Den katolske kirke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Katolsk)
Gå til: navigasjon, søk
Den katolske kirke
Den katolske kirke
Peterskirken, offisielt det pavelige kapell
Grunnlegger Regner seg som grunnlagt av Jesus Kristus
Leder Paven, som biskop av Roma, p.t. Frans
Antall medlemmer 1 196 000 000 (2010)[1]
Hvor Hele verden
Sakramenter dåp, nattverd, konfirmasjon (i katolsk sammenheng ofte kalt ferming), skriftemål, ektevigsel, ordinasjon og sykesalving

Den katolske kirke (av gresk: καθολικός, katholikos: allmenn eller universell), også kalt Den romersk-katolske kirke, er verdens største kristne kirke.[2] Kirken skal i 2010 ha 1 196 000 000 medlemmer, og dekker 17,5 % av jordens befolkning.[1] Kirken ledes av paven og definerer sitt oppdrag til det å spre evangeliene til Jesus Kristus[3], administrere sakramentene[4] og drive barmhjertighetsarbeid.[5] Den katolske kirke mener at kirken ble grunnlagt av Jesus Kristus, at dens biskoper er etterfølgerne etter Jesu apostler og at paven er etterfølgeren til St. Peter.[6] Katolsk lære hevder at kirken er ufeilbarlig når den gir sine doktriner om tro eller moral.[7][8] Katolsk tilbedelse er sentrert rundt nattverd, hvor kirken mener at brød og vin gjennom transsubstansiasjon blir omgjort til Kristi blod og legeme. Jomfru Maria har en spesiell posisjon i den katolske kirke. Katolsk tro inkluderer hennes ubesmittede unnfangelse og den kroppslige opptagelsen til himmelen på slutten av hennes liv.[9]

Den består av 23 særkirker, hvorav den latinske kirke er den største med omkring 1 131 000 000 medlemmer (2006). De andre 22 særkirker har samlebetegnelsen katolske kirker av orientalske riter (orientalske eller østlige katolske kirker).

Historisk bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Den kristne kirke ble tidlig organisert under fem patriarker, med sete i Jerusalem, Antiokia, Alexandria, Konstantinopel og Roma. Patriarken i Roma, paven, fikk tidlig en særstilling, ettersom hans bispesete regnes som nedarvet fra apostelen Peter. Etter det vest-romerske rikets fall på 400-tallet ble Konstantinopel stadig viktigere politisk og økonomisk sett, og samtidig utviklet det seg doktrinære forskjeller mellom den østlige og den vestlige kirken.

I 1054 oppsto det store skismaet mellom patriarkene i Konstantinopel og Roma, og kirken ble splittet i den katolske og den ortodokse kirke. Mot slutten av det 15. århundre oppsto stridigheter omkring dogmer, tradisjoner og fromhetsliv, senere kjent som reformasjonen. Dette førte til at enkelte brøt ut og dannet nye kirker, som særlig fikk stort omfang i Nord-Europa og England.

I Norge[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Den katolske kirke i Norge

Den katolske kirke ble etablert i Norge i det 10. århundre. De første kristne i Norge var antagelig fra de britiske øyer, men også tyske misjonærer og kirkefedre var tidlig sentrale i Norden, blant dem Ansgar av Bremen – «Nordens apostel». Opprinnelig, (fra 831 til 1103), var Norge en «misjonsmark» som organisatorisk lå under (den katolske) erkebiskopen av Reims i Frankrike. Frem til 1152 lå så landet under Lund i Skåne (på den tiden tilhørende Danmark). I 1152/53 ble erkebispesetet i Nidaros (Trondheim) opprettet.

Allerede før Norge fikk egen erkebiskop ble det opprettet tre katolske bispedømmer (1070) med sete i Alpsa, Biargina og Nithirosa, det vil si i Oslo, Bjørgvin (Bergen) og Nidaros. Etter hvert ble antallet bispedømmer utvidet til fem.

Med Olav den hellige ble katolisisme eneste tillatte religion i Norge. Ved tingmøtet i 1024 fikk Norge en riksomfattende kirke, rettsordning og forbud mot all annen religionsutøvelse. I årene etter Olav den helliges død i 1030 ble denne nye troen den dominerende også i praksis, og i 1153 ble Nidaros gjort til erkebispesete. Dette innebar at Norge ble en egen kirkelig provins.

I nesten 400 år var så den katolske kirke den eneste tillatte i Norge. Med reformasjonen i 1537 ble katolisimen forbudt. I dansketiden var det i perioder tillatt for katolikker å oppholde seg i Norge, men religionsutøvelse var ikke tillatt. I 1843 ble det gitt dispensasjon til å opprette en ny katolsk menighet i Oslo. Dissenterloven kom i 1845. Grunnloven ble endret i 1851, munkeordener ble tillatt i 1897, mens jesuittene måtte vente til 1956, da Norge ratifiserte Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. I 1964 ble Grunnlovens §2 endret på nytt, denne gang ved at retten til fri religionsutøvelse ble eksplisitt uttrykt: «Alle Indvaanere av Riget have fri Religionsøvelse».

Det er i dag ca. 98 000 registrerte katolikker i Norge, det vil si omtrent 2 % av befolkningen. Flertallet av disse, minst halvparten, har innvandrerbakgrunn. De fleste tilhører den romersk-katolske kirke, men det finnes også enkelte som tilhører de orientalske riter, spesielt etiopiere, kaldeere og ukrainere. Det er ikke etablert egne kirker for de orientalske riter i Norge. På samme måte som for nesten 1000 år siden har Norge i dag tre katolske bispedømmer: Oslo, Trondheim og Tromsø. Tilsammen har disse 35 menigheter, samt et kapelldistrikt som med tiden kan bli egen menighet. På grunn av den store arbeidsinnvandringen de siste årene betjener den katolske kirke i Norge om lag 200 000 katolikker. Den mottar statstilskudd for de 98 000 katolikkene som har norsk personnummer.

Oppbygning og struktur[rediger | rediger kilde]

Den katolske kirke er hierarkisk oppbygget, med paven som overhode i lærespørsmål. Til hjelp i administrasjonen av kirken har han kardinalene. Bispedømmene er kirkens grunnleggende enhet, med en biskop som leder. Biskopens hovedansvar er forkynnelse og overvåking av den kirkelige disiplin, samt administrasjon av den delen av kirken som omfattes av bispedømmet. Sammen med paven har biskopene del i kirkens læreembete (magisterium). Til slutt kommer menigheten, der sognepresten har det høyeste embete. Etter Annet Vatikankonsil (19621965) har også legfolket fått en større rolle i kirkens styre, men kirken har fortsatt en monarkisk styreform.

Den katolske kirke har både en liturgisk, en hierarkisk og en regional struktur:

Troslære[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Katolsk teologi og katolsk sosiallære

Katolsk tro er oppsummert i den nikenske trosbekjennelse og er nøyere detaljert i katekismen til den katolske kirke.[10][11] Basert på løftene til Jesus Kristus i Evangeliene, mener kirken at den ledes gjennom den Hellige Ånd og at kirkens dogmatiske ufeilbarlighet derfor er beskyttet fra vranglære. Den katolske kirke lærer at den Hellige Ånd åpenbarer Guds sannhet gjennom De hellige skrifter, Hellig Tradisjon og Magisteriet.[12]

De hellige skriftene er de 73 bøkene i den katolske bibelen. Den består av de 46 bøkene funnet i den eldgamle greske versjonen av det gamle testamentet - kjent som Septuaginta[13]- og de 27 skriftene i det nye testamentet som først ble funnet i Codex Vaticanus og listet opp i påskebrevet til Athanasius.[14] Den Hellige Tradisjon består av den læren som stammer fra Apostlenes tid.[15] De hellige skriftene og den Hellige Tradisjon blir sammen sett på som "depositumet av tro" (depositum fidei). Disse blir igjen tolket av Magisteriet (fra magister, latin for "lærer"), den lærende autoriteten i kirken, bestående av biskopene sammen med paven, som er biskopen av Roma.[16]

Sentralt i troslæren er de syv sakramentene, med dåp og nattverd som de aller viktigste. De andre sakramentene er konfirmasjon (i katolsk sammenheng ofte kalt ferming), skriftemål, ektevigsel, ordinasjon og sykesalving. Katolsk lære skiller seg fra protestantisk både i antall sakramenter, og i sakramentenes innhold.

Det som for utenforstående gjerne er det mest synlige trekk ved Den katolske kirke er forholdet til helgenene, og spesielt til Jomfru Maria. Den lærer at de hellige, personer som etter sin død kom rett til Himmelen, går i forbønn for de levende. Helgenene æres derfor gjennom festdager, ikoner og relikvier. Under reformasjonen var en av hovedanklagene mot Den katolske kirke at dette utgjorde avgudsdyrkelse. Katolsk lære definerer på sin side den pietet som tilkommer helgenene (lat. venerare) som essensielt helt annerledes enn den som tilkommer Gud alene (lat. adorare).

Økumenikk og samfunnsmessige spørsmål[rediger | rediger kilde]

Økumenikk (fra gresk oikoumenikos, «som berører den bebodde verden») er en betegnelse for den kristne enhetstanken, og er relatert til religionsdialog. Den katolske kirke mener å være identisk med den kirke som ble grunnlagt av Kristus. Den økumenikk som den svenske teologen og Nobels fredsprisvinner, Nathan Söderblom, sto for, innebar at hver kirkesamfunn er likestilte, er derfor uforenelig med den katolske lære. Fram til 1950-tallet ble denne økumenikk avvist.

Pave Johannes XXIII og Andre Vatikankonsil innførte en ny praksis som heller skulle fremme gode forhold til medkristne framfor å stå fast på ulikheter i læren. Bønn med ikke-katolikker ble tillatt i motsetningen til tidligere kirkelover.

Den 29. juni 2007 ble det utgitt et dokument av Vatikanets Troskongregasjonen som berørte det økumeniske samarbeidet med de protestantiske og ortodokse kirkene. Dokumentet, benevnt som Responsa ad quaestiones, bar kardinal William Joseph Levadas signatur, henviste til hva som ble besluttet ved Andre Vatikankonsil og deretter slo atter fast av Vatikanet gjentatte ganger, senest i dokumentet Dominus Iesus (2000). Dokumentet slår fast at, i henhold til den katolske kirke, kan kirker utenfor den katolske kirke, ikke bli ansett for være kirker i egentlig mening. Unntaket er de ortodokse kirker, noe som opprettholder det katolske synet på sakramentet og presteembetet.

Det ble også slått fast at i henhold til den katolske kirke har de protestantiske kirkesamfunnene ikke de riktige sakramentet. Når det gjelder økumeniske diskusjoner skrives det i dokumentet at «dialog er bare konstruktivt om deltagerne viser troskap til den katolske identiteten».

Den katolske kirke ønsker fortsatt ikke å ha felles nattverdfeiring med protestantiske kirkesamfunn på grunn av ulike syn på hva denne innebærer; den katolske kirke betoner transsubstansiasjonen, mens de lutherske kirkene ser på nattverdens mer som en symbolsk handling. Den katolske kirken ønsker ikke bruk av prevensjon, da den mener at muligheten for nytt liv ikke skal hindres på kunstig måte, og godtar bare seksuell avholdenhet som virkemiddel for ikke å få barn. «Barn er viktig» sa paven under et mediaopptak fra messen jula 2008. Paven mener kondomer ikke hjelper mot aids-epidemien, men tvert imot kan gjøre situasjonen verre i afrikanske land hvor sykdommen er utbredt,[17] og mener problemet primært er et fattigdomsproblem som de vestlige landene ikke er villige til å ta opp og erkjenne. Kirkens kondomforbud er kontroversielt, og enkelte innen kirken hevder at dette gir store belastninger for verdens fattige ved manglende familieplanlegging, setter unge kvinners liv i fare og øker faren for hiv-smitte.[18]

Den katolske kirke er konsekvent imot bruk av abort, og mener at menneskelivet begynner når en sædcelle befrukter en eggcelle og at livet har begynt allerede før det befruktede egget fester seg til livmorveggen, Det er ingen forskjell mellom et fullt utviklet menneske og et befruktet egg.[19] Medlemmer som utfører abort blir bannlyst.

Den katolske kirken, som de protestantiske kirkene, har også strid med spørsmålet om homofili. Kirken regner homofili som et brudd på den naturlige orden, og pave Benedikt XVI sammenlikner kampen mot homofili med arbeidet for å redde regnskogene, ettersom også homoseksuelle forhold er en ødeleggelse av skaperverket. Den katolske kirken er motstander av homofile og lesbiske ekteskap og ser på homofile handlinger som en synd.[20]

Statistikk[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den katolske kirke etter land

Tall pr 2010:[1] Medlemmer: 1 196 000 000 (2010) (økning på 15 000 000 fra 2009)

Prester
Totalt 412 236, hvorav

Endinger fra 2009:

Seminarister
114 439 (+2 449 fra 2005)
Ordensmedlemmer
  • Kvinner: 721 935 (-7 436)
  • Menn: 0054 665 (+436)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Annuario Pontificio 2012, gjengitt i St. Olav 2-2012, side 19
  2. ^ BBC: Factfile: Roman Catholics around the world april 2005. «The Roman Catholic Church - the largest branch of Christianity - says there are a total of 1.086 billion baptised members around the globe. This figure is expected to exceed 1.1 billion in 2005, with rapid growth in Africa and Asia. However, there are no reliable figures for the number of practising Catholics worldwide.»
  3. ^ Compendium of the CCC, 11 Vatican.va 30. august 2011
  4. ^ Compendium of the CCC, 226 Vatican.va 30. august 2011
  5. ^ Compendium of the CCC, 388 Vatican.va 30. august 2011
  6. ^ «The Apostolic Tradition» Katekismen til den katolske kirke, Vatican.va 30 august 2011
  7. ^ «The teaching office» Katekismen til den katolske kirke, Vatican.va «889 In order to preserve the Church in the purity of the faith handed on by the apostles, Christ who is the Truth willed to confer on her a share in his own infallibility.» 30. august 2011
  8. ^ Second Vatican Council. Chapter III, paragraph 25. Lumen Gentium. Vatican.va, 30. august 2011 «by the light of the Holy Spirit ... ... vigilantly warding off any errors that threaten their flock.»"
  9. ^ Apostolic Constitution of Pope Pius XII: «Munificentissimus Deus: Defining the Dogma of the Assumption». November 1, 1950.
  10. ^ Marthaler, preface
  11. ^ John Paul II, Pope (1997). «Laetamur Magnopere». Vatican. Besøkt 9. mars 2008. 
  12. ^ «CCC, 80-81, 84-86». Vatican.va. Besøkt 30. juni 2011. 
  13. ^ Schreck, p. 21
  14. ^ Schreck, p. 23
  15. ^ Schreck, pp. 15–19
  16. ^ Schreck, side 30
  17. ^ VG: Paven: «Kondomer hjelper ikke mot aids-epidemien», 17. mars 2009
  18. ^ Kalstad, Lise Marit: «Katolikker vil bruke kondom. Bønnfaller paven om å oppheve prevensjonsforbudet». Vårt land, 25. juli 2008
  19. ^ Aftenposten: «Paven: Livet begynner ved befruktningen», 27. februar 2006
  20. ^ Den katolske kirkes lære om homoseksualitet, Katolsk.no. Denne siden har også flere lenker til informasjon om kirkens forhold til homofili.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]