Gitar

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
En akustisk gitar med stålstrenger

En gitar er et musikkinstrument som brukes i mange forskjellige sjangre. En gitar har vanligvis seks strenger, selv om det finnes gitarer med syv, åtte og tolv strenger. Gitaren slik vi kjenner den i dag er av spansk opprinnelse. En som spiller på gitar, er en gitarist.

Gitaren er et av de viktigste instrumentene i blues, country, flamenco, rock, metal og mange former for popmusikk. Tonene frembringes av vibrasjoner i strengene og forsterkes av en resonanskasse, eller ved hjelp av en elektrisk forsterker, som kan forandre lydstyrken og -kvaliteten. Den elektriske gitaren ble til i første halvdel av det 20. århundre, og hadde og har fortsatt stor betydning i populærkulturen.

Historie[rediger | rediger kilde]

Instrumenter som ligner på gitaren, har vært i bruk i minst 5000 år. Antagelig har den utviklet seg fra det eldgamle indiske instrumentet sitar. Den eldste fremstillingen av et instrument som kan sies å være en gitar, er en 3300 år gammel ristning i stein av en hettitisk musiker. Ordet gitar er av det spanske guitarra, som har røtter i det latinske ordet cithara, som igjen stammer fra det eldre greske ordet kithara, som muligens skriver seg fra det persiske ordet sithar, som i sin tur er beslektet med det indiske instrumentet.

Den moderne gitaren er utviklet fra instrumentet cithara, som romerne hadde med seg til Spania rundt år 40, med påvirkning fra den persiske oud fra det 8. århundre. Andre steder i Europa var den seksstrengede skandinaviske lutten utbredt i områder som hadde kontakt med vikingene. Ved begynnelsen av det 13. århundre hadde to gitarer utviklet seg: guitarra morisca, som hadde en avrundet bakside, bred hals og flere lydhull i kroppen, og guitarra latina, som er likere den moderne gitar med sin smalere hals og ene lydhull.

Ulike gitarer[rediger | rediger kilde]

Akustiske gitarer[rediger | rediger kilde]

En akustisk gitar eller «kassegitar» har en kasse eller kropp av tre, hvor lokket vanligvis er av nåletrær som gran eller seder, mens hals, sarg og bunn er laget av forskjellige typer harddtre som for eksempel lønn, rosentre (palisander), mahogni og så videre. Gitaren består av en resonanskasse med hull og en stol hvor strengene festes, samt en hals med bånd.

Elektriske gitarer[rediger | rediger kilde]

En elektrisk gitar eller «plankegitar» har oftest kropp i massivt tre, selv om den også kan være utstyrt med hulrom (semi-hollow eller hollow body). Elektromagnetiske mikrofoner omdanner vibrasjoner fra metallstrengene til elektriske signaler som føres inn i en forsterker gjennom en kabel eller et trådløst radiosystem. Den elektriske gitaren fikk sitt kommersielle gjennombrudd med bl.a. Gibson ES 175, L5 og andre hollow body-gitarer som fikk påsatt mikrofoner på 1930–40-tallet, innenfor jazz-sjangeren. Gitarer med massivt tre kom senere med Leo Fenders Telecaster, og Gibsons samarbeid med Les Paul.

Annet[rediger | rediger kilde]

Konstruksjon[rediger | rediger kilde]

Felles for overnevnte gitartyper er at de alle normalt har seks strenger. På gitarens «hode» er det stemmeskruer for å holde instrumentet stemt, og den normale stemmingen går i kvarter fra E til A, A til D, osv., mens intervallet fra G-strengen kun er en ters opp til H, som igjen etterfølges av en E. Standardstemming for de seks strengene blir derfor tonene (fra lavest til høyest) E–A–D–G–H–E. Som en hjelp til å huske tonene bruker man ofte setningen «En Annen Dag Gikk Han Ensom», ev. «Eddy Ate Dynamite, Good Bye Eddy».

Det engelske navnet på tonen H, eller akkorden H-dur: På norsk betyr «B» en H som er senket en halvtone (dvs. «♭ for H»), som på engelsk kalles B♭. Stamtonerekken, C-durskalaen, bygger egentlig på A-mollskalaens tonenavn, som er starten på vårt alfabet:

A B C D E F G

I Norge brukte vi vanligvis navnet «H» fremfor «B». Norsk: C D E F G A H C. Engelsk: C D E F G A B C. Norsk H = engelsk B. Norsk B = engelsk B♭. Dette er nå endret og vi bruker det samme som på engelsk.

Gitarer kommer også med tolv strenger (tolvstrengsgitar), ordnet i seks strengepar der de dypeste strengene er stemt i oktaver.

Stemming[rediger | rediger kilde]

Mange bruker også å stemme om gitaren til åpen stemming, der strengene stemmes i en akkord, som oftest en dur-akkord (f.eks. åpen G: D–G–D–G–B–D). Dette brukes mye innen blues ved bruk av slide eller bottleneck, et metall- eller glassrør som hviler på strengene og lager toner uten å berøre gitarhalsen.

Gitaren er et ideelt akkordinstrument for bruk ved akkompagnement av sang eller et melodi-instrument, men er også et velkjent soloinstrument. Det var særlig klassisistiske komponister som Fernando Sor og Maurio Guliani som maktet å bidra med gitarkomposisjoner av høyere kvalitet. Deres sonater og etyder spilles den dag i dag.

Læringsprosess[rediger | rediger kilde]

Man kan spille en gitar på flere måter, som et komp-instrument eller et solo-instrument. Det første man lærer seg er som oftest å spille akkordene. Akkurat som vanlig noter, så er det C-, D-, E-, F-, G-, A- og H-akkorder, med halvtoner: C♯, D♯, F♯, G♯, A♯ og H♯. Akkordene er delt opp i durer, en dur for hver akkord. C-dur: C, F og G. D-dur: D, G og A. E-dur: E, A og H. F-dur: F, B♭ (B senket en halvtone) og C. G-dur: G, C og D. A-dur: A, E og D. H-dur: H, F♯ og E.

Alle akkordene har også sin egen moll.

Noen gitarprodusenter[rediger | rediger kilde]

Norske produsenter[rediger | rediger kilde]

Husemoens gitarmakeri[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: guitar – bilder, video eller lyd