Litauens historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
St. Nikolas-kirken er den eldste i Litauen, og ble bygget før 1387.
Litauens første konge: Mindaugas I

Litauens historie handler om et folkeslag som lå utenfor de store folkevandringsrutene og kunne derfor bortimot uforstyrret beholde sin språk og sin identitet opp gjennom historien. Litauen ble første gang nevnt i skriftlige kilder i 1009.[1] Senere erobret litauere naboland og etablerte et eget kongerike på 1200-tallet. På 1400-tallet var Litauen blitt den største staten i Europa[2], men ble på 1700-tallet slettet fra det politiske kartet. Den 16. februar 1918 ble landet igjen etablert, da som en demokratisk stat. Landet møtte mange tilbakeganger og mange døde i løpet av den andre verdenskrigen og ytterligere katastrofer etter å ha blitt erobret og lagt inn under Sovjetunionen. Tidlig på 1990-tallet ble Litauen frigjort som selvstendig stat og har en framgang med voksende økonomi.

Eldre historie[rediger | rediger kilde]

Etter den siste istiden for om lag 100 00 år siden, vandret de første menneskene til det området som i dag kalles Litauen. I følge historikeren Marija Gimbutas, kom de første menneskene fra to kanter, fra Jylland og fra dagens Polen. De var vandrende jegere og hadde ingen faste bosettinger. 8000 år f.kr forandret klimaet seg, det ble varmere og skogene begynte å vokse. Folket begynte å samle bær og sopper i skogen og fanget fisk i elver og sjøer.

Gradvis avtok vandringene, og folk fikk mer permanente bosettinger. 6000-5000 år f.kr fantes bedre boliger og de bosatte startet med husdyrhold. Jordbrukskulturen kom sent, rundt år 3000 f. kr, siden det ikke fantes nødvendige verktøy for å drive jorda. Samtidig vokste det ulike typer håndverk og handel. Det indoeuropeiske folk kom rundt år 2500 f.kr og den baltiske identitet ble dannet rundt år 2000 f. kr.

Baltere på 1100-tallet.
Gravhauger i Kernavė.

De første litauerne var en gren innen en gammel folkegruppe kalt baltere, hvor stammene også inkluderte både det opprinnelige prøyssiske folket og latvierne. Litauerne har bygget en nasjon som har eksistert i det meste av de siste ti århundrene. Den første kjente referansen til Litauen som en nasjon finner man i Quedlinburg datert 14. februar år 1009.

I dag er det to gjenstående baltiske nasjoner, Litauen og Latvia. Tidligere fantes det flere nasjoner eller folk, noen har blitt slått sammen med dagens nasjoner, mens andre har fullstendig forsvunnet (som for eksempel gammelprøysserne).

I det 1000-tallet var Litauen et av flere land som betale sine skatter til Kievriket. Men 1100-tallet plyndret litauerne selv sine naboland. Litauens militære aktiviteter og plyndring utløste en kamp om makten i Litauen, noe som startet dannelsen av en tidlig stat, og var en forløper for dannelsen av Storhertugdømmet Litauen

Storhertugdømmet Litauen[rediger | rediger kilde]

Hertugdømmet Litauen i 1250 mellom Den tyske orden og Sverdbroderordenen
Utviklingen av storhertugdømmet Litauen fram mot 1400-tallet

Utdypende artikkel: Storhertugdømmet Litauen

Det hedenske Litauen[rediger | rediger kilde]

Tidlig i det 1200-tallet hersket to tyske religiøse ordner, Den tyske orden og Sverdbroderordenen, i områdene som i dag er kjent som Estland og Latvia, i tillegg til to områder i Litauen, i det såkalte De tyske riddernes ordensstat. En rekke baltiske stammer forente seg med hverandre under landets første storhertug Mindaugas I og kjempet mot Sverdbroderordenen ved det såkalte «solslaget» ved Šiauliai i 1236. I 1238 kunne Mindaugas bestige landets trone. Mindaugas lot seg senere kristne og ble den 6. juli 1253 kronet som konge av Litauen og Litauen ble proklamert som Kongedømmet Litauen. Mindaugas regnes som Litauens første og eneste kronede konge. Men Mindaugas ble senere drept av sin nevø Treniota, noe som førte landet tilbake til hedensk styre.

I 1316 begynte Gediminas, ved hjelp av tyske kolonister gjennomrettingen av landet. Brødrene Vytenis og Gediminas forente en rekke grupper inn i Litauen. Etter å ha kjempet mot mongolene, som på den tiden kontrollerte Russland, utvidet Gediminas Litauen mot øst. Gjennom allianser og eurobringer oppnådde litauerne kontroll over betydelige områder i Rutenia. Litauen inkluderte mesteparten av dagens Hviterussland og Ukraina og dannet en massiv litauisk stat som strakk seg fra Østersjøen til Svartehavet.

Etter at Gediminas ble drept, undertrykte hans sønn Algirdas klosterordenene, mens hans sønn igjen, Jogaila, på nytt åpnet for Den tyske orden og inngikk en hemmelig pakt med dem. Hans onkel Kęstutis tok han som fange og utløste en borgerkrig. Kęstutis ble fanget, satt i fengsel og deretter drept, mens Kęstutis sønn Vytautas unnslapp.

Det kristne Litauen[rediger | rediger kilde]

St. Hedvig av Polen (polsk Jadwiga) ble oppfordret til å gifte seg med den litauiske storhertugen Jogaila. De to giftet seg etter at Hedvig lot seg døpe og Jogalia og litauerne så på dette giftemålet som en allianse mellom Litauen og Polen, som ga dem en sterk alliert mot den konstante trusselen fra Tyskland i vest, spesielt fra Den tyske orden i Prøyssen og fra Storfyrstedømmet Moskva i øst.

Den 2. februar 1386, valgte det polske parlamentet, Sejm, Vladislav II Jagello til konge av Polen. Selv om Litauen og Polen nå hadde samme konge, forble Litauen et eget land og var fortsatt styrt av sin storhertug (storhertugen i Litauen var ofte også konge i Polen). Generelt forsøkte Litauen å forbli en selvstendig fra Polen, men den aristokratiske klassen lot seg påvirke av polsk kultur og språk og landene fikk etter hvert tettere bånd. Grunnen til disse nye båndene er nødvendigvis ikke klar. Posisjonen til den katolske kirke, en rekke adelsmenn og deres handlinger, ønsket om en sterkere sosial klasse, og sammenblandingen av etniske litauere og rutehanske aristokrater er nevnt som noen faktorer for denne påvirkningen.

Det polsk-litauiske samvelde 1569-1795[rediger | rediger kilde]

Samveldet med sin største utstrekning i 1635

Utdypende artikkel: Polen-Litauen

Samveldet var en fortsettelse av personalunionen mellom de to statene fra 1386. Unionen var en av de største statene i Europa og motstod angrep fra Korsridderordene, mongolene, Russland, Det osmanske riket og Sverige i over to århundrer, blant dem Livlandskrigen.

Det polsk-litauiske samvelde ble formelt inngått gjennom en traktat som ble undertegnet 1. juli 1569 i Lublin, derav navnet Lublinunionen. Riket ble styrt av en valgt monark som formelt sett satt som konge av Polen og storhertug av Litauen. Kongen styrte sammen med parlamentet, Sejmen, og i samråd med et senat. De to delene av riket beholdt hver sin armé, administrasjon og lovverk. Unionen første til at polsk som språk og kultur befestet seg også i Litauen og ble etterhvert dominerende i unionen. Blant adel og rikfolk i Litauen og Rutenia utkonkurrerte polsk det rutenske språket. I 1696 ble polsk det offisielle språk, på bekostning av litauisk og rutensk. Som en del av motreformasjonen ble Vilnius universitet åpnet i 1579 av jesuittene.

I grunnloven av 3. mai 1791 bestemte Sejmen å integrere Polen og Litauen nærmere, men Polens tre delinger gjorde at også Litauen ble delt mellom kongeriket Preussen og Det russiske keiserrike, og etter Kościuszko-oppstanden og den siste delingen i 1795 opphørte Litauen å eksistere som en egen enhet for mer enn et århundre.

Det russiske keiserdømmet 1795-1914[rediger | rediger kilde]

Litauen innenfor Det russiske keiserdømme, med dagens grenser markert med tykk strek

Etter delingene av det polsk-litauiske samveldet, ble Det russiske keiserdømme sittende med et meste av Litauen, herunder Vilnius og omegn, som ble et eget gubernija.

Tidlige på 1800-tallet var det en bevegelse mot at Litauen skulle få et eget selvstyre innenfor Det russiske keiserdømmet, men dette skjedde imidlertid ikke. Blant annet ble denne uavhengighetsprosessen avbrutt av Napoleons felttog i Russland 1812. Den den franske La grande armée trakk seg tilbake, innledet tsar Nikolaj I en omfattende russifisering av også Litauen. Deler av det vestlige delen av landet ble første fra 1807 en del av det russisk-kontrollerte Hertugdømmet Warszawa og deretter Kongress-Polen fra 1815, mens resten av landet ble administrert som en ordinær russisk provins.

Både litauerne og polakkene igangsatte omfattende opprør i både 1831 og 1893, men begge ble slått ned. I 1864 ble litauisk språk og det latinske alfabetet forbudt i skolene og det det kyrilliske alfabetet var det eneste tillatte. Litauerne motstod den aggressive russifiseringen ved å trykke bøker i utlandet og en omfattende smugling av disse inn til landet. Også januaroppstanden i perioden 1863 til 1865 fikk virkninger i Litauen.

Utover i den russiske perioden ble det litauiske språket nedtegnet og dokumentert, samtidig ble det første leksikonet gitt ut på litauisk. Etter hvert ble det også gitt ut aviser på litauisk, og senere også roman og diktsamlinger. Dette var også et mottiltak mot opplevelsen av at «poliniseringen» av de øverste sosiale klassene gjorde at litauisk ble ansett som et mindreverdig språk. Særlig i kystområdene som ble kontrollert av Preussen fortrengte også tysk det litauiske språket.

Den voksende bevisstheten med hensyn til litauisk språk og kultur trakk med seg en en uavhengighetsbevegelse som trakk med seg ulike organisasjoner som protesterte mot den russiske innflytelsen. Det russiske svaret var en enda sterkere undertrykkelse. Den litauiske nasjonalistiske bevegelsen økte imidlertid i styrke, og som følge av 1905-revolusjonen ble det samlet en representativ forsamling i Vilnius 5. desember og denne endte ut i et krav om autonomi. Som i de øvrige baltiske statene, ble det fra russisk side gjort en del innrømmelser, som at litauisk igjen kunne ble brukt på skolen og det latinske alfabetet ble gjeninnført.

Uavhengig stat 1918-1940[rediger | rediger kilde]

Det litauiske nasjonalrådet
Litauens uavhengighetserklæring

Under første verdenskrig, var Tyskland på offensiven i på østfronten i 1915. Gjennom store deler av året gjennomførte sentralmaktene den såkalte Gorlice-Tarnow-offensiven. I et slag øst for Det masuriske innsjøplatå 4.-22. februar vant tyskerne under ledelse av August von Mackensen over de russiske styrkene, og kunne til slutt under Den store retretten rykke inn i Lvov, Warszawa, Vilnius og i nord nesten helt fram til Riga. Mot høsten hadde russerne blitt presset helt ut av Galicia, Polen og Litauen.

Uavhengighetserklæring i 1918[rediger | rediger kilde]

Litauen ble da inkorporert i den tyske okkupasjonsmyndigheten Ober Ost, under ledelse av Erich Ludendorff. Etter hvert som krigen utviklet seg, ble det klart at Tyskland måtte gå inn i en kompromissløsning med russerne. Tyskerne ønsket derfor å få en lojalitetserklæring fra litauerne, som kunne legitimere fortsatt tysk kontroll over området.

Tyskerne tillot at det ble avholdt en nasjonal konferanse i Vilnius, og denne ble holdt 18.-22. september 1917. Konferansen valgte et litauisk råd med 20 medlemmer som et utøvende organ på vegne av det litauiske folk. Dette rådet vedtok 16. februar 1918 Litauens uavhengighetserklæring som slo fast at landet var en uavhengig, demokratisk stat.

De tyske styrkene sto imidlertid fortsatt i landet, og aksepterte ikke denne erklæringen. Tyskerne forsøkte å hindre alle uavhengighetstiltak for å posisjonere seg best mulig i en fredsløsning for østfronten. For å unngå at landet ble innlemmet i Det tyske keiserriket, valgte litauerne den Monaco-fødte, tyske prinsen Wilhelm av Urach, greve av Württemberg som konge av Litauen 9. juli 1918 med navnet Mindaugas II. Han ble på grunn av krigen boende på sitt slott ved Stuttgart, men da litauerne skjønte at Tysklands sammenbrudd var nær forestående, forsvant begeistringen for å få en tysk-ættet konge, og nasjonalforsamlingen besluttet 2. november 1918 å innføre republikansk styreform. Umiddelbart etter dannet Augustinas Voldemaras landets første regjering.

Krig med naboland[rediger | rediger kilde]

Den sovjet-russiske framrykkingen etterhvert som de tyske soldatene trakk seg tilbake fra østfronten. Den røde linjen viser fronten i januar 1919

Etter hvert som de tyske soldatene trakk seg tilbake fra østfronten, ble disse fulgte av sovjet-russiske styrker. De etablerte en rekke lydriker, blant andre en sovjet-sosialistisk stat i Litauen. Da disse styrkene krysset grensene til Litauen, førte dette til den litauisk-sovjetiske krig i perioden desember 1918 til august 1919. Litauens regjering evakuerte til Kaunas, og Vilnius ble inntatt 5. januar 1919. De litauiske styrkene var fortsatt ganske uorganiserte fram til tidlig på året, og de sovjet-russiske styrkene tok ⅔ av Litauen. Men ved utbruddet av den polsk-sovjetiske krig i april 1919 førte dette også til et polsk angrep mot litauisk territorium i den polsk-litauiske krig, da Polen hadde territorielle krav, særlig i Vilnius-området og rundt Suwałki.

I midten av mai 1919 gikk imidlertid Litauen til en offensiv mot de sovjet-russiske styrkene i det nordøstlige Litauen og i august var alle de sovjet-russiske styrkene drevet ut av landet. En fredsavtale som etterfulgte Riga-freden ble undertegnet 12. juli 1920, hvor den sovjet-russiske staten anerkjente et uavhengig Litauen.

Spenninger med Polen[rediger | rediger kilde]

De omstridte områdene skravert, med Midt-Litauen i mørkt grønt

Fredsslutningen med Sovjet-Russland løste imidlertid ikke uoverensstemmelsene med Polen, og økte spenningen særlig om Vilnius. Den polske generalen Lucjan Żeligowski invaderte Litauen og etablerte den kortlivede republikken Midt-Litauen. En megling fra Folkeforbundet var mislykket, og Midt-Litauen ble innlemmet i Polen i mars 1922.

Men spørsmålet om Vilnius-regionen var ikke endelig løst med dette, da Litauen brøt de diplomatiske forbindelsene med Polen. Spørsmålet om Vilniusområdet og det området som ble kalt Midt-Litauen skulle dominere utenrikspolitikken i hele mellomkrigstiden. Vilnius forble landets konstitusjonelle hovedstad, selv om byen lå i Polen og polakker og jøder utgjorde majoriteten av byens innbyggere (litauerne utgjorde på dette tidspunktet kun 0,8 % av innbyggerne.)[3] De litauiske myndighetene var i denne perioden lokalisert i Kaunas som midlertidig hovedstad i Litauen.

Klaipėdaopprøret i 1923[rediger | rediger kilde]

Historisk kart over Memelland og det nordlige Øst-Preussen

Utdypende artikkel: Klaipėdaopprøret

Litauen innførte mange av de tiltakene og instrumenter som kjenner en selvstendig stat, valutaen Litauisk litas ble innført i august 1922. Men politisk var den nye staten litt handlingslammet på grunn av politisk splittelse, og det eneste vellykkede utenrikspolitiske aksjonen var Klaipėdaopprøret hvor landet i ly av Ruhrokkupasjonen rykket 10. januar 1923 inn og tok kontroll over Memelland. Dette området var tidligere en del av Øst-Preussen, men Versaillestraktaten gjorde det til et mandatområde under Folkeforbundet under midlertidig fransk administrasjon på oppdrag fra Ambassadørrådet.

Etter dette opprøret ble området en del av Litauen som en del av Klaipėda fylke. På 20- og 30-tallet var dette området et viktig stridstema mellom Tyskland og Litauen. Seiersmaktene garanterte at tyskerne i Memelland skulle få autonomi under litauisk forvaltning, men det ble forhindret. Byen Memel var hovedsakelig tysk, og valgresultater viste klart tysk flertall. Da Litauen tok initiativ til forhandlinger, ble det holdt en folkeavstemning i 1938, hvor 88 % stemte for å bli en del av Tyskland og 12 % for Litauen.

Kontrollen over dette området var et viktig området for Litauen, da den nye republikken var før innlemmelsen av Klaipėda en innlandsstat som bare hadde en liten kyststripe ved badebyen Palanga, og manglet egen havn mot Østersjøen.

Autoritær stat fra 1926[rediger | rediger kilde]

President Antanas Smetona med sin regjering på presidentpalasset i Kaunas i 1939. Fra venstre: sittende – Direktør for Lietuvos bankas: J. Tūbelis, statsminister V. Mironas, president A. Smetona, ordstyreren i Seijmas K. Šakenis, J. Takūnas. Stående (nr. 6) – J. Skaisgiris, J. Gudauskas (nr. 8), K. Germanas (nr. 11), J. Urbšys (nr. 12)
Sammenligning mellom faktiske og planlagte territorielle endringer i Molotov–Ribbentrop-pakten. Sovjetiske områder i oransje

Ved valgene i mai 1926, ble den politiske situasjonen enda mer uklar, da det litauiske kristeligdemokratiske partiet («krikdemai») mistet sitt flertall. Landet inngikk samme høst en skarpt kritisert ikke-angrepsavtale med Sovjetunionen, da opposisjonen mente denne åpnet for en «bosjevikisering» av landet. Som en følge av disse indre spenningene, ble det 17. desember 1926 gjennomført et statskupp organisert av de militære og støttet av kristeligdemokratene og den litauiske nasjonalunionen («Lietuvių tautininkų sąjunga», LTS). Antanas Smetona ble satt inn som ny president og Augustinas Voldemaras som statsminister.[4]

Det var opprinnelig meningen at kuppet skulle være midlertidig og at nye valg skulle avholdes den kommende våren. Disse ble imidlertid avlyst. Smetona ble landets sterke mann, særlig etter at Voldemaras måtte trekke seg i 1929. og undertrykket all opposisjon fram til den sovjetiske okkupasjonen i 1940.

Etter Weimarrepublikkens fall og den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i Tyskland i januar 1933, økte også spenningene overfor Tyskland. Nasjonalsosialistene hadde aldri akseptert Versaillestraktatens bestemmer, og dermed heller ikke utskillelsen av Memelland, og langt mindre den litauiske okkupasjonen i 1923. Disse støttet anti-litauiske bevegelser i regionen og det ble en stadig økende uro. Etter omfattende arrestasjoner i regionen, svarte Tyskland med i iverksette en handelsembargo mot litauiske varer. Dette medførte at Litauen ble mer orientert mot Storbritannia.

Under den internasjonale spenningen etter den tyske annekteringen av Østerrike i 1938, fremmet Polen et ultimatum mot Litauen i mars samme år. Polen truet med militære aksjoner om ikke normale diplomatiske forbindelser ble gjenopprettet, etter at de ble brutt i forbindelse med den polske overtakelsen av Midt-Litauen i 1920. Den tyske ekspansjonen i sør gjorde at Polen måtte sikre grensene, herunder den nordlige mot Litauen. Men for Litauen ville dette i realiteten innebære en anerkjennelse av Polens kontroll over Litauens historiske hovedstad Vilnius. Men landet var den militært sett svakeste parten, og klarte ikke å samle internasjonal støtte, og valgte derfor fred framfor krig ved å akseptere ultimatumet to dager senere, 19. mars, imidlertid nektet landet å akseptere tapet av Vilnius de jure.[5] Polen hadde tilsvarende diplomatiske manøvre mot Tsjekkoslovakia under Sudetenland-krisen hvor de i tillegg krevet noen landområder. I begge disse tilfellene benyttet Polen internasjonale kriser for å avgjøre grensetvister og posisjonere seg overfor de tyske internasjonale initiativene.[6] Fem dager senere avla den tyske utenriksminister Joachim von Ribbentrop et muntlig ultimatum med hensyn til retur av Memelland/Klaipeda-regionen til Tyskland, og igjen måtte den litauiske regjeringen gi etter, noe som utløste en regjeringskrise. Da Molotov–Ribbentrop-pakten ble inngått 23. august 1939, var Litauen tenkt å være under tysk kontroll.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Blant andre Ribbentrop (t.v) og Stalin (t.h) ved undertegningen av den tysk-sovjetiske grense- og vennskapstraktaten 28. september 1939

Første sovjetiske okkupasjon 1940-1941[rediger | rediger kilde]

Da felttoget i Polen i 1939, rykket Den røde arme inn i Øst-Polen og og tok blant annet Vilnius-området Molotov–Ribbentrop-pakten.[7][8]Den tysk-sovjetiske grense- og vennskapstraktaten av 28. september 1939 overførte i en hemmelig protokoll Litauen til den sovjetiske området som kompensasjon for et større tysk område i Galicia.

Etter at vinterkrigen var over, og den tyske okkupasjonen av Norge og Danmark, samt slaget om Frankrike var gjennomført, fremmet Sovjetunionen 14. juni 1940 et ultimatum mot Litauen. Her ble det fremmet krav om at landet skulle besettes av Den røde arme, og at det skulle opprettes en «folkeregjering». Litauen så seg tvunget til å akseptere dette og dagen etter rykket 15 divisjoner, med i alt 150 000 soldater rykket inn, og Litauen mistet sin selvstendighet. Men Litauen benyttet anledningen til å kreve at Vilnius-regionen skulle tilbakeføres som en motytelse, noe som ble akseptert av Josef Stalin.

Det ble umiddelbart satt i verk en omdannelse av landet till en sovjetrepublikk, det ble avholdt valg til en ny Sejmas hvor bare kommunistpartiet kunne stille lister, all eiendom ble inndratt og Den litauiske sosialistiske sovjetrepublikk ble tatt opp som republikk i Sovjetunionen av Det øverste sovjet 3. august. Litauisk litas opphørte som valuta, og ble formelt trukket tilbake våren 1941. Alle religiøse, kulturelle og politiske organisasjoner ble forbudt, bortsett fra kommunistpartiets organisasjoner. Rundt 12 000 personer ble umiddelbart arrestert som «folkefiender». Under den store deportasjonen i juni 1941 ble anslagsvis 17 000 personer deportert til arbeidsleire i Sibir.

Tysk okkupasjon 1941-1944[rediger | rediger kilde]

Etter Tysklands angrep på Sovjetunionen i 1941 trakk de sovjetiske styrkene seg tilbake etter å ha gjennomført omfattende drap på politiske fanger, blant dem Rainiai-massakren og andre steder. Den tyske okkupasjonsmakten avsatte ikke umiddelbart den litauiske regjeringen, og denne prøvde en kort stund å holde på en litauisk uavhengighet, men forgjeves. Men okkupasjonsmakten fjernet stadig flere deler av regjeringens myndighet, og denne oppløste seg selv 7. august 1941.

Som okkupert land av tyskerne, ble Litauen underlagt Reichskommissariat Ostland og ble underlagt direkte tysk styre, slik at Litauen hadde fullstendig mistet all selvstendighet. Særlig i byen var det matmangel.

En utstrakt ny tysk innvandring under ly av okkupasjonen fortrengte litauerne fra landseiendommer, og etter hvert vokstre det fram en militær motstandsbevegelse. Denne var ukoordinert, da motstandsbevegelsen var delt mellom de sovjetvennlige og de som kjempet for at Litauen skulle få tilbake sin selvstendighet. Førstnevnte besto hovedsakelig av etniske russere, hviterussere og jøder og opererte hovedsakelig i det østlige Litauen, og skal ha stått for en rekke plyndringer og massakrer.[9] Den polske Armia Krajowa opererte også innen Litauen. Forholdet mellom de ulike grupperingen var aldri gode, og ble verre etter hvert som krigen utviklet seg.

Som i de øvrige tysk-okkuperte landene, fikk okkupasjonsmakten også i Litauen med lokale kollaboratører, og det ble etablert militære enheter med rundt 30 000 medlemmer.[10] Tyskerne lyktes imidlertid ikke med å opprette noen egen Waffen-SS divisjon og den litauiske generalen Povilas Plechavičius, som var øverstkommanderende for de tysk-vennlige styrkene, oppløste disse da han ble kjent med tyske planer for å innlemme disse i Waffen-SS.

Under den tyske okkupasjonen ble om lag 190 000 eller 91 % av de litauiske jødene drept, noe som utgjorde et av de verste dødstallene under Holocaust. Det var også litauisk motstand mot jødeutryddelsene, og 504 litauere er anerkjent som Righteous Among the Nations for deres arbeid.

Under Operasjon Bagration nådde Den røde arme fram til Vilnius sommeren 1944 og inntok byen 12. juli og 1. august rykket de inn i Kaunas. Først 28. januar 1945 inntok Den røde arme Klaipeda under innledningen til Wisła-Oder-offensiven.

Ny sovjetisk okkupasjon[rediger | rediger kilde]

Etter tilbaketrekningen av Tysklands okkupasjonsstyrker ble Litauen igjen okkupert av Sovjetunionen i 1944 som Den litauiske sosialistiske sovjetrepublikk.

Del av Sovjetunionen[rediger | rediger kilde]

Den litauiske sosialistiske sovjetrepublikk

Ny uavhengighet 1990 -[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gudavičius, Edvardas: Lietuvos istorija. Nuo seniausių laikų iki 1569 metų, Vilnius, 1999, s. 28. ISBN 5-420-00723-1
  2. ^ Bideleux, R. : A History of Eastern Europe: Crisis and Change. Routledge, 1998. s. 122
  3. ^ L. Donskis. Identity and Freedom: mapping nationalism and social criticism in twentieth-century Lithuania. Routledge (UK), 2002 p.23
  4. ^ Vardys, Vytas Stanley; Judith B. Sedaitis (1997). Lithuania: The Rebel Nation. Westview Series on the Post-Soviet Republics. WestviewPress. ss. 34–36. ISBN 0-8133-1839-4. 
  5. ^ Streit, Clarence K. (1939-03-19). «Pressure on Poles Weakens Demands». New York Times: 1.
  6. ^ Davies, Norman (2005). God's Playground: A History of Poland. Columbia University Press. ss. 319. http://books.google.com/books?id=EBpghdZeIwAC&pg=PA319&&sig=XZsRQQQNx_KKjpjDpFKxlsPFIzI. 
  7. ^ I. Žiemele. Baltic Yearbook of International Law, 2001. 2002, Vol.1 s.10
  8. ^ K. Dawisha, B. Parrott. The Consolidation of Democracy in East-Central Europe. 1997 s. 293
  9. ^ Audronė Janavičienė. Sovietiniai diversantai Lietuvoje (1941–1944) fra Genocid.lt
  10. ^ World War II in the Baltic, Mike Hurtado, 23. mai 2002 i Encyclopedia of Baltic History - en studentundersøkelse ved University of Washington