Forholdstallsvalg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Forholdstallsvalg er en valgordning hvor de ulike valglistene (som ved de fleste politiske valg representerer partier) får inn representanter i forhold til hvor stor oppslutning de har blant de stemmeberettigede.

Forholdstallsvalg brukes i de fleste direkte og indirekte valg til politiske verv i Norge. Valg til Stortinget, fylkesting og kommunestyre avgjøres ved forholdstallsvalg. De fleste indirekte politiske valg, som for eksempel sammensetning av formannskap og kommunale utvalg, eller fordeling av komitélederverv og antall seter i Stortingets presidentskap, avgjøres også etter forholdstallsvalg.

Motsetningen til forholdstallsvalg kan for eksempel være flertallsvalg i enmannskretser, som i det engelske parlamentsvalgsystemet.

For å hindre at ordningen skal gi slik partioppsplitting at det blir vanskelig å danne stabile regjeringer, har mange land innført forskjellige terskler. I Norge skjer «diskrimineringen» gjennom selve utregningsmetoden for mandattildeling. Listestemmene deles på 1.4, 3, 5 osv. (Sainte-Laguës metode) siden 1953 (Sverige 1952, Danmark 1953) (tidligere bruktes D'Hondts metode, med delingstall 1, 2, 3 osv.). Diskrimineringen ligger i det første delingstallet: partier som får få stemmer, får redusert sitt konkurranseutgangspunkt. Det er også vanlig å ha sperregrenser for representasjon; de varierer gjerne fra to prosent (Danmark) til fem (Tyskland). I forbindelse med at Norge fra Stortingsvalget 1989 innførte utjevningsmandater, og slik gav små partier en ekstra mulighet til representasjon, ble det innført en sperregrense på fire prosent for tildeling av utjevningsmandater. Fra 1989 var det 8 utjevningsmandater ved Stortingsvalg; dette ble 2005 økt til 19 – ett fra hvert fylke.