Den katolske kirke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Den katolske kirke | |
|---|---|
 Peterskirken, offisielt det pavelige kapell |
|
| Grunnlegger | Regner seg som grunnlagt av apostelen Peter |
| Leder | Paven, som biskop av Roma, p.t. Benedikt XVI |
| Antall medlemmer | 1 131 000 000 medlemmer |
| Hvor | Hele verden |
| Sakramenter | dåp, nattverd, konfirmasjon (i katolsk sammenheng ofte kalt ferming), skriftemål, ektevigsel, ordinasjon og sykesalving |
| Artikkelen inngår i serien om |
| Treenigheten |
| Bibelen |
| Gudshus |
| Presteskap |
| Hovedretninger |
|
Katolisisme |
| Kunst og symboler |
| Andre emner |
| Kristendommen i Norge |
Den katolske kirke (av gresk: καθολικός, katholikos: allmenn eller universell) er en samlebetegnelse på de kristne kirker som har paven som sitt overhode. Den består av 22 særkirker, hvorav «vestkirken» (egentlig: Den latinske kirke, ofte noe tvetydig omtalt som den romersk-katolske kirke) er langt den største med omkring 1 131 000 000 medlemmer (2006)[1]. De andre 21 særkirker har samlebetegnelsen katolske kirker av orientalske riter, eller orientalske katolske kirker ('orientalsk' kan erstattes av 'østlig').
Innhold |
[rediger] Historisk bakgrunn
Den kristne kirke ble tidlig organisert under fem patriarker, med sete i Jerusalem, Antiokia, Alexandria, Konstantinopel og Roma. Patriarken i Roma, paven, fikk tidlig en særstilling, ettersom hans bispesete regnes som nedarvet fra apostelen Peter. Etter det vest-romerske rikets fall på 400-tallet ble Konstantinopel stadig viktigere politisk og økonomisk sett, og samtidig utviklet det seg doktrinære forskjeller mellom den østlige og den vestlige kirken. I 1054 oppsto det store skismaet mellom patriarkene i Konstantinopel og Roma, og kirken ble splittet i den katolske og den ortodokse kirke. Mot slutten av det 15. århundre oppsto stridigheter omkring dogmer, tradisjoner og fromhetsliv. Dette førte til at enkelte brøt ut og dannet nye kirker, som særlig fikk stort omfang i Nord-Europa og England.
[rediger] I Norge
- Hovedartikkel: Den katolske kirke i Norge
Den katolske kirke ble etablert i Norge i det 10. århundre. De første kristne i Norge var antagelig fra de britiske øyer, men også tyske misjonærer og kirkefedre var tidlig sentrale i Norden, blant dem Ansgar av Bremen - «Nordens apostel». Opprinnelig, (fra 831 til 1103), var Norge en «misjonsmark» som organisatorisk lå under (den katolske) erkebiskopen av Reims i Frankrike. Frem til 1152 lå så landet under Lund i Skåne (på den tiden tilhørende Danmark). I 1152/53 ble erkebispesetet i Nidaros (Trondheim) opprettet.
Allerede før Norge fikk egen erkebiskop ble det opprettet tre katolske bispedømmer (1070) med sete i Alpsa, Biargina og Nithirosa, det vil si i Oslo, Bjørgvin (Bergen) og Nidaros. Etter hvert ble antallet bispedømmer utvidet til fem.
Med Olav den hellige ble katolisisme eneste tillatte religion i Norge. Ved tingmøtet i 1024 fikk Norge en riksomfattende kirke, rettsordning og forbud mot all annen religionsutøvelse. I årene etter Olav den helliges død i 1030 ble denne nye troen den dominerende også i praksis, og i 1153 ble Nidaros gjort til erkebispesete. Dette innebar at Norge ble en egen kirkelig provins.
I nesten 400 år var så den katolske kirke den eneste tillatte i Norge. Med reformasjonen i 1537 ble katolisimen forbudt. I dansketiden var det i perioder tillatt for katolikker å oppholde seg i Norge, men religionsutøvelse var ikke tillatt. I 1843 ble det gitt dispensasjon til å opprette en ny katolsk menighet i Oslo. Dissenterloven kom i 1845. Grunnloven ble endret i 1851, munkeordener ble tillatt i 1897, mens jesuittene måtte vente til 1956, da Norge ratifiserte Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. I 1964 ble Grunnlovens §2 endret på nytt, denne gang ved at retten til fri religionsutøvelse ble eksplisitt uttrykt: «Alle Indvaanere av Riget have fri Religionsøvelse».
Det er i dag ca 46 000 registrerte katolikker i Norge, det vil si litt under 1% av befolkningen. Flertallet av disse, omkring 27 000, har innvandrerbakgrunn. De fleste tilhører den romersk-katolske kirke, men det finnes også enkelte som tilhører de orientalske riter, spesielt etiopiere. Det er ikke etablert egne kirker for de orientalske riter i Norge. På samme måte som for nesten 1000 år siden har Norge i dag tre katolske bispedømmer: Oslo, Trondheim og Tromsø. Tilsammen har disse 32 menigheter. På grunn av den store arbeidsinnvandringen de siste årene betjener den katolske kirke i Norge om lag 200 000 katolikker. Den mottar statstilskudd for de 46 000 katolikkene som har norsk personnummer.
[rediger] Oppbygning
Den katolske kirke er hierarkisk oppbygget, med paven som overhode. Til hjelp i administrasjonen av kirken har han kardinalene. Under dette er bispedømmene den grunnleggende enhet, med en biskop som leder. Biskopens hovedansvar er forkynnelse og overvåking av den kirkelige disiplin. Sammen med paven har biskopene del i kirkens læreembete (magisterium). Til slutt kommer menigheten, der sognepresten har det høyeste embete. Etter Annet Vatikankonsil (1962–1965) har også legfolket fått en større rolle i kirkens styre, men kirken har fortsatt en monarkisk styreform.
[rediger] Troslære
Den katolske kirke bekjenner seg til den kristne tro slik den er uttrykt i den nikenske trosbekjennelse. I likhet med andre kristne kirker regner den Bibelen som det viktigste opphav til kjennskap om Gud. I tillegg legger katolsk lære vekt på tradisjon, det vil si tradisjonsbundne tolkninger av Bibelen eller skikk og bruk fra oldkirkelig tid.
Sentralt i troslæren er de syv sakramentene, med dåp og nattverd som de aller viktigste. De andre sakramentene er konfirmasjon (i katolsk sammenheng ofte kalt ferming), skriftemål, ektevigsel, ordinasjon og sykesalving. Katolsk lære skiller seg fra protestantisk både i antall sakramenter, og i sakramentenes innhold.
Det som for utenforstående gjerne er det mest synlige trekk ved Den katolske kirke er forholdet til helgenene, og spesielt til Jomfru Maria. Den lærer at de hellige, personer som etter sin død kom rett til Himmelen, går i forbønn for de levende. Helgenene æres derfor gjennom festdager, ikoner og relikvier. Under Reformasjonen var en av hovedanklagene mot Den katolske kirke at dette utgjorde avgudsdyrkelse. Katolsk lære definerer på sin side den pietet som tilkommer helgenene (lat. venerare) som essensielt helt annerledes enn den som tilkommer Gud alene (lat. adorare).
