Selere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Selere sett i sammenheng med andre baltiske stammer, ca. 1200 e.Kr. Østbaltere er vist i brun farge mens vestbaltere er vist i grønn. Grensene er antatte og tilnærmede.

Selere (latvisk: Sēļi) var en stamme av baltiske folk. Selerne levde fram til 1400-tallet i Selonia, lokalisert i sørøstlige Latvia og nordøstlige Litauen. De ble slått sammen med og gikk opp i nabostammene og bedro til etnogenes av latviere og litauere. De språket de snakket var selisk som tilhørte de baltiske språkgruppe i de Indoeuropeiske språkfamilie. Da de selv forsvant som folkegruppe, forsvant også språket.

Selerne var østbaltere, men svært lite er kjent om dem. Knappe arkeologiske og historiske data i denne regionen er ofte karakterisert som «spredt befolket landområde». Arkeologiske undersøkelser mener å spore selerne løselig tilbake til 100-tallet e.Kr. da de levde da de levde på begge sider av elven Daugava.[1] Men siden 500- og 600-tallet kan deres bosetninger bli sporet kun på den venstre siden av elven. Deres kultur viser en sterk innflytelse fra lettgallere, og de to folkegruppenes gravtradisjoner viser liten forskjell. En del forskere har spekulert i om selerne fra sen jernalder allerede var delvis assimilert med lettgallerne.[2]

I de skriftlige kildene er kun nevnt noen få ganger. I Livlandske krønike nevnes selerne i begynnelsen av 1200-tallet da de ble beseiret, erobret og tvangskristnet. Forfatteren av krøniken kaller dem for «litauiske allierte».[3] Deres land var underlagt fyrstedømmene Jersika og Koknese. De sørlige landområdene var derimot underlagt litauiske hertuger.

I 1207 kom den tyske sverdbroderordenen sammen med deres litauiske og lettgalliske allierte og beleiret selernes hovedsete, festningen Sēlpils. Grunnen for angrepet var tyske krav om at festningen ble benyttet som en hovedbase for litauisk støtte for angrep på Livland. Etter en lang beleiring gikk selerne med på å overgi seg, underlegge seg tysk styre og å bli døpt og kristnet.[4] Den siste gangen selerne nevnes i skriftlige kilder er på 1400-tallet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Simniškytė, Andra (2006.): The land of Selonia in the 6/7th–13/14th centuries: territorial structure and hierarchy (sammendrag), The Lithuanian Institute of History
  2. ^ Šnore E. Zariņa A. (1980): Senā Sēlpils. Rīga: Zinātne. s. 236.
  3. ^ SĒĻI, historia.lv
  4. ^ Indriķa hronika. (1993): Ā. Feldhūna tulk., Ē. Mugurēviča priekšvārds un komentāri. Rīga: Zinātne. s. 453.