Klarinett

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
en Bb- og A-Klarinett

Klarinett er et musikkinstrument i treblåserfamilien. Navnet kommer av italienske clarino som betyr trompet, og suffikset -etto som betyr «liten», fordi de første klarinettene hadde et register som lignet trompetens.

Klarinetter blir laget av spesielle treslag, hovedsakelig grenadill, eller, i tilfeller hvor det gjelder billige modeller, komposittmaterialer og plast. Lyden blir generert av et enkelt rørblad, populært kalt rør eller flis, som vibrerer når man blåser.

Klarinetten monteres før bruk og består av fem deler, fra toppen: munnstykke, pærestykke, øvre klaviaturdel, nedre klaviaturdel og klokkestykke.

En person som spiller klarinett, kalles en klarinettist.

Klarinettfamilien[rediger | rediger kilde]

Klarinetten er et av instrumentene i klarinettfamilien, denne består av følgende instrumenter med liknende konstruksjon:

Historie[rediger | rediger kilde]

Klarinetten ble oppfunnet rundt 1700 av Johann Christoph Denner, men var en videreutvikling av et instrument med enkelt rørblad uten det overblåste registeret, kalt Chalumeu. Fortsatt refererer ordet Chalumeu-register til klarinettens mørke register, lille E til enstrøken B. Navnet klarinett refererer til klarinettens overblåse-register, kalt clarino-register. Denners utgangspunkt var en Chalumeau med register fra lille F til enstrøken G, et instrument uten klaffer og med 8 hull. Ved å legge en registerklaff på venstre hånds tommel, gjorde Denner det mulig å overblåse klarinetten.

Fordi klarinetten overblåser partallstonene i overtonerekken (se under «Transposisjon, omfang og akustikk»), manglet Denner enstrøkne A, B og H. Dette førte til at klarinetten fikk ikke bare en, men to nye klaffer. Registerklaffen alene gav en A, venstre hånds pekefinger en B, og begge sammen en H, men av svært dårlig kvalitet. Videreutviklingen herfra ble A-klaffen slik vi kjenner den i dag, og et mindre registerhull plassert høyere oppe på klarinetten, som sammen med A-klaffen gav en B og ikke H. Ved å utvide klarinettens omfang nedover til lille E, fikk man også den lengden man behøvde for å produsere enstrøken H. Denne, klarinettens tredje klaff, ble oppfunnet av Denners sønn, Jacob Denner, rundt 1740.

Transposisjon, omfang og akustikk[rediger | rediger kilde]

Klarinetten er et transponerende instrument, og klarinetten er som regel stemt i B (sopran, bass og kontrabass), A (sopran, basettklarinett), Eb (sopranino, alt, og kontraalt) eller F (basetthorn) Andre transponeringer eksisterer, men bortsett fra sopranklarinetter stemt i C til opplæring, er disse svært sjeldne. Historisk ble det brukt klarinetter stemt i andre tonearter også, og derfor kan man i orkesterlitteratur finne sopranklarinett i C, sopranino i D og bass i A. I dag spilles dette på klarinetter i henholdsvis Eb, B eller A og B.

Klarinetten har et normalt register fra lille E til firestrøken C på instrumentet. Klarinettene fra Basetthorn og nedover har klaffer som gjør det mulig å spille lille Ess eller lille C på instrumentet.

En analyse av klarinettens overtone vil vise at det er stor overvekt av tonene av partall i overtonerekken. Dette gjenspeiler seg i klarinettens overblåste register hvor første mulige overblåsing på klarinett er 1 oktav+ ren kvint, altså tone nr 2 i overtonerekken. Neste overblåsing blir så tone nr 4 i overtonerekken, osv.

Det var i Mannheim i 1777 at Mozart første gang hørte klarinett. Mannheim-orkesteret ble regnet som Tysklands beste, og Mozart skrev hjem til sin far: «Du kan ikke tenke deg for en vidunderlig virkning en symfoni med fløyter, oboer og klarinetter har.»[1] Da han skrev Haffner-symfonien, brukte han en serenade han hadde komponert året før, og laget den om til en symfoni. Han skrev ut to ekstrastemmer til to fløyter og til to klarinetter, fordi man i 1782 ennå ikke hadde fått klarinetter i Salzburg.[2] Sommeren 1788 skrev Mozart blant annet g-moll-symfonien (K550) uten klarinetter. Siden føyde han imidlertid to klarinetter til, og gav dem flere av obo-partiene. Side-temaet i første sats går i dur, og her lot Mozart klarinettene overta partiet. Når temaet kommer igjen i reprisen i moll, virker det dobbelt sårt når det tas opp av oboene. Eulenburgs partitur-utgave har den opprinnelige instrumenteringen, mens Philharmonia har den reviderte.[3]

Litteratur og henvisninger[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Børre Qvamme: Mozart (s. 65), forlaget Tanum, Oslo 1943
  2. ^ Børre Qvamme: Mozart (s. 105)
  3. ^ Børre Qvamme: Mozart (s. 137)

Brymer, Jack, "Clarinet", Kahn & Averill, London, 1990

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]