte det bønder som kunne dyrke og skape et overskudd til godseieren. Dessuten fulgte plikten til rettshåndhevelse og administrasjon av lensherrens befalinger. På sin side måtte lensherren, det være greve eller hertug, sverge troskap til fyrsten og forplikte seg til å stille med sine egne og de underlagte godseieres soldater når det ble krevet. Belønningen var å motta grevskapet eller hertugdømmet som len fra fyrsten. Med det fulgte løftet om at fyrsten ville beskytte lensmannens landområde mot alle landets hærstyrker, og dessuten retten til å kreve inn skatt fra de underlegne og retten til å forvalte lenet. På den måte løste man flere problemer samtidig:

  1. Skatteoppkrevingen skjedde lokalt og under lokal kontroll
  2. Alle områder av landet kunne forsvares ved hjelp av lensherrenes hærstyrker
  3. Lensområdene kunne forvaltes av lensherrene
  4. Rettshåndhevelsen kunne – for de fleste sakers vedkommende – skje lokalt

Før lensherren kunne tildele noen et len måtte undersåtten først bli lensherrens vasall. Det skjedde ved en formell og symbolsk seremoni som besto av to elementer: vasallens underkastelse under lensherren og vasallens troskapsed. Når seremonien var gjennomført sto lensherren og vasallen i forhold med gjensidige forpliktelser.

Fyrstens viktigste plikt var å skjenke vasallen et len med tilhørende inntekter. Dette var lensherrens viktigste grunn til å inngå et lensforhold, men han hadde også andre plikter overfor vasallen. En av dem var plikten til å vedlikeholde lenet og dessuten skulle lensherren forsvare lenet og vasallen mot ytre fiender.

Vasallen hadde på sin side også forpliktelser overfor lensherren. Den viktigste var å yte krigstjeneste, noe som betydde at han måtte stille med de folk og den utrustning som inntektene fra lenet kunne skaffe. Krigstjenesten var hovedgrunnen til at lensherren i det hele tatt inngikk lensforholdet, men vasallen skulle også være rådgiver overfor fyrsten i de spørsmål som angikk lensherrens landområder.

Føydalismen hadde lensforholdet som omdreiningspunkt. Det kom kun an på lensherrens rikdom om lenet skulle være på størrelse av et enkelt landbruk eller om det skulle bestå av svære arealer. Lenets størrelse ble avtalt etter meget skiftende målestokker, og forholdet var ikke begrenset til den verdslige del av samfunnet. Biskoper og abbeder kunne også fungere i rollen som lensherrer.

Føydalismen som samfunnsorden[rediger | rediger kilde]

Europa under føydalismens tidsalder, ca. 1328.

Føydalsystemet skapte ro og ordnede forhold, men det åpnet også for en administrativ vilkårlighet som tillot hensynsløse adelsmenn å utnytte og plage bøndene. Det var ytterligere en svakhet bygget inn i systemet ved at fyrsten var avhengig av de tropper som lensmennene skulle stille, men deres lojalitet sviktet ofte. I flere tilfeller gjorde de seg helt uavhengige og fungerte reelt sett som en statsmakt i deres len. I andre tilfeller lyktes det fyrsten å frata grever og hertuger deres len med henvisning til at de ikke hadde oppfylt krigsplikten.

Kirkens folk, geistligheten, hadde sitt eget rangsystem som kun delvis var innføyd i det føydale hierarki. Bispedømmene var underlagt fyrsten, men i praksis gjorde bispenes lojalitet til paven og kirkens egen rettshåndhevelse dem til små stater i staten. Dessuten sto byens borgere helt utenfor føydalsystemet, og da borgerskapet med tiden fikk økt økonomisk vekst ble byene underlagt fyrstene direkte, det vil si utenfor de lokale lensmenn.

Føydalismens svakheter[rediger | rediger kilde]

Føydalismen begynte som et kontraktsforhold hvor man byttet land mot militærtjeneste. Med tiden opphørte lensherrenes muligheter for å tildele vasallene nytt land og da de etter hvert måtte se i øynene at lenene ble arvelige i vasallens familie opphørte føydalismen med å være den bærende maktstruktur.

Ved slutten av 1200-tallet var Europa inne i en utvikling som førte vekk fra landbrukets naturaløkonomi. Med de stadige utbrudd av pestepidemier og sultkatastrofer fra 1347 og framover, kom føydalismen som system under ytterligere press. På den ene side var det mangel på bønder og dermed på inntekter fra lenene, og på den andre siden etterspurte adelen forbruksgoder som krevde betaling i penger og mynt. Vasallene skulle ta seg av de fleste av de lokale, administrative og rettslige oppgaver, og de kunne ikke forvente at lensherren kom dem til hjelp hver gang de hadde bruk for det. Omvendt var vasallene uavhengige av hverandre og hadde ingen interesse i å delta i større fellesprosjekter som eksempelvis kriger.

I lengden oppsto det en strid om hvor mye lensherren skyldte fyrsten, og den ble først løst da han fikk direkte makt over et større landområde, domene, som kunne yte tropper og skatteinntekter uavhengig av lensmennene. Ved slutten av middelalderen forsøkte fyrstene å komme fri av avhengigheten av de lunefulle vasallene. I takt med økningen av inntektene fra byene leide fyrstene sine egne hæravdelinger og skapte med tiden stående hærer som var helt uavhengig av adelen. Det føydale systemet opphørte å eksistere, enten når fyrsten kom til eneveldig makt eller når lensmennene i fellesskap med herremennene, borgerne og geistligheten fikk tvunget igjennom at det var deres representanter i byråkratiet som hadde den lovgivende makt, og retten til å skrive ut skatter.

Eksempler på føydalisme[rediger | rediger kilde]

Hundreårskrigen[rediger | rediger kilde]

En medvirkende årsak til hundreårskrigen var at den engelske konge var den franske konges vasall i den del områder av det vestlige Frankrike og samtidig gjorde krav på den franske krone.

Normannerne[rediger | rediger kilde]

Hertugdømmet i Normandie var et av de mest gjennomførte føydalsystem i Europa. Etter at Vilhelm Erobreren hadde erobret England omdannet føydalismen det angelsaksiske samfunnet. Kong David I av Skottland inviterte normanniske adelsmenn til Skottland for å omdanne det skotsk gælisk samfunnet til føydalismen. Endringen ble både økonomisk som kulturelt.

Schleswig-Holstein (dansk: Slesvig-Holsten)[rediger | rediger kilde]

Mens hertugdømmet Holstein (dansk: Holsten) var et len under det tysk-romerske rike var hertugdømmet Slesvig (tysk: Schleswig) et len under den danske trone. Den danske konge var som hertug av Holstein vasall under den tysk-romerske keiser, men samtidig også – som hertug av Slesvig – vasall under den danske konge, det vil si seg selv. Et slikt inkonsekvent system var ikke usedvanlig i middelalderen, og det ga problemer da den schleswig-holsteinske hertug etter hvert fikk vasaller som hadde len i begge hertugdømmer.

Det førte til at vasallene krevde og fikk garanti for at hertugdømmet skulle forbli «ewig un ungedeelt tosammende» og sådan ble de også regjert inntil en nasjonalliberal regjering i København begynte å arbeide for at Slesvig skulle innlemmes i det danske riket. De tysknasjonale hertugdømmene gjorde opprør og det ble innledningen til den første slesvigske krig, også kjent som treårskrigen.

Bakgrunnen til begrepet «føydalisme»[rediger | rediger kilde]

For bedre å forstå hva begrepet føydalisme betyr er det hendig å se på hvordan det ble definert og hvordan det har blitt brukt siden det ble skapt på 1600-tallet.

Oppfinnelsen av konseptet føydalisme[rediger | rediger kilde]

Ordet føydalisme er ikke et begrep fra middelalderen selv, men ble oppfunnet av franske og engelske jurister på 1600-tallet for å beskrive en bestemt tradisjonell forpliktelse mellom medlemmene i krigeraristokratiet. Begrepet ble første gang populært og fikk en stor spredning i Montesquieus De L'Esprit des Lois (Lovenes ånd) i 1748. Siden da har begrepet blitt redefinert og benyttet av mange på ulikt vis.

Begrepet føydalisme har blitt gitt ulik mening av ulike politiske filosofer og tenkere gjennom tidene.

Opplysningstiden om føydalisme[rediger | rediger kilde]

På slutten av 1700-tallet i løpet av den franske revolusjonen skrev radikale om føydalismen for å sverte det antikvariske systemet til Ancien Régime, det vil si det franske monarkiet. Dette var opplysningstiden hvor fornuften var enerådende og de radikale beskrev middelalderen som «den mørke tid», selv begrepet «middelalder» var negativt ladet for en tid som lå mellom to storhetstider, den antikke tidsalder og opplysningstiden. Opplysningstidens forfattere latterliggjorde generelt alt som hadde skjedd i den såkalte middelalderen, inkludert føydalisme, og overførte dens negative karakteristikker på det daværende franske monarkiet i politisk hensikt.

Karl Marx om føydalisme[rediger | rediger kilde]

Det føydale system hvilte på bøndenes daglige slit. (Fra maleri av Jean-François Millet)

Marx var den første som beskrev føydalismen fra et økonomisk, ikke rent juridisk eller religiøst perspektiv. Marx beskrev føydalismen som et økonomisk system som kom forut for den uunngåelig framveksten av kapitalismen. For Marx var det som definerte føydalismen at de styrende klasser (aristokratiet) fikk sin makt ved å kontrollere jordbruksområdene, noe som førte til et klassesamfunn basert på utbyttelsen av bøndene som dyrket jorden. Kapitalistisk økonomi ville senere skape en ny overklasse (borgerskapet) som hadde motstridende interesser fra føydalaristokratiet. Konflikten mellom oppstigende borgerskap, og et føydalaristokrati med maktmonopol, ble av Marx brukt til å forklare utbruddet av den Franske Revolusjon, og denne konfliken ble av Marx brukt til å forklare årsaker til revolusjoner generelt. «Håndmøllen gir deg et samfunn med føydalherrer, samfunnet med dampmøllen gir den industrielle kapitalisten.» (Filosofiens fattigdom (1847), kapittel 2). Marx' økonomiske definisjon av føydalismen er langt mer vid enn andre føydalismebegrep. Det har blitt kritisert for at nærmest ethvert jordbrukssamfunn der bøndene betaler skatt eller landskyld passer inn i kategorien «føydalisme» selv om samfunnet manglet alle andre kjente karakteristika som kjennetegner føydalsamfunn.

Historikere om føydalisme[rediger | rediger kilde]

Begrepet føydalisme er blant middelalderhistorikernes ett av de mest diskuterte konsepter. Det eksisterer mange definisjoner og noen har faktisk gjort opprør mot begrepet i seg selv og krevd at det ikke skal benyttes i det hele tatt.

Debatten om opprinnelsen til engelsk føydalisme[rediger | rediger kilde]

På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet kom historikerne John Horace Round og Frederic William Maitland, som fokuserte på middelalderens Storbritannia, til helt forskjellige konklusjoner om det engelske samfunns karakter før begynnelsen av det normanniske styret fra år 1066. Round argumenterte for en normannisk import av føydalisme mens Maitland hevdet at grunnprinsippene for føydalismen allerede var til stede på de britiske øyene. Denne debatten fortsetter den dag i dag.

Ganshof og det klassiske syn på føydalisme[rediger | rediger kilde]

En historikers syn på føydalisme som ble svært innflytelsesrik på 1900-tallet er François-Louis Ganshof som tilhørte generasjonen fra før den andre verdenskrig. Ganshof denfinerte føydalisme fra et begrenset juridisk og militært perspektiv, og argumenterte at føydale forhold eksisterte kun innenfor middelalderens adelskap. Ganshof argumenterte for denne sammenhengen i boken Qu'est-ce que la féodalité (1944). Hans klassiske definisjon av føydalisme er den mest velkjente i dag og dessuten den som er lettest å forstå: sagt enkelt, når en herre gir jordområde til en vasall gir vasallen militærtjeneste tilbake.

«Feudalisme kan oppfattes som en samfunnstype med disse hovedkriterier: en langt fremskreden utvikling av avhengighetsbånd mennesker imellom med en klasse krigerspesialister som behersker de øverste trinn i hierarkiet; en langt fremskreden oppstykking av eiendomsretten; et hierarki av rettigheter over jorden, sprunget ut av denne oppstykkingen, og som i stor utstrekning står i samsvar med det hierarki som nettopp er omtalt; en oppstykking av den offentlige myndighet, noe som innenfor hvert land skapte et hierarki av autonome instanser som i egen interesse utøvde den myndighet som normalt tilligger staten, og som vanligvis også i en tidligere periode var blitt effektivt utøvd av staten.»[1]

Marc Bloch og det sosiologiske synet på føydalisme[rediger | rediger kilde]

En av Ganshofs samtidige var en fransk historiker ved navn Marc Bloch som uten tvil er en av de mest innflytelsesrike middelalderhistorikere på 1900-tallet. Blochs tilnærming til føydalisme vektla ikke den juridiske og militære synsvinkelen tilsvarende som den sosiologiske. Han utviklet sine ideer i boken Feudal Society (1939). Bloch oppfattet føydalisme som en samfunnsform som ikke bare var begrenset til aristokratiet, men som også var tilsvarende for forholdet mellom herrer og bønder.

Det var denne radikale forestillingen at bønder var en del av den føydale forbindelsen som skilte Bloch fra sine likemenn. Mens vasallen utførte militærtjeneste i utbytte for jordområder utførte bøndene fysisk arbeid i utbytte for beskyttelse. Begge deler er en form for føydale forbindelser. I henhold til Bloch kan også andre elementer i samfunnet bli sett på i føydale sammenhenger, alle aspekter av livet var sentrert om herreforholdet, og sådan kan begreper som en føydal kirke, en føydal litteratur, en føydal økonomi og videre være givende.

Opprør mot begrepet føydalisme[rediger | rediger kilde]

I 1974 forkastet den amerikanske historikeren Elizabeth A.R. Brown i en artikkel[2] begrepet føydalisme som en anakronistisk konstruksjon som formidlet en feilaktig ensretning av konseptet. Hun noterte at det sirkulerte mange ulike, innbyrdes motstridende definisjoner av begrepet føydalisme, og argumenterte at i mangelen av en akseptabel definisjon er føydalisme en konstruksjon som ikke har grunnlag i middelalderens virkelighet; en oppfinnelse hvor moderne historikere leste inn «tyranni» i de historiske opptegnelser. Støttespillere av Brown har gått videre og så langt som å forslå at begrepet burde bli fjernet fra historiebøkene og forelesninger helt og holdent.

Susan Reynolds har i en bok[3] utvidet Browns opprinnelige avhandling. Selv om noen av hennes samtidige vil sette spørsmålstegn ved Reynolds metodikk har hennes avhandling mottatt støtte fra andre historikere. Merk at Reynolds ikke gjør innsigelser mot marxismens bruk av begrepet føydalisme.

Tvil ved begrepet føydalisme[rediger | rediger kilde]

Forsiktighet ved bruk av begrepet føydalisme[rediger | rediger kilde]

Ordet føydalisme bør brukes med varsomhet, fordi ved å bruke begrepet har man allerede beskrevet flere deler av samfunnet. Dette på grunn av den vide betydningen begrepet omfatter. En forsiktig historiker som Fernand Braudel setter, som et eksempel, konsekvent ‘føydalisme’ i klammer, for å kunne bruke det i en større sosial og økonomisk kontekst, som for eksempel i det syttende århundres Amerika, der store deler av samfunnet ble «føydalisert» da de store plantasjene begynte å ta form.[4]

I sin bok Europe after Rome – A new cultural history 500 – 1000, beskriver Julia M. H. Smith det tidlige middelalderske samfunnet uten å bruke ordet føydalisme. Dette kan ha sin sammenheng med det som er beskrevet ovenfor. Ved å bruke ordet føydalisme har man allerede beskrevet store deler av samfunnet, og gir lite rom for andre forklaringsmodeller.

Har føydalisme noen gang eksistert?[rediger | rediger kilde]

Nedenfor gjengis historiske eksempler som setter spørsmålstegn ved den tradisjonelle bruken av begrepet føydalisme.

Bevarte kilder fra middelalderen har vist at de tidlige karolingere hadde vasaller, noe også andre ledende menn i kongedømmet hadde. Denne forbindelsen ble mer og mer standardisert over de neste to århundrer, men det var forskjeller i funksjon og praksis i de ulike regioner. For eksempel, i de tyske kongedømmene som erstattet kongedømmet Øst-Frankerriket, foruten i noen slaviske kongedømmer, var den føydale forbindelsen muligens mer tett knyttet til veksten av livegenskap, et system som knyttet bøndene til jordområdene uten at beskyttelse i seg selv var inkludert.

Dessuten, utviklingen av det tysk-romerske riket hadde stor påvirkning på historien til de føydale forhold i sentrale Europa. Om man følger godt innarbeidede føydale modeller får man inntrykket at det var et klart hierarki fra keiser til mindre herskere, det være konger, hertuger, prinser, eller grever. Disse modellene er opplagt ikke riktige: det tysk-romerske riket var valgt av en gruppe på syv magnater, tre av dem var prinser fra kirken som i teorien ikke skulle sverge troskap til noen verdslig herre.

Det franske kongedømmet synes også å vise klare bevis på at modellene er utilfredsstillende hvis vi tar til etterretning det faktum at da Rollo av Normandie knelte for å gi sin hyllest (homage) til Karl den enfoldige i utbytte for landområdet Normandie, det senere hertugdømmet Normandie. Beretninger forteller at han slo kongen på baken da han reiste seg opp. Således demonstrerte han at forbindelsen og underkastelsen var akkurat så sterk som kongen selv var, i dette tilfellet ikke spesielt sterkt i det hele tatt. Det var mulig for «vasallen» å åpenlyst forkleine den føydale forbindelsen.

Den selvstendighet som normannerne styrte sitt hertugdømme støtter synet at, til tross for de legale «føydale» forbindelser, gjorde normannerne slik som de selv ønsket. Derimot i forhold til deres eget lederskap benyttet normannerne en føydal binding til deres egne undersåtter. Det var innflytelsen fra den normanniske invasjon som styrket og til en viss grad instituerte den føydale strukturen i England

Om vi ikke bruker det middelalderske begrepet vasallvesen lenger, hvordan kan føydalisme benyttes? Føydalisme brukes stundom kritikkløst til å omfatte alle gjensidige forpliktelser av støtte og lojalitet i form av betingelsesløs lensbesittelse, jurisdiksjon eller landområder. Begrepet føydalisme er for de fleste historikere begrenset til utveksling av uttrykkelige frivillige og personlige løfter, til utelukkelsen av frivillige forpliktelser knyttet til lensbesittelser av «ufrie» landområder. Det siste blir sett på å heller være en form av manorialisme, et element av det føydale samfunn, men ikke fullstendig føydalisme alene.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ F. L. Ganshof «Hva er feudalismen?» oversatt fra «Qu'est-ce que la féodalité» (1944) av Sølvi Sogner, Gyldendal 1969. Side 13.
  2. ^ «The Tyranny of a Construct: Feudalism and Historians of Medieval Europe» i fagtidsskriftet American Historical Review 79
  3. ^ Reynolds, Susan:In Fiefs and Vassals: The Medieval Evidence Reinterpreted (1994)
  4. ^ Fernand Braudel The Perspective of the World 1984: 403

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • F. L. Ganshof: Hva er feudalismen? 1969

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]